Bokelskere.no

Endelig har jeg litt oversikt i hodet mitt over hvem alle disse gamle kongene Harald Hårfagre, Olav den hellige og Olav Kyrre var! Det tok meg bare litt under hundre timer med konsentrert lesing av en åtte hundre år gammel bok på 600 sider for å få det.

Dette er neppe den mest effektive måten å lære seg om tidlig norsk historie på, men etter å ha lett forgjeves etter en god og enkel innføringsbok i årevis, bestemte jeg meg for bare å hoppe inn i førstehåndskildene. Heimskringla er både den mest berømte, og dekker også mange århundrer i én og samme bok, så den var et åpenbart valg. Jeg var også spent på å se de tradisjonelle illustrasjonene fra våre nasjonalromantiske malere vevd inn i historien.

Akkurat illustrasjonene skuffet meg litt. Den svært primitive stilen gjør det vanskelig å kjenne igjen historiene og figurene de portretterer, og de vises ofte en side før eller etter scenen beskrives i teksten. Men de deler i hvert fall teksten opp litt, og gjør det lettere å orientere seg i teksten.

Og teksten er godt skrevet. Det er mange gammeldagse ord og vendinger, men den moderne oversettelsen er lett å lese, samtidig som den åpenbart følger stilen fra originalen. Snorre støtter jevnlig fortellingen med skaldedikt han formodentlig bruker som kildemateriale. I starten skummet jeg gjennom disse diktene, for de kan være vanskelige å tolke. Men etter hvert som jeg ble vant til stilen og språket i dem, slukte jeg dem opp. Dette er ordrette sitater fra mennesker som levde mens disse historiske begivenhetene fant sted, og var vitne til dem! Eller, de er jo oversatt til moderne norsk, da. Men det er relativt lett å finne diktet på sitt originale norrønt på heimskringla.no, og det er overraskende lett å forstå dem, når man har en norsk oversettelse å støtte seg til.

Snorre gjør det relativt enkelt å orientere seg i tid og rom, med en (for det meste) kronologisk gjennomgang som er pepret med stedsnavn. Men jeg skulle likevel gjerne hatt en mer omfattende redigert utgave, med langt flere fotnoter, og kart! De originale illustrasjonene inkluderer noen få kart av Bergen, Oslo og noen andre steder, men de hjelper en ikke å forstå hvor kongene reiser fra og til. Og reise gjør de hele tiden. Fotnotene brukes mest til å forklare hvor de gamle og ofte nå ukjente stedsnavnene henviser til, noe som er veldig nyttig; men mange flere forklaringer av den historiske konteksten kunne blitt gitt. Bortsett fra en OK innledning på ca. 30 sider (som går gjennom kildene, Storms oversettelse og illustrasjonene), er dette en ganske rå presentasjon av Gustav Storms oversettelse av Snorres kongesagaer.

Jeg passet på å lage en liste over (de fleste) norske kongene som nevnes i boken, fra Harald Hårfagre til Magnus Erlingsson, hvor Snorre av en eller annen grunn avslutter fortellingen (i følge Store Norske Leksikon fordi det er her Sverres saga, som allerede var nedskrevet, begynner). Dette er hva jeg fikk ut av boken:

Harald Hårfagre (872-931)
Sønn av Halvdan Svarte, konge i Vestfold (visstnok av Ynglingeætten), og av datteren til kongen i Sogn. Vant tilbake farens rike, og kjempet ned alle kongene på vestlandskysten, til slaget ved Hafrsfjord ca. 900. Giftet seg med Gyda. Inngikk avtale med Håkon Grjotgardsson Ladejarl (og Snorre sier Håkon ble underkonge). Fikk dusinvis med barn mens han reiste rundt i riket sitt til han døde en naturlig død.

Eirik Blodøks (931-933)
Hårfagres sønn og utpekte arving. Drepte flere av halvbrødrene sine, og var dårlig likt (hvorfor?). Fikk mange sønner med konen Gunnhild. Ble jagd til England av Håkon den Gode, hvor han døde i kamp.

