Tekst som har fått en stjerne av buchwurm:

Viser 61 til 80 av 142:

En god og informativ bok som har vært en øyeåpner for meg når det kommer til økologisk mat. Jeg har hørt at økologisk er bra, men aldri helt visst hvorfor og i hvor stor grad det er bedre enn konvensjonell mat. Jeg begynte allerede etter første kapittel å handle mer økologisk.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Immunisering mot fakta:

I et samfunn der sannheten er hva makten bestemmer skal gjelde,

er påpekningen av "2 + 2 = 4" alltid et opprørsk slagord.

Oppsummering hos sr.se >

Johan Norberg fant en utdypet forståelse av Orwells '1984'
etter å ha lest Pomerantsev.

Han forteller at Orwell fanget opp ideer av den østerrikske tenker
Friedrich Hayeks bok 'Veien til trelldom', 1943 (& omarb.nyutgave)

"en förutsättning för förtrycket var att
själva känslan och respekten för sanning hade pulvriserats.

Propaganda pumpade ut allt som stärkte makten, oavsett om det var sant
eller ej.
Medborgarna skulle vänja sig att inte fråga efter ett påståendes sanningshalt,
utan efter vem som sade det och vem det gynnar."
_

'Road to Serfdom'

Godt sagt! (1) Varsle Svar
  1. Adjektivkasting blir aldri diskusjon,

omlag like trettende treffsikkert som boksekamper.

  1. Boksekamper blir aldri fredsmegling.
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Gjennom fire år måtte vi sitte og høre høyttalerne gneldre:
"INGEN TROR PÅ KRISTUS MER! KRISTENDOM ER LATTERLIG!
GI OPP! - GI OPP! - GI OPP!"

Dag etter dag. Uke etter uke. Måned etter måned.

17 timer i døgnet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Folks strev beror i grunnen på en misforståelse. Mange lar fort sine beste evner bli pløyd ned eller gå i oppløsning. Drevet av en innbilt skjebne, som folk kaller «det nødvendige», er man opptatt av å samle seg skatter — slik det står skrevet i en gammel bok — som møll og rust vil fortære og tyver vil bryte seg inn og stjele. Det er et liv for tåper, og det vil de innse når de står ved slutten av det, om ikke før.»

Sitatet over er fra boken jeg har lest: Walden Livet i Skogene av Henry D. Thoreau. Jeg er helt enig i det han skriver over, og mye annet. Samtidig synes jeg tidvis at det er unyansert. Dette med tanke på at jeg mener han kunne hatt med noe av det positive som samfunnsutviklingen på den tiden hadde bidratt med.

Årsaken til at jeg kjøpte og har lest boken har jeg skrevet om i dette innlegget:

Venter på en bok: Walden Livet i skogene av Henry D. Thoreau

Forlaget Pax som har gitt ut boken på norsk beskriver den slik:

"Walden. Livet i skogene" er en vakker og konkret fortelling om Thoreaus tilværelse som nybygger og eneboer ved Walden Pond i Concord. Henry David Thoreau (1817-1861) var amerikansk filosof, også berømt for klassikeren "Civil Disobedience". I "Walden" har han skrevet ned egne tanker og opplevelser i nær kontakt med jorda, skogen og dyrelivet. Han reflekterer rundt forholdet mellom individ og samfunn, sivilisasjon og natur, og drøfter verdier og valg i tilværelsen. Men Thoreau er en praktisk mann, som hogger trær, bygger hus, sanker bær, og fisker. Han studerer fugleliv og dyrespor, ville blomster, været og naturens rytme. Dessuten elsker han å lese og å tenke. Alt dette gir et rikt liv. Thoreaus naturfilosofi er både påvirket av Rousseaus "tilbake til naturen" og av Østens tenkning. Han var kritisk til den vestlige sivilisasjonens "fremmedgjøring" og protesterte mot forbrukskulturen. I sin tur inspirerte han skikkelser som Mahatma Gandhi og strømninger innen fredsarbeid og naturvern. Thoreau kan sees som en viktig referanse i bøker som Pirsigs "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel" og i Loes "Doppler". "Walden" er tidligere blitt utgitt på norsk med tittelen "Livet i skogene". Nå nyutgis den i bearbeidet oversettelse, og supplert med noter. Dette er en klassiker for naturelskere, livsfilosofer og sivilisasjonskritikere!»

