Bokelskere.no

II.7.I I forråtnelsen

Vi er nå over på tredje delen. Den fyrste boka her, som er den sjuande i heile romanen, heiter naturleg nok «Aljosja», som jo var den som hadde skrive ned dei biografiske notata til starets Sosima. Munken, sikkert talsperson for Dostojevskij, er nå daud, og opninga skildrar korleis liket vart stelt og vaka over. Aljosja tek dødsfallet tungt. Vi møter «den lille munken frå Obdorsk» og vår gamle kjenning Rakitin – og fru Khokhlakova. Kvar sitatet om «dine små rørende tårer» (s. 63) skriv seg frå, har eg ikkje klart å finne ut.

Alt dette er overgang og opptakt til «noe helt uventet», «denne tomme og forargerlige begivenhet»: At også staretsens lik rotnar opp, noko søm fører til splitting mellom dei ulike oppfatningane av staretsinstitusjonen, eksemplifisert gjennom ordstriden mellom far Paisij og far Ferapont (jf. II.4.I).

Aljosja går frå klosteret (slik staretsen rådde han til å gjere?).

Det er mange inntrykk som svirrer rundt i hodet etter å ha lest Brødrene Karamasov. Helst ville jeg ha fulgt dem litt lenger. Jeg har gjort meg en del tanker om spørsmålene som stilles underveis i boken, men har trøblet litt da det både har blitt litt for utbroderende til tider og fordi mine kunnskaper om Bibelen og fortolkninger av tekstene der er svært mangelfulle. Jeg har nå iallfall kommet til at spørsmålene er like aktuelle nå som da.
Som vanlig har de russiske menneskene underholdt meg, selvom jeg antageligvis aldri kommer til å forstå det russiske menneskets lynne/natur fullt ut. Det har også vært godt å lese en russisk bok hvor ikke alle er grusomme og hvor man gjennomfører en rettssak hvor "alle" blir hørt, sammenlignet med alle bøkene som forteller om mennesker som blir torturert til å tilstå hva som helst.
Dette var helt sikkert ikke min siste Dostojevskij. Jeg sikler både på "Opptegnelser fra de dødes hus" og "Opptegnelser fra et kjellerdyp". For å få litt balanse vil jeg nok lese en Turgenjev først. Det har blitt hvisket i mitt øre at han har noen sterke kvinneskikkelser og det trengs etter en runde Dostojevskij!
Ellers vil jeg takke Quijote for nyttige innspill. Håper vi ikke tok lesegleden fra deg med våre litt negative hjertesukk. Jeg kan bare svare for meg selv og beklage mine manglende kunnskaper om Dostojevskij, den ortodokse kirken, kristendommen og litteratur generelt. Jeg trøster meg selv med at nå har jeg da endelig lest den, den vant over en krimbok. Det er da noe!

Har lest det du skriver om Hamsuns personer, og du har nok rett når det gjelder vanskene med å nå inn til Hamsuns litterære karakterer. Jeg synes ikke Pan er en høysang til kjærligheten. Den finner du i større monn i Victoria
Edvarda er også med i romanen Rosa, og om ikke annet får man her et mer nyansert bilde av denne nesten uforståelige Hamsun-karakteren. Pan er nok en roman som bør leses flere ganger, ja. Helst om våren, særlig pga. prosalyrikken og naturskildringene og -mystikken.

Ifjor var jeg med på et seminar med tittelen "Hamsun - Harr - Handelsstedene". Der holdt universitetslektor Hella Busch (mastergrad 2013 med ei avhandling om Edvarda Mack) et foredrag med tittelen "Edvarda Mack - en underlig og pervers avlegger av sin far?".

Siterer litt fra foredraget:
"Noe av mitt poeng med å bruke evolusjonære teorier (litterær darwinisme) i analysen av Edvarda, er å vise at visse mekanismer, taktikker og strategier er universelle og ikke nødvendigvis må knyttes opp mot en biografisk, kulturell eller historisk kontekst, og at hennes adferd slett ikke er så merkelig som den kan se ut til."