Håkon den gode / Håkon Adalsteinsfostre (933-961)
Sønn til Harald Hårfagre. Ble sendt til kong Adalstein av England for å oppfostres. Jagde Eirik Blodøks til England. Prøvde å innføre kristendommen på fredelig vis, men lyktes ikke. Ble tvunget til å blote av trønderne. Falt i slaget ved Fitjar mot Eirikssønnene.

Harald Gråfell (961-970) (Under Harald Blåtann?)
(Underkonge under danske Harald Blåtann?) Sønn av Eirik Blodøks. Styrte Vestlandet med moren Gunnhild og brødrene sine. Hadde blitt kristne i England, og ødela de hedenske hovene med makt. Brente Sigurd ladejarl inne ved hjelp av broren hans Grjotgard, for å overta Trøndelag. Til gjengjeld fikk Sigurds sønn Håkon ham drept i et bakhold ved hjelp av danskekongen Harald Blåtann.

Håkon jarl / Håkon Sigurdsson (970-995) (Under Harald Blåtann og Svein Tjugeskjegg)
Først ladejarl i Trøndelag, tok så makten i resten av Norge, formelt under danskekongen Harald Blåtann. Ble drept av trellen sin da han gjemte seg for Olav Tryggvason.

Olav Tryggvason (995-1000)
Vokste opp i Gardarike, og kom til Norge samtidig som bøndene gjorde opprør mot Håkon jarl. Reiste hær på Østlandet, og la under seg fylkene langs kysten på vei nordover. Tvang så befolkningen til å la seg døpe. De gangene han ikke hadde fysisk overmakt, brukte han løgn, svik og snikmord til å tvinge kristendommen frem.

Eirik (og Svein) Håkonsson Ladejarl (1000-1012(1015?)) (Under Svein Tjugeskjegg)
Drepte Olav Tryggvason ved Slaget ved Svolder i år 1000. Ble så underkonge under danskekongen Svein Tjugeskjegg. Døde i Gardarike etter å ha blitt slått av Olav Digre.

Olav den hellige / Olav Digre (1015-1028)
Herjet langs kysten av Frankrike, Spania, og England. Angrep Norge, overvant Eirik jarl, og ble konge. Invaderte innlandet og dalene, hvor han drepte eller torturerte alle som beholdt hedenske skikker, ofte med løgn og svik. Kranglet med sveakongen om Østlandet. Tok tilbake Orknøyene, og krevde Færøyene med blandet suksess. Angrep kong Knuts Danmark med svenskekongen, men Knut gikk til motangrep og jaget Olav ut til Gardarike. Kom tilbake for å ta makten, men ble drept av en bondehær på Stiklestad i 1030.

Håkon Eiriksson Ladejarl (1028-1029) (Under Knut den mektige)
Utnevnt til jarl over Norge av Knut den mektige. Døde i skipbrudd kort etter.

Svein Knutsson (1029-1036) (Under Knut den mektige)
Innførte strenge lover som favoriserte danskene, etter at Olav den hellige var drept. Folket vendte seg mot ham, og han rømte da Magnus Olvasson kom østfra.

Magnus den gode (1035-1047)
Sønn av Olav den hellige. Vokste opp i Gardarike, hvor han ble hentet som 11-åring av Einar Tambarskjelve for å ta tilbake Norge. Ble tatt vel imot i hele landet. Da danekongen Horde-Knut døde barnløs, tok Magnus over Danmark også, etter en pakt de hadde inngått. Han satte Svein Ulvsson som jarl over Danmark, men han kronet seg selv snart til konge i stedet, og Magnus måtte jage ham fra Danmark mange ganger. Ble presset til å dele riket med Harald Hardråde, og døde av sykdom kort etterpå.

Harald Hardråde (1047-1066)
Slåss med Olav den hellige ved Stiklestad, og rømte så til Gardarike, og siden til Miklagard, hvor han ble leder for væringgarden. Herjet i Egeerhavet, Nord-Afrika og Sicilia. Reiste til Norge, og tvingte Magnus til å dele riket med seg. Ble kort etterpå enekonge. Vant over kong Svein mange ganger, men greide ikke å ta tilbake Danmark. Reiste til England da kong Edvard døde i 1066, og døde i slaget ved Stamford Bridge.

