Utdrag fra omtale på bloggen min:
Denne fortellingen gikk rett til hjertet på meg og satte seg fast der. Til tross for dypt tragiske hendelser og skjebner i nær familie er det rørende å lese hva forfatteren skriver under bokstaven T.
«T for tilgivelse. T for tilgivelse. T for tilgivelse.»
En medmenneskelig bok som anbefales på det sterkeste!

Dette var spennende! Fengende! Virkelig! Page turner! God driv i handlingen gjorde at jeg bare måtte lese ett kapittel til og ett til... og bare ett til... Forfatteren har gjort grundig reasearch av bransjen; hvordan en oppfører seg, taktikker, hvilke regler som gjelder og ikke gjelder, og ikke minst gjort en kjempejobb når det kommer til spissing av språk og sjargong. Han skriver så levende at jeg tar meg selv i å se meg over skulderen når jeg passerer noen av stedene hvor handlingen foregår :)

Anbefales!!

Vera Lie er et pseudonym for Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal. Forfatteren valgte å "blåse" sin identitet nesten før boka var utgitt - i erkjennelsen av at hans eget navn ville få mer oppmerksomhet enn en ny, ukjent krimforfatter. Boka ble refusert av seks forlag (har det stått om i mediene) og forfatteren valgte å ta kostnadene for utgivelsen selv. VG har gitt boka en lunken mottagelse, og i Dagbladet fikk den slakt. Både Helene Uri, Tom Egeland og Jan Kjærstad har imidlertid gått god for boka. Med dette som bakteppe, må jeg innrømme at jeg var litt spent.

Boka starter med en skiskytter-VM i Holmenkollen. Fem deltagere ligger i tet. Plutselig går det av to eksplosjoner blant tilskuerne. Samtidig snur en av skiskytterne seg, og skyter mot kongetribunen. Kongen blir drept, mange blir skadet.

Sentrale i opprullingen av saken er Emma, en villkatt av en journalist i tabloidavisen DG, og hennes venninne Pia, som har en sentral rolle i etterforskningsenheten i politiet. Emma blir viklet inn i saken på et høyst personlig plan. På jobben utspilles en maktkamp der hun må kjempe mot sleske Steinar Aalen for å beholde sin posisjon, og for en etisk og moralsk forsvarlig dekning av saken. Mossad og palestinerne trekkes inn, og Emma blir del av et storpolitisk spill.

"Terroristen uten ansikt" er lett krimunderholdning med et akkurat passe komplekst plot og passe karikerte karakterer. Boka har bra drive, spennende handling, lett språk, og det er lett å lese videre. I mange krimbøker synes jeg ikke man får godt nok grep om hovedpersonen. Det er ikke tilfelle her. Emma befinner seg i en nokså kaotisk situasjon, og hun trer tydelig frem gjennom de ikke alltid like veloverveide måtene å takle situasjonene på.

På minussiden kommer at den psykologiske innsikten og logikken ikke er helt på topp. I dialogene er det mest påfallende hva som ikke blir snakket om: Kongen er drept, men det vies nesten ikke oppmerksomhet. Dusinvis av ungdom er skadet, men den politiet er opptatt av å beskytte, er en norsk, skadet jente med tilknytning til attentatmennene. Dette er ikke en bok for den som irriterer seg over svakheter. For dem som ønsker lett sommerunderholdning derimot - meget godt egnet.

Ein "skikkeleg" romanspion (tenk på James Bond) skal vera litt for god, litt for pen og litt for smart til å vera sann. Peter Wessel er òg ein slik figur, men han har noko alvorleg, melankolsk og tenksamt ved seg i tillegg.
Språket i En norsk spion flyt lett trass i at handlinga er noko kompleks. Boka kan oppfattast som "macho" og full av testosteron, som om ho fyrst og fremst skriven for menn, med alle dei militære omgrepa og detaljerte skildringane av våpen og militært utstyr. Samstundes er boka "feminin" på den måten at ho er så full av kjensler; venskap, kjærleik, sorg, skuldkjensle, moral, forvirring, fortviling.
Miljø-, natur- og kulturskildringane er levande og er prega av at forfattaren er kunnskapsrik og har brukt mykje tid på research. Boka er både underhaldande, tankevekkjande og opplysande, - den einaste innvendinga eg har er at det kanskje vert for flinkt, for belærande, for ambisiøst. Kan hende hadde boka vore enno betre med litt stripping; om noko av dei mange detaljane hadde vore kutta ut.