Skuespiller Henny Moan var gjest på seminaret, og ble intervjuet av Nils Magne Knutsen (prof. emer.) Moan spilte Edvarda i NRK-serien "Benoni og Rosa", og hun berømmet Busch for hennes foredrag og var stort sett enig med henne i tolkningen av Edvarda.

God helg :-)

Har lest dette verket i tre deler. Første bok er etter min smak den beste, med rørende beretninger om levende hovedpersoner (Jean Valjean, Fantine og Cosette). Andre bok er litt mer omstendelig/langtekkelig, mens tredje bok gir igjen leseropplevelser av de sjeldne.

Min innvending er at mange sammentreff i boken virker litt lite realistisk, og at det etter min smak kanskje blir litt mye kamphandlinger. Men for all del historien om Jean Valjean er medrivende, og forstår meget godt at verket har blitt en historisk klassiker. Her er det mye som kan være til ettertanke også i dag, over 150 år etter at boken kom ut.

Da har jeg også lest til ende. Geir Kjetsaas' etterord hjelper meg litt i min frustrasjon over å ikke få helt tak på flere av personene:
"Uklarhetene og selvmotsigelsene i den dialogiske kampen som utspiller seg i hans romaner, har også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktingen. Han tok avstand fra den oppfatning at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. "La leserne arbeide litt selv," sa han og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig og innviklet"
Det er vært en interessant og god leseropplevelse å jobbe igjennom boken, og jeg setter stor pris på innleggene fra dere, mine kloke medlesere.

Takk for at du delte denne debatten med oss her inne!

Jeg er uenig i det jeg oppfatter som et grunnpremiss i debatten, nemlig at "folkets dom" kan likestilles med eller er viktigere enn kritikerens. En god kritiker er en fagperson på sitt felt og en trent leser. En god anmeldelse blir en fagpersons veiledning for min lesning, om jeg ønsker det eller et kvalifisert synspunkt på en tekst som har vekket min interesse. Det er selvsagt glidende overganger her, en bokblogg/ et nettforum kan tidvis ha noe av den samme funksjonen.

Rhode ville antagelig ikke undervurdere fagkompetansen verken i jussen eller politiet. De fleste er enige om at det ville være absurd om jeg fordi jeg har vært meddommer kunne steppe inn som dommer eller at en erfaren natteravn kan steppe inn i politiets patruljebil nattestid. Samme respekt synes jeg også kritikerne fortjener. Rhode har et poeng synes jeg når hun savner en faktaboks om anmelderen. Jeg kunne også godt tenkt meg to ord om bakgrunnen anmelderen har for å anmelde.

Det er bra at leserne har kommet mer til orde og at noe av snobberiet rundt lesing kanskje er avlivet med dette. Beviset på at markedet vinner kan en se i bokhandelen hver dag og det har gjort Rhode til forfatter. Men det er å gjøre leserne en bjørnetjeneste om leserne og markedet får råde grunnen helt alene og helt uten intellektuell motstand som kritikken bidrar med på sitt beste. Det vil gi oss et fattigere tilfang av informasjon og mindre mulighet til å utvikle oss som lesere om vi har lyst til det.

Jeg ønsker meg heller et noen slår et slag for den gode kritikken, som er truet av nedskjæringene i norske aviser. Fortsatt anmeldes det bøker som ikke er opplagte opplagsvinnere. Dette trues av markedslogikken og tanken om at det som selger eller som folk via lommeboka viser at de liker, det er best og trenger derfor ikke grundigere drøfting. I noen av de store avisene har vel dette allerede skjedd. Det anmeldes ikke mye og krim har vel en relativt stor andel av det som anmeldes. Så Rhodes sjanger skulle være godt stilt i forhold til mange andre. Synes stadig jeg ser Nesbø og noen 6ere.

