Bokelskere.no

Dette var Hank von Helvete si favorittbok. Eg likar ho veldig godt også. Von Helvete sa noko sånn som at verden er ein for grusom plass for sånne som han og hertug Hans.

En slags novellesamling/konseptbok hvor man blir kjent med mange forskjellige folk som bor i den samme murboligen i Odda. Her må man bare applaudere kreativiteten og fantasien. Nesten hele følelsesregisteret er i sving i løpet av boken, og prosaen er fra øverste hylle. Egentlig er kanskje en femmer litt strengt, for det var bare et par av historiene jeg ikke likte. Anbefales på det sterkeste til de som (i likhet med meg, frem til nå i det minste) enda ikke har lest den.

Lars Mytting sin Hekne-trilogi er bare helt fantastisk litteratur. Jeg måtte nettopp repetere Hekneveven nå før jeg skal lese siste boken i trilogien (Skråpånatta) - ved andre gangs lesing konkluderte jeg med at dette er en roman man ikke glemmer så lett. Mer om denne i Reading Randi

En meget godt skrevet hjerteskjærende, gripende, trist, brutal og rå historie. Her er masse elendighet, men også kjærlighet, håp og en uendelig lojalitet til dysfunksjonelle foreldre.

Forfatteren kjenner åpenbart miljøet han skildrer ut og inn. Så var da Giuseppe Tomasine de Lampedusa (1896–1957) selv av gammel, siciliansk adelsslekt. Boken er interessant om tiden da Italia ble samlet til én stat, fyrstedømmers undergang og den særegne øye Sicilia. Godt skrevet, med elegante, overraskende vendinger og undertoner av ironi og humor. «Leoparden» ble utgitt posthumt i 1958 etter å ha blitt avvist av to av Italias ledende forlag. (Forlagenes veier er uransakelige.) Det var synd Lampedusa ikke fikk oppleve suksessen; boken ble oversatt til en rekke språk og filmatisert. Min bokklubbutgave er delikat illustrert av Nils Aas.

Oppmuntret av deg, Karin har jeg nå lest denne, som har stått lenge i hyllene.

Da har også jeg lest ferdig trilogien, og er nesten litt lei meg for at den er ferdig. Enig med deg i at dette er bøker å kose seg med. Gode personskildringer og en fin sammenheng mellom hendelser på det det personlige plan og Egypts historie.

Lesesirkelen har ennå tilgode å lese noe av Ivan Turgenjev (1818-83). som skriver godt om menn og kvinner, fedre og sønner, borgerlige og revolusjonære, uten å være så dramatisk som Dostovjevskij eller så innestengt som Tsjekov. Mitt forslag er derfor Turgenjevs Røk fra 1867. Handlingen er lagt til et russisk eksilmiljø i Baden-Baden. Den røde tråden er en kjærlighetshistorie der hovedpersonen Litvinov trekkes mellom to kvinner, forloveden Tatjana og ungdomskjæresten Irina, to helt forskjellige personligheter. Romanen har en overraskende slutt. Den er samtidig en satire over politiske holdninger i den russiske overklassen.

Røk finnes i flere utgaver på norsk. Den nyeste er Erling Sandes oversettelse utgitt av Solum 1998 på 220 sider. Ellers finnes oversettelser av Thomas Christensen (Aschehoug 1948) og Einar Skoglund (Samlerens bokklubb 1970-tallet).

Så fint å høre fra deg Karin og takk for anbefalingen. Absolutt fristende! Nå ser det dessverre ut som boken har kommet bort i årenes løp, men heldigvis finnes det bibliotek, antikvariat og bruktbutikker.

Denne leste jeg da den kom, altså i 1974-75. Mitt eneste vage minne er en god stemning. Har ofte tenkt at boken er verdt en gjenlesing, ikke minst på grunn av den fascinerende tittelen, samt en dose nostalgi.

Takk for din inspirerende omtale. Kanskje det er den som skal til før jeg finner fergereisene frem igjen.

Kjærleiken fergereiser. Edvard Hoem.

Denne boka la eg frå meg då eg var så ung mann at eg knapt kunneomtalast som mann. Unge menn på 80-tallet likte å være ungdom lengst muleg.
No som eg er ein litt meir tilårskomen fyr, tok eg den oppatt, forstår meir - også kvifor den unge skrivaren i 1974 vart nominert til nordisk råds for denne boka.
Det er velkjent Hoemsk stilføring det her. Stilig ført om klassiske problemtema om unge som skal finne seg til rette, med kjærlegheit til seg sjøl og andre, i eit samfunn i stadig endring, samtidig som dei skal leve etter moral og verdensforståelsen til dei eldre, som også kavar med sitt for å forstå og akseptere endringar lokalsamfunnet blir påført av dei av sentral styresmaktene. Artig at skrivaren endå meir enn kva han gjer i dagens bøker; at han som skrivar kommenterer karakterer og hendinga i boka. Her er han tettare på dei, ved at han feks skriv seg sjøl inn som at at skrivaren satt på den fiktive staden og observerte karakterene sine.
Ei bok som kunne vore skiven i dag, med tanke på kva som skjer nord for Sinsenkrysset, med påtvungne kommunesamanslåingar, administasjonar og servicefunksjonar med distanse til folk flest.

Jeg har lest hele serien om de syv søstrene, med unntak av den siste som knapt er kommet i salg. Denne var den minst gode. Jeg pleier og si at sånne bøker er eventyr for voksne, de er vanskelig og legge fra seg for hun er flink å bevare spenningen til slutten. Denne var imidlertid altfor masete, kunne halvert boken og fått bedre omtaler. Hun skriver boken som at leseren starter med denne. Verdt og få med seg, men skumles/hopp over mange av de første kapitlene hvis du har lest resten av bøkene.

