Har det som deg. Folk har så lett for å gå i takt hele tiden, men de hjelpes av bokhandlerne som kun stiller ut bøker under " 10 på topp" Bredden er borte. har ennå ikke elst en bok av Knausgård, Jo Nesbø. Litt sært det også kansje, men...

Beklager at det jeg skrev kunne være litt forvirrende:)

Det var et svar til deg og andre innlegg som er ment som veiledere for hva som skal omtales og ikke her inne. Jeg er forsåvidt enig med deg i at tro og tvil har andre forum hvor dette sikkert hører mer hjemme. Samtidig er jeg redd for at folk skal begrense seg for mye i innleggene i sine i frykt for at noen skal mene "at dette ikke passer her inne."

Jeg synes innlegg om religion er å regne som andre tekster eller ikke, er spennende og mener det også hører hjemme i litteraturdiskusjoner. Og dette med sannhet og å tro at noe er sant har jo også berøringspunkter til samtiden. Jeg tenker f.eks på Knausgård.

Det andre eksemplet jeg brukte fra Israel- tråden (beklager at jeg ikke klarer finne den og vise til den i farten) var at noen avbrøt det de oppfattet som en politisk diskusjon. Jeg mener imidlertid at jeg har nytte av å forstå konteksten, politikken, når jeg skal forsøke å avgjøre om litteraturen om konflikter er god eller ikke. (jeg var ikke aktivt med i tråden.)

Og ofte ligger det mye politikk bare i begreper som oppfattes som upolitiske, f.eks forskjellen på å si "begge sider eller parter i konflikten" kontra å si "den okkuperte parten og okkupanten". Slike begrepsvalg var foretatt alt i åpningen, men det var det ingen som reagerte på. Dermed blir det litt en smakssak når noen sier "stopp".

Jaja, vet ikke om dette ble veldig mye tydligere.

Hvorfor ikke? Ditt innspill føyer seg til et der noen spurte om litteratur fra Israel og det ble konkludert med samme begrensning. Men litteraturen er da både politisk og religiøs og forholder seg til et samfunn og en samtid. Det må da kunne diskuteres? Og om Bibelen er sann eller fiksjon er da et av humaniora og samfunnsfagenes mest sentrale spørsmål. Innemellom er vi på sida i våre innlegg, men jeg synes det er bedre enn at noen skal begrense forumet på vegne av andre:)

Om krigens meningsløshet

For å få fullt utbytte at denne boka, er det viktig med noe bakgrunnskunnskap om den. Hemingway var ambulansesjåfør under første verdenskrig, og i den forbindelse så han mye elendighet forårsaket av krig. Han opplevde på nært hold hvor lite heroisk krig var, hvordan opplevelsene ødela mange for resten av livet og hvor meningsløst alt egentlig var. Dette har han skildret i to bøker - i første rekke i "Og solen går sin gang", som han debuterte med, og i neste rekke i sin andre bok "Farvel til våpnene", som anses som nærmest selvbiografisk.

Boka vakte naturlig nok oppsikt da den utkom, fordi det fra før av var opplest og vedtatt at det å delta i krig var forbundet med heltestatus. I Hemingways bøker er det ikke mange helter - bare desillusjonerte, skuffede og kyniske mennesker. Begge bøkene handler for øvrig om det man den gangen kalte "den tapte generasjon".

Amerikaneren Frederic Henry har vervet seg frivillig til den italienske hæren under andre verdenskrig. Han jobber som ambulansesjåfør på grensen mot Østerrike-Ungarn, og hadde nok forventet noe annet og mer heroisk av krigen. Mens han er på perm, møter han sykepleieren Catherine Barkley, som er engelsk. Mellom dem oppstår det sterke følelser, og det eneste Henry egentlig ønsker er å starte et liv sammen med henne, langt borte fra alt som heter krig.