II.5.V Storinkvisitoren

Eg har grubla lenge på dette kapitlet - og er kommen fram til at eg ikkje får ordlagt meg betre enn Geir Kjetsaa, som skreiv om dette i ein kronikk i Aftenposten:

Særegenheten hos Dostojevskij kommer imidlertid også frem i tilgivelsesproblematikken. Mens vi streber etter å tilgi hverandre, kjemper hans mennesker med en adskillig vanskeligere oppgave - nemlig med å tilgi seg selv. I de følgende romaner blir Dostojevskij stadig mer opptatt av disse stolte opprørere mot Guds verdensordning. Vi møter dem i en rekke av hans verker, særlig i hans siste roman Brødrene Karamasov, hvor Kristus-skikkelsen trer levende frem for oss i "Legenden om Storinkvisitoren". Aldri er vel frihetens problem blitt reist med slik styrke som i denne "legenden". Vi står overfor en mektig konfrontasjon mellom to uforsonlige makter: Kristus og djevelen. Storinkvisitoren fremstår som selve fornekteren av den kristne idé, som selve antikrist. Å kreve at Dostojevskij skulle gi et "tilstrekkelig" svar på det ondes problem, ville som Russland-kjenneren Erik Krag påpeker, være det samme som å kreve en løsning på selve verdensgåten. Men hvis vi betrakter hans svar som et "kunstnerisk bilde", vil vi neppe kunne avvise det som mislykket. Skal man belyse det ondes problem, bør han som filosofiprofessor Egil Wyller har påpekt, stille problemet på hodet, slik kirkefaderen Augustin gjør. Når han spør hvor det onde kommer fra, svarer han ikke på det, men stiller et annet spørsmål: "Hvis Gud ikke er, hvorfra kommer da det gode?" Da følger man ikke det ondes negative vei, men det godes vei, og kan derfra ledes til Gud. "I lidelsen ligger det en idé," skriver Dostojevskij. "Lykken består ikke i komfort, lykken må kjøpes gjennom lidelse. Det er vår planets lov, men denne umiddelbare erkjennelse som føles i selve livsprosessen, er en så stor glede at man kan betale for den med års lidelser. Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken, og alltid gjennom lidelsen." Det er Kristus-skikkelsen som ligger til grunn for disse refleksjonene. Det er Kristus-skikkelsen som skaper og nærer Dostojevskijs visjon om at mennesket gjennom lidelsen kan bli gudmenneske.

Eg høyrde han eingong førelese (det var nettopp det han gjorde; han las meir enn han snakka, men det gode innhaldet var så velfomulert at eg tilgav han at han las opp manuskriptet) om dette på Universitetet i Oslo. Det var stort.

Takk for anmeldelse! Poster også Aftenpostens anmeldelse her. Kan jo være noen har interesse også av denne. Aftenpostens anmeldelse

Islamkritikk fra Adonis, Syrias store poet, Ingunn Økland Hovedanmelder , 09.apr. 2016

Adonis (86) mener IS vil bli slutten på islam. Den aldrende nobelpriskandidaten evner fortsatt å provosere. Anmeldelse av Vold og islam av Adonis (Solum forlag)

Han er 86 år og ser ut som en mild og ærverdig herre. Men Adonis evner fortsatt å provosere. Det vakte forargelse blant flere arabiske intellektuelle da han i februar mottok en tysk fredspris.

Hvem er denne mannen som aldri blir lei av å skape splid? Hva kan han lære oss om borgerkrigen i Syria?

Sensur og flukt

Han heter egentlig Ali Ahmad Said Ashbar og ble født i en fjellandsby i provinsen Latakia i 1930. Han begynte å bruke pseudonymet Adonis fordi han som ung sosialist ble sensurert i hjemlandet.

Etter et fengselsopphold i 1955 flyktet han først til Libanon og deretter til Frankrike.

Nobelprisen?

Adonis har lenge vært regnet som en sterk kandidat til Nobelprisen i litteratur. Han var en sentral figur i moderniseringen av den arabiske poesien på 1950-tallet. Den store diktsyklusen Mihyras sanger (1961) regnes som hovedverket, og er oversatt til norsk av Halvor Roll.

I dag utkommer den norske oversettelsen av samtaleboken Vold og islam. Det er den marokkanske professoren Houria Abdelouahed som intervjuer Adonis om islam og utviklingen i Syria.

Samtalen er både springende og repetitiv, og Abdelouahed er for sin del fiksert på å tolke islam i psykoanalytiske termer. Hun er selv psykoanalytiker. Adonis har i større grad et historisk innenfra-perspektiv på regionen. Det oppleves mer relevant.

