Egentlig en drittbok, men jeg har lest den
Jeg bruker for det første aldri ordet kommersiell litteratur om bøker.
Når det gjelder Drageløperen og Tusen strålende soler så er det to gode bøker. Jeg likte begge veldig godt og begge hadde sterke historier å fortelle.
Er dette bøker som jeg har trykt til mitt bryst og gjort uforglemmelige.. nei absolutt ikke.
Skjønner allikevel at disse to bøkene ble bestselgere og har havnet i båsen for "kommersiell litteratur". Bøkene oppfyller alle kravene slik jeg ser det. Historiene er gripende, rørende og lettleste. Jeg føler meg temmelig sikker på at disse to bøkene aldri i fremtiden vil bli betegnet som klassiske verk.
Hvis man som bokelsker har som mål og styre unna bøker fordi dem er lest av mange og dermed blitt populære så vil man gå glipp av mange flotte historier.
For min del er målet å jakte på gode bøker og om det er en krimbok, klassiker eller en kommersiell bok har liten eller ingen betydning.
Holder på å lese boka nå, men er sannelig ikke sikker på om jeg liker den. Får en følelse av at forfatteren prøver å vise meg hvor mye hun selv kan gjennom sin omtale av klassiske forfattere og filosofer, og det virker bare søvndyssende på meg.
Reneé sier egentlig ikke at alle rike er intellektuelle. Sønnen til fabrikkeier Pallières, ungutten som leste Marx i begynnelsen av boka, fikk jo passet sitt påskrevet. Boka sier noe om smaken til de rike,ikke noe om hvor smart de er. Intellektet varierer fra person til person, men det forventes av dem alle at de har lest Marx og Balzac. Unge Pallières kommer forresten ikke fra en intellektuell familie, han kommer fra en styrtrik familie. Faren er fabrikkeier. Han etterstreber smaken til de intellektuelle, og leser Marx.
Veldig artig at ikke alle er helt over seg over denne boka.
Jeg synes den har en viss verdi, p.g.a. flott språkbruk og gode refleksjoner, men den hadde kanskje egnet seg bedre som et filosofisk eller poetisk verk, i stedet for å påtvinge de tynne, lite troverdige karakterene slike refleksjoner.
Jeg er ikke sikker på om det er forfatteren, eller bare karakterene som er pretensiøse. Om det karakterene er gjort bedrevitende med vilje er det jo formildende omstendigheter, men jeg er enig, brukte store deler av denne boka på å irritere meg.
Jeg syntes også La meg synge deg stille sanger var noe av det mest oppskrytte og skuffende jeg har lest på lene, mest på grunn av klisjeene og den lite troverdige fortroligheten mellom Astrid og Veronika.
Jeg tror jeg skal begynne å følge deg på bokelskere jeg, så kan jeg bli advart mot sånne bøker i fremtiden:)
Noen vil mene at det burde vært et utropstegn etter forrige setning, men jeg(som skriver dette)syns at bruk av utropstegn er et tegn på svakhet. Kanskje kan man bruke utropstegn to ganger i livet dersom man skriver daglig. Skriver man skjeldnere enn daglig, kan man i visse tilfeller benytte ett utropstegn én gang. Folk som ukritisk bruker utropstegn burde interneres og sendes bort - i det minste for en stund.
Skjønner deg godt. Tror ikke det hjelper å vente til du blir 100. Prøvde å lese den en gang til, men ga opp da hun begynte å beskrive rommet til broren, som om dette var et interiørmagasin, akk og ve.
Et annet problem er den indirekte fortellerformen, lite handling, dialog og drama.
Nei, livet er for kort til den slags.
Her er en liste med bøker som handler om jul eller på en eller annen måte får meg i jul/vinterstemning. Noen leser jeg i hvert år, andre ikke:) Ha en fin førjulstid.
Jeg kan jo svare litt siden jeg har boka friskt i minne nå.
Det som gjør den spesielt god for meg er nok språket først og fremst. Høytidelig og litt gammeldags, kler historien perfekt. Dessuten var det artig at jeg fikk a-ha-opplevelsen med at nynorsk faktisk kan være vakkert! Og så er det jo morsomt at et så flott og stort verk (som jeg da synes det er) er norsk! ;) Forfatteren skriver også veldig visuelt, det er lett å se for seg det man leser om for å nevne noe av det jeg liker.
