Bokelskere.no

Dette er en sosialrealistisk liten perle. Leseren kommer tett på noen gripende menneskeskjebner som holdt til i Oslo for omlag hundre år siden. Språket er naturlig nok gammeldags, men boka er kort og lett å lese.

Næ... men så bra, da! Bojer er forfatteren sin, han. Jeg begynte nesten å tro at jeg jeg husket feil om Vor egen stamme, så det er godt å høre at han innfridde igjen. Godt nytt leseår, Marit!!!

I 2016 har jeg lest flere nye norske bøker enn vanlig. Ser at godt over halvparten er av norske forfattere, og mye har vært veldig bra!

Det er bare to bøker som jeg har gitt terningkast seks. Den ene er Vigdis Hjorths Arv og miljø. Jeg blir imponert over hvordan hun her fra ulike synsvinkler utforsker hvem som eier en historie og hva som må være en forutsetning for en mulig forsoning i en konflikt. Den andre boka er Håndbok for vaskedamer av Lucia Berlin. Dette må være noe av det beste jeg har lest, så den er blitt en favorittbok!

En utenlandsk roman som sitter igjen som en både rystende og vakker fortelling (vakker blir litt malplassert, men jeg finner ikke noe annet ord) er Guden for små ting av Arundhati Roy.

Åsne Seierstads En av oss gjorde også et sterkt inntrykk.

Ellers kan jeg anbefale Helga Flatlands romantrilogi om de tre guttene som omkom i Afghanistan. Jeg ble også positivt overrasket over novelledebuten til Jan Kristoffer Dale: Arbeidsnever.

På slutten av året har jeg kost meg med Marit Eikemos essaysamling Samtidsruinar. Med en personlig innfallsvinkel beskriver hun "nye ruiner" i (hovedsakelig) Norge - noe som også sier oss mye om hvordan samfunnet vårt har forandret seg.

Godt nytt leseår til deg og alle bokelskere her inne!

Sannelig ble det ei 2016-bok likevel. Utover kvelden ble det umulig å legge den vekk, så langt på natt var den utlest. Og du har rett: Det er ei knakende god bok.

Jeg har muligens spent forventningene dine for høyt? Flere år siden jeg leste den, så jeg husker ikke detaljene lenger er jeg redd - men jeg husker at jeg likte Bojers utvandringsroman enda bedre enn Toril Brekkes utvandrertrilogi. Og jeg likte jo Brekkes trilogi, så...

En av vedenslitteraturens store klassikere. Sosialt engasjement betyr ikke nødvendigvis god litteratur, men her smelter dette sammen i en større enhet. Flott oversettelse til norsk av Arthur Omre.

Hyggelig at du er tilbake, Gretemor!
Denne gangen grubler jeg ikke i det hele tatt - her forleden stanset nemlig blikket mitt tilfeldig på ei bok i hylla, og det slo plutselig ned i meg: Den må jeg snart lese om igjen! Og siden det klaffer perfekt med neste lesesirkel-kategori, kunne det vært trivelig med lesefølge.

Det dreier seg om Sara Lidmans Multelandet, utgitt i 1955. En enestående produktiv og engasjert forfatter som dessverre er gått litt i glemmeboka, tror jeg. Fra Bokklubbens presentasjon av Multelandet i 1979:

"Dette er en sentral roman i Sara Lidmans mangfoldige og spennende
forfatterskap. Denne gangen utspiller handlingen seg i hennes eget
landskap, det hun selv kjenner fra sin egen barndom. Stedet er "Øen",
en karrig stripe fast grunn midt ute i det vesterbottenske
myrlandskapet. Her har noen nydyrkere fristet et liv i ussel
fattigdom, og vi møter dem i forfatterens beretning om enkle
menneskers slit, om fornedrelse og livsglede - alt løftet opp på et
høyt plan av beåndet realisme. ( ...) Elendigheten og nøden er
skildret med drastisk åpenhet, men med en djerv humor som forvandler
fattigdommen til menneskelig rikdom."

Handlingen er lagt til mellomkrigstida.

Mitt impulsforslag er altså
Multelandet av Sara Lidman

Jeg har skrevet om Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften av Tage Danielsson og Per Åhlin tidligere år, men jeg gjør det gjerne igjen.

Det var en gang for lenge siden, den gang man ennå kunne se fattige mennesker gå omkring i gatene. På den tiden var det ingen skam å være fattig..............

Karl-Bertil Jonsson er 14 år, kommer fra et velstående hjem, han har en velutviklet samvittighet, han tenker som Robin Hood, og i førjulstida har han ekstrajobb på postkontorets pakkeavdeling.

