Lesing av skuespill var en gan en yndet underholdning for den intresserte almenhet. Det var i IBSENs dager, da folk sto på bryggen og ventet på danskebåten med det nye dramaet av den store HENRIK ombord; Et "lite" tilbud kan da også ha en fordel.
Egentlig er det underlig at denne lesing forfalt så totalt, for det gjorde den faktisk i lang tid. Og det KAN også skyldes den samme Henrik Ibsen, da han sluttet å skrive, da der ikke kom flere skuespill fra hans hånd, ser det ut som interessen for å lese skuespill som bøker svant hen.
Egentlig litt rart -etter min mening - at denne form for lesing i lengre tid forsvant så totalt. Det kan selvfølgelig også ha en sammenheng med at det stadig kom nye teatere til , slik at man kunne få se "stykkene" fremført. Men, i begynnelsen var dette stort sett bergensere og christianere som ble tildelt å nytte seg av denne "forlystelse". Det er vel neppe noen hemmelighet at samme Ibsen og hans samtidige Bjørnstjerne B's stykker ble hyppig spilt og særlig historiske drama trakk folk. Ofte var de overdådig påkostet av kulisser og garderober. Historien ble fremstilt på en reell måte.
Likevel og uansett: den som leser et drama, kommer mye fortere " i bevegelse" enn romanleseren, og i regelen heftigere. Etter sakens natur en mer aktiv del i hendingsforløpet og i tillegg har lesingen den fordel at man jo spiller alle rollene selv, og man spiller som bekjent, best selv.

Men så kommer det naturlig nok, flere skiftinger i dramaets karakter og stil, som det jo uvegerlig gjør med all litteratur.(Tidens guder er dens menn!)
Dog var kanskje det såkalte absurde teater på grensen av hva leser og publikum kunne tåle. Mest kjent for denne retningen er kanskje Samuel Becket med "Mens vi venter på Godot" og "Sluttspill". I tillegg bl.a mange Harold Pinter med feks. "Fødselskapsselskapet". At slike stykker slo så godt an tross kritikernes skepsis (i begynnelsen) var kanskje også (min mening): alle de intimscene de forskjellige teatre la seg til; for denne genren, akkurati rett tid.

Når jeg velger meg Neshornet av den rumenske forfatteren Eugéne Ionesco, er det fordi jeg er av den gamle "skole" at et skuespill skal kunne fremføres for et publikum og sånn sett virker dette - scenetisk -en smule
uspillelig. Ikke pga av kulissene og deres plassering. Fra forfatterens side er scenen nesten totalt ribbet for kulisser. Men, hva er da vanskene i så måte? Jo, det er som tittelen ikke bare antyder, men mener, det svære dyret Neshorn. Og: Man snakker ikke om et neshorn, etterhvert vrimler det av dem, i det den lille by nærmest blir utsatt for en epedemi av neshorn. Ikke at de innvaderes av slike dyr. De blir slike dyr! De forvandles til slike tykkhudede mastodonter nesten alle som en. Men bare nesten. Jeg kan stille et spørsmål, er meningen at forfatteren mener vi er blitt så konforme at vi er VILLIGE til å se gjennom øynene med at naboen blir et neshorn, bare alle andre også blir det. I 1959 var østblokken kjent for en rekke former for slik konformitet. Er det dette rumeneren vil illustrere? Der er tre hovedpersoner som ikke blir forvandlet til neshorn. Og den ene er (selvfølgelig) en håpløs dranker, hans venn som prøver å "redde" ham fra hans laster, og selvfølgelig en kvinne -for forelskelsens dramatiske effekt. s
En metamorfose , fra menneske til neshorn eller fra et åpent til et lukket samfunn, skjer ikke nødvendigvis over natten, men den som vil kan bevisstgjøre seg flokkmentaliteten snarere enn å følge den. I en teatersalong må det i hvertfall skje innen tre timer (innklusive to pauser)!

