Bokelskere.no

Denne bok kom ut i 1859 i likhet med "Onkels drøm" , som den ofte forveksles med fordi det er Achehougs utgave fra 1945 som bruker denne tittelen"Min onkel og hans exellense", mens Dostojevskij vitterlig kalte den "Selo Stepantsjikovo" altså" Landsbyen Stepantsjikovo" som kan være en rettesnor for dem som vil lete etter senere norske utgivelser.
Mens "Onkels drøm" (som jeg skrev en omtale om for nesten et år siden) nærmest er en farse, er også denne preget av komikk , dog på et tragikomisk plan, at jeg velger komedie er fordi det hele tross mange viderverdigheter ender godt.
Her får vi se godseieren på hans gods, i de opprinnelige patriarkalske forhold og gir et annet bilde av livegenskapet enn det som vanligvis fremstilles i litteratur fra denne tiden, ikke minst hos Gogol (som var Dostojevkijs store forbilde) . Her fremstiller forfatteren at det også fantes lyse sider i denne "institusjon " : Uhyrer og sadister hørte til unntagelser blant godseierne , selv om det er den slags typer som oftest fremstilles i litteraturen ( den del jeg har lest i det minste) , hvor pryl og hensynsløs utbytting. I sine to bøker fra 1859 og særlig i denne mener Dostojevskij at godseieren på den tiden mer ligner den "hjertegode" onkel han gjør til helt her, eller også som en annen karakter i boken, den makelige , likeglade Batchesjéjev som skjeller tjeneren huden full , men "elsker ham". Og det sies at der virkelig fantes mange livegne som bokens gamle Gavrila, som forenet abslouttt lojalitet mot sin herre med selvbevissthet og verdighet. Men i dette lysere forhold i livegenskapet mellom herre og tjener som skildres her, er en ond ånd trengt seg inn, og det i karakteren Foma Fomitsj Opiskjin , en mislykket forfatter, tigger og snyltegjest. En kunne si med rette" En dumrian finner alltid noen som er dummere og som beundrer ham" (Russisk ordspråk). Som i Onkels drøm viser denne boken her hvilken merkelig vitalitet og hvilket oppkomme av humor den store tragiske dikter også har vært i besittelse av : For en spennvidde denne eminente forfatteren hadde! Ensidig "dom": Her viser Dostojevskij en annen side ved seg enn de fleste ellers er vant til å se ham" (fra samtidige litteraturanmeldere) , og jeg gjentar : spennvidde. MAn vil nok si dette er en ualminnelig humørfylt satire, en komedie fordi den har en lykkelig utgang, likevel: for meg en tragikomedie. For!: den er samtidig en dyp alvorlig bok og jeg drister meg til å si; en profetisk bok. En charlatan , en legpredikant-type og falsk profet terroriserer en del skikkelige, godtroende mennesker mennesker og tumler med menneskeskjebner som han finner or godt. Den lodder faktisk -etter min mening- så dypt i den russiske psyke at den simpelthen foregriper en verdenshistorisk situasjon: Rasputin ved det keiserlige hoff under første verdenskrig. Bare det at hos Dostojevskij er en forholdsvis uskyldig privatlivets tragi-komedie eller simpeltehen komedie (som før sagt av meg, for det ender jo godt!), er her blitt til en skrekkeølig tragedie som spilles for historiens scene . Det er på ingen måte min mening å si at de enkelete personer i det ene og det andre tilfelle er lik hverandre- Rasputin var virkelig en demonisk skikkelse, Fomá er en tåpe og nærmest et null å regne. Men konstellasjonen av dramaets personer viser likhet: I begge tilfeller er det en sterkere vilje som gjennom en hysterisk kvinne innvirker på og fullstendig tyranniserer en svak man. Og det en mann som både hadde all grunn og all rett til å opptre som herre og ta kommandoen. Men som ikke var i stand til å slå i bordet og sette "pakket" på plass.
