Bokelskere.no

Jeg forsøker å oppdra meg selv til å avbryte bøker som jeg ikke har glede av å lese. Med min elendige lesehastighet er det synd å gå glipp av så mange gode bøker på bekostning av de dårlige. I "dårlige bøker" legger jeg bøker som jeg mister leselysten av. Bøker som jeg syns er tungt å ta fram.
Jeg kan godt like å lese bøker med provoserende innhold, og jeg kan godt fullføre bøker som jeg i ettertid gir lave terningkast. Men bøker som ikke tilfører meg noe, er ut.
-Er boka mange-hundre-og-femti sider, er terskelen lavere for å avbryte enn hvis den er ei tynn flis.

Bøker som andre har anbefalt meg å lese, fullfører jeg uten unntak.

Jeg tenkte som deg tidligere, men nå i det siste er jeg blitt kjapp med å avbryte. For meg er det viktig å finne forfattere jeg liker, og ved å ikke pliktlese så får jeg testet flere forfattere. Og man kan jo alltids plukke opp igjen avbrutte bøker ved en annen anledning.

Haha! sånn har jeg det og.
Jeg har master i film, og studert diverse former for filmteori og filmteknikk i mange år. Noe som gjorde at enkelte av vennene mine synes jeg tidvis har vært irriterende å se film med: fordi jeg alltid må kommentere hvorfor akkurat de og de valgene er gjort.

Det betyr jo ikke at jeg ikke kan leve meg inn i filmen, for det gjør jeg så absolutt. Men "yrkesskade" har gjort at jeg bare må se analytisk på hele prossessen, og tidvis kan det være litt slitsomt.

Lykke til - bare husk at hvis boka er gitt ut på et forlag i Frankrike og/eller Storbritannia, så sitter de på kopirettigheter. Om forfatteren har publisert på egen hånd, må du eventuelt innhente tillatelse fra vedkommende for å kunne distribuere. :)

Av alle ting har jeg av en eller annen grunn sittet og sett på alle episodene av "Bones".
Om Temperance "Bones" Brennan og FBI agent Seeley Booth m.fl som løser allverdens kriminalsaker ved å studere ofrenes ben og knokler.
Nå har serien gått hele runden, og de har startet med begynnelsen igjen. Noe som gjør at Brennan igjen er den overintelligente, sosialt utilpassede forskeren som egentlig har et varmt hjerte, men som sliter med å vise det.
Idag fikk jeg en akutt følelse av sympati med rollefiguren, når hun nok en gang sliter med å vise hvem hun er, og at hun bryr seg. Jeg satt omtrent på kanten av stolen og heiet henne frem...
SÅ gikk det opp for meg at jeg satt og så på en TV-serie, og det hele gikk over. Og jeg kjente meg litt flau over å ha latt meg rive med.

Men etterpå ble jeg sittende og tenke.
Hvor lenge er det siden jeg virkelig lot meg rive med av en historie?

Jeg forsøkte å tenke bakover, og endte i første omgang opp med en film for veldig mange år siden. En westernfilm hvor helten kaster en seddel opp i luften, trekker pistolen, skyter seddelen, og en haug med vekslepenger faller ned.
Jeg husker jeg så det på kino.
Jeg husker diskusjonen med skolekamerater hvor vi kranglet om hvordan de hadde klart å få det til, og hvordan vi etter mye diskusjon ble enige om at det måtte være sånn at noen sto utenfor bildet og tok imot seddelen og slapp en håndfull mynter ned så snart hovedpersonen hadde skutt.
Og jeg husker at helten het Lucky Luke, og at det var en tegnefilm...

Og her sitter jeg, da. Og lurer på om evnen til å la meg forundre har forsvunnet med alderen. Har jeg blitt blasert på mine gamle dager?
Når jeg ser en film idag, så føles det som jeg sitter og vurderer regissørens arbeid. "DET var jo en smart løsning på problemet". "Der var han ikke helt heldig, fordi..."
Når jeg leser en bok, så jobber hjernen min parallelt med historien. "DER var forfatteren dyktig, der fikk han frem noe som var interessant", oftest fulgt av en "og nå bør det snart komme noe med ..."

Er det mulig å få tilbake evnen til å bli forundret og overrasket, eller må jeg bare avfinne meg med at den er borte til jeg sitter på et gamlehjem og lar meg forundre over at det blir lys i lampen når jeg vipper på bryteren?