Vel, den som vil gi seg i kast med LESINGEN av dette stykket , vil ikke så fort glemme det.
Den som vil sette dette opp på en scene får god hjelp av forfatteren. I stedet for å la scenen overtrampes av disse svære dyrene, blir de likevel glimrende levendegjort gjennom lyder (tramping av tunge dyr, alene eller i flokk, og personenes beskrivelse av dem.
Jeg vil likevel tro at de av våre teatre som har sløyfet orkestergraven til fordel for å trekke scenen nærmere publikum (?), her vil savne den. Men, stykket har vært oppført på mange norske teatre såvel som på utenlandske
kjente scener.
Og høstet stor og- etter min mening- fortjent applaus. Jeg var skeptisk. Lenge. Jeg innrømmer det. Men i dag vil jeg si: Les boken, og er du heldig ;så se stykkets fremførelse på en scene. Begge deler for meg, uforglemmelige opplevelser.
Trenger jeg si at jeg anbefaler dette skuespillet? Jo, jeg sier det likevel, den er verd pengene, som noen velger å si.

Jeg hørte i radioen at 22. juli bøker selger dårlig. Skal du likevel lese en så mener jeg det bør bli denne. Dette er en viktig bok.

Var måten staten og kommunens hjelpeapparat behandlet familien Behring Breivik på tidlig på 1980-tallet vanlig for denne tida, vil jeg påstå at vi som vokste opp da var uten rettslig vern. Slik håper jeg ikke det var og er. Vi kan håpe at Behring Breivik familien var et av få unntak, men hjelpeapparatet bør ikke nøye seg med å håpe. Derfor bør dette også bli gjenstand for granskning, for å finne klare svar på hvor og hvorfor offentlig myndighet sviktet . Vi vet jo at det er for mange eksempler på meldinger om omsorgssvikt også i dag som ikke resulterer i hjelp til barna.

Forfatteren tar utgangspunkt i barndommen for å finne grobunnen for utviklingen av terroristen. Omsorgssvikt i tilknytningsfasen, manglende utvikling av empati og smerte, deretter en ungdomstid i stadig jakt etter et sted å passe inn. Stadige "avatarer" og forkledninger for å bygge en identitet på siden av seg selv. Så vet vi hvor det endte. Og forfatteren plasserer ansvaret hos ABB, der det hører hjemme. Forfatteren ser det politiske som staffasje, som noe allment å plassere en personlig vendetta og et personlig hat innenfor. Forfatteren tolker kvinnehatet som det virkelige prosjektet og knytter det til barndommen. Jeg mener han er modig som tørr å være tro i mot sin egen teori. Det er jo ikke sikkert han har rett, men hypotesen virker svært overbevisende.

Det boka ikke gir svar på er hvordan det er mulig å utvikle en så avvikende personlighet uten at det oppdages av omgivelsene. Og det finnes det kanskje heller ikke svar på.

haha..var det en Uanbefaling??

Svendsen er en filosof jeg kan like. Denne boka lå klar i "skal lese" stabelen i fjor sommer. Så smalt det i Oslo og kort tid etter jaktet Breivik på datteren min og vennene hennes på Utøya. Hun overlevde, men er psykisk merket - og har mistet noen av de nærmeste vennene sine. Jeg er heller ikke den samme etter 22.07.11. I et forsøk på å forholde meg rasjonelt til massedrapet begynte jeg på "Ondskapens filosofi". Jeg lærte noe av den, og jeg lærte å like Svendsens humanistiske, non-religiøse verdier, før jeg mistet den. Boken er borte. I motsatt fall hadde jeg lest den ferdig. Jeg kommer ikke til å skaffe meg et nytt eksemplar. Ikke ennå. Kanskje aldri. Jeg fikk plukket opp det jeg trengte fra den før den forsvant. Nå har det utviklet seg en motstand i meg - som jeg ikke vil bekjempe. Det er en god bok. Om et viktig og vanskelig tema. Som jeg leste under betingelser som var i ferd med å bygge opp et svartsyn i meg. Jeg vil ikke tilbake dit.

jaaa,vi må redde værdn:D

det som kanskje er det aller beste med denne boken er hvor avskyen som har ført til brenning av bøker kommer fra! Det er verd å bite seg merke i at bradbury presenterer manglende aksept for det "vanskelig tilgjengelige" som bakgrunn for at alle bøker må brennes. på mange måter ser vi vel litt av det samme idag, og da tenker jeg på realityshows på tv, se og hør osv.