Magnus Haraldsson (1066-1069) (Med Olav Kyrre)
Ble konge da faren dro til England og døde. Medkonge med broren Olav da han kom hjem året etterpå. Døde av sykdom.

Olav Kyrre (1067-1093)
Var med faren i invasjonen av England, og ble medkonge da han kom hjem året etter. Enekonge da broren Magnus døde to år senere. Grunnla Bergen. Holdt fred i landet, styrket kongemakten, og innførte mange europeiske skikker og institusjoner.

Magnus Barfot (1093-1103)
Aggressiv vikingkonge. Slo først ned opprør i Opplanda (Håkon Toresfostre), og dro så på herjing i Danmark og Sverige, hvor han ikke lyktes i å ta nye land, og til slutt inngikk forlik med kongene. Dro så på hærferd til Vesterøyene to ganger, hvor han både herjet og satte fra seg jarler. Døde på andre hærferd.

Olav, Øystein og Sigurd (Jorsalfare) Magnusson (1103-1130)
Olav var barn da faren døde, og døde selv 16 år gammel. Sigurd dro på Det norske korstog til Jerusalem som ungdom, mens Øystein ble igjen og styrte landet. Etterpå var de konger sammen, men ofte uenige. Begge døde av sykdom — først Øystein, så Sigurd.

Magnus den blinde (1130-1135)
Måtte fra starten konkurrere mot Harald Gille, som hadde blitt godkjent av Magnus’ far Sigurd som sin halvbror, og som lot seg krone straks Sigurd døde. Magnus vant første slaget, men Harald kom tilbake og angrep ham i Bergen, tok ham til fange, og blindet ham. Ble holdt fanget på Munkholmen til Sigurd Slembe hentet ham ut for å kreve makten i Norge, og ble drept i slag mot Inge og Sigurd et par år senere.

Harald Gille (1130-1136)
Kom fra Irland eller Sudrøyene, og snakket dårlig norsk. Han kom til Norge og hevdet å være Magnus Barfots sønn, og Sigurd Jorsalfare lot ham bevise det med jernbyrd. Han lovet å ikke kreve kongsmakt så lenge Sigurd eller sønnen Magnus døde, men dette løftet brøt han straks Sigurd døde. Lot Magnus blinde og lemleste straks han fanget ham. Ble senere drept av en annen pretender, Sigurd Slembe, som kom med nøyaktig samme historie som ham selv. Sigurd lyktes imidlertid ikke å ta makten.

Inge (Krokrygg), Sigurd og Øystein Haraldsson (1136-1161)
Da Harald Gille døde, fikk stormennene rundt ham sønnene hans, Sigurd og Inge, som var små barn, kronet til konge i hver sin del av Norge. Regentene deres slo ned opprøret til Sigurd Slembe (hvor treårige Inge skal ha fått sin krokrygg og korte fot). Senere kom Øystein fra Vesterhavsøyene, hvor han var født, og fikk sin del av landet. Da kongene var voksne ble de uforlikt, og Inge fikk til slutt begge brødrene drept (med god hjelp av sin mann Gregorius), og ble enekonge i 1157. Ble drept i kamp mot Håkon Herdebrei.

Håkon Herdebrei (Sigurdsson) (1159-1162)
Sønn til Sigurd. Krevde tronen da faren og onkelen ble drept, og drepte både Gregorius og kong Inge i slag. Døde senere i kamp mot Erling Skakke.

Magnus Erlingsson (1161-1184)
Sønn av Erling Skakke, en stormann uten kongsætt, og av Sigurd Jorsalfares datter Kristin. Kong Inges tilhengere mente Magnus hadde best ætt av alternativene, og han ble kronet til konge som fireåring. Faren Erling styrte landet til han ble voksen. Erling fikk Håkon Herdebrei drept, brukte list og bedrageri for å drepe alle andre som kunne kreve tronen, inkludert sin stesønn Harald. Da Magnus var voksen, overtalte Erling ham og danskekongen om å få bli jarl i Viken under danskekongen. Slo Birkebeinerne i 1177.

