Bokelskere.no

I.2.VI Hvorfor er et sånt menneske i live?
Sjelegranskaren Dostojevskij beskriv, gjennom forteljaren, Dmitrij Fjodorovitsj like nøye som ein naturalist ville gjort. Denne Karamasov-broren er prega av rangling og har ein «splittet og ubalansert natur». Når han skal forklare korfor han kom så seint, får vi for fyrste gong høyre om Smerdjakov, «fars tjener».

Diskusjonen held fram mellom Ivan Fjodorovitsj og Pjotr Aleksandrovitsj Miusov, som fortel ei historie om Ivan; han skal ha sagt at «om man utryddet menneskehetens tro på udødeligheten, ville ikke bare kjærligheten, men også all livskraft forsvinne med en gang» - «da ville det ikke lenger være noe som var umoralsk, alt ville være tillatt» (s. 88). Er vi her ved ein kjerne hos Dostojevskij? Spørsmålet om kva livet ville vere utan Gud?

Dmitrij tek opp att, nesten ordrett, men ikkje heilt, noko av det Miusov tillegg Ivan: «for et slikt menneske måtte ikke bare egoismen bli tillatelig, - den måtte til og med erkjennes som nødvendig, som den nødvendigste og forstandigste utvei for alle gudløse mennesker».

Fjodor Pavlovitsj samanliknar Ivan med Friedrich Schillers rollefigur Karl Moor i Die Räuber (frå 1781), mens Dmitrij blir, i farens auge, ein Franz Moor. Eg har faktisk ikkje lese stykket, men skal vi tru Friedrich-Schiller-Archiv, er det lett å finne parallellar. Schiller skreiv sjølv:

'Ein fränkischer Graf, Maximilian Moor, ist Vater von zween Söhnen,
die sich an Charakter sehr unähnlich sind. Karl, der ältere, ein
Jüngling voll Talenten und Edelmut, gerät in Leipzig in einen Zirkel
lüderlicher Brüder, stürzt in Exzesse und Schulden, muss zuletzt mit
einem Trupp seiner Spießgesellen fliehen.'

Og Schiller-arkivet held fram:

Sein jüngerer Bruder Franz lebt noch beim Vater. Er ist ein heimtückischer und schadenfroher Charakter und versucht, seinen Bruder bei seinem Vater in Verruf zu bringen, seine Braut Amalia für sich zu gewinnen und den Vater zu vernichten, um selbst an die gräfliche Macht zu gelangen. Durch die Fälschung eines Briefes sorgt Franz dafür, dass ein Bruder Karl enterbt wird.

Faren kritiserer livsførselen til Dmitrij, pengeforbruket og kvinnehistoriene hans - «bryr du deg ikke om min faderlige velsignelse?». Jo, parallellen med Dævel-Didrik hos Duun er slåande…

Dmitrij slår tilbake: «Og nå klager De over at jeg er svak for denne kvinnen som De selv har oppfordret til å lokke meg i sine garn!» Under krangelen roper Dmitrij det som er tittelen på kapitlet: «Hvorfor er et sånt menneske i live?». Fjodor Pavlovitsj kaller Dmitrij «fadermorder». I samtalen blir det referert til kvinna «som levde eit syndefullt liv» (Luk 7) som fekk syndene sine tilgjevne:

Dei mange syndene hennar er tilgjevne, difor har ho vist stor kjærleik. Men den som får tilgjeve lite, elskar lite.» Så sa han til kvinna: «Syndene dine er tilgjevne.» Då tok dei andre gjestene til å
tenkja med seg: «Kven er han, som jamvel tilgjev synder?» Men Jesus sa til kvinna: «Trua di har frelst deg. Gå i fred!»

Starets Sosima bøyer seg i støvet for Dmitrij, og Pjotr Aleksandrovitsj vil bryte med Fjodor Pavlovitsj. Så ber det til middag hos abbeden. Miusov tenkjer at Ivan er ein «tykkhudet fyr med karamasovsk samvittighet». Ingen karakteristikk å fryde seg over.

En poetisk og samtidig realistisk skildring av slitet og risikoen, men også viljestyrken som preger en kystfamilie som såvidt står på spranget til det moderne Norge. Der folk bor så tett inn på hverandre, blir tausheten også en ressurs som den enkelte beskytter seg med eller sikrer seg et overtak med.

