Bokelskere.no

Bøker som slår ann blant dagens småttiser

Lyttet til denne for et par år siden, Gørild Mauseth er en god oppleser her, i denne intense, harde, naturalistiske skildringen - på samme tid - i all elendigheten syntes jeg det var noe melankolsk og poetisk vakkert over denne.

Jaså, hvordan vet du det? Nei, for min del er det ikke budskapet i seg selv som er problemet. Det er ikke utenkelig at jeg ville nikket begeistret til mye av det Nygårdshaug ville hatt å si dersom jeg møtte han over en pils en kveld. Men jeg ser likevel ikke på Mengele Zoo som noen god roman. Jeg er skeptisk til romaner med entydige politiske budskaper, hvor hele handlingen fungerer som en ideologs (forfatterens) talerør. Det er enkelt og greit å bruke sine politiske fiender som "de onde" i en roman, men blir det god litteratur ut av det?

Jeg ser at Nygårdshaug jevnlig er ute i media og klager over at samtidsforfatterne våre er for lite "politiske". Det gjør meg bare mer skeptisk til å plukke opp enda en Nygårdshaug-bok. Det finnes - og bør finnes - både skjønnlitterære og faglitterære bøker om de temaene Nygårdshaug tar opp. Men romanforfattere bør strekke seg etter noe mer enn bare å sette vakre ord på et politisk syn, mener jeg. Det er en grunn til at Dag Solstad ble en mye mer interessant forfatter da han ble desillusjonert og ga opp revolusjonen.

Her er det bøker med enten skeivt tema,eller skeive karakterer - uansett, så er det bøker jeg elsker på denne lista! :D

Dette er bare norske bøker hittil, om du vet om fler norske bøker med samme tema, si ifra så jeg får lest dem! :D

Coaching-bøker fra Midtvesten hvor alle svar er Jesus. Og den allvitende på omslaget har tommelen opp og hvitlakerte tenner.

Ble medlem her i går og leste da litt på en diskusjon jeg nå ikke kan finne igjen. Den dreide seg om problematikken rundt det å diskutere litteratur. Har lyst til å komme med noen momenter her.

Det er uhyre vanskelig å diskutere litteratur når alle innfallsvinkler er åpne. Det er på en måte som å starte en generell diskusjon med temaet:Livet!

Resepsjonsteoretiker Iser mener at god litteratur kjennetegnes ved at den har mange tomrom. Med dette mener han at teksten ikke må si alt, og at det er i disse tomrommene leseren kan få bruke seg selv (sin livserfaring - som jo er individuell) når han fyller ut det som mangler. Leseren blir da en medforfatter og gjør teksten til sin egen.Derfor kan en god roman (ut fra disse kriterier) oppleves så magisk og så personlig.Jo dårligere litteraturen er, jo mindre tomrom.Alle har vi lest bøker/sett filmer der alt overforklares, der vi får inn alt med teskjei, der alle tråder samles og der sannheten presenteres til slutt.Der alt kun kan sees på en måte:den riktige. God litteratur åpner for det flerfoldige, det mangesidige og til tider selvmotsigende. Det finnes ingen sannhet, bare ulike måter å se/betrakte på. Det er ikke hva, men HVORDAN vi ser/leser.Med andre ord mener jeg vi ikke bør lete etter forfatterens intensjoner, eller prøve å finne den ene "sanne" måten å lese på,men heller se hva teksten gir oss. NB! Jeg mener ikke at vi kan legge hva som helst i teksten, det må foregå innenfor de premisser teksten gir.

Dette ble bare et lite innspill, et forsøk på å starte en diskusjon.

Har ingen erfaring med lesebrett, - og ikke frister det heller, - men at det er kommet for å bli er jeg overbevist om. Og kanskje sitter jeg med brettet mitt jeg også om noen år... Sånn i første omgang så synes jeg e-brettet er en "trussel" mot papirboken, slik cd-en var en trussel mot lp-platene o l, men musikken lever jo i beste velgående den, men formidlingsmediet skifter.