Joda, jeg innser jo at dette er helt utenfor å komme med slike sammenligninger jeg her tillater meg, fordi vår kjære forfatter Fjodor Dostojevskij i 1859 umulig kunne se verken første verdenskrig eller livet i det keiserlige hoff på en tid da han forlengst var død (1881), likevel likheten er påtagelig og slående (for meg, gjentar: for meg!).
La meg også legge til at jeg for min del ikke kan unngå å legge merke til at det er en overmåte besk og forferdelig viten om menneskene som er nedlagt i denne tilsynelatende så muntre satire. Det synes som Dostojevskij ennå ikke var i stand til å bære sin viten , han kunne liksom ikke tale fritt ut om det han så når han gransket menneskesjelene , derfor pakket han det inn i den forsonende "bås" som heter humor. Og selvfølgelig måtte på dette tidspunktet , sluppet fri fra straff , men likevel overvåket, nøye seg med kun å antyde de problemer , som han i senere tid i hvert fall synes å kunne stille helt klart. Typisk i så henseende er den måten han kretser rundt Fomá som et psykologisk problem og faktisk drøfter de unnskyldninger som muligens kunne finnes for ham. Og jeg undres om ikke bokens hovedproblem kunnne uttrykkes noe i retning;: Går det an å være god- helt ut og konsekvent god- blant menneskene slik som de er beskafne? ER man ikke -svært så ofte (ærlig talt) nødt til å hyle med de ulver en er iblant? Går det an å være klar , objektiv, vise selverkjennelse, innrømme sine feil og kanskje til og med ta skylden for andres , bare tenke godt om andre og " ta alt i den beste mening"? Er det mulig ved slik en konsekvent godhet å overvinne det onde, å "forsone Fomá med menneskeheten"? Det er ved den elskelige oberst Rostánjevs , "onkels" skikkelse trekk som som får i alle fall meg til å tenke på hovedpersonen i "Idioten" ...................
Hvorfor er denne boken så lite kjent? ER det den norske tittelen fra 1945 , som forvirrer og kanskje får en til å forveksle den med den mer lettbente "Onkels drøm"? Sistnevnte bok har Dostojevskij selv prøvd å feie under teppet som nærmest et uhell (Det synes nå ikke jeg: se tidligere omtale av denne), men de som vil lese boken jeg her omtaler (fra Aschehougs utgave i 1945) må i bokhandel , eller bibliotek søke etter noe som inneholder "Landsbyen Stepantsjikovo" (eller lignende tittel. Alle som liker Dostojevskij, vil finne denne jeg her omtaler, som høyst leseverdig. Det tør jeg påstå! (NB selv måtte jeg lese den to ganger for å se at dette var noe mer enn en lettere komedie eller farse. Det skyldes vel at forfatteren var Dostojevskij vil jeg tro, ellers ville den vel helst blitt tatt heller lett på. Men uansett her er mye som kaller på humor og latter, det må ikke glemmes, for all del.)