Kjekt å vite at det ikke bare er meg som sitter på alle disse tankene. Mest av alt hater jeg Stephenie Meyer for å ha ødelagt menneskers syn på vampyrer for evig og alltid, og for at ingen lenger kan ta dem seriøst.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vampyrer er ment å være onde! ONDE!!! Ikke romantiske, hyggelige helter som redder dagen til kjipe, kjedelige jenter som ikke vet hva som er bra for seg (Sookie Stackhouse, jeg ser også på deg nå!) De har ikke muligheten til å velge å være snille, de kan ikke velge å drikke annet enn menneskeblod, uten menneskeblod dør de. Vampyrer fungerer dermed altså som villdyr på jakt - og altså noe man skal passe seg for.

Ok, rant over for denne gang.

Jeg synes det er vanskelig å uttale seg bastant om dette.

Selvfølgelig synes jeg vi skal lage et enormt bokbål av Coelhos samlede makkverker, og Victoria Hislop og alle mennesker involvert i bokutgivelsene hennes kan bare gå og dø. Margit Sandemo kan få meg til å gråte over menneskehetens mangel på smak og fortjener alle sine verker slettet fra verdenshistorien, og Dan Brown bør ta et Writing 101-kurs. Eventuelt henges. Stephenie Meyer bør dømmes til livslang forvaring på et galehus. "Rettferdig" ondskap har jeg en hel sjel full av.

Men så er det hyggelige og ellers oppegående mennesker som sier at de elsker disse bøkene, og så står jeg liksom bare der og klarer ikke å få sagt at favorittforfatteren deres fortjener en langsom og smertefull død. Uansett hvor mange dårlige forfattere vi hadde fått ryddet av veien, står det hundrevis av nye klare til å overta plassen. Og hundrevis av mennesker som mer enn gjerne vil utgi bøkene deres og tjene penger på dem. Og millioner som vil kjøpe og lese dem.

Jeg har bare innsett at samme pokker hva kommer jeg ikke til å være spesielt enig med massene i noe som helst, hverken boksmak eller annet.

Æsj, så kjedelig og tolerant og fornuftig du er, da! Hvis alle hadde vært som deg hadde det jo ALDRI blitt krig! :P

Tja... vet ikke? Jeg tror svært mange lett kan la seg styre. Får en forfatter/bok masse priser, så tenker folk at da "må" det jo være fantastisk bra, og så går de mann av huse for å kjøpe og lese. Så utvikles med det en slags trend at da "må" jo alle andre lese også, fordi boka er jo så populær og så bra, så kaster alle seg på. Min teori er at til slutt så slutter man å kritisere boka selv om man ikke liker den, for det er liksom ikke stuereint. Har merket meg bl.a. at de få som har kritisert Knausgård blir raskt hysjet ned med en tone om at de veit ikke hva de snakker om. Noe jeg synes er trist. Selv store kanoner som Ibsen fortjener å bli kritisert, så sant kritikken er berettiget, og det bør gjelde alle forfattere - uansett hvor godt de selger og hvor mange priser de får.

Mener ikke å si så mye om Knausgård her, forresten, ettersom jeg ikke har lest ham ennå (selv om jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre det på en stund, ettersom all omtalen har gjort meg skikkelig lei hele fyren). Jeg må bare kommentere noe jeg synes jeg har merket meg i samfunnet.