Hans eneboertilværelse varte i to år. Om årsaken til at han tok dette valget:

«Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsket ikke å leve et halvdødt liv - livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig - og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.»

Thoreau er ingen eremitt. Han både har besøk og besøker andre i disse årene. I dag fins det drøssevis av bøker som beskriver naturopplevelser, med flotte fotografier. I tillegg til dette er det mange naturprogram i ulike TV-kanaler. Derfor blir det han beskriver om sine naturopplevelser for meg ikke noe ekstraordinært.

Det som er mer interessant for meg, er der Thoreau filosoferer over og kritiserer samfunnet. Men det er ikke til å komme fra: jeg synes formen bærer preg av at den ble utgitt i 1854. Jeg mister av og til tråden når jeg leser fordi han «døtter» så mye innimellom. Til bokens forsvar er det å si at i den perioden jeg har lest boken, har det vært mye annet å holde rede på i hodet mitt som har tatt konsentrasjonen.

«Jeg ser unge mennesker, mine sambygdinger, hvis ulykke det er at de har arvet gårder, hus, låver, fe og landbruksredskaper, for den slags er det lettere å skaffe seg enn å bli kvitt. Det hadde vært bedre de var blitt født under åpen himmel og ammet av en ulvinne, da hadde de med klarere øyne kunnet se den åkeren de var kalt til å arbeide på. Hvem gjorde dem til muldens treller? Hvorfor skal de sluke to hundre mål jord når mennesket er dømt til å ete bare en enkelt håndfull? Hvorfor begynner de å grave sine graver så snart de er født? Nå må de prøve å leve et menneskeverdig liv mens de drar på alle disse tingene, og kare seg fremover så godt de kan. Hvor mange stakkars umenneskelige sjeler har jeg ikke møtt, nesten knust og kvalt under sin bør, der de kom krypende langs livets vei mens de skjøv en låve loran seg, tjueto meter lang og tolv meter bred og med en augiasstall som aldri var blitt rengjort, foruten fire hundre mål åker, eng, havnehager og skogteiger! De eiendomsløse, som ikke har et slikt unødvendig og arvet påheng å stri med, synes det er slitsomt nok å skulle holde styr på og avle opp noen få kilo kjøtt og blod.»

Samtidig beskriver han hvordan de aller fattigste har det, og kontrasten mellom de rike og de fattigste:

«Hvordan står det så til hos det fattige mindretall. Kanskje det vil vise seg at i samme grad som noen har hevet seg over forfedrenes levekår, så lever andre under langt verre forhold enn disse gjorde.
De rikes overflod er en motsvarende konsekvens av de fattiges fornedrelse. På den ene siden finnes palasser, på andre siden husløse og gjeldsslaver. De myriadene som bygde pyramidene til gravplasser for faraoene, ble foret med hvitløk, og selv fikk de neppe noen verdig begravelse. Mureren som gjør gesimsen på slottet ferdig om dagen, vender kanskje om kvelden hjem til et skur som ikke er så lunt som en wigwam engang. Det er en feiltakelse a tro at karene til en stor del av befolkningen i de landene hvor en ellers finner alle de vanlige tegn på sivilisasjon, ikke kan være så begrensede som dem de innfødte lever under. Jeg tenker her på de forarmede fattige og ikke på de forarmede rike. For å innse det behøver jeg ikke gå lenger enn til de skurene som har grodd opp overalt langs jernbanelinjene våre, sivilisasjonens siste fremstøt. Der ser jeg på mine daglige spaserturer mennesker som bor langs en svinesti, med åpen dør hele vinteren for å få lys inn, og tilsynelatende uten en vedpinne i huset, og kroppene hos både gamle og unge er krokete fordi de så lenge har sittet sammenkrøpet i kulde og elendighet, og lemmene og åndsevnene deres er i lang tid blitt hemmet i veksten. Det er sannelig betimelig å se nøye på den menneskegruppen som ved sitt slit har skapt de arbeidene var generasjon kan rose seg av å ha frembrakt.
Slik er også, i større eller mindre grad, vilkårene hos de forskjellige arbeidergruppene i England, verdens store arbeidsanstalt. Eller jeg kunne henvise til Irland, som på kartet er avmerket som en av de hvite eller opplyste flekkene på jordkloden. Se på den fysiske forfatningen hos irene og sammenlign den med forfatningen hos nordamerikanske indianerne eller de innfødte på sydhavsøyene eller et hvilket som helst annet naturfolk før det ble ødelagt ved møtet med den siviliserte rase! Og likevel tviler jeg ikke på at irenes ledende menn er like kloke som gjennomsnittet av ledende menn innenfor sivilisasjonen for øvrig. Irenes kår viser bare hvor mye elendighet som kan bestå side om side med siviliserte forhold. Jeg behøver neppe ytterligere å peke på arbeiderne her i våre sørstater, de som produserer de viktigste eksportvarene i landet, og som selv er en viktig handelsvare der. Jeg skal innskrenke meg til dem som sies å leve under moderate omstendigheter.»

