Bokelskere.no

Dette innlegget har jeg skrevet i seriebokgruppa på Facebbok. Men vil legge ut innlegget her også.

Det provosere meg langt inn i margen at ikke serieromaner blir anerkjent i flere kretser.... Serieforfatterene selger like godt og kanskje mer enn de høy litterære forfatterene. Men allikevel kommer de ikke inn som pensum i litteraturvitenskap eller ikke blir godtatt av den norske forfattterforeninga.Det at en serieroman er dypt engasjerende,underholder, lærer deg noe og får mange lesere er kvalitet for meg... Ja, jeg vet at det finnes ulike meninger om hva kvalitet er og man kan sikkert diskutere det i uendelige. Jeg håper en dag at serielitteraturen blir anerkjent og at man tar den for det den er!!!!

Det viktigste er at man koser seg med bøkene, synes jeg. Så klart kan man si at serie litteratur også kan ha sin sjarm. Jeg synes så lenge du koser deg med det og, liker bøkene har du allerede bestemt at bøkene er gode. Kanskje serielitteraturen blir mer anerkjent, etter hvert?God sommer:)

Jeg selv er ikke noe voldsom fan av serieromaner. Men det har med personlige preferanser å gjøre. Jeg ELSKER Sagaen om Isfolket feks, selv om den jo også er en romanserie. Men for meg er det enkelt. Bøker er bøker, litteratur er litteratur. De kommer i forskjellige genre på lik linje som film og musikk. Å si at serieromaner ikke er ekte litteratur blir like dumt for meg som å si at jazz ikke er ekte musikk fordi jeg ikke liker det. Synes det er synd det skal være så mye snobberi ute og gå. At det ikke kan være plass til alle uansett genre.

Serieromaner har jeg egentlig ikke noe forhold til og har derfor ikke noe behov at de blir anerkjent som noe annet enn bøker. Forfatterne av de derimot, der har jeg større problemer med å se hvorfor de skal holdes utenfor "det gode selskap". Disse forfatterne har gjerne utgitt flere bøker enn de fleste og som du sier selger de veldig bra, så hvorfor er de ikke gode nok for Den norske forfatterforeningen? Det blir bare snobbete for min del.

Jeg støtter deg jeg :) Alle er vi forskjellige, men er ikke all litteratur underholdning da ?(bortsett fra faglitteratur) Det spiller vel ingen rolle om man leser Hamsun eller Margit Sandemo, det er en historie fortalt uansett sjanger. Jeg har lest bøker av begge jeg! Jeg husker en gammel lærer som datteren min hadde på barneskolen, hun sa at det er ikke så viktig hva man leser, men at man leser. Les det du vil og vær stolt av det!

God eller dårlig litteratur handler for meg om fortellingen! Er språket godt i tillegg, er det jo helt fantastisk. Dårlig språk eller manglende evne til å fortelle kan ødelegge en god historie, men da skal det være virkelig elendig...

Helt enig! Det er fortellingen som er viktig, jeg er også opptatt av godt språk, men det kommer likevel i annen rekke.

Vi hadde den første boken i Sagaen om Isfolket på pensum det andre året i litteraturvitenskapdelen på bibliotekstudiene:)

Jeg er for øvrig enig med deg om at serieromanene er litteratur på lik linje med annen type litteratur, og ikke bør diskrimineres fordi det streber etter å underholde framfor å være "revolusjonerende". Hvem er noen, litteraturvitenskapere inkludert, til å kunne bestemme hva som er "riktig" nok litteratur? Det finnes ikke noe enkelt og ensidig svar på det.

En periode så hadde jeg en nesten opprørsk trang til å omfavne alt som ble sett på som lavkulturelle litteraturtyper. Jeg irriterte meg grønn over at mine forelesere trakk fram statistikker som snakket om at mennesker med lavkulturell bakgrunn er mer tilbøyelig til å lese lettere kultur, og at høyere utdannede leser mer klassisk og tyngre litteratur. Men jeg konkluderte etterhvert for meg selv at det bare var statistikk, en måling, som er interessant i sosialantropologisk forstand, men som ikke sier noe om hva som er galt eller riktig å hverken lese eller formene. Jeg finner glede i så mye forskjellige bøker, de har alle noe å gi på ulike plan for den som måtte være åpen for det. Og jeg håper at jeg i alle fall kan være respektfull ovenfor andres valg både i forhold til hva de foretrekker og ikke foretrekker. Det er berikende både for min egen del, og forhåpentligvis for dem jeg måtte kommunisere med.

