Forfattaren har valt å skrive om mange personar. Det rare er at forfattaren veit alt om dei alle, og at dei tenker og handlar omtrent likt, som om alle var ein og den same personen. Dette verkar noko påklistra. Kvifor ikkje konsentrere seg om ein eller høgst to personar og så skrive ein skikkeleg roman om denne eine i staden for å skrive ein ikkje spesielt god roman om mange?
Hadde det endå vore slik at ein blei skikkeleg interessert i nokre av dei! For meg er dei likegyldige, med sine uinteressante tankar og gjeremål. Hadde det endå hendt noko! I den grad det skjer noko verkar det ubetydeleg. Huff, dette var ei kjedeleg bok!
Viser 7 svar.
Vente, blinke er ei bok eg ikkje kjem til å gløyme med det første. Eg liker dei surrealistiske spranga og den underlege vi-forteljarstemma som ikkje forklarar seg sjølv før til slutt. Eg liker den tablåliknande framsyninga av scener som viser fram ulike overflater. Eg liker bruken av ordet "ser" i forteljinga. Eg liker den draumeaktige logikken, eller mangelen på logikk, i oppbygginga av romanen og eg liker draumen si rolle i teksten. Eg liker dette at så mange personar, først tilfeldige og uavhengige, viser seg å ha ulike meir eller mindre tilfeldige møtepunkt. Og ikkje minst liker eg dei klare og tydelege sanselege skildringane i boka, dei som gjer at eg kan sjå og høyre og lukte saman med houvdpersonane.
Eg hadde ein gong ein førelesar som omtala ein roman som "a bookish book". Med dette meinte han at det var ei bok som blei halden saman av intertekstualitet til ei rekkje andre bøker og av alle referansane til desse. Vente, blinke er også "a bookish book". Og dersom vi utvider intertekstomgrepet og snakker om interartielle allusjonar i romanen trur eg vi sit igjen med ei uendeleg lang liste av sangar, bilete, vekeblader, bøker og filmar som boka alluderer til. Nokre av desse allusjonane er svært vellukka, til dømes dei som viser til Lost in Translation, Den guddommelige komedie, Slottet og Peer Gynt. Andre av desse allusjonane blir litt påtatte, som dei som viser til Kill Bill, Paul deMan, Olav H. Hauge sitt "Drift" og van Goghs' "Solsikker". Det Øyehaug har gjort, gjennom å skrive på denne måten er ambisiøst. Det er ambisiøst fordi det har med seg ei fare for å tippe over i ei oppramsing av kor godt ho, forfattaren, kjenner sin kultur-og litteraturhistorie. Og dei gongene dette skjer, framstår avsnitta som litt i overkant pompøse. Men dei allusjonane som er vellukka, fungerer så godt at dei får boka tilbake til jorda igjen.
Helt enig. Det er en "bookish" bok, den er liksom avslutningsoppgaven i et skrivekurs til en veldig begavet kursdeltaker som kan sitt om både den ene og den andre artefakt og fletter dem inn i handlingen og karakterfremstillingen på en mesterlig måte slik at det blir "Eit perfekt bilete av eit personleg indre" ut av det. Litt påtatte er noen av allusjonene, ja, men akkurat dette gjør at jeg liker forfatteren enda bedre, fordi hun er forfatter, det ser man i hver eneste setning, og spesielt i de påtatte situasjonene.
Psykologismen forfatteren knytter til kultur- og litteraturhistorien, det at hennes karakterer er følsomt opptatt av denne kulturhistorien, det at de legger tanker og følelser i bøker, filmer og bilder som faktisk preger dem i veldig stor grad (de blir jo fremstilt gjennom sine tanker om bøker, filmer og bilder)og til tider til og med påvirker og bestemmer utgangen av en eller annen hendelse i livene deres ...det likte jeg svært godt.
Svein synes at karakterene likner på hverandre, og det er jeg helt enig i! Men i motsetning til ham, liker jeg dette fordi jeg liker psykologiske romaner som handler om ...kunstnere. Syns nemlig at alle personene i boka var mer eller mindre kunstnerisk anlagt, noe som gjør at de har mye til felles. Dt er tydelig at de gjenspeiler personligheten til forfatteren selv,man ser hvor opptatt hun er av kunst og hvor komplisert en person som er opptatt av kunst kan være.
Det at karakterene har liknende tanke- og følemønstre likte jeg faktisk best av alt selv om jeg forstår hvorfor noen ikke liker det. De syns bl a ikke at det er en godt skrevet bok pga dette. Jeg derimot...En gang til: man ser at Øyehaug er forfatter, i hver eneste setning.
Det er nettopp derfor jeg har boka blant mine favoritter.
Eg synest dette "bookish"-aspektet og denne psykologismen og nærleiken til kulturhistoria blir litt påtrengande og kunstig, og det er derfor boka ikkje er ei av mine favorittar.
Jeg er 100% enig med Svein, og gir meg etter å ha hørt 3 av 7 cd'er.
For min del synes jeg den allvitende fortellerstilen fungerer bra i denne boka.
Jeg elsker måten hun setter karakterene sammen, og jeg elsker at man vet mye men likevel ikke nok om alle sammen. Det er aldri plagsomt at hun konsentrer seg mest om Sigrid og Kåre. Det fungerer veldig godt.
Jeg er enig med deg. Jeg synes boken fungerer veldig godt, og den fengslet meg fra første side.
Sist sett
