Bokelskere.no

Denne boka finner du ikke mange steder nå til dags - jeg fant den på et loppemarked og slang den i posen på posesalg. Det er jeg glad jeg gjorde. Victor Kravchenko forteller sin personlige historie om oppveksten og livet i Sovjetunionen før og under andre verdenskrig, der han etter hvert steg ganske høyt i systemet. Men ingen var trygg, og heller ikke Kravchenko. Ved hjelp av kløkt og flaks overlever han Stalins store utrenskinger av uønskede elementer i sovjetsystemet, og vi får et fascinerende innblikk i hvor ekstremt det hele var. Kravchenko krydrer også med anekdoter om andre han kjenner som har opplevd stalinismens absurditeter. Noe av det mest forstyrrende er den sinnssyke spionasjen som infiltrerer alle sider ved samfunnslivet. Hvem som helst kan være en informant for det hemmelige politiet, og mange informanter er blitt truet inn i jobben. Dessuten vet ikke informantene om hverandre, så alle må passe på å gjøre jobben sin! Vanlige borgere bør også tipse om hverandres synder, og dersom man ikke angir noen kan man selv risikere å havne i politiets søkelys.

Vi har lært om dette på skolen, men denne boka gjorde et inntrykk som satt mye dypere. Jeg tror de fleste har glemt, eller ikke tenkt på, hvordan livet faktisk var for så mange mennesker over så mange år. Etter å ha lest denne boka er jeg ikke sikker på hvilket av de gamle totalitære regimene jeg synes høres verst ut. Og jeg tror det er en klar tendens til at folk innbiller seg at Hitler var mye verre enn Stalin, kanskje fordi nazitiden er slikt et yndet (kan jeg også våge å si romantisert?) tema for filmer, romaner og populærhistoriske verker. Kommunistene derimot, de var grå og kjedelige og barten var ikke like karakteristisk.

Boka var aldri kjedelig, i hovedpersonens liv skjer det alltid noe, og verdenen fremstår for oss som en dystopisk sci-fi. Kravchenko er etter hvert en av de priviligerte i landet, men han hater systemet innerst inne og ønsker å gjøre noe for sine medborgere. Resultatet er denne boka. Da han omsider blir funnet pålitelig nok til å bli sendt til Amerika for å jobbe for Sovjetunionen under krigen, ser han sitt snitt til å rømme, så han kan fortelle sannheten om livet i Sovjetunionen til den frie verden. På den tiden boka ble gitt ut var det nemlig mange amerikanere som trodde det var et demokratisk, nærmest utopisk land.

Hvis du kommer over denne boka noe sted, vil jeg anbefale den på det sterkeste. Den er spennende og tankevekkende, og Kravchenkos mot er beundringsverdig!

Jeg vil gjerne slutte meg til det fromme ønsket om å skille mellom hva som blir sagt og hvem som sier det. Det blir en bedre diskusjon, og dermed bedre løsninger, når man lar være å gå til angrep på folks intensjoner, eller det man tilllegger folk av intensjoner, og heller forholder seg til synspunktet og argumentene. Hadde egentlig ikke tenkt å ta stilling til spørsmålet om kort eller langt, det blir som å velge mellom Jan Erik Vold og James Lee Burke, jeg vil ha begge. Litt ryddigere redigering vil nok bidra til at vi lettere finner de omtalene som kan lede oss mot de beste leseropplevelsene. Dermed ville vi kunne anerkjenne den innsatsen som blir gjort i en grundig bokomtale (og en slik har jeg selv aldri forfattet, men jeg liker at andre gjør det).

Tusen takk for at du tar opp bokomtalene, Strindin!

Jeg deler med deg og flere ønsket om at bokomtalene skal være tydeligere og lettere tilgjengelige. Og da mener jeg reelle omtaler, ikke gledeutbrudd á la: «for en fantastisk bok!» eller hjertesukk, som «møkkabok». En bokomtale som er til nytte for andre, bør fortelle litt om boken, litt om hva du liker, misliker og veldig gjerne hvorfor.

Jeg er usikker på om forslaget ditt, om å dele omtalene i korte og lange, er det beste. Det vil sannsynligvis være vanskelig å gjennomføre i praksis (f.eks. hvordan sikre at alle holder seg til det riktige antall ord). Dessuten – det er mulig å skrive en god og opplysende omtale med få ord.

Jeg tror derimot at måten en boks side er organisert på, må være slik at man intuitivt velger riktig kategori for sitt innlegg. Når du går inn på en boks side, er det første alternativet som kommer opp, «Skriv en omtale». Ergo er det lett å ty til denne, selv om du egentlig bare vil gi en kort meningsytring: «Noe av det beste jeg noen gang har lest» - altså et debattinnlegg!
Mitt enkle forslag (som jeg har tatt opp før) er at Admin (André) endrer rekkefølgen på kategoriene på en boks side, slik:

• Diskusjoner om boka
• Sitater fra dette verket
• Skriv en omtale

På denne måten vil sannsynligvis langt flere av en- og to-linjer-omtalene havne som debattinnlegg. Den som vil skrive korte omtaler, har fortsatt mulighet til det.

Jeg mener at dette er et forsøk verdt!

Nasjonalbiblioteket (NB) har etter hvert lagt ut en anseelig mengde digitale utgaver av norske bøker fra flere sekler - og de kan leses gratis fra alle norske IP-adresser. Og NB legger stadig ut flere bøker - som kan søkes opp på www.bokhylla.no (eller eventuelt www.nb.no).