Gladere og mer "julete" kan ikke julen bli. :)

Jeg har, i likhet med deg, lest alt av Balzac som eksisterer på norsk, utenom boka du anmelder her, og er også lei for at at ikke flere bøker er oversatt. Tror forlaget Bokvennen er de eneste som kan påta seg en slik jobb. Andre forfattere som jeg synes er neglisjert av norsk bokbransje er Stefan Zweig og Joseph Roth. Men tror nok vinnninga går opp i spinninga for forlag som påtar seg oversettelses/nyoversettelses-arbeidet med slike bøker, med mindre de for tilstrekkelig tilskudd. De største folagene er jo ikke velgjørere men ute etter fortjeneste. Billig fortjeneste i de fleste tilfeller! Vi prioriterer kanskje norske forfattere litt for mye her til lands.

Fem eller seks poeng til denne massive romanen fra 1820-tallets Paris? Første del om «Hvordan gledespiker elsker» preges av flate,nesten karikerte personligheter. Intrigene er så kompliserte at det er lett å miste tråden. Men boka utvikler seg etterhvert til et medrivende rettsdrama med psykologisk troverdige scener og levende hovedpersoner. Topp lesning!

Som i sin andre romaner er Balzac opptatt av hvordan det franske samfunnet endrer seg i årene etter Napoleons fall. Pengemakten kan kjøpe seg til nesten alt, og penger er forutsetning for å klatre sosialt. Den unge hovedpersonen Lucien kan ekte en adelskvinne og få tittel av marki om han bare eier et stort nok gods, men det er forholdet til kjæresten Esther og den tidligere tukthusfangen Jacques Collin som avgjør skjebnen hans.

På den annen side har Frankrike fått et moderne rettsvesen av uavhengige dommere som ikke uten videre lar seg korrumpere. I denne delen av boka utgjør skurken Jacques Collin den fargerike hovedpersonen som med stor kløkt og forutseendehet prøver å vri seg unna vanskelige situasjoner.

Helge Rønning har skrevet et ypperlig etterord som setter denne romanen i sammenheng med Balzacs øvrige forfatterskap.

Boka kom opprinnelig ut i fire deler over et langt tidsrom. En rekke av karakterene opptrer også i andre romaner og noveller som er oversatt til norsk: Far Goriot, Tapte illusjoner, «Gobseck» (novelle) og I skyggen av Bonaparte, men det spiller liten rolle for lesningen. Med denne boka er jeg kommet meg gjennom det som finnes av Balzacs romaner på norsk. Langt flere burde ha vært oversatt. Hvilket forlag påtar seg oppgaven?

Heftige saker dette, faktisk en av de beste romaner om første verdenskrig! Jeg vil sidestille Fuglesang med klassikere som, Intet nytt fra vestfronten, av Remarque og det grufulle mesterverket, I stålstormer, av Ernst Junger. Fuglesang er også en vakker og sår kjærlighetshistorie i tillegg til en stor krigsroman. Boken beveger seg på flere plan, i tid, i miljø og menneskelig. Romanen fikk overveiende meget god kritikk da den kom, noen få ting skurrer, men det er bagateller. Jeg anbefaler Googling av boka, men les den først selv (spoiler-allert!!). Bare nevne her en episode i boka som ga meg frysninger. En av romanens "nåtidsfigurer" besøker et gigantisk minnesmerke i Frankrike over slaget ved Somme. Proposjonene er i sannhet enorme, et giga-mausoleum over ett av de mest dødelige slag i denne krigen som kalles materialkrigen. Moderniteten versus den gamle tid. Materialkrigens drepende og ødeleggende kraft, som Junger så genialt karakteriserte i sin tittel i egen bok: I stålstormer!! Fuglesang, kvirrevitt, er en nærmest absurd idylliserende tittel som fungerer som uhyggelig kontrast til materialkrigens tilintetgjørende larm og gjørmete rottebefengte skyttergravshelvete. Dette er meeeget bra, kjøp boka og les den! Anbefales varmt.

Reiser i tid og rom.
Nå er jeg i Jerusalem for snart 2000 år siden, sammen med Barabbas og mange andre interessante personer, både historiske og oppdiktede. Går jeg ut fra.

Spennende. Utrolig godt skrevet av Pär Lagerkvist. Merkelig at jeg ikke har lest noe av ham før, men som skrevet står: "Så mange bøker, så lite tid"

Under lesingen har jeg fått assosiasjoner til både José Saramago og Inger (med hareskåret)

Ja absolutt, en fantastisk musikk som vil leve videre og videre.

Også jeg var så heldig å oppleve Cohen for et par år siden, da i Oslo Spectrum. Så rørende da han takket og, om ikke direkte, tok avskjed med sitt norske publikum. Jeg var ikke den eneste i salen som følte at Cohen selv visste at dette var hans siste besøk i Norge.

Til Leonard Cohens minne hever jeg denne tråden.
Tusen takk, Cohen.

Det er en trist dag idag, Leonard Cohen er død.