Så jo, - jeg tror brettet er en trussel mot papirboken, - men ikke mot fortellergleden og kreativiteten hos forfatteren. Så er det opp til samfunnet å legge til rette for at ny utvikling ikke dreper kulturen!!

Jeg kan ikke se at du banner i kjerka her. Ei bok er ikke lenger nødvendigvis ei bunke papirark, men et åndsverk som kan nytes i forskjellige formater, deriblant e-bok, lydbok og papirbok. Som den bokelskeren jeg er, elsker jeg gode bøker i alle disse formatene, selv om jeg er litt for utålmodig til å høre særlig mange lydbøker.

Jeg ser at dette kommer til å bli veldig langt, så jeg deler innlegget i to deler, en som tar for seg e-bokas framtid, og en som handler mer konkret om mine erfaringer med lesebrett.

E-bokas samtid og framtid

Akkurat nå befinner vi oss i ei brytningstid, der papirboka fortsatt er desidert størst, mens folk ikke helt veit hvordan de skal forholde seg til de andre formatene. Jeg trur papirbøker vil dominere i mange år framover, men det er likevel ingen tvil om at e-boka er kommet for å bli. Min spådom er - ikke særlig originalt - at e-bøker sakte men sikkert vil øke i popularitet framover, og at e- og papirbøker vil eksistere side om side i all overskuelig framtid. Akkurat hvordan styrkeforholdet vil være om ti-tjue-tretti år, vil jeg imidlertid ikke forsøke å gjette på. Klokere menn enn meg (les: Jon Bing) har forsøkt før, med tildels ganske fornøyelige resultater.

Fortsatt oppfatter de fleste papir som det naturlige mediet for boklesing. Dette kan imidlertid endre seg ganske kjapt, etter som flere og flere prøver lesebrett. Jeg vant mitt første lesebrett (en Sony PRS 505) for litt over et år siden, og har brukt en Kindle parallelt med dette i litt over et halvt år. I starten føltes det veldig unaturlig å "bla" med knapper. Nå tar jeg meg sjøl i å leite etter Kindles ordbok-funksjon når jeg leser papirbøker. Få av oss tenker veldig mye over hvordan ei papirbok føles i hånda, akkurat hvordan vi blar i den og hvordan sidene krummer seg avhengig av hvor langt vi er kommet i boka. Leser vi ei god bok, "forsvinner" mediet for oss, og bare innholdet absorberes. Etter litt tilvenning skjer dette også når man leser på lesebrett.

Jeg trur Buset har veldig rett i det sitatet du har plukka ut her. Vel og merke dersom digitaliseringen av bokbransjen gjøres på riktig måte. Her i Norge går ting veldig treigt om dagen, bla. fordi politikerne ikke har skjønt at ei bok er ei bok også i elektronisk format, og derfor insisterer på å diskriminere e-bøker gjennom å momsbelegge dem. Dette er et kjempeproblem for den norske bokbransjen, og en gavepakke med rosa sløyfebånd til Amazon.

"Leseglede for meg har sprunget ut av litt arv og litt vonde opplevelser i yngre alder. Mammaen min har alltid vært en lese hest, så når jeg kjedet meg som liten oppfordret hun meg alltid til å lese bøker. Og min mormor pleide å lese for meg på sengen de gangene jeg lå over hos henne.Så jeg fant tidlig ut at bøkenes verden var et spennende sted. Bøker ble tatt enda mer i bruk av meg fra jeg var en rundt 10 år. Fra da av ble jeg veldig mobbet, på skolen og ellers, så jeg var veldig mye hjemme. Og for å komme meg litt bort fra virkeligheten ble det så jeg fordypet meg i mengder av bøker. Og druknet meg i en fantasitilværelse. Og i senere tider, hvor alt så klart er mye bedre, så liker jeg fortsatt og drømme meg bort, og leser fortsatt haugevis med bøker."