I forordet står det at Thoreau jobbet med å oppheve slaveriet, og det på et tidspunkt da det kunne være direkte farlig å tilkjennegi at man var motstander av slaveriet. Han hjalp også rømte slaver over grensen til Canada. Forsvarstalen for slaveforkjemperen kaptein John Brown, som ble dømt til døden og henrettet, er utgitt i bokform og skal være noe av det fineste Thoreau har skrevet. Han protesterte også mot de høye militærutgiftene som han mente var alt for høye og uverdig en kulturstat, og nektet av den grunn en tid å betale skatt. Dette måtte han i fengsel for, men ble løslatt ved kausjon.

Thoreau var universitetsutdannet. Han er innom mange temaer i sin sivilisasjonskritikk. Et av temaene er litteratur. Han skriver at folk ødsler sine evner på det som kalles lett litteratur – her får både leserne og bøkene gjennomgå:

«I bibliotekdistribusjonen vår er det et verk i flere bind med tittelen Little Reading, og til å begynne med trodde jeg det var navnet på en by jeg aldri hadde vært i. Det finnes folk som, lik skarven og strutsen, kan fordøye alt slikt selv etter en solid middag med kjøtt og grønnsaker - for de tåler ikke å gå glipp av noe. Er visse andre lik maskiner som fremstiller dette fóret, så er disse leserne kveget som kjører denne hakkematen i seg. For nitusende gang leser de historien om Zebulon og Sefronin, om hvordan de elsket hverandre som ingen hadde elsket før, og hvordan deres kjærlighets strøm aldri stilnet et eneste sekund — kort sagt hvordan den for av gårde og snublet, kom seg opp igjen og pilte videre! Om hvordan en uheldig stakkar havnet oppe i et kirketårn enda det ville vært bedre for ham om han aldri hadde greid å komme så høyt som opp i en støpul engang. Og etter at den overstrømmende forfatteren omsider har fått anbrakt ham der til ingen verdens nytte, ringer han med klokken for at hele verden skal styrte til høre — akk, ja! — hvordan han kom seg ned igjen! Jeg vil hevde at man gjorde best i å forvandle alle slike universalromaners høytstrebende helter til væhaner, på samme måte som man før i tiden pleide å anbringe heltene i stjernebildene; så kunne de svinge rundt seg selv til de rustet, og ikke komme ned igjen mer i det hele tatt for å plage skikkelige folk med narrestrekene sine. Neste gang forfatteren ringer med klokken, vil jeg ikke røre meg av flekken om det så er hele forsamlingshuset som brenner ned. «'Dudli-dudli-dei – san’ roman fra middelalderen av den berømte forfatteren til 'Dudli-dudli hei-san', utkommer i månedlige hefter. Stor sensasjon! Vær så vennlige ikke å trykke på der bak!» Alt slikt sluker folk med oppspilte øyne, spent og primitiv nysgjerrighet og utrettelig flinthard magesekk, som et fire års barn med sitt fargestrålende to-cent-hefte om Askepott - og så vidt jeg kan se uten spor av nytte for deres evne riktig uttale eller betoning, og uten å være blitt flinkere til å trekke ut eller tilsette noe moral til det hele. Resultatet er et sløvet syn, treghet i vitale deler og en generell utvanning av alle sinnsevner og intellektuelle potensial. Den slags vørterkake bakes daglig i praktisk talt hver eneste ovn, med større iver enn brød av ren hvete, rug eller mais, og finner et langt sikrere marked.»

Lett litteratur eller «vørtekakene» som han sikter til selger som aldri før og nå skriver vi 2016. Det ser ikke ut som om utdannelsesnivået, som har økt etter 1854, og hva man velger å lese, er synonymt. Jeg synes det er synd at han sammenligner denne type litteratur med vørtekake, det synes jeg smaker godt. Askepott-bøker hadde passet bedre.