Hendingane og personane i boka virkar å vera truverdige og stilen er tidvis dokumentarisk. Spenningsnivået er stigande utover i boka - akkurat slik som ein spionroman skal vera.

God krimdebut fra Enger! Leste denne som e-bok på mobilen, og det var en fin opplevelse! Kjekt å alltid ha med seg boka, selv om det ikke var planlagt å lese!

Fin krim, får fint innblikk i (etterhvert) Henning Juuls triste forhistorie som preger ham veldig. Bra oppbygging av historien, som fortsetter og fortsetter selv om politiet tror de har løst saken. Juul er en fyr som går sine egne veier, er sympatisk, er panisk ang røykvarslere og rømningsveger, ser andre løsninger og forklaringer, klarer å komme seg helskinnet gjennom diverse hendelser ved å snakke og være rolig, totalt sett et fyr det er lett å bli glad i, og som jeg ønsker å fortsette å følge. Fikk to beskrivelser av tittelen Skinndød i løpet av boka, og begge passet godt!

Boka var passe lang, 300 sider, og handlingen var godt fordelt utover i boka. Ikke veldig intens, men heller ikke noen særlige dødpunkter.

Gleder meg til å ta fatt på Fantomsmerte, som også ligger på mobilen. Håper intensiteten tar seg opp litt i forhold til Skinndød.

Herlig oppfølger av Verdensmestrene!

Henrik H. Langeland utga i 2010 boka "Verdensmestrene", som var starten på en bokserie som i det alt vesentlige skulle handle om guttene Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik August Eriksen) fra Oslos beste vestkant, med skimiljøet i Hemingland i fokus. I denne boka ble vi dessuten introdusert for raddis-jenta Simone, Tveita-gjengmedlemmet Amir og arbeiderklassegutten Remi fra Oppsal. "Hauk og due" er andre bok i denne triologien, og også her er det Lars og Hauk og deres forhold som står i fokus. Vi hører ikke noe mer verken om Amir eller Remi, noe som i begynnelsen skuffet meg stort, inntil jeg atter ble oppslukt av romanens handling.

Mens handlingen i "Verdensmestrene" foregikk i 1982, og startet med da Oddvar Brå brakk staven, er handlingen i "Hauk og due" lagt til 1992. Forholdet mellom Lars og Hauk ble i sin tid ødelagt, uten at Lars egentlig har skjønt hvorfor. At dette har hatt noe å gjøre med at Hauks søster Sunniva druknet syv år tidligere da guttene badet i Sognsvann, får vi imidlertid vite etter hvert. Også at Hauk ikke bare bebreider Lars for drukningsulykken, men faktisk mener at han var skyld i søsterens død.

Lars har i mellomtiden blitt en svært vellykket jusstudent som hanker inn den ene lauden etter den andre. Dessuten har han kapret den flotteste jenta i jussmiljøet: lekre Bettina. Men så opptatt har han vært av å kapre dette troféet at han glemte det viktigste av alt, nemlig kjærligheten. For Lars elsker ikke Bettina, men han får seg likevel ikke til å gjøre det slutt med henne. Stadig er det nemlig en ferie eller et selskap han nødig vil gå glipp av, og foreldrene hennes betyr forbindelser med dem som virkelig betyr noe. Nå nærmer det seg dessuten premiere på kabareten han og en del andre jusstudenter har øvd på i månedsvis, i tett samarbeid med kjendisadvokat Hestenes. Advokaten som bokstavelig talt røkte med begge hender og hvis hostekuler og skrallende latter er viden kjent, selv den dag i dag. Lars orker heller ikke all støyen som vil følge med et brudd. Samtidig er han en damenes Jens, som elsker å nedlegge det ene byttet etter det andre - inntil han avstandsforelsker seg i Simone, ei jente det ikke er helt enkelt å komme inn på ... Ja, kanskje nettopp derfor!