Truet på livet

Adonis åpner friskt med særdeles negative karakteristikker av den arabiske våren. Han mener den ble ledet av religiøse grupperinger uten en adekvat forståelse av sivile rettigheter og institusjoner.

Dette er et syn som lenge har gjort Adonis omstridt, i 2012 ble han truet på livet av islamistiske elementer i den syriske opposisjonen. Han blir jevnlig anklaget for å være både for positiv og for negativ til president Bashar al-Assad.

I Vold og islam utdyper han kritikken av den arabiske våren. Men fremfor alt er samtaleboken et sviende oppgjør med den religionen han selv er oppdratt i.
•Hege Storhaug mener ekstrem islam truer Norge. Her er hennes forslag for å stoppe det.

Innovatørene var imot religion

• Det har bestandig eksistert nytenkning i den arabiske og muslimske verden, sier Adonis, og trekker frem en lang rad av matematikere, poeter, musikere og filosofer. Han hyller innovatører av begge kjønn. Men han tar et sterkt forbehold:

• Sant å si var de ikke muslimer i ordets tradisjonelle betydning. De fleste slike innovatører var «imot den offisielle religionen».

Adonis vil derfor ikke tilkjenne islam den høykulturelle epoken (750-1250 e. Kr.), som blir skildret i eksempelvis Sultans of Science, en utstilling som gikk verden rundt for et par år siden og ble vist på Teknisk Museum i Oslo.

Hvorfor finner vi ikke en eneste stor dikter som kan kalles troende muslim, spør Adonis retorisk. Fordi «islam gikk inn for vold, krig og erobringer fra starten av».

Vidløftige sveip

Adonis er kjent for nettopp slike vidløftige sveip. Diktsyklusen Mihyras sanger handler om Midtøstens historiske tragedier, men kan også leses som en aktuell kommentar til den syriske borgerkrigens ødeleggelser. Poeten skildrer sivilisasjoner som vokser – og går under.

• Dette kommer til å skje igjen, sa Adonis, da han besøkte Litteraturfestivalen i Lillehammer i 2012. Allerede den gang så han for seg en total ødeleggelse av hjemlandet.

I Vold og islam går han enda lenger og hevder at både Syria og islam er på vei inn i en dødskamp. Det skyldes hovedsakelig fremveksten av IS (som Adonis kaller Daesh).

Villmennene i IS

Hans kritikk av IS vil de fleste muslimer kunne slutte seg til. Det er «konsekvensanalysen» som er provokativ. For Adonis mener at IS fører islam inn i en barbarisk blindgate, som betyr slutten på hele religionen. Verden vil ikke akseptere en tilbakevending til «villmannslivet».

Men heller ikke denne utviklingen mener Adonis er særlig oppsiktsvekkende: Islams 1500 år gamle liv er ikke spesielt langt i et sivilisasjonshistorisk perspektiv.

Ubrukelige tanker?

Skal man da bare avvente undergangen og håpe at noe nytt og bedre vokser frem?

Det største problemet med Adonis som samfunnsdebattant, er nettopp hans fatalisme. Han synes å betrakte aktuelle lidelser med et temmelig distansert blikk. Vold og islam er full av generaliseringer om ikke bare islam, men arabere og Midtøsten.

Ofte er Adonis like dogmatisk som islamistene han kritiserer. Islam overføres «fra generasjon til generasjon, total og definitiv,» sier han.

Denne formen for spekulasjoner tror jeg bunner i hans selvforståelse som poet. Adonis dyrker det klassiske idealet om dikteren som sannsiger og profet. Han vitner om de ødeleggelsene han ser i et dommedagspreget språk.

Stadig færre forfattere dyrker en slik rolle som intellektuell frispiller, men den har sine fordeler. Rollen åpner for en alternativ tenkning om akutte samfunnsspørsmål. Like åpenbart har slike spekulasjoner sine klare begrensninger fordi de fremstår mest som poetiske bilder, ikke noe som kan diskuteres.