Noe av det beste jeg har lest på lang tid. Boken burde hett «Et stort liv», ikke et lite. Bevegende, grusom, øm, varm, morsom og lærerik. Om levde liv, kjærlighet, vennskap, usikkerhet og frykt. Kan varmt anbefales.

En gang i ungdommen var jeg så fascinert av Sigurd Hoel at jeg leste "alle" bøkene hans - mange gode. (F.eks Møte ved milepelen, den sammenlignet jeg med Ronald Fangen sin En lysets engel. - Hoel sin Veien til verdens ende er også fantastisk, morsom også - barneskildringen av lille Anders.....)

Eg og likte boka godt. Eg lurer på kva som skjedde på slutten. Innbiller han seg at han snakkar med son sin, Per, og er komen heim? Eller vender han faktisk heim til kona og barna?

Skuffende av en elsket nobelprisvinner

Portugisiske José Saramago (1922-2010) er kjent for sin fabulerende, utforskende, kritiske og humoristiske stil. Mange av hans bøker er såkalt kontrafaktiske, de utforsker hvordan ting kunne ha utviklet seg om én reell hendelse ble snudd på hodet. Hva hvis korsfarerne hadde sagt nei til å hjelpe portugiserne med å kaste ut maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis døden ikke fantes (Dødens uteblivelse) eller hvis to mennesker var kliss like (Den andre mannen). Saramago røster opp i oppleste og vedtatte sannheter, fører argumentene ut i sin ytterste konsekvens og setter leserens tanker i sving.

Alle navnene handler om senor José, en underordnet funksjonær i Folkeregisteret og hans jakt på en ukjent kvinne, viss navn han finner på et av registerets uendelig mange kartotekkort. Vi følger senhor José i konfrontasjoner med Folkeregisterets byråkrati, sin egen barndoms demoner og i de mest halsbrekkende foretak. Men hva utforsker Saramago i denne boken? Hva vil han med den? Etter mitt syn mangler boken en grunnleggende mening, en grunnide, som forfatteren kan spinne sine assosiasjoner rundt. Satt på spissen fremstår assosiasjonene (som Saramago vanligvis slipper så mesterlig løs) som oppramsende og kjedelige. Hvor er fortellergleden, de elleville sprellene og de skarpe og velrettete sparkene? Hvor er humoren? Elegansen? Jeg savner det underliggende drivet, teksten mellom linjene. Aha-opplevelsene denne forfatteren så ofte har gitt meg.

I positiv retning teller portrettet av den plagete og lett forskrudde senhor José. (Er det en tilfeldighet at hovedperson bærer forfatterens navn?) Saramago har kjærligheten til sine romanskikkelser i behold. Det er lett å forstå og få sympati med folkeregisterets mann og hans absurde besettelse. En pussighet, men neppe en tilfeldighet, er det at i en bok med tittelen Alle navnene er hovedpersonen den eneste som har et navn, og kun et fornavn.

Jeg har lest det meste av Saramago som er oversatt til norsk, og setter forfatteren høyt. Min skarpe kritikk henger nok sammen med min skuffelse. Kanskje ble skuffelsen ekstra stor siden jeg leste denne (som jeg ble så lykkelig over endelig å ha fått tak i) rett etter den eminente Dødens uteblivelse. Jeg forventer mer av en forfatter av Saramagos format. Sammen med Hulen er dette det svakeste jeg har lest av ham.

På vaskeseddelen siteres fra Nye Wermlands-Tidningen: «Boken er en overbevisende bekreftelse på hvorfor Saramago ble tildelt Nobelprisen». Jeg stiller meg undrende til dette og andre overveldende gode omtaler.

I min frustrasjon vurderte jeg faktisk en 3-er på terningen, men portrettet av den stakkas senhor José reddet 4-eren. Nå lurer jeg på om jeg «tør» lese Elefantens reise.

Jeg ble også litt skuffet over slutten, men når jeg får tenkt meg litt om, var det vel greit at historien slutta der. Distansen synes jeg er der helt fra begynnelsen - Marya gir ikke mye av seg sjøl verken som barn, ungdom eller voksen. Sterke følelser røper hun aldri. Jeg ble fascinert av denne jenta, men ble også litt forstyrret av at livsløpet hennes ble skildret så episodisk, med lange tidsintervaller.

Marte Michelets minneord

Takk for samarbeid og kameratskap fra 1972.
Jeg har hatt mange fine stunder med bøkene dine, jeg har lest de aller fleste, og gleder meg til siste bind av En sjøens helt, som jeg forstår er ferdig skrevet.
Steppeulven er pseudonymet jeg skreiv under i Klassekampen, blant annet da Jon var redaktør fra 1997 til 2002, og dedikasjonen er fra 2017, da Jon holdt foredrag om bokserien "En sjøens helt". De fleste av oss har sjøfolk i slekta, og alle de gamle sjøgutta fra hjembyen satt på benken foran meg og lytta. En opplevelse!

Det var godt å lese dette her, - at jeg ikke er alene om å ha problemer med Eskelands oversettelse! Jeg merker at jeg rett og slett blir provosert (og det vil sikkert provosere noen nynorskbrukere), men kan det være nødvendig å bruke så mange kompliserte og ukjente ord at de står i veien for oppfattelsen og opplevelsen! Vanligvis leser jeg nynorsk med stor glede, men dette!!! Litt ironisk at jeg tenker at jeg kanskje heller burde lese ham på originalspråket, dansk, at jeg da ville forstått mer.