Bokelskere.no

Boka begynte litt trått, fikk liksom ikke tak i essensen, men så løsnet det.
Ble kjent med familiemannen Dr. Holmsen, som etter eget ønske feirer sin 40 årsdag alene på Continental.
Han fører bl. a. en indre dialog, og begynner å tenke på hva livet har gitt ham, hvem han har hatt omgang med, og hva han står for.
Han tar seg fri fra familie og arbeid i fjorten dager, det blir opprivende og han støter på ulike problemstillinger.
Når jeg først kom inn i handlingen ble jeg mer og mer betatt av det jeg las. Det var god driv i fortellingen, i Holmsen forvirrede tilværelse. Hans indre dialoger og tanker blir mer og mer interessant å følge utover i boka.
Er ganske sikkert på at denne boka vil jeg huske lenge, pga den uvanlige måten dette ble presentert på.

Eg og likte boka godt. Eg lurer på kva som skjedde på slutten. Innbiller han seg at han snakkar med son sin, Per, og er komen heim? Eller vender han faktisk heim til kona og barna?

Hvis du først er betatt av Hoels fortellerteknikk, har jeg inntrykk av at Aksel Sandemose er en fra samme forfattergenerasjon som skriver nokså på samme måte.

Selv blir jeg litt satt ut av denne måten å skrive på, med så mye aproposer hele veien, men det er jo helt irrelevant i denne sammenhengen.

For meg er det noe med å gjenoppdage forfattere i min foreldregenerasjon. Hva las de i deres samtid?
Har hoppet litt bukk over flere av de inntil de siste par årene.
Jeg har nok ikke lest Sandemose av den enkle grunn at min bror gjorde det, og han har alltid sagt, "aldri mere Sandemose". Han las "En flyktning krysser sitt spor". Ikke vet jeg hva som står i boka men han synest den var ufyselig.
Ser du det, jeg har blitt påvirket :)
Joda, de er nok komponert og skrevet annerledes enn nåtidens forfattere eller for den saks skyld forfattere før de igjen.
Hver generasjon sin skrivemåte, sin sjarm. Det er det utgangspunktet jeg har når jeg starter på eldre bøker.
Rykker Sandemose frem i køen? Vet ikke.

Jeg har forholdsvin nylig vært igjennom "Det svundne er en drøm". Handlingsmessig var den egentlig midt i blinken. Men underveis tenkte jeg: "Jeg ser at dette egentlig er stor litteratur, men nøyaktig de samme kvalitetene gjør at jeg syns det er en tung bok å lese".

Enig,dette var ei god bok. Har kun lest Syndere i sommersol av denne forfatteren,og det er mange år siden.Nå har jeg bestemt meg for å lese mer av Sigurd Hoel,og er igang med En dag i oktober.

Jeg har sanket inn flere Sigurd Hoel bøker, det er herlig å få overraskende gode leseopplevelser. Før jeg begynte å lese bøker av Hoel var han "kun" en av mange norske forfattere. I den senere tid har jeg oppdaget flere gode bøker fra de litt "glemte" norske forfatterne, en annen jeg også har oppdaget er Sigurd Christiansen.
Her er der bare å ta fatt :)

En gang i ungdommen var jeg så fascinert av Sigurd Hoel at jeg leste "alle" bøkene hans - mange gode. (F.eks Møte ved milepelen, den sammenlignet jeg med Ronald Fangen sin En lysets engel. - Hoel sin Veien til verdens ende er også fantastisk, morsom også - barneskildringen av lille Anders.....)

Ja,ikke sant?Vi har mange "glemte" forfattere her hjemme.Skal jammen sjekke ut Sigurd Christiansen også etter hvert.

Jeg har ikke lest mange av Sigurd Hoel, men det jeg har lest har gitt mersmak. Takk for omtalen, Karin!

Jeg er fasinert av Hoels titler. De viser virkelig hvilken stilist han er. Hør bare på disse, så poetiske og fristende:

Fjorten dager før frostnettene
Syndere i sommersol
En dag i oktober
Møte ved milepælen
Veien til verdens ende

Ser til min glede at jeg har de som du lister opp pluss Trollringen og Arvestålet i mine bokhyller.

Et par av de har jeg lest, men det er så lenge siden at de trygt kan leses om igjen.

Ja, han har noen "pirrende" titler og innholdet av de bøkene jeg har lest har gjort at jeg vil lese flere av hans romaner.
Temaene i bøkene er nok noe usedvanlige men spennende, han lar oss bl.a få et innblikk i tanker/drømmer til de menneskene har skriver om, ytre handlinger blir flettet inn og blir en del av helsetilstanden til personene der og da. Spesielt i den siste boka jeg las gir Hoel oss et innblikk i livets mange krinkelkroker der ikke all handling er forutbestemt eller mest sansynlig.
Det er det som gjør at jeg har blitt fascinert av måten han diktet på.

Kan anbefale En dag i oktober! Syns den er hans aller beste :o)

• og "Syndere i sommersol". Har nå lest alle tre, men jeg kan ikke si hvem jeg synest er den beste. Alle tre er gode på hver sin måte.
  Var ikke det diplomatisk sagt? :)

Jeg synest "Fjorten dager før frostnetter" er en bok som ikke er for "gammeldags", og med det begrunner jeg med at hovedpersonens sjeleliv og tankeganger kan vel være som hos hvermansen selv i dag.
Selvfølgelig er der noen datidens normer, og vi vil vel synest det er avlegs/gammeldags, men det synest jeg bare er sjarmerende å lese om disse menneskene i den tiden.
Det var den tids normer og måte å uttrykke seg på, vil heller si at hvert ti-år har sin sjarm.
Det samme kan jeg huske om "Syndere i sommersol", vår adferd vill nok ha vært ganske annerledes enn situasjonene som beskrives i bok.
Synest det er litt fint å kunne lese bøker fra foreldregenerasjonens lektyre.

Jeg har Trollringen" på vent, vil ikke lese de rett etter hverandre, derfor må den boken finne seg i å ligge litt til.