Bokelskere.no

Jeg har ikke telling på hvor mange bøker jeg elsker som blir avfeid med at hovedpersonen er irriterende.

Den mest irriterende hovedpersonen i en roman jeg kan komme på er Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten (1992). Kemner Bjørn Hansen på Kongsberg havnet til sist i rullestol, med vilje, etter å ha lagt en nøye plan. Planen var en slags protest mot livet og tilværelsen.
Dag Solstads hovedperson gikk meg på nervene! Tenk at en forfatter kan få til det på en intelligent måte! Det er mange år siden jeg leste romanen, men kjenner irritasjonen stige bare ved å tenke på boka! Jeg har alltid tenkt at dette er en god roman - selv om hovedpersonen kunne fått den mest passifistiske, velbalanserte og vennligsinnede leser til å ville "vri om halsen" på hovedpersonen :-D

Ja, Bjørn Hansen er helt forferdelig. Men som du er veldig inne på, det er en vekslende distanse og sympati der som gjør romanen fantastisk. Bjørn Hansen er også med i 17. roman, men det vet du sikkert (jeg sier det i tilfelle du ikke vet det, for isåfall har jeg gitt deg en god anbefaling!).

He-he, har gru-gledet meg til å lese videre om Bjørn...! Kanskje den beretningen rykker høyere på skal-lese-lista nå som vi er inne på det :-D

Den gangen jeg leste "Bjørn Hansen 1", så ble jeg nærmest sint på Dag Solstad! Men det tok ikke lang tid før jeg innså at han skrev godt.

Kom med eksemplene!

Leve Posthornet, Ulysses, Portrait of the Artist as a Young Man, Wuthering Heights, Den unge Werthers lidelser, Tristram Shandy, Don Quijote, 17. roman (Solstad), Genanse og verdighet, Marcel Proust, Prosessen, Lady Chatterley's Lover, Rødt og svart, Den nye Héloise, Youth (Coetzee), Disgrace (samme), Døden i Venedig, Malte Laurid Brigges opptegnelser, Kjellermennesket, The Sun Also Rises, To The Lighthouse, Fuglane, Lolita, Mysterier, Pan, Sult ........................

Ble nysgjerrig på hva som irriterte deg (mest) ved hovedpersonen i Prousts romaner?

Neinei, det handlet ikke om hvilke jeg syns er irriterende, men bøker jeg i samtale med f.eks. venner har hørt bli avfeid som irriterende. For Prousts vedkommende er det vel en blanding av sutring og av å ikke komme frem til "poenget".

Ok. Proust er og blir vel en klassiker. Men det er nok vel mye "analysering" av navlelo for en del lesere. Det skjønner jeg...

Takk!

Jeg har nok ikke lest like mye som deg, men en jeg også kom på etter at jeg postet mitt innlegg var J.M.Coetzee. Han har jeg lest en del av og jeg setter han høyt, men mange av personene i bøkene jeg har lest av han er dels irriterende. Altså god litteratur med irriterende personer. Don Quijote, den har jeg aldri fullført, men det er kun av latskap. Genanse og verdighet og Sult, den første hovedpersonen er absolutt irriterende, men også tragisk og komisk og sår. Sult likte jeg veldig godt og tenkte ikke så mye på karakteren.

Så kom jeg på to forfattere til som mange regner blant de ypperste, Franzen og Murakami. Her synes jeg også kvinneportrettene er trøttende. Kanskje det er ensidighet eller en følelse av at noe er for opplagt som gjør at jeg ikke fullfører. Alt subjektivt selvfølgelig. Kanskje er flere som meg.

Hvem vet....Uansett minnet du meg igjen på romaner jeg vet jeg har lyst til å lese, som Rødt og svart.

Ifølge denne nettsiden har du lest mer enn meg! Så nå holder du på med "jeg tegner så stygt!"-blyghet.

Trøttende hovedpersoner, det ... det tror jeg man kan bedømme kvalitet ut ifra. Med mindre den som leser bare er veldig, veldig trøtt. Jeg har ikke lest Murakami, men han høres døll ut. Men er ikke Franzen kjent for femhundresiderlange forviklingsromaner? (jeg har ikke lest ham, der ser du!)

Rødt og sort har jeg kjempet for tidligere her på Bokelskere, det var en av mine siste slag før jeg ble inaktiv. Første psykologiske roman? Ikke rart hovedpersonen er litt irriterende, hvis man vil kalle ham det.

I følge nettsiden har du lest over dobbelt så mye som meg og er 13 år yngre. Rett skal være rett, vil ikke ha på meg at jeg driver med falsk beskjedenhet. Jeg eier med andre ord bøker for mer enn et liv...

På selvangivelsen har jeg mye uregistrert faglitteratur, aviser, tidsskrift og offentlige dokumenter....gjesp. Jeg er trøtt, hele tida, i hvert fall nå på høsten, så det skal jeg ta med meg i videre lesing.

Franzen blir påstått å ta samtiden så veldig på kornet i moderne drama om trivialiteter. Jeg er redd jeg har sagt noe om han før og lar det være med det. I selvransakelsen, satt i gang av denne tråden og andre presserende oppgaver jeg ikke har lyst til å gjøre, har jeg kommet fram til at det kanskje er vel så mye det moderne som irriterer denne leseren. Altså det moderne i form av at problemene eller refleksjonene blir innadvendte, selvopptatte og små. Jeg kan godt like eksistensielle eller små tema, jeg er glad i Jon Fosse for eksempel. Så det trenger ikke være "samfunnsstort", selv om jeg liker det også. Men når hverdagsbildene bare blir ekko av kommersielle medier, enkle tanker eller noe grunt/overflatisk detter jeg kanskje av. Kanskje irriterer det meg fordi litteraturen da blir like kjedelig som kjedelige dager, mens jeg vil oppleve noe på sida av den kjedelige dagen når jeg leser. Når vi leser dreier det seg mye om hva vi klarer å legge inn i eller tolke teksten som. Der er vi forskjellige. Som i lesningen av Vigdis Hjorth.

Da skal jeg slutte med selvransakelsen og jobbe.

slik kommandotone ?

Tja .....eller mer et forventningsfullt utrop. "Kom med de, jeg kan ikke vente"! Av erfaring vet jeg at at Røkkum har mye å fare med og at jeg dermed vil ha glede av eksemplene :-)