Dette svarte jeg i en annen diskusjon for en stund siden hvor spørsmålet var; "Hvorfor er du en bokelsker?" Jeg synes også svaret passer litt til spørsmålet om hvorfor jeg leser. Jeg leser fordi jeg synes de ulike verdenene mellom permene til en bok er spennende og fantastiske. Man kan bare drømme seg bort, og la alt i den virkelige verden bare forsvinne for en liten stund. Å lese er å slappe av. Ta en pust i bakken. Kanskje trenger jeg en god latter, kanskje trenger jeg å kjenne litt på andre følelser, eller kanskje jeg trenger å belyses med litt ny viten. Man kan være seg selv med en bok. Når man sitter gjemt bort i en liten lesekrok med en bok i hånden kan man la garden falle og bare begi seg hen til en annen verden. Man trenger ikke å ha på seg sminke eller pene klær, man trenger ikke å holde tårene tilbake, eller la være å le for man har en dum latter. Man kan ta av alle maskene man bruker i hverdagen og bare være deg. Å ese for meg er både terapi og underholdning. Jeg leser fordi det er gøy, fordi jeg lærer mye og fordi sjelen min trenger litt utflukter ut av den virkelige verden. Når jeg nå snakker om det og lese så siktet jeg så klart mest til det å lese en bok(Skjønnlitteratur og fakta.) Men man leser jo også aviser, tekstingen på en film og skilter når man kjører bil. Vel, alt annet jeg leser leser jeg fordi det er nødvendig for opplysning.

Ser ikke helt sammenlikningen din med maleri/skulptur og litteratur. For en forfatter er vel det kunstneriske uttrykket innholdet i boka, ikke papiret den er trykket på? Ihvertfall er det det for meg som leser. Hvis man er så opptatt av det fysiske formatet, hva da med dårlige pocketutgaver som faller fra hverandre før man er halvveis i boka? Hvis forfattere er så opptatt av det fysiske som du antyder, hvorfor tillater de at bøkene deres blir utgitt slik?

En iPad-bok gir også flere muligheter som papirboka ikke har. For eksempel er det flere som eksperimenterer med videointervjuer med forfattere o.l.

Kan være enig i at det må være mer stas på noen måter å stå med det ferdige produktet mellom hendene, men dette er noe som skjer i mange kunstneriske bransjer. Ta for eksempel film eller fotografi. Det er kanskje fortsatt noen regissører som savner følelsen av å tape sammen filmklippene til en 3000 meter lang masterrull, og mange fotografer som hest vil se bildene tre frem i mørkerommet, men av praktiske hensyn så er det andre metoder som har tatt over. Dette gjør ikke produktet noe mindre verdifullt.

I denne femte boka om Karl Ove Knausgård befinner vi oss hovedsakelig i Bergen. Der ankommer han etter oppholdet i Nord-Norge og en etterfølgende loffetur til Hellas, hvor han nesten holdt på å strande, pengelens og for stolt til å be noen om hjelp.

Å skulle studere i Bergen var intet mindre enn frydefullt! Fra før av hadde han kun besøkt broren Yngve der, og dette medførte en rekke forventninger til hvor fantastisk dette skulle bli. Sånn sett var han lite forberedt på alle de råtne hyblene som ble studenter til del, og hvor fort gjort det var å bli blakk midtveis i semesteret – etter elleville studentfester tilsynelatende uten bekymringer.

Et sted Knausgård bodde var det til og med rotter. I en by med en konstant boligmangel grunnet tilstrømming av tusenvis av utenbys studenter, var det få som gadd å pusse opp utleiehyblene. De fikk jo leid dem ut uansett. Og studentene innfant seg med det fordi de ikke hadde noe valg. Å bli blakk i midten av november var imidlertid en ganske annen sak … Når man var nødt til å ta strøjobber midt i den verste eksamensperioden, var veien mot det totalt mislykkede kort.