Nå har jeg lest ferdig. Omtalen din tyder på at du har lest grundigere og hatt større glede av boka enn jeg hadde. (Jeg må tilstå at jeg leste litt diagonalt enkelte steder, for eksempel når "eksellensen" utfoldet seg på sitt mest ekstreme.)

Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves, heter det. "Onkel" er et tvers igjennom godt menneske (vi har bare fortellerens utsagn å støtte oss på her, men uten den forutsetningen ville handlingen i romanen bli meningsløs, tror jeg).

Snyltegjesten Foma er kanskje ikke direkte dum, men det han har av forstand, bruker han kun til å opphøye og forherlige seg sjøl. Dostojevskij setter situasjonen på spissen og viser hva som kan skje når det eiegode, nærmest selvutslettende mennesket skal hanskes med psykopaten: Det går ikke bra. Begge har sine støttespillere, men en del av bipersonene er reine værhaner. Først når Foma begår en taktisk tabbe, vender handlingen seg til det beste.

Tidvis framsto historien som en rein forviklingskomedie, med elleville tildragelser - de må ha hatt det travelt på godset i løpet av de par dagene hendelsene finner sted!

Alt i alt meget lesverdig, men jeg strekker meg ikke lenger enn til en sterk firer på terningen denne gangen.

Først Marit: Godt å ha deg "tilbake". Og selv om jeg muligens i min omtale dykket for dypt i materien denne gang, vil jeg påstå du kommer med en bedre omtale av boken. For jeg vet ikke om jeg hadde den riktige gleden av boken, eller om jeg ble påvirket av at jeg parallelt støttet meg til biografi om Dostojevskij under lesingen. Det er ikke alltid det lureste , men jeg syntes både denne og den andre "onkel"-boken for det første var lite dostojevskijske , begge skrevet samme år og begge lite vektlagt av forfatteren selv. Du har rett i at dette ikke bare fremstår som ren forviklingskomedie, etter min mening er den det så avgjort. At jeg ikke kunne glede meg helt, var en irritasjon som hele tiden lå i veien , nemlig frekkheten til denne Foma. Og verre kanskje, at fortelleren og andre lot denne psykopaten få holde på! Det ble liksom for dumt. Jeg forstår godt at du (som jeg) måtte bare scrolle lett gjennom deler av teksten, for der blir utvilsomt en del stoff som ingen betydning har, men som likevel viser forfatterens skrivekunst. Og for meg er den alltid viktig. Du nevner tidsforløpet , og det er vel mest ulikt Dostojevskij både i tidligere og senere verker. Det er som han i begge disse "onkel" bøkene prøver å finne en ny vri for sin måte å komponere en roman (eller fortelling) på. Jeg glemte å si i min (alt for lange) omtale at Gogol var hans store forbilde, og denne forfatter anses ofte som " de gamle russeres" store humorist og komediant fremfor noen, men her ser det for meg(!!) ut som Dostojevskij ironiserer aldri så lite med dette hans forbildets produksjon: Da sikter jeg i særlig grad til Gogols "Revisoren", som jeg ikke har lest riktignok, men sett fremført på scenen hele tre ganger på forskjellige teatre. Jeg er sikker på at om noen hadde dramatisert denne boken her om "Exellensen"(En kan forstå titelen på norsk ved førsteutgivelsen) -og før utgivelsen hadde fremført den som et stykke av Gogol, ville neppe svært mange i samtiden kommet i tvil! Jeg innrømmer, Marit at mitt terningkast også her er påvirket av min begeistring for forfatteren, og det er dessverre ikke første gang så skjer. Det blir garantert heller ikke den siste gang. Så ditt terningkast er nok mer "edruelig" Marit! Jeg innrømmer gjerne det. I det hele tatt kunne jeg ønske jeg selv så raskt kunne sette fingeren på det sentrale i en bok.

Marit, jeg takker deg for å holde ord med hensyn til å gi lovet respons etter egen lesing , men særlig fordi du gir en meget god omtale ! Som sagt før : Godt å ha deg on-line igjen!

Takk for omtalen! Jeg leser også denne boka for tida, men min utgave heter Menneskene på godset Stepantsjikovo, utgitt på Solum forlag i 1992. Jeg har ikke lest omtalen din særlig grundig; det venter jeg med til boka er ferdiglest.

Hei Marit og takk. For nå hjalp du sikkert mange til å finne denne ("glemte") boken. For jeg tror du må til 1945 for å finne "min" tittel og det kan bli vanskelig for de fleste skulle jeg tro. Men, ikke rart jeg ikke fant den på søk, da Menneskene ikke var med i dette. Kjært barn o.s.v. Forresten leste jeg i min pure ungdom "Raskolnikov" og nokså sent gikk det opp for meg at de fleste utga den som " Forbrytelse og straff ".
Ikke at jeg får noen betaling av Solum forlag, men meg forbauser det lite at du fant den blant deres utgivelser. Faktisk var du årsaken til at jeg endelig somlet meg til å komme med denne omtalen fordi du i går meldte at du ble borte fra nettet i to uker! Vil gjerne ha deg med når jeg "lanserer" noe. Håper bare at ditt "fravær" skyldes ferie og fornøyelser, ikke mer alvorlige ting.
Uansett jeg er enig med deg i at du først leser boken ferdig og lar den synke noe før du går løs på mine betraktninger om den. Takk i alle fall, Marit.

Tusen takk for en god omtale, Rolf!

Omtalen ga meg lyst til å lese boken, så jeg førte den straks opp på ønskelisten. Noterte meg også Onkels drøm da du skrev om den. Har ingen av dem, men holder øynene åpne.
Takk også for tips om alternativ tittel til Min onkel og hans eksellense.

Travle tider, og travlere blir det utover våren, så hvor mye jeg får lest, er et åpent spørsmål. Godt uansett å ha noe å se frem til. Ekstra spennende med ukjente titler. Takk igjen for at du trekker dem frem i lyset.

God helg!

Takk for tilbakemelding og fine ord, Lillevi. Som du nå ser hjelper Marit oss videre angående alternativ tittel. Et godt eksempel på hvordan bokelskere kan og vil hjelpe hverandre. God helg også til deg!

Ja, nettopp! Jeg la like godt også "Marits" tittel til ønskelisten.
Tusen takk, Marit!

Det synes jeg absolutt du skal gjøre, Lillevi. For den tittelen vet vi eksisterer! Og boken skulle det være artig om du leste og ga oss dine synspunkter. NB: Alltid klokt å "lytte" til Marit! For selv om jeg har boken, vil jeg gjerne ha denne utgaven som er i nyere norsk språkdrakt, og muligens av en annen oversetter. Min nysgjerrighet skaper fort nye behov for hyller her i huset! ( Nylig sukk fra "Parnasset". )