Når det er sagt så sier det vel mer om forfatterforeningen som har sine såkalte kvalitetsprinsipper og regler enn om seriebokforfatterene at de ikke en gang klarer å se at det er store variasjoner innenfor denne genren som all annen litteratur, og at det er en kunst å klare å engasjere og holde på så mange lesere gjennom en rekke bøker.

Den argumentasjonen høres til forveksling lik argumentasjonen til fordel for anerkjennelse av dansebandmusikk. Begge deler har for øvrig underholdningsverdi for mange, det er vel derfor det selger. Jeg for min del synes ikke serieromaner er det minste engasjerende eller underholdende og sluttet å lese det etter noen bøker om Isfolket og et par kjærlighetsromaner i ungdommen. For forutsigbart.

Jeg lurte på hva du leste som ikke var forutsigbart, og så at du ga Fifty Shades-serien en firer... :) Den var i mine øyne drepende kjedelig. Det vil si - jeg kom gjennom bok nr 1 med et nødskrik, men da bok nr 2 fortsatte i samme duren ga jeg virkelig opp.
Margit Sandemo, derimot...

Ja, det kan du jo kanskje si, men Fifty Shades var en litt ny vri, og jeg ble revet med. Det betyr ikke at jeg vil fortsette å lese mange bøker til av den sjangeren. Nå har jeg lest det, nå er jeg ferdig med det. Jeg tror ikke det vil gi meg så mye mer i andre varianter. Likeledes likte jeg første bok av Viktoria Holt da jeg var i tenårene, men da historien bare gjentok seg i de neste bøkene, da var jeg ferdig. Samme med Sandemo - morsomt med noen bøker, men så var det nok. Jeg er dessuten sikker på at jeg helt uavhengig av sjanger vil score noen bøker høyt der du vil score dem lavt, og motsatt. Det er jo smak og behag.
Jeg må allikevel kunne si at en sjanger har visse egenskaper, uten at det gjelder alle bøker i den sjangeren. Jeg kunne jo sagt det samme om krim - mye krim er også forutsigbar, men jeg leser nå en del av det allikevel, og krim er vel også sjelden pensumlitteratur. Krim favner imidlertid slik jeg ser det både den lette og forutsigbare, samt den mer gjennomarbeidede og unike.
Jeg så et program på TV om forfattere av det vi kaller kiosklitteratur. Det er jo selvfølgelig ingen tvil om at de jobber, og at dette er et håndverk som så mye annet. Spørsmålet er om det er kunst.

Er spørsmålet om det er KUNST? Da er vi vel over på nytt tema. Eller er litteratur = kunst?

Egentlig skrev jeg et lengre innlegg om krim/chick-lit/seriebøker, men så orket jeg ikke gjøre det ferdig :) Ikke spesielt til deg, altså! Sommer og latskap :)

Spørsmålet var om det skulle inn på pensumlistene. Jeg regner med graden av kunsterisk kvalitet virker inn på hva som skal inn på pensumlistene? Og hvis ikke litteratur er kunst, vet jeg ikke hva som skulle være det.

Nå har jeg ikke studert litteraturvitenskap, men jeg håper da virkelig at studiet omfatter mer enn litteratur av høy "kunstnerisk kvalitet". Det vi lærte om litteratur på videregående for hundre år siden dreide seg om mer enn bare det høyverdige....så de er vel ikke dårligere nå til dags, på høyere studier? Vi hadde f eks utdrag av Morgan Kane i vår norskbok - muligens bare et triks, men uansett var det relevant den gangen på starten av åttitallet, da Morgan Kane hadde solgt i bøtter og spann i et tiår eller så.

Jeg synes fortellingene i seg selv er interessante, og noen ganger er de dårlig skrevet, men fenger likevel - mens andre fortellinger kan være meningsløse og kjedelige selv om forfatteren er kunstnerisk til fingertuppene. Dette har jeg skrevet om før, men skitt au.... :) Jeg er nemlig typen som heller vil høre en skikkelig bra låt på en skurrende mono-reiseradio, enn en sjelløs gaulesang på verdens beste stereoanlegg. Jeg vil altså heller lese en historie som fenger, interesserer eller berører, selv om jeg ser klisjeer og anakronismer og det som verre er - enn å slepe meg gjennom et kunstnerisk verk med nyskapende eller klisjefritt språk, der fortellingen ikke fenger.

Og det at det er for forutsigbart er vel noe av årsaken til at serieromaner ikke brukes som pensum. Målet med litteratur på pensum er bl.a. å kunne lese mellom linjene, tolke tekst og analysere tekst. Det er sjelden en dypere mening i serieromaner, uten at jeg har lest veldig mye av serieromaner.