Knausgårds år på Skrivekunstakademiet ble en stor skuffelse, til tross for at forfattere som Jon Fosse og Ragnar Hovland ledet skolen. Han fikk ikke til noen ting. Alle andre fremsto som mye mer begavet enn ham selv, og det meste av det han klarte å produsere av tekster ble karakterisert som klisjefylte, uten dybde og spenning i teksten. Nærtagenheten kom tidvis i veien for at han klarte å ta til seg kritikken og lære noe av dette. I perioder hvor han var blakk, brukte han mer og mer tid på å ta vakter på Sandviken psykiatriske. Som den sjenerte unge mannen han var, trengte han alkoholrus for å klare å komme ut av skallet sitt. Alkoholen ble i det hele tatt et stort problem for ham, fordi han mistet all kontroll over seg selv. Og fylleangsten satt lenge i etter de verste festene. Noe som derimot ordnet seg til det bedre, var forholdet til damer. Plutselig ville damene ha ham!

I de påfølgende årene følger vi en ung desperat mann, som forsøker seg som forfatter, men som mislykkes gang på gang. Han er svært opptatt av at han SKAL bli forfatter, men hva i all verden skal han skrive om? Kamerater rundt ham debuterer i tur og orden, mens han ikke får til noe som helst.

I denne femte boka er Knausgård atter på høyden igjen! Dette er en bok som fortjener terningkast 6! Ikke bare skriver han som vanlig usedvanlig godt, men i denne boka beveger han seg ned i dypet av sin sjel igjen – slik han gjorde i bok nr. 1 og 2. Jeg kjente igjen at det noen ganger gjorde vondt å lese hans beskrivelser av seg selv som ung, mislykket student i Bergen. I denne boka er faren så godt som fraværende. Samtidig er han til stede i Knausgårds bevissthet.

Dette er en bok som virkelig berørte meg! Dette kan selvfølgelig ha en del å gjøre med at jeg selv har studert i Bergen, og har vanket på de samme utestedene som Knausgård gjorde noen år etter meg – Hulen, Garage, Café Opera, Henrik, Wesselstuen etc. At jeg etter å ha lest 2500 sider om Knausgård, fremdeles vil ha mer, er ganske enkelt utrolig! Denne kolossen av en roman i seks bind, er – selv om det sjette bindet ikke har kommet enda – nødt til å lykkes! Jeg kommer til å stille meg i kø den dagen den siste boka kommer!

Jeg har alltid mistenkt Ambjørnsen for å ha skrevet den slik for å slippe maset om "Bare EI bok til om Elling."

Jeg har ikke noe å utsette på det du skriver, for jeg opplever litteraturen på samme måte. Jeg mener også at teksten og leserens møte er det vesentlige.

Mon tro om du ikke selv er inne på noen av de kriteriene for god litteratur du etterlyser? Du skriver:

Alt godt håndtverk er usynlig. Du ser et resultat, men ikke hvordan det er gjort. De beste håndtverk er de hvor teknikk og inspirasjon/ånd spiller sammen, fordi du både ser et godt gjort objekt og du kjenner at det berører deg. Og noen ganger kan man faktisk oppleve å bli berørt av håndtverk hvis synlige resultat man ikke liker, men liker likevel.

Ja. Veldig godt sagt. Kan det kanskje være slik at det står et likhetstegn mellom begrepet "god litteratur" og de verkene som erfarne lesere opplever på akkurat den måten du beskriver? Og hvis mange erfarne lesere deler denne opplevelsen, kan det være grunn til å opphøye dette verket, og si: "Dette er en klassiker. Denne boka må vi fortelle om til neste generasjon"?

Grunnen til at jeg terper på dette med "erfarne lesere" er nettopp at disse leserne ofte har en mer utviklet evne til å gjenkjenne billige triks og dårlig håndverk. Å se forskjellen på noe som er masseprodusert etter en mal og kunstverk som er unike. Jeg hører ofte "Da Vinci-koden" omtalt som noe som bare må leses, men dette blir som regel sagt av mennesker som legger til at "jeg leser vanligvis aldri bøker, men akkurat den klarte jeg ikke legge fra meg". Jeg har fortsatt ikke lest den boka, for jeg mistenker at håndverket er alt for synlig, slik du sier.