I tillegg baserer jo boka seg på norrøn mytologi og myter, men hun bruker dem på et eget vis. Noe er likt, noe er forandret (navn og vesener o.l.) og noe er helt nytt. Skapelsesberetningen ligner f.eks. i grove trekk, men er likevel en egen variant.
Eirabu befolkes også av blant annet alver og dverger, men her har de litt andre oppgaver og ser litt annerledes ut enn hva de vanligvis gjør i "tradisjonell" fantasy. Her finnes også byttinger - fra gammel folketro - men med en liten vri som igjen er forfatterens egen. For å nevne noe.
Eddadiktet Voluspå er viktig for handlingen, beretningen om verdens skapelse og spådommen om hvordan den kommer til å ende. Den store kampen er ikke av den typiske "de onde mot de gode"-type, men kamp mellom fri vilje og skjebne. Kan spådommer bekjempes og lagnaden dermed endres? Eller vil verden gå under slik som det er forutsagt?
En annen ting jeg liker godt er at det er to kvinnelige hovedpersoner, søstrene Ragna og Berghitte. To helt forskjellige unge jenter med spennende skjebner, som er knyttet sammen til denne spådommen...
Og så er historien ganske kompleks, det er mye som skjer. Noe av det mytologiske stoffet kan være litt dunkelt (i alle fall ved første gjennomlesning, jeg fikk med meg mye mer denne gangen og så flere sammenhenger og lignende som jeg tidligere hadde gått glipp av). Det er flere småhistorier og enkeltskjebner som flettes sammen etter hvert fram mot klimakset i første bok. Dessuten får vi bli kjent med mange av de ulike folkeslagene og vesnene og landene i Eirabu, i takt med at søstrene lærer og opplever mer selv de også etter en ganske skjermet oppvekst. En spennende verden!
Kunne egentlig skrevet meg helt varm men må nesten stoppe her før det koker helt over, hehe. Sitter med nesa i en bok egentlig ;)
Historien om Henrietta Lacks er en historie for alle som jobber innen medisinal industrien eller forsker med bruk av biologiske materialer, men også for andre med interesse for medisinsk forskning. Boka stiller lys på de etiske aspektene ved å bruke humane biologiske materialer, noe vi alle er ute for - når vi tar blodprøver, biopsier eller får fjernet noe fra kroppen vår - og igjen på den andre siden: noe vi alle som forsker er ute for når vi kjøper celle linjer, eller kommersielt DNA, RNA ol.
Boka stiller i tillegg opp hvor vanskelig det kan være å kommunisere vitenskap og forskning til "vanlige" folk - og hvordan dette kan skape frykt og misforståelser. Et veldig interesant tema, også i dag der hovedelen av befolknina er høyt utdannet skal en ta høyde for at mange ikke aner hva "enkle" begrep som "celle" og "DNA" betyr.
Anbefaler boka varmt. Lettlest og underholdende med et budskap.
Det skjer fine ting i hodet når jeg drikker vin.
Du er Asle du ja, seier Alida
Og du er Alida, seier Asle
og så blir dei ståande der utan å seie noko
Me har vel aldri før snakka saman, seier Asle
Nei, seier Alida
og så står dei der og seier ikkje noko
Men eg har sett deg før, seier Alida
Og eg deg, seier Asle
Den var krevende, og den var givende. Den var et dypdykk ned i språkets oase, og den inviterte til en tur høyt der oppe. Den var akkurat det jeg trengte å lese.
Fasinerende bok. Likte den kjempegodt og ble lei meg da jeg var ferdig med boka. Kunne lest myye mer av samme historia.
Jeg leste Kristin Lavransdatter for nøyaktig 7 år siden. Husker det veldig godt da jeg lå nyoperert på rygg og skulle holde i denne mursteinen av ei bok:-) Jeg ender ofte med å lese biografier av forfattere jeg får et spesielt forhold til; noe som ofte utvider forståelsen for forfatteren. Gode biografier er en skatt i seg selv og kan anbefale Tordis Ørjaseter sin biografi om nettopp Sigrid Undset.