Senere blir Henry såret og brakt inn til et sykehus i Milano. Der møter han atter Cathrine Barkley, og han skjønner at hun er og blir kvinnen i hans liv. De stjeler seg til hete stunder sammen på nettene når de fleste sover, og alt som betyr noe er stundene de får sammen. Den dagen Catherine blir gravid, bestemmer Henry seg for å desertere. Han vil bort fra all elendigheten sammen med henne. Spørsmålet er imidlertid om de klarer å komme seg over til Sveits tidsnok ...

I tillegg til å være selvbiografisk samt at den avkler de fleste myter om det å være soldat i en krig, er "Farvel til våpnene" også noe så sjeldent som en kjærlighetsroman for menn. Forholdet mellom Frederic Henry og Catherine Barkley er intenst og lidenskapelig, men er like fullt fortalt på manns vis - uten for mye dikkerdarier og romantiseringer. Kim Haugen passet veldig godt som oppleser av denne boka, fordi han på en måte slentrer gjennom den, litt likegyldig der dette er på sin plass, passe fandenivoldsk andre steder og inderlig der dette var naturlig.

Det er ikke veldig mange år siden sist jeg leste "Farvel til våpnene", men jeg husket likevel svært lite av den. Og sånn synes jeg ofte at Hemingways bøker er. For det er som regel ikke den ytre handlingen som står sentralt - mer formidlingen av stemninger. Det ligger mye mellom linjene, for Hemingway er knapp i stilen og overlater mye til leseren selv. Selv om boka er blitt tolket til å handle om krigens meningsløshet, fremstår ikke dette som noe klart politisk budskap i den. Uansett - dette er ikke den av Hemingways bøker som har gjort størst inntrykk på meg, og jeg veksler mellom å ville gi den en sterk firer eller svak fem´er på terningen. Når jeg like fullt ender med terningkast fem er det i første rekke språket som er avgjørende. Men kanskje er dette en bok som noen burde ha forsøkt å få oversatt på nytt? Det har jo vist seg at mange av de gamle oversettelsene ikke holder helt mål når det kommer til stykket ...

Handlet vel om religion den da? Han var jo biskop...

Satanisme, satanbibel,jordiske regler,erklæringer, filosofi... Ja, alt er sprøyt..

Få er utstyrt med en skarpere penn enn Niels Chr. Geelmuyden, og boka ”Mer enn hjerne” er slett ikke den første av hans bøker som har funnet veien til min boksamling. Med vidd, fandenivoldskhet og av og til ikke rent lite godmodig ondskap (om noe slikt finnes) går han løs på landets elite – ja, de som har turt å stille opp for å la seg portrettintervjue av selveste Geelmuyden. Etter hvert som hans ry som landets desidert beste portrettintervjuer har økt, er det vel knapt noen som tør å si nei lenger.

Det er ingen tvil om at det ligger hardt arbeid i forkant av hvert intervju. Uten meget inngående kunnskaper om dem han intervjuer, ville han heller ikke maktet å ta intervjuobjektene så til de grader på kornet som han gjør. Dessuten er han uredd når han går i gang med å beskrive de ulike personlighetene. Har intervjuobjektet en kroppslig skavank, unngår dette ikke Geelmuydens skarpe penn. Likevel blir det ikke plattheter ut av den grunn. Dette kombinert med hans sans for ordspill og bitende ironi, gjør at jeg knegger av latter gjennom bøkene hans.

Når Geelmuyden går løs på virkelig store personligheter og mindre, men mer kjente personligheter, er det fest! Geelmuyden detroniserer de fleste uansett. Boka rommer 30 portrettintervjuer med jussprofessor Carl August Fleischer, tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor Normann, AKP-ML´eren Sigurd Allern, pianisten Leiv Ove Andsnes, korrupsjonsjeger Eva Joly, filosofen Arne Næss og idéhistorikeren Trond Berg Eriksen, bare for å nevne noen. Hvert av intervjuene har allerede stått på trykk i tidsskrifter (tidligere i Kapital, men nå er jeg ikke sikker på hvor man finner dem lenger).

Dersom du tidligere ikke har vært borti Geelmuydens bøker, håper jeg du ble litt fristet neste gang du skulle komme over en av hans bøker. Hans bøker fortjener absolutt en større leserskare enn hva han har i dag.