Bokelskere.no

Kan ikke si annet enn at jeg liker måten Knausgård skriver på. Boka har handling, men det er ikke handlingen som gjør meg mest fascinert. Knausgård skriver på en sånn måte at en bare blir dratt inn i historien, og blir der!

En nydelig, sart, bittersøt roman om kjærligheten, sorgen, livet og døden, og hvordan de henger uløselig sammen.

Les denne! Du ser plutseleg verda med andre augo! Grue klarer å skrive om funksjonshemming med innsikt og varme og set ting i samanheng på ein unik måte.

Leste denne nærmest for å sjekke om jeg kan våge meg på På sporet av den tapte tid - og det tror jeg sannelig jeg kan.

Denne boka burde alle lese i løpet av livet. Forstyrrende, grusom, vakker og levende - boka viser slaveriets sår i både samfunnet og enkeltmennesket, den minner om hvor mye forferdelig mennesker kan gjøre mot andre når de tar fra dem deres humanitet. Men den minner også om at kjærlighet og vennlighet kan dukke opp også på overraskende steder. En dypt menneskelig bok. Jeg forstår hvorfor Morrison fikk Pulitzer for denne.

Tore Skeie skriver i etterordet:
"Mitt mål har vært å skrive en sammenhengende, dokumenterbar framstilling bygget på primærkilder og på innsikten fra 150 års historisk, arkeologisk og filologisk forskning, uten å trette mine lesere med lange utgreiinger, diskusjoner og forbehold. Det er en vanskelig balansegang ettersom all kunnskap om denne for oss så fjerne tidsalderen er grunnleggende usikker."

Tore Skeie har lykkes med målet sitt, uten tvil!
Dette er den beste og mest interessante boka om vikingetiden jeg har lest. Anbefales!

Boka som for alvor gjorde meg glad i lesing var Diane Setterfields bok "Den trettende fortellingen" - det er ei bok eg no har lese tre gonger, på norsk, på engelsk, og som lydbok. Og kvar gong finn eg noko nytt, ei ny samanheng, eit nytt hint, eit nytt teikn/symbol/metafor.
Så ... når eg no fann denne boka her av same forfattar var eg litt redd for å gå laus på ho, for forventningane var høge, og dermed også fallhøgda like så. Heldigvis var eg uroa utan grunn - nok ei perle av ei bok!

Boka er skriven på eit språk som gjer at eg opplever ho som eit slags eventyr for vaksne. Heile handlinga litt innpakka i ein slags mystikk og undring. Det finnst element av noko overnaturleg i boka, men eg vil likevel nøle med å seie at sjangeren "fantasy" er gjeldane. Boka er solid gjennomført både mhp språk, karakterar og plott.

Slik eg ser det, er denne boka ein slags (vellykka) kombinasjon av mysterium, mystikk, magi, dramatikk og romanse.

Kort om handlinga:
Ein haustkveld dukker ein skada mann opp på den lokale pub-en. Med seg har han ei livlaus jentunge. Mannen er hardt skadd, og segner om. Sjukepleirska blir tilkalla. Ho fastslår at jenta er daud. Men så - kort tid etter at ho har fastslått dette finner ho svak puls, og får liv i ungen igjen. Mannen blir liggande i sjukesenga nokre dagar. Då han vaknar til er minna hans vage og han veit ikkje kven jenta er. Historia om den daude jenta som vakna til liv sprer seg i området, og tre ulike personar/familiar dukkar opp for å ta til seg ungen - som dei hevder tilhøyrer dei.
Vi følger dei tre, samt menneska rundt.

Boka byr på spenning og mystikk. Samstundes finst mykje humor mellom linjane - elegant humor som ikkje blir kasta på deg, men som ligg litt skjult og uhøgtidleg spredd. Karakterane er herlege og velutvikla. Plottet henger godt i hop. Språket løfter heile boka opp - det er tidvis litt lyrisk, utan å bli for billedleg og treig. Samstundes er det flytande og enkelt å lese. Og ikkje minst er det morosamt, sjølv om humor på ingen måte står sentralt i fokus i denne boka.

LES LES LES!!!!!

Hemulen kunne ikke fordra å kle på seg og kle av seg, det gav ham en følelse av at dagene gikk uten at det hendte noe av betydning. Og enda drev han på med å ordne og styre og stelle fra morgen til kveld! Rundt omkring ham levde folk sine slurvete og planløse liv, -hvor han så var det noe å legge til rette, og han slet seg fordervet for å få dem til å forstå hvordan de skulle ha det.

Sent i november igjen- og da er det frem med SENT I NOVEMBER av Tove Jansson. Det føles som første gang jeg leser den hver gang-! Så mange underlige tanker fra disse skapningene som alle velger å dra til Mummidalen for å se om Mummifamilien er hjemme. Som en slags ”Mens vi venter på Godot.” Denne gangen ble jeg mer oppmerksom på denne stamfaren i skapet. Og Mymle. Og så Filifjonka da, som herjer på med storrengjøring og matlaging. Men kommer Mummifamilien tilbake til Mummidalen mens de går rundt og venter? Det sier jeg ikke. Men mens de venter lager de en stor fest i Mummihuset, den er verdt å få med seg. Tove Jansson, eg takkar deg. Vi unner oss et lite gullkorn til fra Hemulen som snakker med Snusmumriken:
”Det har blåst.” sa Snusmumriken.
”Jeg strever så fælt,” buste hemulen ut bak ham. ”Jeg vil så fryktelig mye.” Snusmumriken kom med sin vanlige vage lyd som betydde at han hadde hørt etter, men ikke hadde noe å tilføye.