Blir vi som samfunn mere tolerant av å ha en bokelskende befolkning?
Blir vi som enkeltmenneske mere åpen for det rundt oss?
Burde skolen bli flinkere til å lære bort leseglede(ikke lesetvang)?

Det burde være en kjensgjerning for de fleste av oss at uvitenhet er roten til alt ondt. Ikke bare skader det andre, men vi går selv glipp av noe vesentlig i livet. Uvitenhet betyr ofte at vi anser oss som en øde øy i samfunnet, muligens med selskap av noen få likesinnede, mens de som har et bredt spekter av kunnskap og er åpen for å tilegne seg mere forstår at de slett ikke er alene.
Jeg tenker at de diskusjoner vi i de siste årene har hatt her i Norge rundt tema som gateprostitusjon, kriminelle utlendinger og Romfolket i stor grad baseres på uvitenhet.
Altfor mange danner seg en mening uten å egentlig ha noen kunnskaper om temaet. Eller rettere sagt, skaffer sin kunnskap fra et sensasjonsjagende media. Folk glemmer bevisst eller ubevisst at alle saker har minst to sider. Det er vel ikke helt tilfeldig at de som roper opp mest også er de med minst ballast til å ha en fornuftig mening. Å ha en sunn debatt med slike mennesker er selvfølgelig bare frustrerende og nytteløst.

Vi kan avfeie det som at de er noen oppmerksomhetssyke tullinger det er bare å le av.
Men så enkelt er det jo ikke. Får uvitenhet og fordommer grobunn kan de bli svært så vanskelige å få til livs. Noen få eksempler på det: Muslimer hater jøder. Hvorfor? Det står i Koranen at det er greit å hate de. Kristne fordømmer homofili. Hvorfor? Fordi det står i Bibelen at det er greit å hate de. Rasister hater folk med en annen hudfarge(hvit, mørkhudet). Hvorfor? Fremmedfrykt og uvitenhet. Det er ganske utrolig at noen får seg til å tro at noen grupperinger av mennesker er bedre enn andre, det er idiotisk. Faktum er at drittsekker finnes i alle former og hudfarger.

Løsningen? Kunnskap, kunnskap og atter kunnskap. Det mere vi vet desto mindre er sjansen for at vi utvikler en slike hodeløs uvitenhet. Kunnskap er ikke noe som begrenser seg til tvangslæring i skolen, det er noe vi har en selvstendig plikt til å tilegne oss gjennom hele livet. Det er heller ikke forbudt å ha en kritisk sans til egne holdninger og tankesett. For de av oss som har manglet gode rollebilder er det naturligvis lett å komme på ville veier. Men det finnes lys i tunnelen. Å bruke våre bibliotek aktivt mener jeg er en god vei til et mere tolerant samfunn.
Dog kreves det selvdisiplin av brukeren. Det er lite poeng i å lese kun bøker som understøtter sine eksisterende meninger, man må også lese mye og bredt om temaet. Når vi lærer hvorfor mennesker har forskjellig hudfarge vil vi også forhåpentligvis forstå at den har ingenting med den personens personlighet å gjøre. Homofili er litt verre for meg, all den tid jeg ikke selv er helt sikker på hvorfor noen blir født som det. Antar at det har noe med testosteron/østrogennivået til fosteret å gjøre. Men det er strengt tatt uten betydning. Ingen har rett til å dømme andre for deres preferanser. Rart at ikke alle forstår hvor dumt det er. Jeg elsker spretne kvinnerumper, men det definerer jo ikke hvem/hva jeg er som menneske...

Biblioteket er en glimrende arena for et bedre Norge og verden for øvrig. Jeg ønsker at alle unge og gamle benytter seg av den muligheten.

Jeg kan anbefale Dreseden Files på det varmeste. En serie på (så langt) 13 bøker som følger trollmann og privat etterforsker Harry Dresden.

Jeg fant denne linken på nett i dag, og synes den var litt morsom. Er det flere enn meg her ute som også har reagert på hvor like bokomslag er?

