Han kunne ikke annet enn å beundre ham. Slik man beundrer en kakerlakk man skyller ned i dass, men som kommer krypende opp igjen. Og igjen. Og til slutt har arvet verden.
Du har deg selv som målestokk! Kanskje det blir helt feil.
Det finnes folk som presterer langt over gjennomsnittet i nesten alle slags sammenhenger her i verden. Musikk og idrett f. eks
En helt forferdelig og svært god bok.
Fight Club er vel kanskje den filmen som står høyest på favorittfilmlista mi som er basert på ei bok. Kan også nevne Fear and Loathing in Las Vegas, Gudfaren, Ondskapens Hotell og Ringenes Herre.
Sjekk ut dette enorme skrivebordet fra et nederlandsk arkitekturbibliotek:
Hva var det Kafka sa? Et bur dro ut for å finne en fugl. Buret fant meg, og det var fristende og forførerisk, og alt det lovte, viste seg å være løgn.
Dette er den beste boka jeg har lest, fordi den gav meg latter, varme, tårer og en fantastisk historie fortalt med et usedvanlig kreativt språk (..."og jeg fikk utrolig tunge støvler av hvor relativt ubetydelig livet er"...) Jeg lot meg rive med fra første setning (hva med en tekanne?). Jeg har akkurat begynt å lese den på ny nå. Nå kan mørket bare komme, for jeg har verden beste bok!
"Å flekse" (i forbindelse med fleksitid) sto det om i avisen i dag, og det må da kvalifisere til å være norsk, selv om det stammer fra et fremmedord.
Hadde en sterk opplevelse - det må nok være snart ti år siden - en fjern bekjent fortalte at hun og hennes mor hadde ryddet ut av huset til en avdød, ugift onkel. Hun var nesten sint da hun fortalte at han hadde hatt et helt rom med bøker! Tenk å være så egoistisk å etterlate noe sånt som andre måtte rydde opp i! De hadde leid en container og kasta alt! Dette var en så opprørende opplevelse at jeg går rundt og husker den enda, og forteller andre om den. Mennesket ble aldri noe mer enn en fjern bekjent, og jeg er fortsatt litt opprørt kjenner jeg over manglende respekt både for onkelen og bøkene.
Ville en mann skrive et kjærlighetsdikt til kvinnen han har ektet og som skjeller ham ut fire ganger om dagen?
å kaste bøker er som å brenne flagg!
Han skrev: Jeg vet ikke hvordan man skal leve. Det vet ikke jeg heller, men jeg prøver da. Jeg vet ikke hvordan man skal prøve. Det var visse ting jeg hadde lyst til å si til ham. Men jeg visste at de ville såre ham. Så jeg begravet dem, og lot dem såre meg i stedet.
Stakkars faen, han lyktes ikke engang med å være hovedpersonen i sin egen begravelse.
Et lite øyeblikk virket hun forbauset, så smilte hun. Klare øyne, mørkt, langt, tilbakestrøket hår som ble holdt på plass av en trespenne på den ene siden; et litt skjevt smil- som gav inntrykk av at hun bestandig var nysgjerrig på noe uuttalt.(...) Da hun smilte til meg, var det som å bli sparket sidelengs inn i noe vakkert.
Da jeg hadde lagt meg den kvelden fant jeg opp et spesielt sluk som skulle være under hver eneste pute i New York og munne ut i reservoaret. Så når folk gråt seg i søvn ville alle tårene havne på samme sted, og neste morgen kunne værmannen melde om nivået i tårereservoaret hadde steget eller sunket, og da visste man om New York hadde tunge støvler eller ikke. Og når det hendte noe virkelig ille - et atombombe angrep, eller iallfall kjemiske våpen - ville det ule i en ekstremt høy sirene for at folk skulle dra til Central Park og legge sandsekker rundt reservoaret.
Den russiske propagandaen sprer rykter om at alle blir tilgitt bare de kommer fram. Det appelleres til koner og søsken og foreldre og venner. Et fly sprer flygeblader som forsikrer om gode hensikter.
Noen ønsker å tro på dette.
Disse noen blir sendt til Sibir eller skutt.
Denne boka plukka eg ut heilt tilfeldig (fordi det var den einaste biblioteket hadde inne på mp3!), og eg er heilt einig- totalt fengslande frå fyrste til siste side. Ein svært annleis krimroman.
Haha - er jeg den eneste som elsket denne boka?? Synes den var skikkelig kul, jeg :D som noen andre har skrevet under meg er den helt absurd, men det er nettopp derfor det er så befriende lesning. Ble veldig positivt overasket etter å ha lest så mange dårlige anmeldelser!
Denne boka begynte så bra ! Jeg likte skildringene av byen,menneskene m.m.
Men så hendte det som ikke bør hende når du leser ei bok som lover bra. Jeg gikk rett og slett lei av skildringene. Når kommer historien ? Jeg har lest 160 sider og nå legger jeg boka fra meg. Kanskje tar jeg den opp igjen senere. Det vil tiden vise, men nå må jeg ha en annen type lesning.
Det eneste som i tilstrekkelig grad kunne forberedt leseren på denne boka måtte vært et omslag som det rant gjørme og blod av. McCarthy nekter å gi ved dørene psykologisk sett og er strengt handlingsorientert, men gir seg likevel hen til miljøskildringer som skaper en flik av skjønnhet i dette gudsforlatte universet. Det, og en fornemmelse av sumplukt, søppel og svette. Anbefales varmt, spesielt til de som mener man må kunne sympatisere med en eller flere karakterer for å sette pris på en bok, for særlig mye hjertevarme må man her lete lenge etter.