Først Marit: Godt å ha deg "tilbake". Og selv om jeg muligens i min omtale dykket for dypt i materien denne gang, vil jeg påstå du kommer med en bedre omtale av boken. For jeg vet ikke om jeg hadde den riktige gleden av boken, eller om jeg ble påvirket av at jeg parallelt støttet meg til biografi om Dostojevskij under lesingen. Det er ikke alltid det lureste , men jeg syntes både denne og den andre "onkel"-boken for det første var lite dostojevskijske , begge skrevet samme år og begge lite vektlagt av forfatteren selv. Du har rett i at dette ikke bare fremstår som ren forviklingskomedie, etter min mening er den det så avgjort. At jeg ikke kunne glede meg helt, var en irritasjon som hele tiden lå i veien , nemlig frekkheten til denne Foma. Og verre kanskje, at fortelleren og andre lot denne psykopaten få holde på! Det ble liksom for dumt. Jeg forstår godt at du (som jeg) måtte bare scrolle lett gjennom deler av teksten, for der blir utvilsomt en del stoff som ingen betydning har, men som likevel viser forfatterens skrivekunst. Og for meg er den alltid viktig. Du nevner tidsforløpet , og det er vel mest ulikt Dostojevskij både i tidligere og senere verker. Det er som han i begge disse "onkel" bøkene prøver å finne en ny vri for sin måte å komponere en roman (eller fortelling) på. Jeg glemte å si i min (alt for lange) omtale at Gogol var hans store forbilde, og denne forfatter anses ofte som " de gamle russeres" store humorist og komediant fremfor noen, men her ser det for meg(!!) ut som Dostojevskij ironiserer aldri så lite med dette hans forbildets produksjon: Da sikter jeg i særlig grad til Gogols "Revisoren", som jeg ikke har lest riktignok, men sett fremført på scenen hele tre ganger på forskjellige teatre. Jeg er sikker på at om noen hadde dramatisert denne boken her om "Exellensen"(En kan forstå titelen på norsk ved førsteutgivelsen) -og før utgivelsen hadde fremført den som et stykke av Gogol, ville neppe svært mange i samtiden kommet i tvil! Jeg innrømmer, Marit at mitt terningkast også her er påvirket av min begeistring for forfatteren, og det er dessverre ikke første gang så skjer. Det blir garantert heller ikke den siste gang. Så ditt terningkast er nok mer "edruelig" Marit! Jeg innrømmer gjerne det. I det hele tatt kunne jeg ønske jeg selv så raskt kunne sette fingeren på det sentrale i en bok.

Marit, jeg takker deg for å holde ord med hensyn til å gi lovet respons etter egen lesing , men særlig fordi du gir en meget god omtale ! Som sagt før : Godt å ha deg on-line igjen!

Åh, hvor jeg koser meg. Det ropes og skrikes på virkelig russisk manér, den ene før og den andre etter, dette kjenner jeg igjen fra Idioten, all dramatikken som skildres i hvert kapittel, ja, fra Forbrytelse og straff også. Er det Dostojevskij som utmerker seg spesielt, eller er det russiske forfattere generelt som har dette kjennetegnet med stort drama og høylytte utbrudd? Jeg har begynt på Annen del, fjerde bok, og den har overskriften talende nok: Overspenthet.

Overraskende lettlest og med humoristiske vendinger, dette liker jeg. Helt i starten ble jeg litt forstyrret av fortellerstemmen, men nå synes jeg den bygger opp fortellingen, slik det var i Middlemarch også. Og navnekoden har jeg knekket etter flere russiske verk, så her holder jeg grei styring på Mitja og Dmitrij, og Aljosja og Aleksej.

Fyrste delen begynner med Aljosja, "min helt", som forteljaren seier" (s. 39 i utgåva mi), og det er han som står i sentrum i "Første bok" (kap, III og IV). Forteljaren, ja - han skriv om "byen vår" (s. 29) og at Aleksej allereie hadde budd eit år "hos oss". Altså er forteljaren del av forteljinga; om "forfatteren" i forordet er den same som forteljaren, veit eg ikkje, og eg slår ikkje opp i sekundærlitteraturen for å sjå kva andre har sagt om dette, men forteljaren kan i alle fall ikkje vere Dostojevskij. Aleksej minner meg på enkelte punkt om fyrst Mysjkin i Idioten. Interessant - og ein studie verd.

Forteljaren teiknar eit lite sjarmerande bilde av Fjodor Pavlovitsj Karamasov - ikkje utan grunn, med tanke på kva som skjer seinare.