Hjertens takk! Det kan jeg trenge, ha, ha.

I denne tråden om Folkeskribenten Muus og hans forleggere dukker Muus’ oldebarn opp, som bokelsker altså. Han hevder at Muus har opptil åtti romaner på samvittigheten, under ulike pseudonymer.
Jeg har hatt boken på ønskelisten en god stund. Kanskje tiden er inne for å legge seg på jakt etter den.

Ellers begynte jeg denne helgen på min første bok av Jon Fosse, Naustet som jeg hadde stående. Etter anbefaling av Strindin. Litt tidlig å ha noen oppfatning om den enda.

Nå er det lenge siden jeg har deltatt på helgetråden. Leselysten har vært veldig fraværende de to siste månedene, men nå kjenner jeg at det løsner litt igjen. I helgen skal jeg lese ferdig Der vi engang gikk av Kjell Westö. Jeg synes det er spennende å lese om de unge menneskene og deres liv i Helsinki på begynnelsen av 1900-tallet, et liv preget av borgerkrig og klassekamp. Boka er enkelte ganger litt tung, og det er mange personer å holde rede på, men jeg liker historien veldig godt.

Her går det i Bob Dylan. Først ble jeg nesten ferdig med hans egne memoarer, del 1, før jeg gikk videre med "Fortellingen om Bob Dylan" av Howard Sounes. Dylan er en sammensatt kunstner og absolutt en poet, og først oppfattet jeg hans selvbiografi som litt flat, den har noen glimt av humor, kjærlighet og takknemlighet til navngitte personer som gjør at jeg leser Sounes' versjon med en liten motstand, siden han her fremstår som mer beregnende, i mangel av et bedre ord. Det er vel lett å tenke at andre, og særlig de som blir anerkjent, har mer kontroll over tilværelsen enn oss vanlige lønnsmottakere. Men slik er det altså ikke. Det virker slitsomt å være en stjerne. God helg til alle som leser.

Den mest irriterende hovedpersonen i en roman jeg kan komme på er Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten (1992). Kemner Bjørn Hansen på Kongsberg havnet til sist i rullestol, med vilje, etter å ha lagt en nøye plan. Planen var en slags protest mot livet og tilværelsen.
Dag Solstads hovedperson gikk meg på nervene! Tenk at en forfatter kan få til det på en intelligent måte! Det er mange år siden jeg leste romanen, men kjenner irritasjonen stige bare ved å tenke på boka! Jeg har alltid tenkt at dette er en god roman - selv om hovedpersonen kunne fått den mest passifistiske, velbalanserte og vennligsinnede leser til å ville "vri om halsen" på hovedpersonen :-D

Jeg er enig med deg eller vil være enig med deg, men jeg har opplevd det samme (ikke å "like" hovedpersonen) med Leve posthornet av samme forfatter. Jeg ble så grundig lei av henne at jeg ikke orket å fullføre. Samtidig er det sikkert riktig at jeg ikke dermed kan si at det er en dårlig roman.

Det er også litt vanskelig å beskrive hvorfor jeg legger vekk bøker på grunn av karakterer. Jeg tror det helst er når de irriterer meg og det er kanskje kvinnekarakterer som reduseres til smånevrotiske sytete grublere som irriterer mest. Eller menn som finner det vanskelig å være mann i en kvinnedominert verden (har aldri kommet gjennom Knausgårds Min kamp og sliter nå med Svendsens catering av Kyrre Andreassen). Kanskje er det fordi jeg mener typen er en arketype samtiden liker å presentere, mens de aller fleste jeg kjenner er langt mer sammensatte? Vet ikke.

Jeg synes også det kan være kjedelig med bøker der jeg føler hovedkarakteren er for opplagt. Du vet liksom hva "denne typen menneske" vil gjøre eller tenke, det går i en for kjent dur.

Jeg har selvsagt lest gode romaner med karakterer jeg ikke liker. Den første jeg kom på er Dvergen av Pär Lagerkvist. Jeg tror felles for de jeg "liker" er at de oppleves som vesentlige med et budskap eller en stemning som jeg synes treffer, enten det er tøys og tull (Lars Lenth f.eks) eller galskap (Akab, Moby Dick) eller som den ekle aldrende ektemannen i Middlemarch eller som noen av de herdede innadvendte kvinnene hos Sofi Oksanen. Det kan altså være alt mulig og trenger ikke være "liker" som i "finner sympatisk".

Men jeg har tenkt på det flere ganger, hva som får meg til å legge vekk romaner med temaer som egentlig interesserer meg og som har et godt språk.

Vigdis Hjorth skrev for øvrig en god julehistorie i Juleroser, redigert av Herborg Kråkevik, julehefte. Om for mye vin og samvær med voksne barn i jula. Også den litt sentimental kanskje, men som liten dose synes jeg den var god.