Da er det lesehelg! Jeg tar over stafettpinnen fra Vibeke Hulback. Hun har, med sin helgetråd de siste 2 årene, vært et fast holdepunkt for mange og en god bidragsyter til at bokelskere er et trivelig forum. - Takk, Vibeke :-)

Våren er i anmarsj og jeg gleder meg til lesing utendørs. På lesefronten går det mest i dystopi. Jeg har tyvstartet å lese The Passage av Justin Cronin som den dystopiske lesesirkelen her på bokelskere har valgt. Hittil er den veldig fengende - en bok på rundt 800 sider bør være det for å bli lest. Jeg er dessuten et stykke på vei i Brødrene Karamasov av Dostojevskij - en murstein den også. Her er lesemotivasjonen noe mindre, men jeg krabber da fremover.

Liker du å lytte? – Jeg elsker podcast og oppdaget i vinter Criminal - en podcast som har fått god omtale. I frittstående episoder på ca 20 min presenteres mer eller mindre snodige krim-relaterte historier fra virkeligheten. http://thisiscriminal.com/

Riktig god lesehelg til alle! :-)

II.5.III Brødrene blir bedre kjent
Ivan er i vertshuset «Hovedstaden». Han seier at «livstørsten» er eit «Karamasov-trekk» som også Aleksej har. Ivan kallar Vest-Europa «en kirkegård og ingenting mer». Her er det Aleksej seier: «Fremfor alt må menneskene lære å elske livet» (s. 293); han svarar ja når Ivan spør om «vi så [skal] elske livet mer enn livets mening: «Ja, absolutt, kjærligheten må gå foran logikken, som du sier, ubetinget foran logikken - det er først da vi forstår meningen». Den «andre halvdelen», seier Aleksej, består i «å oppvekke dine døde, de som kanskje ikke er døde engang» - nesten eit gjenklang av Ibsen, dette (eller omvendt; Ibsen skreiv Når vi døde vågner etter Dostojevskijs Karamasovbrørne…). Om det er samanheng mellom reisa til «kyrkjegarden» Vest-Europa og «oppvekke dine døde»? Det veit eg ikkje. Eg veit at Dostojevskij reagerte kraftig på materialismen i Vesten, men eg kan ikkje hugse å ha lese at han trekte så drastiske parallellar. Vi får lese og gruble.

Ivan - det er ei stund sidan vi har møtt han nå - alluderer til Kains ord om å vere vaktaren til bror sin. Han vil stifte vennskap med Aleksej, men om han meiner det, det er eg usikker på, like usikker på som kva Ivan måtte meine om «Guds eksistens». Uttrykket «s'il n'existait pas Dieu il faudra l'inventer» er henta frå Voltaire. Ivan råder Aleksej til ikkje å gruble over dette: «Det er ikke Gud jeg ikke aksepterer, det må du forstå, nei, det er Guds verden jeg ikke kan gå med på.»

I neste kapittel, «Opprør», skal visst Ivan forklare kva han meiner med at han «ikke aksepterer verden».

Takk for den fantastiske innsatsen du har gjort, Vibeke! Synd at du gir deg, men veldig forståelig at du nå kaster inn håndkleet. Pass på deg selv, og håper formen bedrer seg! Og godt å høre at du ikke blir helt borte.

Med denne tråden, som du trofast har startet hver eneste uke, har du gjort ditt for å gi i hvert fall meg helgestemning og bidratt til å gjøre Bokelskere bra. Det er også spennende å se hva andre leser, så det er godt å høre at krira overtar stafettpinnen :-)

Årets påskekrim er lest, så denne helgen skal jeg prøve å bli ferdig med lydboken City on fire av Garth Risk Hallberg. Det er en dørstopper av en roman på nesten 38 timer, som kom ut i fjor høst. Og der Ready Player One krydde av 1980-tallsreferanser, mimrer jeg her over midten–slutten av 1970-tallet.

På øret har jeg også så vidt begynt på Graham Swifts novellesamling England and Other Stories. Jeg falt pladask for Swift da jeg leste romanen Waterland for mange år siden. Har senere lest flere av romanene hans, men ingen av dem har gjort et like sterkt inntrykk. Skal derfor bli spennende å høre hvordan novellene hans er.