Starets Sosima kjem til å spele ei viktig rolle. Ein "старец" er ikkje noko meir innvikla enn ein åndeleg rettleiar, ein slags mulla, kanskje, og forteljaren forklarer jo utførleg om denne funksjonen i den ortodokse kyrkja. Ordet er ei omsetting av det greske "γέρων", ("gamling, ein eldre kar"; jf. geriatri), og den slaviske versjonen finn reiselystne att i ord for "Gamlebyen" i slaviskspråklege område - Staré město i Praha er jo fantastisk, og Stari grad i Beograd har eg gode minne om; Starówka i Kraków har eg ennå att å besøke. Ute på viddene eller dei russiske steppene nå, men eg har nå alltid hatt ein hang til språklege digresjonar.

Litt om russiske kallenamn m.m. her (s. 16).

Jeg er, i en totalt annen sammenheng, på jakt etter vertshus og gjestgiverier med dyr i navnet. Det gikk forbausende lett å finne dette innlegget. Jeg fikk tak i det jeg lette etter, og en god latter på kjøpet!

Hjertelig takk, Karin! Bokelskere.no kan brukes til så mangt :-)

Fikk også en gledelig påminnelse om vår flotte felleslesing av Dickens samlete verker.

Ikke fra Storbritannia, men hva med å prøve noe fransk? Må bare anbefale Madame Bovary (Flaubert) og Far Goriot (Balzac), som satte dype spor.

"Haiene", Jens Bjørneboe
At et mannskap i en båt er alene på havet, må vi ikke finne på å tro. I denne fortellinga representerer båten med besetning, eller befolkning, hele universet. Gresk mytologi under båten, verdens liv og strid i båten, stjernehimmelen, med sine stjernetegn speiler også det mytiske over båten. Forfatteren tar opp systemkritikk om at avstand skaper større avstand og forskjeller, ansvar gir makt, utbytting, større forskjeller og grunnlag for stridigheter. Lovene, særlig de ombord, er til for å beskytte de sterke mot de svake, sånn at svake forblir svake.
Boka og båten er full av mange nasjonaliteter og særegne personligheter. Historia er fortalt av 2. styrmann Peder Jensen, som ikke vil ha for stort ansvar, men være fri, men etter at han tok ansvar og hjalp barnet Pat, en svak part, føler han seg ikke så fri lengre. Han sliter med sin lojalitet til Kaptein Andersen, 1. styrmann Jeremy Cox og til 3. styrmann Dickson, (merk dere kjønnstolkning av navnet). Sympatien hans ligger egentlig hos mannskapet som ikke har det bra - men pga kommandolinjene blir han deres fiende. Å ta et rasjonelt ansvar mellom polariserte fronter, betyr gjerne en periode i ensomhet.
Det ble mytteri og havari, men før havariet ble det litt indre samling for å bekjempe en felles ytre fiende, en tyfon. Men allikevel, det var først etter havariet, når både båten og dens kommandolinjer var borte, de fikk følelsen av å være i samme båt.
Flott bok, men det grenset mot det pompøse i starten.

Oi. Dette kan vel ikke være den beste løsningen?

Jeg er enig med de som skriver at vi heller kan få muligheten til å blokkere brukere som sender uønskede meldinger. Å frata oss som oppfører oss skikkelig muligheten til å kommunisere med hverandre er en noe rar måte å løse det på, synes jeg.

Så nå må jeg få folk jeg får lyst til å sende en melding til å følge meg først? Håpløst.

Enig med Vibeke Hulback og Bjørg L.: dette var vel litt drastisk? Selv har jeg vel ikke benyttet følge-funksjonen på flere år (jeg opplevde ikke at det har noen "merverdi" hverken å følge eller å bli fulgt, så da bare glemte jeg hele funksjonen), men jeg ønsker da ikke at folk ikke skal kunne sende meg en melding bare fordi jeg ikke har funnet på å følge dem! Dersom jeg får ubehagelige meldinger fra noen, derimot - ja, DA vil jeg gjerne ha muligheten til å reservere meg mot flere meldinger fra den brukeren. Så for all del, gjerne en "blokkér denne brukeren"-knapp. Men kan vi ikke ha som utgangspunkt at folk her inne er hyggelige inntil de selv har bevist det motsatte?

Hvis ikke dette er et stort problem for mange, så hadde det kanskje vært bedre å legge inn en mulighet for den enkelte til å sperre for mottak av meldinger fra de bokelskere de opplever som plagsomme?