Heimskringla på norrønt:
https://www.heimskringla.no/wiki/Heimskringla

Skannet versjon av Heimskringla uten Olav den helliges saga:
https://www.e-pages.dk/ku/806/

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_monarker

Nydelig og tankevekkende essaysamling - anbefales!

Meningene om denne boken er ganske spredd. For noen blir det en veldig gripende bok som gir dem noe av betydning. For andre blir det som er meningsfylt for noen bare svada og litt billig selvhjelpslektyre uten særlig dybde.
Første gang jeg leste denne var jeg nok i første gruppe. 20 år senere med litt mer skeptisisme blir det ikke like lett å kjøpe alt i boken som vise ord.
Jeg synes allikevel det er en god fortelling og det er en fin reise gutten har gjennom boken. Jeg hadde glede av historien selv om det filosofiske i boken ikke traff meg like godt.

Ein minimalistisk roman.

I Fuglane ser vi som les stort sett verda slik hovudpersonen Mattis ser ho. Vesaas gjev han ikkje nokon diagnose, men gjer det fort klårt at han har ein kognitiv svikt og blir rekna som ein «tust.» Verda hans er lita. I staden får vi eit intenst, levande inntrykk av Mattis sjølv. Tankeverda hans er kompleks med mange fine, originale bilete, men ho skapar òg ulage og frykt i relasjonane til andre menneske. Men når det av og til går godt, fyllast Mattis av ei stor glede. Denne sida av han er med på å gjere romanen til ei stor leseoppleving.

Søstera Hege er òg fint skildra, men ho blir likevel ståande noko i skuggen. Kor krevjande rolla som nær pårørande kan vera, vert elles godt handsame i dei nyare bøkene til Olaug Nilssen, til dømes Uønska åtferd og Tung tids tale.

Boka inngjekk i samlesinga i Lesesirkel 2021 våren 2024.

Veloverveid refleksjon over hvordan vi mennesker kommuniserer med hverandre

Dette var mitt første møte med Michel Houellebecq. Definitivt ikke det siste, for dette var en satire som provoserte, og som hadde en brodd. Dette er historien om en fortapt mann i et utmattet samfunn. Ensomhet og fortvilelse går igjen i historien. Han raljerer med tradisjonelle politikere, universitetet og det sosiale forfallet. Det er bare å ta av seg hatten for hans skildringer av vestlig moralsk forfall. Jeg humret godt flere ganger. Det er en historie om et politisk system fullstendig frakoblet virkeligheten.
For de som kan se satiren og smake på nihilismen, så kom boka ut i perioden med angrepene på Charlie Hebdo. Svaret fra mange franskmenn var at de ikke ville gi avkall på tankefrihet og toleranse. På den andre side skaper Houellebecq en historie om at franskmenn gir etter for lover som tvinger kvinner til å gå med slør og holde seg hjemme etter at muslimene vant valget. Ektemenn kan ha opptil fire koner, Sharialoven er på plass. Provoserende og uvirkelig. Så fransk som det bare kan bli. Er du ute etter en politisk satire som er morsom og provoserende - da er denne boka midt i blinken. God fornøyelse :)

Jeg har brukt 304 dager på å komme meg igjennom denne boka... 300 dager på den første halvdelen, og 4 dager på den siste halvdelen.... Har gjespa meg igjennom Afghanistans historie, som vi kjenner fra før, det ble som å høre på nyhetene i 5 timer.... bruddstykker av historien servert i en roman... Delene om Nicholas i Afghanistan er bra, men den utgjør vel 1/10 av boka, og når resten er bare er klipp og lim fra nyheter og fakta så blir dette en totalt sett kjedelig bok ja. Terningkast 1 til første halvdel, 5 til andre halvdel, det blir i snitt terningkast 3. Absolutt ikke på høyde med leksikon om lys og mørke....

Hvordan skal man skrive en omtale av en bok om litteraturkritikk? Hvordan kan man vurdere den litterære kvaliteten på noe som lærer deg om litterær kvalitet? Jo, det er lett! Erik Bjerck Hagen har jo lært meg kjempemasse. Da har han oppnådd det han ønsket. Da har boken gjort sin oppgave. Den har fullbyrdet sitt potensial!

