Bokelskere.no

Don't think twice - it's all right!

Bob Dylan!

VI.11.VI Første møte med Smerdjakov
Ivan går til Smerdjakov. Ivan var borte frå gravferda til faren; han kom ikkje tilbake «til oss» før etter gravferda, seier forteljaren, som er del av fellesskapet i landsbyen. Vi får vite om det dårlege forholdet mellom Ivan og Mitja. Og Smerdjakov: hadde han anfall på ordentleg da gamle Karamasov vart drepen, eller simulerte han? Det blir kraftig diskusjon mellom Ivan og Smerdjakov om situasjonen som oppstod etter mordet. Ivan seier at han er sikker på at Mitja er mordaren og argumenterer grundig for synet sitt. Seinare møter han Aljosja på gata. Og vi les:

Fra den dagen la Aljosja merke til at Ivan likesom begynte å unngå
ham. Han følte at broren ikke lenger var glad i ham og sluttet derfor
å besøke ham.

Jeg leser fortsatt en del krim. Selv om sjangeren etter hvert domineres av orgier i drap og vold, finnes det fremdeles gode kriminalromaner iblant. Men å presentere Det nye vannet som krim, er skivebom fra forlagets side. Det blir som om alle romaner der det forekommer forbrytelser, skulle være krimromaner.
Jeg har nettopp lest Det nye vannet og kan skrive under på Karins omtale. Ikke det aller beste jeg har lest av Roy Jacobsen, men ei medrivende og tankevekkende historie fra hans tidlige forfatterskap; om annerledeshet, samfunnsendringer og mellommenneskelige relasjoner.

Hei, Marit! Takk for denne tilbakemeldingen. (Jeg er alt for sjelden innom her nå ikke for annet enn lesingen er forsømt i sommer, og forsto ikke umiddelbart hvorfor noen sendte meg noe nå). Ja, jeg er ikke forbauset over at du sier dette. Ikke første gang vår sans for humor " møtes". Må nesten le når du kommer med serien "Forviklingar". For det har ikke falt meg inn som tanke, men det er en glimrende sammenligning når jeg tenker etter. At Dostojevskij -av alle- kunne formidle dette intrige-spillet, denne farsen, var også for meg nesten ikke til å fatte. Det fordi jeg kun hadde lest mer dype, inderlige psykologiske romaner fra hans hånd den gang, og satt ham kun i forbindelse med mer "seriøs/trist" litteratur. Men;Marit jeg må nesten få snu litt på dette, for det var deg som fikk meg til å ta boken fatt. Hvor lenge den ville fortsette å stå til pynt i mine hyller vet jeg ikke. Inntil du i en diskusjon med et annet medlem antok at ONKELS DRØM og MIN ONKEL OG HANS EXELLENSE måtte være en og samme bok. Vi vet jo nå begge at sistnevnte er kjent under en helt annen tittel og vi har begge lest denne med. Også en morsom bok for all del, men jeg synes likevel Onkels drøm tar prisen . Jeg synes du sier det som må sies i setningen til slutt. Faktisk for meg mer enn en fornøyelse. Det er nemlig sjelden jeg ler høyt og vedvarende av lesing. Nå må jeg se til å komme i gang med å fullføre en bok igjen, helst god. Av forfatteren Helge Torvund , en nabo som er blitt en god venn i løpet av dette året , fikk jeg nettopp en slik. Det er riktignok lyrikk , jeg har skumlest den og begynner nå ved annen gangs lesing å forstå hvorfor den fikk så god omtale i pressen med høye terningkast. Og på toppen fikk han den høyt-hengende Wildenwey-prisen for den. Den heter ALT BRENNER og utmerke seg på mange vis. Særlig fordi mye er skrevet i et tidsrom han kjempet med en alvorlig kreft-sykdom. Et av de profilerte diktene heter da også "Alvorlig frisk." (Og bare det er jo godt sagt om en sykdom som kan blusse opp igjen.) Artig å lese en bok samtidig som vi daglig nesten "snakker sammen" om denne boken og andre ting. Håper å komme sterkere tilbake på sidene her, Marit og igjen takk for at du tok deg tid til meg her.

Etter Brødrene Karamasov måtte jeg ta en dryg Dostojevskij-pause, men nå har jeg endelig lest Onkels drøm. En komedie/farse som brakte tankene mine tilbake til 70-tallets TV-serie "Forviklingar". Jeg mistenker forfatteren for å ha frydet seg stort over å utlevere provins-overklassen og dens intriger og småligheter. Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne, Rolf! Den var en rein fornøyelse å lese!