Jeg er ganske altetende i krim/thriller-sjangeren, men dette er den mest elendige suppa jeg har lest noen sinne. Det kan være dårlig oversetting, men det er fryktelig mange dårlige setninger som klinger helt håpløst på norsk. Figurene er ytterst lite troverdige, selv til denne sjangeren å være. En terrorist som uten å blunke vil slippe løs pest på hele jordens befolkning, knekker med en gang sønnen blir truet på livet, og renner over av informasjon til hovedpersonen. Skiftet mellom allvitende forteller og jeg-stemme fungerer ikke i det hele tatt. Boken ble lest ferdig på trass, i mangel av mer høyverdig lesestoff under et hotellopphold. En IKEA-bruksanvisning hadde kjørt i sirkler rundt dette mølet. Det er to kjente nivåer av kjedosmhet: ett er å se maling tørke, et annet er å se tørr maling. Dette er verre. Lynol på øyeeplene.

"Tunge, moldbundne sinn" har jeg et sted hørt grubleriene beskrevet som. Ja, den er fantastisk!

Igjen har Marit Eikemo skrevet en god samtidsroman med en noe irriterende hovedperson som ser ut til å være hennes varemerke. Den noe overdrevne og urealistiske slutten trakk ned helhetstrykket mitt.
Hele bokomtalen min finner du her.

Så du sitter der og klikker og kikker du også? Og ved siden av deg ligger kanskje en smartphone, som man adlyder det minste vink fra, rett som det er? Det tikker kanskje inn en oppdatering fra Facebook, en påminnelse fra Wordfeud om at det er din tur, og muligens har tenåringen sendt deg en crazy snap... Og så blir man jo nysgjerrig da, og må se hva det er som foregår, og blir avbrutt i det man holder på med for n'te gang...
Du er ikke alene. Til tross for at digitale medier kan sees på som en nyvinning i menneskehetens historie, så har vel de fleste av oss i den vestlige verden gjort oss svært avhengige av dem, på ulike måter.
Manfred Spitzer er en tysk hjerneforsker og psykiater som for noen år siden tok bladet fra munnen, og gjennom denne boka advarer høylytt om digitale mediers påvirkning på den oppvoksende slekt.
I oversiktlige kapitler presenterer han den nyeste hjerneforskningen, og gir utdypende og svært forklarende beskrivelser av hvordan hjernen er oppbygd, orienteringssans, hukommelse, læring og sosialisering. Han beskriver hvordan digital mediebruk er med på å sløve oss ned, lagre mindre i vår egen hjerne, hvordan skytespill kan føre til økt vold blant barn og unge, dårligere karakterer og innlæring.
Han tar også for seg at all denne multitaskingen forstyrrer oppmerksomhet og selvkontroll, og at dette kan føre til søvnløshet, depresjon, avhengighet og stress i unge kropper. De korte tekstene vi leser på internett er med på å gjøre oss utålmodige og hungrige etter å få tilfredsstilt belønningssentrene i hjernen fortest mulig, slik at dybde og refleksjon må lide. Mange orker ikke lenger å ta fatt på lengre tekster som krever tid og ettertanke.
Ikke minst belyser han viktigheten av å være på vakt mot å ukritisk utstyre barnehagebarn med lap-top'er, og ukritisk svelge det mediepedagoger hevder er bra og nyvinnende. Spitzer framhever at vi mennesker ikke bare er "øyedyr", men også er avhengige av sansene, ikke minst hendene når vi skal lære.
Det er svært surrealistisk å lese at politikere ikke tar bekymringsmeldingene inn over seg. Scenarioet som beskrevet gjelder Tyskland, men jeg antar at det ikke står noe bedre til med den kritiske tenkningen til de folkevalgte her på berget. Klasserom dynges ned av smartboards, lap-toper og andre duppedingser man antar vil avhelpe læring.
Nå skal man jo ikke svartmale situasjonen heller, - det understreker også forfatteren. De nye duppedingsene i hverdagen er tidsbesparende og nødvendige som tekniske hjelpemidler. Men når det gjelder barn og unge lar vi dem holde for mye på med det, uten at de får nødvendig veiledning og rådgivning omkring farer de kan møte på, eller at alt man finner på nettet ikke er troverdig og har validitet.
Boka til Spitzer er gjennomsyret av fotnoter og forskning på de ulike områdene han tar opp, - dette er ikke en saus av påstander og synsning, men basert i vitenskapelige forskningsartikler og bøker.
Når jeg leser nyere forskning omkring hånskrift vs. å notere på PC, tenker jeg at Spitzer fikk rett på dette området. Den neste skremmende tanken er at: tenk om han har rett i alt, og så var det ingen som tok ham alvorlig....
Manfred Spitzer, du er en modig mann! Du har møtt både hallelujarop og besk kritikk for boka di. Skriv gjerne flere om samme tema, - vi trenger noen sjeler som taler makta midt i mot.
Terningen lander på en sekser, både fordi du har tatt opp et brennbart, viktig tema. Ikke minst applaus for at du har maktet å gjøre dette på et høyt kvalitetsnivå som likevel er forståelig for alle.

Som norsklærar for denne aldersgruppa skulle eg ønske du hadde rett.... Eg er heller ikkje einig i skildringane dine om boka, men konklusjonen kan me einast om: me likte ho ikkje!

Vaskeseddelen seier blant anna "....Det er rett og slett umulig å legge fra seg boken". Vel, eg har lagt boka frå meg "ørten" gonger og nå gir eg opp. Dette klarar eg ikkje.

Ein annan stad kan me lese: "En fulladet krysning av Homeland, The Wire og The Bourne Ultimatum".

NÅ er eg med, så viss nokon der ute kan tenke seg å overføre "Jeg er Pilegrim" til film, så skal eg ta med meg chips og cola og slenge meg ned i godstolen.