Ja, ikke sant?
Jeg har hørt Hjørnevik lese to ganger under arrangementer under Litteraturuka i Drammen, i 2008 og 2011, og det var veldig bra. Kjente ikke til ham før det. Vet også at han har lest inn en lydbok med noen av diktene sine.

Greit nok. Ytterligere presisering behøves ikke. Språkpedanten i meg hevder imidlertid at bestselgere per definisjon er det som selger best. Innleggene i denne tråden tyder i alle fall ikke på at bøkene i lista hører til dem som er mest lest.

Julebord i enkeltmannsforetaket

Bedrifta var samla,
det var meg og eg.
Eg var der som tilsett,
og sjefen var meg.

Så drakk me og åt,
sjefen og eg.
Eg las eit dikt, då kosa eg meg.

Sjefen heldt tale,
og skryten fekk eg.
Eg takka for året,
og gav blomar til meg.

Etter desserten gjekk eg frå bordet,
og drog med meg sjefen inn på kontoret.
Eg såg meg i augo, kviskra sjefen i øyra.
Sjefen min smilte, det er slikt han vil høyra.

Eg er nokså lur,
eg veit kva som trengs.
Eg gjekk opp i løn,
og fekk sjefen til sengs.

Jon Hjørnevik

Bestselgere? Det var da det siste jeg ville forbinde med den lista!

Stoner var faktisk (nesten) så god som reklamen ville ha det til. Fleire har sagt at historia om Stoner blir fortald lågmælt - ja, men også intenst, og det er vel dette som gjer at ein lyt ta fram klisjeen om at ho er så vanskeleg å legge frå seg. Sjeldan har eg opplevd at språk, handling og tematikk kler einannan så godt og går opp i ein nesten suggererande syntese. Romanen er meisterleg komponert; replikkar frå den fyrste delen får meining utover i boka og er med på å konstituere det universet som handlinga utspeler seg i. Eg kan forresten ikkje hugse å ha lese ei så god skildring av å døy som her.

Litt av poenget med denne boka, er vel at vi ser ting annerledes ettersom vi blir voksne? Foreldrene våre, som framsto som perfekte helter i våre øyne, viser seg å ha feil og mangler, eller til og med være direkte ufyselige. Våre omgivelser er ikke slik vi så dem med naive barneøyne. Såvidt jeg har forstått er dette noe av det Lee prøver å si med denne boka. Det "ødelegger" kanskje Atticus en smule, men samtidig gjør det kanskje bare den første boka enda bedre - fordi den da også blir et monument over et barns nesegruse beundring for sin far, før virkeligheten slår inn?

Skuffende fra ende til annen!

Harper Lee (f. 1926) er kjent for sin ene, svært berømte roman "Drep ikke en sangfugl" ("To Kill a Mookingbird" på originalspråket). Boka utkom i 1960, og timingen kunne ikke ha vært bedre. På 1960-tallet kjempet fargede for sine rettigheter i et segregert samfunn, og her passet historien om en farget mann som urettmessig var anklaget for voldtekt meget godt inn. Handlingen var riktignok lagt til Alabama på 1930-tallet, men moralen var den samme: var du farget og noen sa at du hadde gjort noe galt, hadde du ikke en sjanse mot det (rasistiske) rettssystemet.

Historien i "Drep ikke en sangfugl" grep oss lesere ekstraordinært fordi vi i tillegg fulgte den rettskafne alenepappaen Atticus og barna Småen og Jem. Småen/Jean Louise - eller Scout som hun kalles i den amerikanske utgaven - var en guttejente som fremfor alt var kjent for sin rettferdighetssans, og faren var hennes store forbilde. Han påtok seg rollen som forsvarer av en farget voldtekstiltalt mann, selv om han møtte sterk motstand i miljøet rundt dem. Rett skulle være rett! Og slik fullførte han mantraet enhver forsvarsadvokat har godt under huden: enhver tiltalt - skyldig eller ikke skyldig - har krav på en forsvarer! I tillegg fremsto han som en mann med gode holdninger, forut for sin tid. I ettertid har Harper Lees ene bok blitt stående som en klassiker som alle lesere med respekt for seg selv, må ha lest.

Og måtte bare Harper Lee ha skjønt at hun skulle ha gitt seg der ... Selv er jeg nemlig helt ute av stand til å skjønne hva hun vil med romanen "Sett ut en vaktpost". Gjennom å fremstille faren Atticus som rasist, begår hun faktisk et durabelig karakterdrap på den Atticus som vi alle ble så glade i da vi leste "Drep ikke en sangfugl". Hvorfor gjør hun det? "Sett ut en vaktpost" kom ut i 2015 (også i USA), og det eneste motivet jeg klarer å få øye på, er jakten på en ny boksuksess, hvor man surfer på suksessen til den første boka. Men altså med stor risiko for at også den første boka dras ned!