Boka ble med på hytta forrige helg. Med fravær av TV og mobildekning, var det perfekte forhold for ei god bok - og for ei bok! Jeg ble fullstendig fengslet, og leste den ut et par dager ut i uka. De bøkene jeg har lest av henne tidligere, har vært veldig forskjellige, men stort sett gode. Her virker det som om hun utfolder fortellergleden uten hemninger, og bruker alle knep og virkemidler for å holde på interessen. Og for min del fungerer det veldig godt. En del frampek gjør at det går an å skjønne mye av sammenhengen før den blir avslørt i klartekst, men samtidig har hun mange sidesprang og tvister underveis som overrasker.

Jeg lurer litt på om Desiderus egentlig angrer på det han har gjort. Det virker ikke som han har mye innlevelse og medfølelse med sine ofre i ettertid, heller. Jeg får en følelse av at han angrer mer fordi det har ødelagt hans krav til seg selv om renhet, enn av empati for ofrene. Det er mulig jeg drar for raske slutninger og har lest boka i for stort tempo, så jeg har ikke noen eksempler som underbygger dette. Som sagt, så er det bare en følelse jeg sitter igjen med. Er følelsesmessig avstumpethet den prisen han har betalt for sin kamp for renhet?

Uansett synes jeg dette var en lesefest! En spennende fortelling, lagt til en periode med viktige historiske hendelser. Religion som maktmiddel har, og har hatt, store konsekvenser. Jeg leste denne uka at etterkommerne av de jødene som ble kastet ut av Spania i 1492 nå kan få spansk statsborgerskap.

Du skriver:

Det er et diskutabelt spørsmål om hvor mye en forfatter kan skrive troverdig om en tid som ligger så langt tilbake. Og om et lukket miljø som hun selv trolig ikke har personlig erfaring med. Fortellerstemmen er også et "jeg".

og:

Generelt er jeg nokså skeptisk til at man kan leve seg inn i, eller i hvert fall skrive seg inn i noe som på mange måter er ukjent for oss.

...men troverdig og troverdig - er det så stor forskjell på historiske romaner og "andre romaner" i så måte, da? Jeg leste for eksempel en "nåtidsroman" av Siri Hustvedt for et par år siden, og likte den godt, men fortellingen var sett fra en manns synsvinkel og akkurat i den boken syntes jeg ikke dét var helt overbevisende. Mens i romanene "Home" og "Gilead" av Marilynne Robinson kjøpte jeg uten å nøle det mannlige perspektivet, selv om forfatteren som kvinne umulig kan ha "personlig erfaring" med det å være mann og å betrakte verden fra en manns synsvinkel.

For min del synes jeg (gode) historiske romaner er en kjempegod inngangsport til fjernere tider - man sitter jo hele tiden og vet at dette er ikke "sannheten", men det kan kanskje ha vært slik menneskene den gangen levde og tenkte. - For den saks skyld er ikke øyenvitneskildringer noe mer pålitelige enn romaner, ei heller historikeres tolkninger kan man stole helt og holdent på. For også historikere vil forstå fortiden i lys av egne erfaringer, kunnskaper og samtidige "sannhetsoppfatninger". Summa summarum: ikke ta det ille opp at jeg problematiserte dine utsagn, jeg synes det er interessant å gå inn i problemstillingen de reiser!

Jeg merker meg at det som kunne gitt grusomme beskrivelser av arrestasjoner og tortur mildnes av at historien fortelles gjennom en jeg-person. Jeg er ferdig med boken og erfarer at leseren ikke får grundige beskrivelser av tanker og følelser til de menneskene som ble anholdt av inkvisitorene. Sånn sett fungerer det godt med en jeg-person. Leseren blir holdt på en armlengdes avstand og med kun fortellerens syn på saken. Jeg opplever ikke at synet hans ble mildnet med årene, snarere at behovet for selvtukt tok overhånd. Men jeg kan ikke fri meg fra at boken mister en del dybde med det. Jeg synes også den frykten og respekten for sin geistlige person som jeg-personen beskriver at han møtes med på sin reise, blir overfladisk. Alt i alt likte jeg romanen, den var til tider spennende og jeg er imponert over forfatterens kunnskap om sen middelalder. Terningkast fem.

Bergljot Hobæk Haff var en særdeles "privat" person som holdt seg mest mulig unna offentligheten og sjelden ga intervjuer. Hun mente bøkene fikk stå på egne bein, - og det gjør de da også. Hvis du ikke vet noe om henne, hjelper det nok å "google" litt.