Det personlige møtet med teksten er det viktigste, men jeg håper vi kan hjelpe hverandre med å finne fram til tekster som vi i fellesskap mener er utsøkt håndverk og som vi helt eller delvis er enige i kan representere vår sivilisasjon og kultur. Som igjen kan være tilgjengelige for den type leseropplevelse du beskriver, selv om den opplevelsen ikke kan oppstå hos alle.

Kanon som bindemiddel, ikke maktmiddel.

Har du sansen for språk-morsomheter kan du jo sjekke ut bøkene til Stewart Clark. Den første heter Broken english spoken perfectly, og det finnes to til også.

Eksempler:

Norsk turist, på full fart inn i sjåførsetet i London-taxi: “Oh I’m sorry, you see in Norway the rat is on the other side”!

“But didn’t you have pigs in your decks?” (programleder Odd Grythe, til amerikansk gjest som klaget over glatte veier)

“I am in the beginning of my period…” (nyutnevnt kvinnelig dansk minister)

*“Thank you for the mess.” (Kjell Magne Bondevik etter gudstjeneste i Brasil)

Kommer nok til å kjøpe "Autobiography of Mark Twain, Vol. 1" Denne er skrevet av Twain selv og blir nå utgitt etter 100 år, etter Twains eget ønske.

Ellers kan det hende jeg bestiller "Sunset Park" av Auster og "Nemesis" av Roth

Sisyfos har skrevet et velformulert tilsvar nedenfor, men jeg vil tilføye noe mer. Hvis det er mulig.

Jeg er ikke uenig med deg eller andre at det finnes "dårlig" og "bra" litteratur. Det er ikke det som er poenget. Når jeg skrev at jeg verdsetter (jamfør min mantra) den subjektive tilnærmingen til litteraturen så var det ikke for å benekte det at det finnes "bra" og "dårlig" litteratur. Men å forklare at det viktigste er hvordan enkeltindividet oppfatter det han eller hun leser - når alt kommer til alt.

Det jeg er mest uenig med deg i ditt innlegg.er bruken av "høykultur" versus "lavkultur". Kanskje jeg er alt for mye styrt av min politiske overbevisning. Men ifølge meg så er ikke bare en slik inndeling kontraproduktiv, men også bortkastet (jeg finner ikke et bedre ord i farta). Fordi med en gang man kaller noe for "høykultur" og noe "lavkultur" så skaper man til og med i litteraturen - det man finner/fant i samfunnet (før) - dvs klasseskiller. Jamfør hvorfor jeg skrev: "en elitisk tilnærming". Jeg syns man skal unngå slikt.

Å bruke uttrykket "kanon" er forståelig. Det finnes "vestlig kanon", det finnes litteratur som er en del av den vestlig kulturarv og tradisjon. Men å kalle noe for "høykultur" og noe "lavkultur" er søkt.

Bakstreverske og gammelmodige kultursnobber! Det er slike som dere som kommer til å sitte på gamlehjemmet og sutre over at alt var så mye bedre før, da man leste bøker på iPad i stedet for å få dem programmert rett inn i hjernebarken.

Det er jo snakk om kultur som i samfunn, og det er forøvrig ikke slik at man trenger å mene at alt er like bra selv om man kaller seg kulturrelativist, men at man anerkjenner at hver kultur har sin egen logikk, diskurs og sitt eget verdisystem. En slik tilnærming kan kanskje virke defensiv, men selv for å få til endring, som historien har vist at kun bør skje gradvis, så er den vel å foretrekke fremfor en bred universalisme, som kan, og ofte vil, legitimere krig og faenskap i det godes navn, målet helliggjør middelet osv. De fleste er uansett enig om at en tynn universalisme bør ligge i bunn (eks: det er moralsk galt å drepe).