I en artikkel på NRKs nettsider fremgår det at Harper Lee egentlig skrev "Sett ut en vaktpost" først (på midten av 1950-tallet), men at denne ble refusert. Etterpå skrev hun den romanen vi kjenner som "Drep ikke en sangfugl". Nå er altså det gamle manuset atter gravd frem, og det i en tid da det er stor takhøyde for å få utgitt det aller meste bare det er potensiale for en viss inntjening. Og bare for ha nevnt det: "Sett ut en vaktpost" er ikke så veldig mye dårligere enn mye annet middelmådig som utgis i mengder i våre dager. Det aller verste for meg er at Harper Lee med denne boka drar ned den "Drep ikke en sangfugl". Hadde hun enda skrevet om noen andre personer ...

I "Sett ut en vaktpost" har det gått noen år, og Scout (som hun nå kalles også i den norske utgaven) som til vanlig bor i New York, har blitt en ung kvinne på 26 år. Vel hjemme i Alabama møter hun igjen barndomskjæresten som håper at de to en dag skal gifte seg. Han er blitt advokat og jobber i Atticus´ advokatfirma. Sjokket hun får da hun oppdager at de begge går på rasistiske møter er så stort at hun vurderer å reise bort for aldri mer å vende hjem igjen. Hva skjer etterpå? Vel, det er vel egentlig dette som er bokas tema.

Midtveis i boka lurte jeg på om jeg skulle gidde å lese/høre resten. Frem til midten av boka minnet den nemlig mest om en pubertal kjærlighetsroman. Jeg klarte ikke å tro på at en kvinne på 26 år kunne være så til de grader uvitende om sex og det annet kjønn, slik Harper Lee fremstiller henne i boka. Etter midten av boka begynte det å skje noe, men det eneste jeg da klarte å se var karakterdrapet på Atticus. Og et noe forsinket tenåringsopprør fra Scouts side. En kvinne på 26 år, som fremdeles ikke har tatt sin elskede far ned fra pidestallen, og som sjokkeres over at han ikke er like så fantastisk som hun trodde han var da hun var liten... Fra den gangen hun trodde at faren visste og kunne alt som var verdt å vite her i verden ... Harper Lee burde ha vært beskyttet mot seg selv og blitt frarådet å utgi denne boka! Jeg angrer på at jeg leste den. Nå kan jeg nemlig aldri tenke på "Drep ikke en sangfugl" uten samtidig å tenke at Atticus egentlig var en godt skjult rasist ...

Når det er sagt må jeg likevel berømme Bodil Vidnes-Kopperud for opplesningen i lydbokutgaven. Hun løftet leseopplevelsen!

Jeg resirkulerer mitt forslag: Jesusevangeliet av José Saramago, en bok godt egnet for felleslesing og debatt.

Den portugisiske nobelprisvinneren Saramago (1922–2010) er en av mine favorittforfattere. I en artikkel i Aftenposten i forbindelse med nobelprisutdelingen står det:

«I Jesusevangeliet fra 1981 reflekterer Saramago over tilværelsens aller største spørsmål. Han lar Gud og Satan forhandle om ondskapens problem, mens Jesus trekker sin egen rolle i tvil og utfordrer Gud.»

Flere av dere kjenner sikkert til Saramagos sparsommelige (he, he) bruk av det lille tegnet punktum. La deg ikke skremme, du kommer fort inn i skrivestilen. Teksten bobler over av digresjoner, anekdoter og fortellerglede. Om han er ute på viddene, tar han oss alltid pent tilbake til historien. Krumspringene og de lange setningene har sin rolle og funksjon.

Om Jesusevangeliet skriver forlaget:
«José Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller han historien om Jesu liv. I forgrunnen står snekker Josef, en mann som pines av skyldfølelse fordi han sørget for å redde sin egen familie unna Herodes. trusler, men unnlot å advare andre med nyfødte guttebarn.
Vi følger historien om Jesu vandring på jorden, med Maria fra Magdalena ved sin side, i møte med mirakelmenn, fiskere, tollere og ikke minst djevelen selv. En historie som kan både provosere og åpne øyne.»