På Kindlen leser jeg romanen The Life and Death of Sophie Stark av Anna North. Begynte på den i går kveld, og starten virker lovende.

Kanskje blir det også et essay i Essays første bok av Michel de Montaigne.

God helg!

For noe sånt som 2 år siden tok jeg over lesehelgen fra en annen bokelsker. I 2 år har vi diskutert bøker, hverdagsliv og alt annet vi har lyst å dele med hverandre.
Det siste halve året har jeg følt at jeg ikke har kapasitet til å følge opp, jeg har derfor bestemt meg for å avslutte lesehelgen. Jeg har tidligere vært åpen på at jeg har ME og det er mye av grunnen til at jeg har tatt denne beslutningen. Dette blir derfor det siste lesehelg-innlegget fra meg, men jeg håper virkelig noen av dere faste ønsker å videreføre tradisjonen :-)

PS: krira har tilbudt seg å videreføre lesehelgen, så da blir den ikke borte :-)

Det blir lite lesing på meg akkurat nå, men jeg har nå Ensom ulv av Jodi Picoult liggende ennå. Forhåpentligvis kommer jeg meg litt videre i den.

Ønsker dere alle en god helg!

Betyr det at du ikke vil vurdere et blokkeringsalternativ slik som Lillevi og mange andre foreslår?

I mitt epostprogram, Microsoft Outlook finnes en funksjon som heter «Blokker denne avsenderen».

Jeg forstår at det finnes et behov for å beskytte seg mot uønskete, private meldinger her på bokelskere (selv om jeg aldri har møtt problemet selv). Etter min mening er det så mange ulemper med den ordningen som nå er innført, at den bør avvikles og erstattes med en «Blokker denne avsenderen». I tillegg til de momentene som jeg og andre allerede har nevnt, er dagens ordning udemokratisk. Jeg vil tro at mange, spesielt nye bokelskere, ikke får med seg at en bokelsker må «følge deg» for at du skal kunne sende vedkommende en privat melding. Private meldinger er, i de aller fleste tilfeller, en hyggelig og fin måte å knytte kontakter på.

Det er også et alvorlig problem at vi ikke kan kontakte deg, som administrator, privat lenger. Jeg har, som du vel husker, enkelte ganger kontaktet deg om useriøse og gufne profiler, som du straks har fjernet. Også i andre henseender kan vi ha behov for å snakke med deg, uten at denne kommunikasjonen ligger åpen for alle.

Jeg ber deg vurdere nyordningen en gang til. En ordning, som i Outlook, der du etter eget valg kan blokkere de avsenderne som du ikke ønsker meldinger fra, er etter mitt syn en langt bedre løsning. Så kan vi ha gleden av alle de uproblematiske private meldingene – meldinger som følger av felles interesser, men ikke angår alle på dette nettstedet.

Dette med ønske om at bokelskere.no skal fungere så godt som mulig, for så mange som mulig.

Merkelig påfunn.

Jeg er enig med deg og andre som har gitt uttrykk for at dette ikke er en god løsning.

I dag fikk jeg lyst til å sende en privat melding til en bokelsker jeg har kommunisert litt med i det siste. Privat fordi vi nå er utenfor det som er relevant for dette nettstedet. Da må jeg altså først skrive et innlegg og spørre om vedkommende vil være så snill og "følge" meg. Det føler jeg meg rett og slett ubekvem med.

Så ville jeg sende en melding til Andre (admin) og snakke med han om dette og annet. Men nei da, han kan jeg heller ikke nå privat lenger.

Det må da gå an å få lagt til en sperre for dem man ikke vil ha kontakt med, slik at vennlig og normal privat kontakt fortsatt kan foregå.

Andre -- jeg håper du leser disse innleggene og gjør en ny vurdering!

Så hyggelig, Tonje! For meg som la inn sitatet , men ikke minst for han som skrev dette, Helge Torvund. Jeg skal meddele ham dette når jeg treffer ham i kveld. Han bor ikke langt herfra , bare et postnummer unna,nemlig. Heller ikke han blitt for gammel til ikke å like et rosende ord. Så jeg tar ikke store sjanser ved å takke deg også på hans vegne! En riktig god påske også til deg!