Hauk er fremdeles en rebell, og han er stort sett veldig sint på alt og alle. Hvorfor får vi vite litt etter litt. Det hele topper seg under en påsketur, hvor Lars, Hauk og barndomsvennene bestemmer seg for å overnatte i telt i Jotunheimen, og hvor høydepunktet er det såkalte påskehopprennet i Gjendebu. Og som i bok nr. 1 går mysteriet rundt hvor det egentlig ble av den avbrukne staven til Oddvar Brå, gjennom boka som en rød tråd.

Rent bortsett fra at jeg som sagt gjerne skulle ha truffet Amir og Remi igjen i "Hauk og due", og faktisk hører blant dem som synes at denne andre boka ble for tynn, storkoste jeg meg med den. Jeg har humret og ledd meg gjennom boka, som beskriver livet på beste vestkant med både snert og litt småondskapsfull humor. Og at det "er noe" i alle familier, uansett klassetilhørighet, beskriver Langeland både elegant og meget humoristisk. Som for eksempel på side 268:

"Under desserten i Mikkels femtiårsdag hadde grandonkel Didrik virkelig satt en ny standard i udannet konversasjonskunst ved plutselig å brøle Bla bla bla bla! til borddamen midt i hennes taleflom. ... Selv om stemningen unektelig var blitt temmelig anspent, hadde grandonkelens utbrudd i det minste vært uhyre effektivt, den stakkars damen hadde snurpet munnen igjen og ikke sagt ett ord resten av kvelden."

Kanskje er boka først og fremst morsom, men den har også et dypere alvor i seg. Dette fremkommer særlig i beskrivelsen av forholdet mellom Lars og Hauk, som skar seg flere år tilbake, og hvor det ligger mye uforløst og ubearbeidet konfliktstoff. Jeg opplevde boka som meget godt skrevet. Bokas styrke ligger etter mitt syn først og fremst på skildringen av miljøet, og her er jeg langt på vei enig med NRKs anmelder Leif Ekle, når han i sin anmeldelse av 10.09.2012 skriver: " ... men Langeland skriver så godt og malende om borgerligheten at jeg i blant opplever det samme ubehaget ved lesingen som når jeg står overfor virkelighetens varianter. Det har nok noe med klasse å gjøre." Beskrivelsen av jussmiljøet slik dette fortonet for godt og vel 20 år siden, er også meget lett gjenkjennelig, og dette gjorde at boka for mitt vedkommende fikk en ekstra dimmensjon. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem!

Jeg likte Verdensmestrene svært godt, men ble skuffet over oppfølgeren Hauk og due - den bærer altfor mye preg av å være mellombok (før den bebudede 3. boken...), det vil si at den føles som et mellomspill. Den er ikke en hel bok som kan "kan stå på egne bein". Men jeg gleder meg til neste bok :-)

Fornøyelig bok. Bør leses på svensk! Jeg lå hele tiden og oversatte til svensk i hodet, - med Astrid Lindegren stemme. Jeg syns humoren minner om Astrid Lindgren, Astrid Lindgren for voksne om man vil. Minnet meg også om Arto Paasilinna`s "kollektivt selvmord" som har et lignende skjevt syn på samfunn og byråkrati. Lun humor. Mye humring. Anbefales!

En litt langdrøy bok som brukte lang tid på å komme til poenget. Jeg skjøner fremdeles ikke helt hva som gjør at jeg tiltrekkes denne trilogien, men på en eller annen måte blir jeg fanget.