19 klisjeer: bokomslag

Når jeg leser innlegget ditt så blir jeg faktisk litt bekymret, det virker som du stiller utrolig høye krav til deg selv. Du nevner i det andre innlegget ditt at du bare har hatt norsk i 6 år, da er det en ganske imponerende karakter. Fikk jeg karakter 5+ på ungdomskolen var jeg strålende fornøyd.

Det virker heller ikke som det er fordi læreren ikke forsto oppgaven din at du får den karakteren du kanskje trodde du ville få, det var fordi det var noen gramatiske feil. Det skal mye til for å få 6, da skal det ikke være noen merkbare feil. Du kommenterte selv at du ikke var helt fornøyd med stilen din, men at du håpet på en 5'er. Det har du jo fått og det har du all grunn til å være stolt av det. Det smarteste er nok å gå over stilen, se hva du kan bli bedre på og lære av det til neste gang.

Bra tykkelse på de fleste av de 7 bøkene i Game of Thrones serien. Ellers har du jo Potter og Ringenes Herre. Jeg har ikke erfaring med så mange tykke bøker, men leser for tiden Dresden Files, tror det er 13 bøker i serien så langt. Bøkene er ikke så tykke, men det er mange sider til sammen i serien :)

Det skulle man tro, men "fremtids"litteraturen ser ofte ut til å skue bakover for å se forover :-)

Gladiator-kamper har vel fascinert oss helt siden... vel, helt siden romerne stengte sirkuset? "Brød og sirkus", både i historisk og overført betydning, har hatt en solid plass i vestlig litteratur. Futuristiske versjoner av gladiatorkamper har eksistert i science fiction omtrent like lenge som den sjangeren har hatt et eget navn. Da reality-tv - og før det, "game shows" - dukket opp, var det vel nesten gitt at konseptene en gang ville bli kombinert. Inntil videre får vi være glade for at det skjedde i litteraturen før "reality".

Dette har sikkert vært spurt om før, uten at jeg fant det med en gang, men går det an å få en slik.. "eier" "lånt hos .." "annet" ting man kan krysse av på bøkene man har lest? Slik at man kan lage en "handleliste" når man skal fx på outland? Når jeg først samler alt jeg leser kun på denne sida er det så dumt å måtte lage ekstra lister over hva jeg har :)

Flott at biblioteket blir forsvart og forholdet papir - ebok, og marked - bøker blir diskutert. Et raskt innspill fra meg:
Bøker er et godt eksempel på at markedstenking ikke fungerer til folks beste. Svært mange av bøkene jeg er på jakt etter er ikke å finne i markedet, les haugenbok.no/ capris.no, fordi forlagene trykker begrensa opplag og selger dem ut/ dumper dem etter kort tid. Dermed må jeg leite etter for eksempel Demian av Herman Hesse på finn.no.

Den enorme fordelen digitaliseringen fører med seg er at alle bøker over en viss alder bør bli gratis tilgjengelig for alle digitalt.

Jeg selv er ikke noe voldsom fan av serieromaner. Men det har med personlige preferanser å gjøre. Jeg ELSKER Sagaen om Isfolket feks, selv om den jo også er en romanserie. Men for meg er det enkelt. Bøker er bøker, litteratur er litteratur. De kommer i forskjellige genre på lik linje som film og musikk. Å si at serieromaner ikke er ekte litteratur blir like dumt for meg som å si at jazz ikke er ekte musikk fordi jeg ikke liker det. Synes det er synd det skal være så mye snobberi ute og gå. At det ikke kan være plass til alle uansett genre.

Ok, jeg liker tegneserier.
Og Dagbladet har iblant noen gode striper. (Og av og til ikke)
Jeg går i alle fall jevnlig tilbake og sjekker.

Denne gangen fant jeg dette her, som jeg synes er litt interessant:
http://www.dagbladet.no/tegneserie/gjesteserie/ryggogkatt/
enn så lenge, i alle fall.
Det er ikke selve STRIPEN som er interessant, det er det faktum at det i "Mest anbefalte Gjesteserie - Ryggogkatt-striper" (Dagbladets tegnsetting) under selve stripen faktisk fremstår som om en av de mest anbefalte "Rygg og katt"-stripene (min tegnsetting) er for den dagen det ikke var noen stripe...

Minn meg på at jeg ikke vil ha et kreativt yrke allikevel, det er en brutal verden der ute.