Jeg er nysgjerrig på disse objektive kriteriene. Er ikke det du regner som objektive kriterier også sosiale konstruksjoner, en del av en kulturs indre logikk? Relativismen kan også her være fruktbar, for til tross for å være defensiv hva kvalitetsetting angår, så er den offensiv som kritikk mot det regjerende og bestående. Den er en frigjører, fordi den oppfordrer til at man tenker utenfor de rammene som samfunnet har satt, og som man risikerer å bli innestengt i uten at man reflekterer over sitt eget forhold til det.

Jeg er også av den oppfatning at Mozart er bedre enn N-Sync, men jeg vil nødig bruke begrep som høykultur og lavkultur, men i stedet snakke om smak. Hvorfor er det av så stor interesse å sette karakter? Dypest sett så handler dette om makt, makten til å definere hva som er bra og rett. En slik definisjonsmakt kan og vil prege vår smak, relativismen kan hjelpe oss til å forstå dette og sette spørsmål ved det. Hvilket er bra, for makt er alltid skummelt. Ikke noe har vært mer misbrukt for å gjøre seg til herre over andre mennesker, enn objektivitet, og de siste århundrenes mer eller mindre vellykkede kamp mot de gamle autoriteter (som man fint kan påstå har blitt erstattet av nye, men heldigvis mindre brutale) har ikke minst vært et oppgjør med dette. Men nå handlet vel dette om litteratur, jiiiz. Alt henger sammen, sier jeg bare! Tidlig på morgenen er det og, en gyldig unnskyldning, antall kaffekopper til tross.

La oss ikke glemme de åpenbare fordelene ved vår elskede papirbok. Blant annet, for å nevne noe av det viktigste, kan man ligge på rygg i en hengekøye der sola steker som verst med boka holdt opp mot sola. Den fungerer utmerket som en liten parasoll mens du leser, i tillegg til at batteri og elektronikk ikke blir ødelagt av varmen. "Not to be exposed by direct sunlight" står ikke på bokrygger. Tvert imot. Det er sjarmerende med solfalmede permer i bokhylla.

Når det er snakk om store bokprosjekter, forskning etc, kan det være helt avgjørende at man kan forholde seg til de fysiske utgavene. Kanskje må man slå opp i tyve ulike verker i løpet av en time. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men åpner jeg tyve word-dokumenter på èn gang, blir denne maskinen både treg og uoversiktelig. En hylle med de aktuelle bøkene for hånden, er så mye enklere.

Enkelte områder innen litteraturforskning krever selvsagt originalmanuskripter.

Hva med gaver? Er det ikke litt kjipt å gi noen en elektronisk fil på bursdagen? "Gratulerer, Mari! Jeg sender deg Berlinerpoplene over mail". Hva med dine egne utgivelser. En tilegnelse for eksempel. Jeg vil ikke tilegne min bok på en fil. Jeg vil liksom ikke latterligjøre noen, på en slik måte at man må trykke videre eller scrolle ned for å slippe "Takk til mine barn, mine elskere og deres ektemenn, vår herre og hans engler osv osv", det er rett og slett en egen verdi i bokformatet, som er helt nødvendig for at over halvparten av de som vil skrive bøker i dag, faktisk skriver bøkene.

Man legger årevis i romaner, arbeider halve døgnet eller mer, setter til side mye annet, kanskje egen familie, kanskje hobbyer og annet moro. Det er et ensomt og krevende arbeid, særlig om det er selvbiografisk. Hvem vil ofre seg selv på den måten for å utgi en ipad-bok? Hvor mye god litteratur vil vi stå igjen med?

Jeg er med på kasett - cd. Jeg er med på vhs - dvd. Ja jeg er med på dvd - bluray til og med! Der har forandringen av formatet vært forbedringer.

Men å se et Munch-maleri på google bildesøk er ikke det samme som å stå på Nasjonalgalleriet med originalverket hengende foran seg. Man hugger fortsatt ut skulpturer av stein, ikke hardplast. Det skulle bare mangle at også papirformatet lever videre som et helt nødvendig kunstnerisk uttrykk. Så frykt ikke! :)