Konsentrert, trist, morsom og drivende. Hauk og due følger opp verdensmestrene på en overbevisende måte. Der forløperen tegnet opp det store bilder, kan Hauk og due konsentrere seg om detaljene, og de er mange og finurlige. Utrolig spent på hvordan forfatteren/kapellmesteren følger opp denne lille perlen.

Ferdig i dag; Wilson klarte å holde på interessen gjennom hele boka, og det har ikke alltid vært tilfelle for hans tidligere bøker.

Ja, jeg håper da inderlig at det kommer flere bøker om disse herlige figurene som befolker bøkene til Jussi Adler-Olsen. Jeg liker skrivestilen og humoren hans veldig godt. Bøkene hans bare MÅ jeg ha!
Holder på med denne boka nå, etter å ha lest ferdig Flaskepost fra P.
Jeg har gjemt på disse to bøkene en tid, og har lenge gledet meg til å ta fatt på dem. Nå er jeg på nytt fortapt i Danmarks gamle krimgåter, Avdeling Q og Carl & Co og alle deres krumspring og viderverdigheter...

Så får vi se om jeg blir enig med deg om at slutten er litt for enkel.

Utrolig bra, jeg gleder meg allerede til neste bok, utrolig bra forfatter.....

Psykt spennende og skikkelig underholdende! En av de få bøkene som får meg til å sitte oppe til langt på natt kveld etter kveld fordi den er så vanskelig å legge fra seg!

Boken som skildrer Det Tredje Rikets vekst og fall når det gjelder vår forståelse av nazitiden, og går rett inn til kjernen av de vanskeligste spørsmålene angående det som skjedde i Tyskland i årene før og under annen verdenskrig.

Boken passer for både de som er nye innenfor tema og for de som har peiling fra før, men boka er fremfor alt en samling av bilder tatt 1933-1945, som tilbakekaller 12-års levetid for det tredje Riket gjennom sine ledere. Den kronologiske strukturen hjelper på innblikket om det europeiske folket i 30-årene og inn i avgrunner av Holocaust.

Bildene underveis minner oss på at dette var mennesker, av kjøtt og blod som pustet, akuratt som du og jeg, og er et fint avbrekk i bokas lengde. Boka er veldig detaljert, og Laurence Rees forklarer nøyaktig mekanismen av Nazi-regimet og dets politikk overfor folk, men utelukker alikevel mye av militærets plass i det tredje Rike.

Mengden av forskning på å spore ned sovjetiske og tyske soldater både bringer dybde til feks. Operasjon Barbarossa, som ikke kan formidles i å studere statistikk eller kamp planer. Lesere vil få en klar forståelse av hvor dårlig ikke bare jødene, men alle Europas folk led under de mørke dagene av den andre verdenskrigen. Nazistenes søk for Lebensraum var ren ondskap, og vi får også et lite innblikk av hva som skjedde bak lukkede dører med den manipulerende Føreren.

Jeg må si meg enig med Chat noir her. Jeg synes han kunne fint spart seg for de siste 50 sidene i hvert fall. Den konkluderende delen ble for mye svada for meg rett og slett. Boka i seg selv var grei nok, men jeg synes den var treg å komme meg gjennom. Ikke en pageturner som de andre bøkene hans.

Av de tre bøkene hans, (Angels & Demons, Da Vinci Code, The lost Symbol), syntes jeg denne var den kjedeligste. Han forsøker å bygge opp et plot, men på slutten går luften ut av hele greia, og en føler seg snytt og angrer nesten på at en har spandert flere timer på å lese dette. Tror ikke vi vil se noen film fra dette manuskriptet!

Enig.
Jeg syns det var litt for mye gjentagelser i teksten, og måtte ta noen pauser fra boka og gjøre (og ikke minst lese!) noe annet innimellom.
Triste, men lett gjenkjennbare familierelasjoner. Vi tror kanskje vi kjenner hverandre, men gjør vi egentlig det?