Jeg kjøpte denne boken fordi jeg hadde en intuisjon om at hvis jeg lærte meg noe om hvordan man vurderer litteratur, så ville jeg få mer innsikt i det som får tekster til å funke, og hvordan jeg kan tolke litteratur og finne ut av hva som gjør dem bra, og hva som gjør dem dårlig. Da, tenkte jeg, ville jeg få mer ut av å lese, bli mer bevisst og reflektert og formidle det jeg jeg har forstått og følt på en god måte. Noe som til syvende og sist ville gjøre meg til et bedre menneske. I dag kjenner jeg at jeg vil få mye mer ut av hver eneste bok jeg kommer til å lese, og det vil berike meg.

Hagen lærte meg blant annet at litteraturens kvalitet rommer alt den berører, og alt den påvirker. God kvalitet er ikke bare tekstens innhold og det man lærer og føler mens man leser, men også selve refleksjonen man gjør seg i etterkant, om samtalene man har om den, om andres vurderinger og om dommen man etter hvert avsier. Egne erfaringer påvirker kvaliteten. Det samme gjør kunnskap, kultur, tiden, forventninger og andre bøker. Kvaliteten er dynamisk og mangefasettert.

I utgangspunktet trodde jeg faktisk at Hagen ville gi meg en slags liste over kriterier - en enkel metode jeg kan følge når jeg skriver omtaler - men det finnes jo mange måter å vurdere litteratur på, og det er her inne du finner kunnskapen du trenger for å finne ut av hva kvalitet kan være for deg.

Hagen skriver i del 1 av boken om estetikk. I tillegg til en innføring i estetikk lærer man om ulike symptomer på kvalitet og ulike kvalitetskriterier. Kapittel to handler om smak. Vår litterære dømmekraft er sterkt knyttet til vår egen smak, og smaken er påvirket av så mangt. Det er mulig for oss å ha en felles forståelse av kvalitet, men det er nærmest umulig å vurdere bøker uten å være subjektiv. Det er heller ikke et mål. Litteraturen skal jo gjøre noe med oss. Den skal vekke følelser og fremkalle åpenbaringer. Hagen bruker mange gode eksempler, og han skriver godt. Av og til kan noen av beskrivelsene hans kreve litt ekstra forkunnskaper, og det kan bli litt for komplisert uten de forkunnskapene. Men da er det bare å søke opp ord og uttrykk man ikke vet så mye om. Det er jo et relativt sammensatt og utfordrende tema.

Del 2 består av fire kapitler. Det første handler blant annet om ulike typer kritikk og litteraturkritikkens etikk. De neste tre kapitlene handler om tre store kritikere som for Hagen representerer «noe i nærheten av ideell balanse mellom det vitenskapelige og det journalistiske». Han oppsummerer nærmest deres karrierer og livssyn og sammenligner tilnærmingsmåtene deres til litteraturkritikk. Jeg fikk i utgangspunktet ikke mye ut av del 2, for jeg så ikke helt relevansen. Men etter at jeg hadde lest del 3, hvor Hagen selv kvalitetsvurderer seks norske dikt og to noveller av Johan Borgen, innså jeg i det avsluttende, oppsummerende kapittelet at deres liv og livssyn jo er en del av deres kvalitetsvurderinger. Hagens egne vurderinger og oppsummering ble derfor en åpenbaring for meg. Alt i hele boken ga så mening, og jeg er så takknemlig for alt jeg har lært. Jeg kommer garantert til å lese denne boken igjen en gang.

Boken inneholder tidlige tekster av Houellebecq. Tekstene er skrevet på 90-tallet og tok meg tilbake til en annen tid. Ellers er det interessant å se hvordan Houellebecq oppfatter rollen som forfatter. Forordet og etterordet er godt skrevet og bidrar til å forstå hva forfatterskapet til Houellebecq betyr.

Fin essaysamling med bredt tema, som gir en tanker å tygge videre på

Nydelig roman!

Det mest oppskrytte boka på lenge. Den er ikke dårlig, men den er middelmådig. Og den har ingenting med Edouard Louis å gjøre - som er en helt annen liga.