Bokelskere.no

Jeg vil virkelig elske denne boka, jeg vil det.

Jeg har fulgt serien med spenning, det er en original og annerledes fantasy-serie. Det er episke aspekter ved den, absolutt, du ser for deg hvordan bøkene kan egne seg som storslagen fantasy-film. Jeg er en fan i den forstand at jeg ikke var i tvil om at jeg skulle lese den siste boka , da jeg syns de to første var spennende. Jeg ble hekta på historien.

Så hvorfor gir jeg ikke boka full pott?

Fordi det er et eller annet ved den. Noe som skurrer. Noe... som gjør at selv om jeg engasjerer meg i historien, engasjerer jeg meg ikke for karakterene i nevneverdig grad. Jeg hadde glemt den sjokkerende hendelsen med Naiell i slutten av siste bok, til tross for at jeg huska mesteparten av resten av boka. Det tolker jeg som at den ikke gjorde spesielt mye inntrykk på meg.

Dette er kanskje en noe urettferdig analyse, da det er lenge siden jeg leste bok nummer to. Det er mulig den fikk meg til å rase og gråte. Men jeg tror ikke det. Også fordi DENNE ikke gjorde det. Det eneste tilløpet jeg fikk til å bli rørt var i en viss nostalgisk scene i Hirkas hjemtrakter, som inkluderer en leketrehest.

Hvorfor? Vel, hovedsakelig fordi så få av karakterene egentlig er så veldig troverdige. For all del, du har karakterer som har mange sider. Graal og Skerri er for eksempel interessante karakterer, Damayanti er også interessant, men du kommer ikke ordentlig inn på henne (i forrige bok hadde hun noen kapitler fra sitt synspunkt, om jeg ikke husker feil, men ikke i denne). Urd har tilløp til å være interessant, spesielt mot slutten av boka.

Ellers er det ganske... Vel. Hirka er stort sett moralsk indignert og sta, helt til et visst punkt i denne boka (ingen spoilere). Denne endringa framstår veldig brå og lite troverdig i mine øyne. Rime var en svært interessant karakter i første boka, da hele hans verden raste sammen, men i denne boka opplever han liten utvikling.

Før jeg snakker meg bort: Mitt fremste ankepunkt, er hvor svart/hvitt enkelte karakterer framstår. Darkdaggar framstilles som ond og kynisk, uten at det gis noen god begrunnelse for det. Det eneste forsøket på nyansering kommer mot slutten av boka, da Hirka innser at også han har en familie han er glad i som han ikke ønsker å dra fra. Både Raun og Eirik er klassiske "farskarakterer" som framstår litt for godmodige og "bamsete". Seeren i Dreysil holder på vippe over i samme fella, men reddes av en mer interessant bakgrunnshistorie enn førsteinntrykket tilsier.

Slutten framsto også litt lite troverdig, og ikke minst forhastet. Boka brukte for lang tid på å bygge opp til den store konfrontasjonen og for liten tid på den, noe som gjorde at det føltes som om det var over veldig fort. Forklaringa på Evnas underfundigheter kom heller ikke, og med en slik guddommelig kraft på laget blir ingenting (hvertfall nesten ingenting) umulig. Det gjør at historien nok føltes litt mer antiklimatisk enn den kunne vært. Deler av tida, sikkert fordi alt ender så "bra" til slutt og moralen i boka er noe klisjépreget, føles det som å lese en Lindgren-bok eller en annen barnebok der alt blir trygt og fint til slutt, og selv om det er mye vondt i verden vinner kjærligheten/vennskapet/you name it. Jeg vet ikke hvorfor, men denne "barnebokfølelsen" dro ned helhetsinntrykket litt for meg (den har jeg også delvis fått i de andre bøkene).

Kanskje har jeg bare blitt så ødelagt av Game of Thrones at jeg ikke setter ordentlig pris på fantasy som er av det litt lysere slaget?

Uansett: Boka og serien er verdt det for historien alene, til tross for enkelte svakheter. Derfor en femmer :)

Først og fremst, alt for kort! Litt vanskelig å kose meg så mye som jeg ville gjort ellers, når jeg vet at det er slutten på eventyret.

Jeg syns det er en vesentlig mangel at det ikke går an å endre på en bok man selv har lagt inn. Det skjer lett at man kommer i skade for å skrive noe feil eller lagre før man er ferdig.
Kan jeg forvente at en slik funksjon vil komme?

Hadde muligens for store forventninger. Den ene kjedelige siden etter den andre og mye politisk synsing...dette ble for mye for meg. Den ble avbrutt med en lettelsens sukk da beslutningen endelig var tatt. Jeg skal ikke si at jeg ikke gir den en ny sjans en dag, men da må noen overbevise meg om at "det blir bedre" eller noe sånt.