En beskjeden person, men en meget , meget god forfatter ! Men der er en tid for alle, likevel er det sørgelig!

Denne bok kom ut i 1859 i likhet med "Onkels drøm" , som den ofte forveksles med fordi det er Achehougs utgave fra 1945 som bruker denne tittelen"Min onkel og hans exellense", mens Dostojevskij vitterlig kalte den "Selo Stepantsjikovo" altså" Landsbyen Stepantsjikovo" som kan være en rettesnor for dem som vil lete etter senere norske utgivelser.
Mens "Onkels drøm" (som jeg skrev en omtale om for nesten et år siden) nærmest er en farse, er også denne preget av komikk , dog på et tragikomisk plan, at jeg velger komedie er fordi det hele tross mange viderverdigheter ender godt.
Her får vi se godseieren på hans gods, i de opprinnelige patriarkalske forhold og gir et annet bilde av livegenskapet enn det som vanligvis fremstilles i litteratur fra denne tiden, ikke minst hos Gogol (som var Dostojevkijs store forbilde) . Her fremstiller forfatteren at det også fantes lyse sider i denne "institusjon " : Uhyrer og sadister hørte til unntagelser blant godseierne , selv om det er den slags typer som oftest fremstilles i litteraturen ( den del jeg har lest i det minste) , hvor pryl og hensynsløs utbytting. I sine to bøker fra 1859 og særlig i denne mener Dostojevskij at godseieren på den tiden mer ligner den "hjertegode" onkel han gjør til helt her, eller også som en annen karakter i boken, den makelige , likeglade Batchesjéjev som skjeller tjeneren huden full , men "elsker ham". Og det sies at der virkelig fantes mange livegne som bokens gamle Gavrila, som forenet abslouttt lojalitet mot sin herre med selvbevissthet og verdighet. Men i dette lysere forhold i livegenskapet mellom herre og tjener som skildres her, er en ond ånd trengt seg inn, og det i karakteren Foma Fomitsj Opiskjin , en mislykket forfatter, tigger og snyltegjest. En kunne si med rette" En dumrian finner alltid noen som er dummere og som beundrer ham" (Russisk ordspråk). Som i Onkels drøm viser denne boken her hvilken merkelig vitalitet og hvilket oppkomme av humor den store tragiske dikter også har vært i besittelse av : For en spennvidde denne eminente forfatteren hadde! Ensidig "dom": Her viser Dostojevskij en annen side ved seg enn de fleste ellers er vant til å se ham" (fra samtidige litteraturanmeldere) , og jeg gjentar : spennvidde. MAn vil nok si dette er en ualminnelig humørfylt satire, en komedie fordi den har en lykkelig utgang, likevel: for meg en tragikomedie. For!: den er samtidig en dyp alvorlig bok og jeg drister meg til å si; en profetisk bok. En charlatan , en legpredikant-type og falsk profet terroriserer en del skikkelige, godtroende mennesker mennesker og tumler med menneskeskjebner som han finner or godt. Den lodder faktisk -etter min mening- så dypt i den russiske psyke at den simpelthen foregriper en verdenshistorisk situasjon: Rasputin ved det keiserlige hoff under første verdenskrig. Bare det at hos Dostojevskij er en forholdsvis uskyldig privatlivets tragi-komedie eller simpeltehen komedie (som før sagt av meg, for det ender jo godt!), er her blitt til en skrekkeølig tragedie som spilles for historiens scene . Det er på ingen måte min mening å si at de enkelete personer i det ene og det andre tilfelle er lik hverandre- Rasputin var virkelig en demonisk skikkelse, Fomá er en tåpe og nærmest et null å regne. Men konstellasjonen av dramaets personer viser likhet: I begge tilfeller er det en sterkere vilje som gjennom en hysterisk kvinne innvirker på og fullstendig tyranniserer en svak man. Og det en mann som både hadde all grunn og all rett til å opptre som herre og ta kommandoen. Men som ikke var i stand til å slå i bordet og sette "pakket" på plass.
Joda, jeg innser jo at dette er helt utenfor å komme med slike sammenligninger jeg her tillater meg, fordi vår kjære forfatter Fjodor Dostojevskij i 1859 umulig kunne se verken første verdenskrig eller livet i det keiserlige hoff på en tid da han forlengst var død (1881), likevel likheten er påtagelig og slående (for meg, gjentar: for meg!).
La meg også legge til at jeg for min del ikke kan unngå å legge merke til at det er en overmåte besk og forferdelig viten om menneskene som er nedlagt i denne tilsynelatende så muntre satire. Det synes som Dostojevskij ennå ikke var i stand til å bære sin viten , han kunne liksom ikke tale fritt ut om det han så når han gransket menneskesjelene , derfor pakket han det inn i den forsonende "bås" som heter humor. Og selvfølgelig måtte på dette tidspunktet , sluppet fri fra straff , men likevel overvåket, nøye seg med kun å antyde de problemer , som han i senere tid i hvert fall synes å kunne stille helt klart. Typisk i så henseende er den måten han kretser rundt Fomá som et psykologisk problem og faktisk drøfter de unnskyldninger som muligens kunne finnes for ham. Og jeg undres om ikke bokens hovedproblem kunnne uttrykkes noe i retning;: Går det an å være god- helt ut og konsekvent god- blant menneskene slik som de er beskafne? ER man ikke -svært så ofte (ærlig talt) nødt til å hyle med de ulver en er iblant? Går det an å være klar , objektiv, vise selverkjennelse, innrømme sine feil og kanskje til og med ta skylden for andres , bare tenke godt om andre og " ta alt i den beste mening"? Er det mulig ved slik en konsekvent godhet å overvinne det onde, å "forsone Fomá med menneskeheten"? Det er ved den elskelige oberst Rostánjevs , "onkels" skikkelse trekk som som får i alle fall meg til å tenke på hovedpersonen i "Idioten" ...................
Hvorfor er denne boken så lite kjent? ER det den norske tittelen fra 1945 , som forvirrer og kanskje får en til å forveksle den med den mer lettbente "Onkels drøm"? Sistnevnte bok har Dostojevskij selv prøvd å feie under teppet som nærmest et uhell (Det synes nå ikke jeg: se tidligere omtale av denne), men de som vil lese boken jeg her omtaler (fra Aschehougs utgave i 1945) må i bokhandel , eller bibliotek søke etter noe som inneholder "Landsbyen Stepantsjikovo" (eller lignende tittel. Alle som liker Dostojevskij, vil finne denne jeg her omtaler, som høyst leseverdig. Det tør jeg påstå! (NB selv måtte jeg lese den to ganger for å se at dette var noe mer enn en lettere komedie eller farse. Det skyldes vel at forfatteren var Dostojevskij vil jeg tro, ellers ville den vel helst blitt tatt heller lett på. Men uansett her er mye som kaller på humor og latter, det må ikke glemmes, for all del.)