Uff, men all tolkingen ødelegger jo ofte teksten! Jeg vil heller lese intuitivt, FØLE hva som hender - enn å tolke for mye. Synes det ofte blir så platt og trist når det blir forklart....magien forsvinner liksom. Bra jeg aldri studerte litteratur, tror jeg!

For meg forsvinner ikke magien i en tekst når jeg klarer å se en underliggende mening i en tekst. For meg er det ikke magi i en tekst som er så platt og grunn at det overhode ikke finnes en dypere mening enn det som står der. Selvfølgelig er dette forskjellig fra person til person og det har jeg full forståelse for. Lesing er uansett bra som noen nevnte samme hva man leser, og det er jeg også enig i. Det er det at som alt annet blir tekster plassert i grupper, altså sjangre, og serieromaner er en egen sjanger. Noen liker serieromaner, noen liker krim, noen liker samtidslitteratur og andre liker klassikere. Det er ikke nødvendig at alle skal like det samme. For meg er det helt greit, men serieromaner er fortsatt serieromaner. En grunn til at serieromaner ikke blir satt opp på en pensumliste eller sett på som tung litteratur er jo at denne type tekster mangler en dypere mening og er forhodsvis forutsigbar.

Stusser over innledningen din - jeg må ha vært dårlig til å formulere hva jeg mener! Jeg har vel aldri sagt at jeg ikke liker tekster med dypere mening, men foretrekker "platte og grunne" tekster?

Men jeg misliker nok dissekeringen og analysen av tekster, fordi det forekommer meg en altfor kjølig og distansert måte å forholde seg til teksten på. Liker forfatterne at man gjør det, lurer jeg på? Er ikke litt av poenget at leseren selv skal oppleve teksten på SIN måte? Analyser av tekst spikrer meningen og innholdet og "sannheten" en gang for alle. Dermed sperrer det for en frisk og ny og personlig opplevelse av historien - for litteraturekspertene har avdekket alle tekstens gåter... Jada, jeg er klar over at selv de lærde strides. Men i disse google-tider har jeg flere ganger opplevd å få vite mer enn jeg egentlig har godt av...om bøker, forfattere, filmer osv. Mange ganger er bakgrunnen veldig interessant, men noen ganger angrer jeg på det jeg leste, fordi det ødelegger noe av magien for meg.

Det er en balansegang, egentlig. Har det på samme måte med låttekster - kan falle fullstendig for en fantastisk sang, og jeg hører jo hva de synger, stort sett, - men å google teksten og lese den svart på hvitt er ikke nødvendigvis et smart trekk. Likeledes malerier - det kan være morsomt til en viss grad å lese hva alle symbolene betyr, men noen ganger blir det rett og slett for mye informasjon.

Hva prøver jeg å si? Kanskje jeg har et altfor romantisk forhold til kunst (for å bruke et samleord). Jeg liker ikke så godt å tenke på at en maler, forfatter, billedhugger, artist har sittet og strevd og tenkt ut hva som skal lages, og med vilje lagt inn symboler som skal bety noe, lagt inn en "hook" i refrenget for å selge flere plater, malt inn en bitteliten hodeskalle for å symbolisere døden, sånne ting... Jeg vil bare oppleve det ferdige verket, leve meg inn i illusjonen - for det er jo det de skaper!

Litteraturvitere og andre -vitere er liksom "the spoilsports", tørrpinnene som river forhenget til side, avslører magien, viser fram speilene og den skjulte lemmen og juksesverdene i tryllekunstnerens kasse - "se her, skal jeg vise deg hvordan det ble gjort, hva som ligger bak kulissene". Men jeg vil ikke se det, jeg... Jeg vil bare se det forfatteren, kunstneren, bandet vil at jeg skal se..... :)

Ja. En grunn til at jeg unngår visse anmeldere, det der. Analytisk lesing har sin anvendelse, men fremmer ikke akkurat nytelse :-)

Litteratur fungerer på så mange nivåer. For eksempel fra direkte stimulans av nervesystemet (skrekk, spenning, erotikk, romantikk) til undring og visualisering (bakgrunnstepper og settinger), ettertanke, overraskelse, bevegelse eller sinne (tema og fortellerteknikk), overtalelse eller frastøtelse (budskap og standpunkt) til.... veldig mye. Få bøker er alt på en gang. Boken velger sin leser. Rett bok til rett leser på rett tidspunkt gir en stor opplevelse, som aldri kan gjenskapes - kanskje heller ikke kopieres. En mekanisk tekstanalyse kan aldri avspeile dette, fordi den ikke tar den menneskelige faktor - leseren - med i kalkylen.

Relativitetsteorien gjelder også for lesing :-)

Wow - det var da helt fantastisk skrevet!!! Og du har helt rett.