Serieromaner har jeg egentlig ikke noe forhold til og har derfor ikke noe behov at de blir anerkjent som noe annet enn bøker. Forfatterne av de derimot, der har jeg større problemer med å se hvorfor de skal holdes utenfor "det gode selskap". Disse forfatterne har gjerne utgitt flere bøker enn de fleste og som du sier selger de veldig bra, så hvorfor er de ikke gode nok for Den norske forfatterforeningen? Det blir bare snobbete for min del.

Bøkene om Elling , av Ingvar Ambjørnsen. Jeg har lest bøkene og sett filmene x ant ganger, og liker de like godt.

Vel, det var det de sa.
Forfatteren kommer med plottet, og resten er det forlaget som står for. Da tjener alle penger.

Jeg tror ellers mer på nissene;)

Eller en løsning som gatemusikantene burde benyttet seg av: "Hvis du ikke betaler meg, så begynner jeg å spille (skrive) igjen".

Ein forfattar er ein forfattar er ein forfattar ....

Det er vel minst to tydingar av ordet i daglegtale

1 - opphavspersonen til noko som er skrive, anten det er brev, blogginnlegg, vitskaplege artiklar eller anna. Dette femner så vidt eg kan sjå over alle alternativa du nemner over.

2 - nokon som skriv bøker.

Når nokon underteiknar eit avisinnlegg med tittelen "forfattar" er det vel alminneleg å vente at vedkomande då skriv bøker eller andre tekster som er tilgjengelege for ålmenta, t.d. ved kjøp, og at skrivinga er, om ikkje levevegen til vedkomande, så i det minste noko vedkomande nyttar mykje av tida si til.

Greit, jeg låner denne her fra min far, som stadig irriterer seg over innleggene i Aftenposten, hvor innleggeren er en N. N., Cand Noe, Forfatter.
(Dette skal selvfølgelig ikke gjenta seg, jeg og min far, selv om vi er født i samme århundre, har endt opp veldig langt fra hverandre når det gjelder synspunkter, meninger og ytringsmåter, og generasjonsgrøften er her større enn noen sinne)

Men, til en forandring, så fikk en av hans tydelig uttalte meninger meg til å tenke.

Hva er egentlig en forfatter?
Er man en forfatter om man skriver faglitteratur, eller er man da egentlig bare en person som setter sammen fakta på papir? (Gjett hva min far mente)
Er man en forfatter når man har utgitt en bok, eller kan man si man er forfatter mens man JOBBER på boken, uavhengig av om den noen sinne blir utgitt?
Er man forfatter når man skriver på sin egen blogg, og ender opp med noen hundre innlegg av varierende kvalitet gjennom et langt år?
Er man forfatter, når man som jeg, er (over)ivrig på nett,og diskuterer både det som kan diskuteres og visse ting man heller bør være, og inkluderer både kildesøk, kildehenvisninger og velformulerte vurderinger? (Her kan det være greit å ta en pause, og sammenligne dette med den umiddelbare reaksjonen du fikk på det første spørsmålet, "er man forfatter når man skriver faglitteratur". Som altså er mye "kildesøk, kildehenvisning og velformulerte vurderinger")

Er man forfatter bare fordi man skriver, eller skriver man bare om man er forfatter?

En dame jeg kjenner viste meg et utdrag fra en forfattergruppe på internett, hvor det nå hårdnakket blir hevdet at så snart man er forfatter trenger man ikke engang skrive lenger. Man trenger bare komme opp med et overordnet plott, så ordner forlaget resten... (Det ble aldri sagt helt klart HVORDAN forlaget ordnet resten, personlig ser jeg for meg smånisser som jobber bak stengte dører. Hvor de så danser over tastaturene og får lønn i sukkertøy og frukt, og til slutt blir det en bok av det.)

Såvidt jeg skjønner, så er ikke "forfatter" en beskyttet tittel.
Noe som selvfølgelig gjør det noget fåfengt å forsøke å LAGE En form for definisjon på det.
Og det er kanskje det jeg reagerer på... at folk som klarer å plukke på et datamaskintastatur med en eller to fingre, og vanligvis klarer å skrive en halv side iløpet av en kveldsøkt sier de er forfattere.
Mens folk som har hele bibliotek liggende i skrivebordskuffen ydmykt sier "jeg sitter nå og skriver litt, men en forfatter, DET er jeg nok ikke".