The O. Henry Prize Stories er av de beste novelleantologiene jeg vet om - jeg snublet over min første for mange år siden, og år om annet snubler jeg over ferskeste utgave, så jeg har vel en fire-fem-seks samlinger i hyllene, antar jeg. Du nevner Ruth Prawer Jhabvala som en av forfatterne du gjerne vil lese mer av, men ikke kjente fra før? Jeg har ikke lest noe av henne, men hun er et kjent navn likevel, for hun var involvert i en mengde filmer og tv-serier av høy klasse, hvorav den første filmatiseringen av A room with a view er av de mest kjente. Jeg fant minneordet fra The Guardian nå - jeg var faktisk ikke klar over at hun døde i 2013. Sitater fra minneordet (som jeg anbefaler å lese!):

(her film work included) adaptations of EM Forster's A Room with a View (1985) and Howards End (1992), for both of which Jhabvala won Academy Awards; and Henry James's The Bostonians (1984) and Kazuo Ishiguro's The Remains of the Day (1993). Jhabvala's two Oscars put her in the incongruous company of Bette Davis and Elizabeth Taylor – journalists reported how odd the gilt statuettes looked in her plain New York flat. She did not care.

og:

She did not choose to become a writer, she said: "One is just born that way." When she began school and wrote her first composition, she was "flooded with my destiny", and – as the words poured – with delight. It was 1933; she was six.

Hvis det er stemning for å fortsette, og det er greit at jeg adopterer opplegget ditt, hvorfor bytte ut noe som fungerer perfekt, så overtar jeg gjerne stafettpinnen. Håper alt ordner seg vel hjemme etter hvert :)
Middlemarch, Mesteren og Margarita, og 1984 står fremst for meg av de vi har lest sammen.

Hei,
På grunn av private hendelser/forhold ser jeg meg nødt til å slutte som administrator av lesesirkelen. Om noen andre har lyst til å overta, er det bare å gjøre det.

Samtidig vil jeg takke alle deltakerne for mange gode og lærerike innlegg og diskusjoner.

Mnem er ferdiglest. God bok, men ikke så god som Middlemarch og Haugtussa

Håper dere får ei trivelig førjulstid :-))

Vi som er gamle nok til å ha hørt Fiskerimeldingene og Været til sjøs (som var blant de "faste postene" hos NRK hver formiddag i oldtida), har iallfall fått Doggerbanken inn med teskjeer.

Jeg er for øvrig ganske enig med deg når det gjelder Fløgstad. Så mange av bøkene hans har jeg ikke lest, men har nylig avsluttet Paradis på jord og var ikke helt sikker på hva jeg skulle mene om den. Det ble etter hvert litt for mange til dels mislykka morsomheter midt oppi noe som i bunn og grunn var seriøst.

Dessverre, etter min mening. Nyheter/historier enten det er på papir, pc eller TV er ikke det samme lenger for min del. Hva er sant og hva er løgn. Det meste som serveres er både og, tenker jeg, og det er litt slitsomt :)

Uff, det er helt grusomt! Ubeskrivelig grusomt.

Jeg måtte tvinge meg selv gjennom denne boka.
Det gjorde jeg fordi jeg ville vite hva denne religionen/ideologien/livsstilen egentlig handler om, og hva budskapet virkelig er.
Noen sier de ler av å lese disse koranversene, noen til og med sier de ler så de gråter... når de leser alle disse vanvittige påbudene og forbudene, som liksom skal være gitt til menneskene på jorda av en "evig og allmektig ørkengud".
Jeg lo ikke så mye, og kan ikke si at jeg har grått av latter over denne boka. Ikke en eneste gang, faktisk.
I stedet har jeg sukket og stønnet av oppgitthet og kvalme mange steder. Det er helt utrolig og ubegripelig at noen kan ta dette alvorlig til seg som en tro (jeg kaller det overtro) hvis man først leser det som voksen.
For maken til stadig gjentagende hatefulle, truende og utfordrende ytringer til ikketroende (vantro) og frafalne og jøder samlet i ei bok, tror jeg man skal lete lenge etter... Her brukes frykt for alt det den er verdt for å få folk til å omvende seg og konvertere til islam. Her er det ingen nåde. Vil du ikke konvertere og tro på denne guden, så er du nådeløst fortapt, og skal havne i helvete, der du skal brenne, ikke bare en gang, men mange ganger, uendelige ganger skal du brennes, og få ny hud hver gang du er blitt brent, slik at du kan brennes på nytt og på nytt, og på nytt igjen... Det er også mange oppfordringer til de "rettroende" om å forfølge, straffe og drepe fiendene, de som ikke vil tro på islam.
Mens selvsagt de "rettroende" (mennene, selvsagt, for det er dem dette er skrevet for) skal havne i et fantastisk paradis, der alt er herlig, og det skal finnes uberørte jomfruer som de kan få ubegrensa tilgang til...
Gjentagelsene er mange, og det er lett å forstå at hvis man vokser opp mens man hele tida blir tutet ørene fulle av dette stoffet, så er det dessverre lett å bli hjernevasket.
Dette er rett og slett klassisk hjernevasking.
Jeg har lyst til å være politisk ukorrekt her nå, og vil si noe jeg sjelden sier om bøker, jeg vil nemlig påstå at dette er ei skikkelig møkkabok, og at den passer aller best i søppelkassa, - eller aller helst på bålet!
Den får ikke et eneste terningkast av meg.