At bakteppet i denne boka er "noe hun har lest om", kan du være helt sikker på. Hun har skrevet flere romaner der handlingen er lagt til tider (og steder) som ligger meget fjernt fra oss, og aldri har vel noen kritiker greid å "ta" henne på miljø-, person- eller mentalitetsskildring.

Å fange en tidsånd er nok vanskelig, men med solid research, som i dette tilfellet, hvor det finnes flust med kilder å hente fra, er det en utfordring som Hobæk Haff takler elegant, synes jeg. (Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter er lagt til ei enda fjernere fortid, og ingen vil vel antyde at hun ikke er troverdig?)

Les videre du, så får du kanskje et mer nyansert syn på "jeg"-fortelleren, som i starten er en ganske uspiselig og nidkjær moralist, men som i alle gode romaner skjer det en utvikling undervegs i historien.

Jeg tar meg god tid med denne boka.
Leser andre ting også, så jeg regner med å bruke mesteparten av leseperioden. Dessuten er Renhetens pris så bra at det er god grunn til å bruke tid på den.

Da jeg leste at Desiderius var i Pamplona, kom jeg til å tenke på okseløpet i denne byen.
Løpet arrangeres 6. - 14. juli hvert år, og ble særlig kjent da Ernest Hemingway skrev om det i (kult)romanen Og solen går sin gang (1926)

Jeg er standhaftig og gjentar nominasjonen av Bergljot Hobæk Haffs Renhetens pris (for tredje gang, tror jeg det må være).

Slik er den omtalt i Bokklubben:

Renhetens pris ble utgitt første gang i 1992, og regnes av mange som Bergljot Hobæk Haffs aller sterkeste roman. Som så ofte henter Bergljot Hobæk Haff sitt stoff fra historien i denne romanen. Denne gangen er fortellingen ført i pennen av den spanske munken Desiderus, geistlig og inkvisitor på 1500-tallet. Desiderus beretter om et av sine første oppdrag i Inkvisisjonens tjeneste, da han som ung mann var besatt av tanken om å fremme Guds sak, om nødvendig med de mest bestialske midler. Saken dreier seg om den unge nonnen Beatrize som er mistenkt for å ha født Djevelens barn. En historie om forbudt kjærlighet, forbytting av barn, om fødsler i dølgsmål, dystre slott og onde mødre.

Haff var et unikum når det gjaldt språklig eleganse, person- og miljøskildringer.

Har lagt merke til det jeg og! Jeg må innrømme at jeg har latt være å kjøpe bøker fordi de ser så like ut som andre bøker jeg har lest.

Jeg hadde nesten glemt hvor morsom William Faulkner kan være, selv når han beskriver brutalitet, svik og menneskelig fornedrelse.

De ubeseirede er en historie fra Sørstatene under og etter borgerkrigen, og fortelleren, Bayard Sartoris, er tolv år i begynnelsen av fortellingen. Faren hans er ute og kjemper mot "nordstatingene" og har overlatt eiendommen sin til svigermor, "Besta" og sønnen pluss en håndfull slaver, blant dem Ringo, som er jevngammel med Bayard. De to guttene er bestevenner, oppvokst og oppdratt nokså likt, og som menneskene rundt seg har de liten peiling på hva krigen egentlig handler om. De blir utsatt for det samme som så mange andre under krigshandlingene: Gården blir plyndret, hovedhuset brent, alle på gården innkvarterer seg i et par slavehytter og overlever på et vis takket være hardt arbeid, utspekulerte tiltak og ukuelig patriotisme. Ikke før Sørstatenes kapitulasjon begynner det å demre for dem hva nederlaget virkelig innebærer.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var skildringene av de "frigitte" slavene. Disse tusenvis av mennesker på formålsløs vandring har vi naturligvis hørt om før, men Faulkner levendegjør hendelsene på en måte som ga meg gåsehud: Folk i området ser ikke disse vandrerne, men hører den om nettene:

Vi kunne høre det igjen, akkurat som vi hadde gjort i vognen - de ilende føttene, lyden som var som om de sang i en andpusten hvisketone mens de ilte forbi porten og forsvant lenger borte i veien.

Midt i kampens hete drar Besta med seg de to guttene på langtur for å hente hjem gullet hun er blitt fralurt av utro tjenere. Ferden resulterer i en ellevill handelsvirksomhet med muldyr fra nordstatshæren, en svindel som ikke blir avslørt før en gjeng banditter blander seg inn i forretningene. Ubetalelig!