Det hadde vært fint om "bokprofil-sidene" på nettstedet bokelskere.no kunne ha et eget felt der vi bokelskere kunne legge til lenke til digitalutgave hos bokhylla.no/nb.no. Selv har jeg stor glede av å veksle mellom å lese nye og eldre bøker, og jeg vil også gjerne dele og diskutere eldre litteratur. Men hvis nesten ingen andre har tilgang på de samme, eldre bøkene som jeg har slått kloa i - tja, da er det kanskje mindre interessant å skrive om dem her inne?

Pr. i dag har jeg lagt lenke til digital-utgaven som en linje på en bokomtale-side - slik som på denne bokprofil-siden. Men da jeg registrerte selve boken - som jeg måtte gjøre manuelt; dette er en bok fra 1950 og den finnes ikke i bokdatabasen/søketreffene på bokelskere.no - savnet jeg et eget felt for å legge denne lenken til bokhylla.no. (Og jeg er usikker på hva som skjedde da jeg skrev inn "Digital" i feltet for hva slags utgave det var snakk om - forslagene om "Innbundet"/"Heftet"/"E-bok" passet jo ikke...)

Eg er vel litt på linje med dette sitatet:

«I suspect it is the techniques of fiction, also often used by nonfiction writers, that are especially valuable now. I say this because it’s possible that we as a culture suffer from a particularly debilitating case of thinking we know much more than we know… .

This false sense of knowing — not a new problem, but perhaps a newly pressing one — has been made worse by the ease with which we find Web sites devoted to telling us what we already want to hear and already suspect is true. There are even algorithms for this; confirmation bias has never been more pervasive or insidious. We inhabit fanciful castles of facts.

Mostly we read the nonfiction that suits our fancy, and tend to ignore that which does not. Not for aphoristic economy alone did Nietzsche observe that convictions are more dangerous enemies of truth than lies. Because we are less sure of what fiction is “saying,” we are less pre-emptively defended against it or biased in its favor. We are inclined to let it past our fortifications. It’s merely a court jester, there to amuse us. We let in the brazen liar and his hidden, difficult truths.»

http://www.nytimes.com/2013/10/27/books/review/whats-behind-the-notion-that-nonfiction-is-more-relevant-than-fiction.html?ref=books&_r=3&pagewanted=all&

Da vil jeg svare med Eva Joly sine ord:Fanstasi fra virkelighetenJeg har lenge hatt lyst til å ta steget inn i den skjønnlitterære verden, mye fordi du kan bruke fantasien til å komplimentere virkeligheten. Samtidig hadde jeg lyst til å beskrive de heltene jeg har jobbet sammen med, de som er anonyme, og som ikke får noen æresdekorasjoner, sier Joly

To the point - når det gjelder fornyelse av kirken !

Eg har nett lese ferdig romanen "Fahrenheit 451" av Ray Bradbury.

"Fahrenheit 451" handlar om bøker. I eit framtidssamfunn der husbrannar er ein saga blott, ettersom alle hus vert bygd brannsikre, får brannmennene ei ny oppgåve: å brenna alle bøker dei kjem over. Papir brenn ved 451 grader Fahrenheit. Ikkje at det gjer så mykje. Folk flest har for lengst slutta å lesa bøker uansett. Dei er lukkelege i dei hypermoderne heimane sine, med sine interaktive heildekkjande vegg-tv'ar som køyrer morosame show med hermetisk latter, med sine raske bilar og stadig skiftande samlivspartnerar. Kva skal dei med bøker? Dermed set dei anonyme, andletslause styresmaktene i gang med ei storstilt utreinsking av alle bøker dei klarar å oppspora.

Brannmannen Montag er ein av dei ivrigaste. Men ein dag stikk han unna ei bok, tek den med heim og set seg til å lesa. Og så endå ei, og ei til...

"Fahrenheit 451" kom ut i 1953 - men kunne gjerne kome ut i dag. Bradbury sa sjølv at boka vart inspirert av Arthur Koestlers bok om Moskva-prosessane ("Mørke midt på dagen") - men som tida har utvikla seg har boka også fått ei uhyggeleg aktualitet for vårt vestlege samfunn i dag, der så mykje blir trivialisert og relativisert og har problem med å forhalda seg til lengre og kompliserte tekstar.

Ray Bradbury er kjent for dei fleste som ei av dei aller fremste sci-fi forfattarane på 1950-talet, og fleire av bøkene hans må vel reknast som klassikarar innan genren, med "Fahrenheit 451" som eit absolutt høgdepunkt. Ettersom han skreiv for ein kommersiell marknad utvikla han ein skrivestil som mang ein forfattar av triviallitteratur kan misunna han. I "Fahrenheit 451" blir du garantert fanga inn frå første avsnitt, og du blir halde fast til siste line.

Eit stort poeng i boka er at det ikkje er styresmaktene som har forbode folk å lesa bøker, men at folk flest ikkje gidder å lesa meir eller bry hovuda med intellektuelle syslar av noko slag. Kvifor skal dei det, når dei kan leva lukkeleg med sine tv-show og overflatiske omgangsformer? Blir nokon lukkeleg av å lesa ei bok?

Les "Fahrenheit 451" og finn det ut. Boka kunne vore skrive i dag!