Ved nærmere ettertanke får boka terningkast en. Siden det er det laveste man kan gi.
For maken til dogmatisk og gjentagende møl skal man antagelig lete lenge etter.

Siss Vik intervjuer Jon Fosse i Bokprogrammet NRK 19.02.2013

Jeg kom over dette programmet på NRKs nettside i går og fikk lyst til å dele det med flere. Intervjuet med Fosse får fram ambivalensen i mye av det han har skrevet. Jeg har ikke ord som gir fullgod beskrivelse av dette intervjuet som jeg vil huske lenge, så jeg vil bare oppfordre til å: se det!

Jeg ble også kjent med diktet under- på farsdagen- kan være til minne om gode fedre som tida på jorda er over for. Intervjuet og diktet er for meg en sterk påminnelse om alt som døden heldigvis ikke klarer å avslutte.

Snøsong

Det å sitja og sjå på eit fjell
gjer meg godt
hjarta blir roleg
og snøen på eit fjell
lyfter andletet mitt mot ein stad
inne i den skimrande snøen
og snøen
i lyset
seier meg
det er deg det gjeld
og då trur eg
at det finst ein stad
som også eg skal finna
der vinden snakkar lågt
og der kjærleik andar
i si lyse stille
av himmel og jord
og er ein stad for kvile
i ei sky som driv forbi

Jon Fosse, Stein til Stein 2013

Gapestokken likte jeg også veldig godt. Ajtmatov er åpenbart en forfatter med stor kjærlighet til naturen i hjemlandet sitt.

I forordet til denne vesle romanen/novellaen skriver Louis Aragon (sannsynligvis oversatte han dette til fransk i sin tid): "For meg er Dsjamilja den vakreste kjærlighetshistorien jeg noensinne har lest." Jeg er langt på veg enig med Aragon. I tillegg til en vakker historie om to som elsker hverandre er boka gjennomsyret av kjærlighet til landskap, slekt og tradisjoner.

Året er 1943, scenen er et kollektivbruk i Kirgisia. Fortelleren er den femten år gamle Seit; tittelpersonen Dsjamilja er hans svigerinne, gift med Seits eldre bror som er ute i krigen. Seit, Dsjamilja og den mutte og innesluttede Danijar får i oppdrag å transportere korn til nærmeste jernbanestasjon, hvor det skal sendes videre til de tapre soldatene ved fronten.

Likegyldigheten i forholdet mellom Dsjamilja og Danijar er påtatt, skal det vise seg en kveld da de er på veg hjemover fra stasjonen. Dsjamilja nynner på en sang og utfordrer også Danijar til å synge. Han vegrer seg først, men tør opp litt etter litt og stemmer i. Her er litt av Seits beskrivelse:

Hvis jeg bare hadde kunnet gjengi Danijars sang! Det fantes nesten
ikke ord i den, uten ord lot den menneskets veldige sjel komme til
uttrykk. Ikke før - og heller aldri siden - har jeg hørt en slik sang:
Den var verken kirgisisk eller kazakisk, men hadde motiver fra begge
folkeslag i seg. Danijars sang eide det beste i disse grannefolks
melodier; han flettet dem sammen i en eneste uforlignelig sang. Det
var steppenes og fjellenes sang som tonet, en sang som i det ene
øyeblikk klangfullt steg i høyden som de kirgisiske fjell og i neste
bredte seg fritt og vidt ut lik den kazakiske steppe.

Danijar og Dsjamilja har et fellesskap som Seit ikke forstår, men som han instinktivt oppfatter. Han er forelsket i sin vakre svigerinne på tenåringers vis, men skjønner at forholdet mellom henne og Danijar er noe helt annet og dypere enn en ungdomsforelskelse.

Hvordan det ender, er egentlig uinteressant. I løpet av de 101 sidene i boka ble jeg også forelsket. At Dang Van Ty har strødd ut små xylografier gjennom hele boka, gjorde opplevelsen enda bedre.

Mitt første møte med Tsjingiz Ajtmatov var Og dagen varer lengre enn et århundre. Jeg falt pladask. Siden har jeg lest flere av bøkene hans, men denne hadde jeg ikke hørt om før den dukket opp på Bokbuas nyhetsliste for noen uker siden. Happy accident. Sekser på terningen.

Feinschmecker Torgrim Eggen snobber skikkelig ned i denne boka, en gjennomgang av hjemmebrentens kulturhistorie i Norge. Jeg har - i motsetning til det baksideteksten hevder - ikke noe forhold til hjemmebrent, og sprit drikker jeg kanskje tre ganger i året.

Torgrim Eggen er en såpass morsom og kunnskapsrik skribent at jeg blåste gjennom denne boka på et par dager likevel. Kan definitivt bli årets "Hel ved", altså slentrende sakprosa om erkenorsk fenomen, med potensielt gedigent publikum.