Bokelskere.no

Lisbeth Salander og faren Alexandr Zalatsjenko er innlagt på samme sykehus med alvorlige skader; hun med en skuddskade i hodet og han med skader etter datterens øksehugg. Lisbeth må gjennom en risikabel operasjon, og det er uvisst om det kommer til å gå bra.

Samtidig forbereder påtalemyndighetene rettssak mot Lisbeth, hvor hun er tiltalt på en rekke alvorlige punkter, blant annet drapsforsøk på faren.

Mikael Blomkvist sitter på omfattende dokumentasjon som skal avsløres i neste nummer av Millennium, som ledd i en plan om å renvaske Lisbeth Salander en gang for alle.

Boka er åndeløst spennende, og det var ganske enkelt ikke mulig å legge den fra seg. Som jurist koste jeg meg med gjengivelsen av rettssaken og i særdeleshet vitneutspørringen av psykiateren som sto bak innleggelsen av Salander da hun var i 12-13 årsalderen. Aktoratet har bygget hele sin strategi på psykiateren. Men hvilke motiver har han når det kommer til stykket? Dette er uten tvil den beste krimserien jeg noen gang har lest!

Før jeg skriver om Fasandreperne vil jeg komme med en liten "advarsel": ikke begynn med denne boken om du ikke har lest Kvinne i buret først. Man har behov for en del av opplysningene i den første boken for å virkelig forstå hovedpersonen, Carl Mørk.

Carl Mørk er fortsatt sjef for politiets spesialavdeling, avdeling Q, som har til oppgave å etterforske spesielt alvorlige saker som har blitt henlagt. I denne boken blir temaet forsterket med sekretæren Rose, Carl er selvsagt veldig negativ til denne utviklingen(som alt annet).

Denne gangen dukker det opp en sak fra 1987 på mystisk vis inne på Carls skrivebord. Et søskenpar ble funnet brutalt drept i familiens sommerhus, gjerningsmannen er allerede er dømt for ugjerningen. Hvorfor har saksmappen havnet nede i kjelleren hos avdeling Q? Hvem har lagt den der? Carl får beskjed av drapssjefen om å legge bort saken og konsentrere seg om en hvor det ikke er tatt noen gjerningsmenn. Sier man en ting til Carl så kan man banne seg på at han gjør det motsatte. Selvsagt titter han da nærmere på saken, Assad og Carl finner fort ut at saken er mye større enn de først skulle tro. Det dukker opp mange andre saker som muligens kan ha en forbindelse til forbrytelsen de nå etterforsker.

Allerede fra begynnelsen vet leseren hvem som er skyldige i ugjerningen fra 1987, spørsmålet blir hvordan får man etterforsket ressurssterke næringstopper som tar i bruk alle midler for å forhindre etterforskningen?

Adler-Olsen er en mester i å skape grusomme gjerningsmenn, han maler et troverdig bilde av hva onde, sadistiske mennesker kan få seg til å gjøre når de vet de kan komme seg unna med alt.

Jeg er helt enig, og det er godt å se at jeg ikke er helt alene om å ikke være begeistret for denne folkekjære boka. Men som Jan sier er det vanskelig å argumentere mot folket.

Jeg opplevde boka til tider som platt, svært lite troverdig, overlesset med adjektiver, og ikke minst var den politiske agendaen så lite subtilt fremlagt som det er mulig å gjøre det.

Når det er sagt viser Nygårdshaug til tider at han har evnen til å skrive gode "poetisk-filosofiske" passasjer. Det var kanskje dette som gjorde at jeg faktisk leste ferdig boka.

Heldigvis bryr ikke folk seg om sure oppstøt som mine, og koser seg med favorittbøkene sine istedenfor.

Jeg slet virkelig med å legge fra meg denne boken, jeg MÅTTE finne ut av hva som skjedde med kvinnen i buret.

Vi møter drapsetterforskeren Carl Mørk,han har nylig vært igjennom en svært traumatisk episode i forbindelse med jobben. Dette har resultert i at han nok oppfører seg ganske så grettent på jobb. Kollegaene begynner å bli lei og ønsker ikke å samarbeide med ham lenger. Som så mange andre steder er det omorganiseringer i politiet og en ny avdeling skal opprettes. Carl skal lede denne enmanns avdelingen for da slipper de andre å forholde seg til ham og de slipper ubehaget ved å sparke ham(og tross alt er han en dyktig etterforsker).

Avdelingen Carl skal lede får navnet avdeling Q og har som oppgave å etterforske henlagte saker av spesiell samfunnsmessig betydning. Spesielt alvorlige saker.

Carl er en artig skrue som alltid har en kvass kommentar på lur.

Jeg leste "Pornopung" som del av en analyse på vgs, og hadde nok ikke lest den ellers. En del morsomme hendelser, men jeg synes hele boka prøvde for hardt å være tøff:P