I.2.VI Hvorfor er et sånt menneske i live?
Sjelegranskaren Dostojevskij beskriv, gjennom forteljaren, Dmitrij Fjodorovitsj like nøye som ein naturalist ville gjort. Denne Karamasov-broren er prega av rangling og har ein «splittet og ubalansert natur». Når han skal forklare korfor han kom så seint, får vi for fyrste gong høyre om Smerdjakov, «fars tjener».

Diskusjonen held fram mellom Ivan Fjodorovitsj og Pjotr Aleksandrovitsj Miusov, som fortel ei historie om Ivan; han skal ha sagt at «om man utryddet menneskehetens tro på udødeligheten, ville ikke bare kjærligheten, men også all livskraft forsvinne med en gang» - «da ville det ikke lenger være noe som var umoralsk, alt ville være tillatt» (s. 88). Er vi her ved ein kjerne hos Dostojevskij? Spørsmålet om kva livet ville vere utan Gud?

Dmitrij tek opp att, nesten ordrett, men ikkje heilt, noko av det Miusov tillegg Ivan: «for et slikt menneske måtte ikke bare egoismen bli tillatelig, - den måtte til og med erkjennes som nødvendig, som den nødvendigste og forstandigste utvei for alle gudløse mennesker».

Fjodor Pavlovitsj samanliknar Ivan med Friedrich Schillers rollefigur Karl Moor i Die Räuber (frå 1781), mens Dmitrij blir, i farens auge, ein Franz Moor. Eg har faktisk ikkje lese stykket, men skal vi tru Friedrich-Schiller-Archiv, er det lett å finne parallellar. Schiller skreiv sjølv:

'Ein fränkischer Graf, Maximilian Moor, ist Vater von zween Söhnen,
die sich an Charakter sehr unähnlich sind. Karl, der ältere, ein
Jüngling voll Talenten und Edelmut, gerät in Leipzig in einen Zirkel
lüderlicher Brüder, stürzt in Exzesse und Schulden, muss zuletzt mit
einem Trupp seiner Spießgesellen fliehen.'

Og Schiller-arkivet held fram:

Sein jüngerer Bruder Franz lebt noch beim Vater. Er ist ein heimtückischer und schadenfroher Charakter und versucht, seinen Bruder bei seinem Vater in Verruf zu bringen, seine Braut Amalia für sich zu gewinnen und den Vater zu vernichten, um selbst an die gräfliche Macht zu gelangen. Durch die Fälschung eines Briefes sorgt Franz dafür, dass ein Bruder Karl enterbt wird.

Faren kritiserer livsførselen til Dmitrij, pengeforbruket og kvinnehistoriene hans - «bryr du deg ikke om min faderlige velsignelse?». Jo, parallellen med Dævel-Didrik hos Duun er slåande…

Dmitrij slår tilbake: «Og nå klager De over at jeg er svak for denne kvinnen som De selv har oppfordret til å lokke meg i sine garn!» Under krangelen roper Dmitrij det som er tittelen på kapitlet: «Hvorfor er et sånt menneske i live?». Fjodor Pavlovitsj kaller Dmitrij «fadermorder». I samtalen blir det referert til kvinna «som levde eit syndefullt liv» (Luk 7) som fekk syndene sine tilgjevne:

Dei mange syndene hennar er tilgjevne, difor har ho vist stor kjærleik. Men den som får tilgjeve lite, elskar lite.» Så sa han til kvinna: «Syndene dine er tilgjevne.» Då tok dei andre gjestene til å
tenkja med seg: «Kven er han, som jamvel tilgjev synder?» Men Jesus sa til kvinna: «Trua di har frelst deg. Gå i fred!»

Starets Sosima bøyer seg i støvet for Dmitrij, og Pjotr Aleksandrovitsj vil bryte med Fjodor Pavlovitsj. Så ber det til middag hos abbeden. Miusov tenkjer at Ivan er ein «tykkhudet fyr med karamasovsk samvittighet». Ingen karakteristikk å fryde seg over.