Meget bra. Traff, dessverre, midt i sjela og setter fingeren på hva som gjør at man ikke når målene sine og hvordan man skal nå dem!

Kleint. Denne boken fremstår som et forsøk på å kopiere, fornorske legendariske "awaken the giant within" og handler stort sett om at dersom du ikke gjennomfører birken, dine villeste eventyrdrømmer og styremøter, alt med pulsklokke og et desperat ønske om å være RÅ, vel, da har du misforstått meningen med livet.

Ho hui! Jammen tar det tid å komme gjennom denne boka! Ikke fordi den er tung å lese, men det er ikke direkte oppløftende å lese om livet på Grønland på 1800-tallet. Og den er på drøyt 500 sider. Her er det lus, mageproblemer og generelt kalde og kummerlige forhold. Innbyggerne dør som fluer - også de vi er blitt litt bedre kjent med.

Romanen starter i Danmark, der hovedpersonen Morten Falck tar sin teologiske utdannelse. Deretter tar vi sjøveien til Grønland, hvor presten Falck både observerer og deltar i "det syndige livet". Fokuset på synd understrekes ved at hvert av Grønlandskapitlene tar utgangspunkt i ett av de 10 bud. På originalt vis beskrives hvordan hvert av budene brytes.

Jeg ser visse paralleller til Hamsuns Norlandsromaner - med den allmektige kjøpmannen som definerer lov og rett, og er villig til å gå langt for å markere sin maktposisjon. Men Profetene i Evighetsfjorden er grellere og langt mer brutal. Man føler hvor skjørt nybyggersamfunnet er - hvor lite som skal til før det hele klapper sammen. Hvordan det lille samfunnets institusjoner bygges på enkeltpersoner. Hvordan den sterkeste rett råder når naturen gir magert utbytte, og det ikke er mat til alle.

Beskrivelsene av livet, relasjonene, dynamikken mellom menneskene, som veksler mellom omsorg og maktkamp, forholdet mellom innfødte og dansker - det hele er troverdig og interessant, og har nok krevet en solid dose research.

Jeg husker ikke hvem som var opphavsmann til i det fritt siterte: "Kose deg med en god bok? Enten kan du kose deg, eller du kan lese en god bok. Men du må velge." Men det passer godt her. En fantastisk god bok - men ikke en bok man koser seg med.

Jeg synes boka hadde noen gode poenger i starten, men så forsvinner de i selvfølgeligheter og selvskryt fra forfatteren. Jeg føler heller ikke at jeg er i målgruppen for boka, iom at jeg hverken er toppidrettsutøver eller middelaldrende A4 menneske på ledernivå som jobber 8 til 16 mandag til fredag. Han trekker stadig inn samvær med kone og barn som den beste måten å prioritere tiden sin på og belønne seg selv. Det er slett ikke alle som har den muligheten, han kunne godt tatt med noen andre eksempler

Mange bøker kan ligge lenge, jeg leser litt nå og da liksom. Og det er bøker som jeg dveler lenge ved, eller som er litt tunge. Må leses når jeg er i det moduset. Andre bøker griper meg og lar meg liksom ikke slippe taket, og da må jeg lese til jeg er ferdig, altså i løpet av dagen. Har jeg mange sånne bøker i nærheten , kan det bli lest mange bøker i løpet av en måned.

Fint prosjekt :) Kanskje du som meg finner ut at jo mer man leser, jo større blir haugen av bøker man føler man burde ha lest. Evighetsprosjekt! Men man har jo alltid noe å finne på da <:)

Forfatteren stirret skummelt på meg på omslaget, men innholdet i boken var verken skremmende eller overraskende. Denne var enda en selvhjelpsbok fylt til randen med floskler og resirkulerte råd. Sett deg mål, gjør visualiseringsøvelser, tenk på at du skal dø en dag, stå foran speilet og fortell deg selv hvor tøff og flink du er. Og for pokker, bare BESTEM DEG for å oppnå målet ditt. Bestem deg! Brøl det ut mens du slår hodet i veggen. Mental trening kalles dette.

Forfatteren kan vise til en lang liste med A og B-kjendiser (først og fremst idrett- og businessfolk) som har benyttet seg av hans tjenester til å nå uante høyder. Og stort sett har de forvandlende rådene hans bestått av samtaler og tekstmeldinger av typen "Dette klarer du! Kom igjen!". Hvordan Norge har klart å nå toppen i vintersport og hvordan norske forretningsledere har klart å tjene store penger før Erik Bertrand Larssen kom dem til unnsetning er rett og slett et mysterium.