Krig avler hat og hevnlyst. Ved slutten av boka er gården bygd opp igjen, velstanden er gjenopprettet, Bayard blitt 24 år og student da han får melding om at faren hans er skutt. Gamle motsetninger dukker opp igjen, og Bayard blir stilt overfor dilemmaet: Skal drapet hevnes, slik alle de "gamle" geriljakameratene til faren forventer?

Faulkner holder seg i hjemtraktene sine i denne boka også - med den fiktive byen Jefferson som administrativt hovedsete. Vi kjenner igjen navn fra tidligere romaner: Sartoris, Snopes, Compson ... Denne boka kom ut i 1938 og handler altså om forfedrene.

Jeg blir ikke helt klok på tittelen De ubeseirede (The Unvanquished) - ironisk eller beundrende?

Her ligger noe av forklaringen – kjapt og billig skal det være.

Og her er noen bokomslag jeg har falt for!

Er det flere enn meg her ute som også har reagert på hvor like bokomslag er?

Nå har en norsk bokomslagsdesigner også reagert: Fant 25 bøker med samme omslagsbilde (www.nrk.no).

Problemet er, som du sikkert har merka, og som også har vært diskutert tidlegare, at bøker ein legg inn sjølv ikkje er søkbare på søkemotoren til bokelskere. Dermed er det i utganspunktet frykteleg vanskeleg å finne fram til bøker andre har lagt inn. Men når du først finn dei, så er eg viss på at det er mogleg å legge dei til i si eiga samling.

Så, kva skal ein gjere? Det er jo litt tungvindt å bla seg igjennom boksamlingane til 30 000 bokelskarar for å sjå om dei har ei utgåve av boka ein vil legge til. Men eg testa ut ein alternativ metode som ser ut til å fungere: Google!

Berre å google namnet på boka fører truleg ikkje fram, det er stor fare for at treffet du er ute etter kjem langt nede på ei liste av hundrevis av meir eller mindre relevante treff. Derfor lyt ein gå til "avansert søk", dette valet finn ein på verktøymenyen til google (tannhjul-symbolet). Skriv inn namnet på boka du leiter etter i søkefeltet øverst. Litt lenger nede på sida er det eit felt som heiter "nettsted eller domene". Her skriv du inn "bokelskere.no", dermed blir søket avgrensa til sider som ligg på bokelskere. Eg testa dette på to bøker eg har lagt inn sjølv, og som ikkje er søkbare på bokelskere, men google fann begge to.

Lykke til!

Du din friskus!
Så bra du har blitt bitt av en av verdens sunneste basiller!!
Nei, jeg tror ikke du går på noen "overkill" når du har varma opp med ættesagaer... les alt du vil! Av lette, fornøyelige "klassikere" kan jeg nevne av favorittene, Greven av Monte Cristo av Alexandre Dumas og Dr. Jekyll and Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson, som eksempler. Ta vare på anbefalinger som interesserer deg og lag deg ønskelister. Det meste kan skaffes, vet du. Møter du på ei bok som ikke fenger, legg den bort... livet er for kort til å bruke på feil bøker. Dessuten passer noen bøker bedre til visse epoker av livet enn andre... kanskje slike bøker fenger om 20 år? 30? :-)
Lykke til!

Jeg synes dette opplegget er litt pussig. Bokelskere er en kanal for oss som liker å lese og diskutere bøker – ikke en salgskanal. Plutselig dukker det opp flere tråder som reklamerer for pboks.no’s produkter og tilbud. Pbok.no er registrert med en profil uten én bok og uten annen deltakelse enn å selge egne bøker.

Én bokhandel gjør vel ikke så stor skade, men prinsipielt synes jeg ikke noe om at bokelskere.no brukes på denne måten. Som Ingunn er inne på i en annen tråd, er det nå fritt frem også for andre bokhandlere å hive seg på? Jeg gjentar Ingunns spørsmål – er dette salgsopplegget avklart med Admin?

Har valgt å ikke bestille, for jeg syns ikke noe om å sponse flyktninger ut over skattekroner som staten bruker på dem. Det handler ikke om person, men politikk. Jeg oppfatter "firmaet" som noe "uhumskt" ettersom jeg hadde ventet å finne kontaktinfo som organisasjonsnummer, adresse (fx. til bruk ved returer) og telefonnummer, ikke en lang rar avhandling om litteraturens opphav...