... Og er vi kanskje ikke alle
mer eller mindre
drømmere !

Fjodor M. Dostojevskij

Hamsun kommer du vel ikke utenom? Benoni, for eksempel?
Roy Jacobsens De usynlige og oppfølgeren har du kanskje lest?

Dag Skogheim har skrevet en kort og lettlest beretning som heter Erindringer om Thorvald, med utgangspunkt i Finnmark. (Egentlig ville jeg ha anbefalt Sulis av Skogheim, men den er kanskje for litt mer spesielt interesserte: Arbeiderkamp i gruvemiljø).

Ragnhild Nilstuns Trilogien om Anna Figenschou beskriver liv og slit på finnmarkskysten fra sist på 1800-tallet fram til slutten av andre verdenskrig og evakueringen.

Jeg vil anbefale Arvid Hanssen fra Senja som reisefølge langs kysten fra Lofoten og nordover. Han skrev både romaner og lyrikk, og diktsamlingene hans er små og lett bærbare. Kanskje dialekten er litt krevende i starten, men de fleste diktene er korte og enkle. Titteldiktet fra samlingen Godt at grå-måsen song er jeg spesielt glad i:

Det va så laga langs leia her
at sangfaugglan strauk ujnna vijnn og ver.
Ajldri dejnn strofa du fekk som du trong -
om 'kje grå-måsen song.

Gauken va gjæst på ei Sankthans-grein.
Gol ikkje lenger ejnn sola skein.
Tålt' ikkje kjyilla på selkstjerten fjong.
Godt at grå-måsen song!

Det va så laga så langt mot nor.
Så mange tok sangstemman med sæ og for.
Hausten va mager, og vijnntern va trong.
Godt at grå-måsen song!

Koselig å ha noe å glede seg til. (Sjøl er jeg innlands-nordlending og har hav-fobi!)

Enig med deg - greit å følge med, kikker innom nesten hver dag - og prøver å huske på å legge inn bøker jeg leser.