Det var noen smakebiter fra Walden Livet i Skogen av Henry D. Thoreau. Ikke lett litteratur, men lesverdig selv om boken etter min mening er preget av «tidens tann».

Omtalen er en kopi av et blogginnlegg på min bokblogg Tones bokmerke

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Mah-Rukh Ali har gjort et tappert forsøk på å beskrive IS, enig i det.
Men på side 181 sier hun, sitat: "IS er mer ekstrem enn al-Qaida, og fører til spredning av en bevegelse som er den verste i sitt slag siden nazismen. IS er ikke bygd på noen islamsk ideologi. IS spiller på illusjoner. Terrorbevegelsen har ingenting å gjøre med verdens over 1,5 miliarder muslimer."

Selvsagt må det være ille for alle som bekjenner seg til islam å oppleve at islam er grunnlaget for en slik bestialsk terrororganisasjon. Det er ikke vanskelig å forstå at mange muslimer ikke liker å bli sammenlignet med IS. Bortforklaringene har vi fått lenge, fra mange hold: "IS har ingenting med islam å gjøre."
Mah-Rukh Ali er selv av pakistansk opprinnelse, er selv muslim, og det er ikke vanskelig å sette seg inn i hennes tenkemåte: hennes islam har ingenting med alle de bestialske terrorhandlingene til IS å gjøre.
Men det sørgelige faktum er at IS har absolutt noe med islam å gjøre. Dette er temmelig åpenbart. IS spiller på illusjoner. Ja. Hele islam spiller på illusjoner, skapt av en stormannsgal "profet" i det 700 århundre.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Omtalt av allsidige Per Steinar Runde, her:

"En kvinne i Berlin" er dagboka til den tyske journalisten Marta Hillers
frå perioden 20. april til 22. juni 1945,
der ho fortel om massevaldtekter utført av sovjetiske soldatar
etter sluttkampane i Berlin.
Hennar overlevingsstrategi var å finne seg ein russisk offiser som "fast følgje"

"Studier tyder på at voldtekter i krig er spesielt brutale, og spesielt utbredt,
der det eksisterer et større kulturelt skille mellom okkupasjonsstyrkene
og sivilbefolkningen.
Denne teorien blir bekreftet av hendelsene under andre verdenskrig.
Franske kolonistyrker i Bayern var spesielt beryktet.

I følge C. Bielenberg, en engelsk kvinne som bodde i en landsby i nærheten av
Schwartzwald, hadde de marokkanske styrkene "voldtatt opp og ned langs dalen"
så fort de kom.
Senere ble de byttet ut med andre soldater fra Sahara,
som "kom om natten og omringet hvert eneste hus i landsbyen og voldtok jenter
og kvinner mellom 12 og 80".
I Tübingen ble jenter så unge som tolv år og kvinner så gamle som sytti
voldtatt av marokkanske soldater."

Mange av dei sovjetiske soldatane var ikkje etnisk russarar,
men kom frå sentralasiatiske sovjet-republikkar med annan etnisitet og kultur
enn tyskarane, slik at begge partar oppfatta kvarandre meir som framande.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Overlege Reppesgård hadde stilt en grov psykiatrisk diagnose
i radioens Her og Nå ....
Det vedkom hverken Nessa eller Knudsen at de ble erklært
sinnslidende:
--Det forekommer meg å være en helt rimelig karakteristikk
av politisk opposisjonelle i et samfunnssystem som det norske,
sier Knudsen ...

de var innkalt på teppet til kirkeminister Kolle Grøndahl
den 16.mai om formiddagen.
Samme morgen kom de kjørende inn på Vår Frelsers Gravlund i
en sort bil med begravelsesmerke på taket.
I bakvinduet lå en hvit liten barnekiste.

De stanset ved Wergelands grav og utsteg med en spade hver
i hånden.
- Vi er de som kaller en spade en spade! ropte Knudsen
til skaren av fremmøtte mediafolk.
De hadde et kors hvor det sto 'Veslemøy' med store bokstaver.

Politistyrken omringet prestene umiddelbart.
Kisten ble ikke åpnet på stedet.
Nessa, Knudsen og kisten ble befordret i svartemarje
til Oslo Politihus.

--Det som er litt interessant, forteller Knudsen, er at vi
ble bragt direkte til drapsavdelingen ved politikammeret.

Inntil kisten var åpnet, var vi under drapsmistanke.
Tenk det.
Maken til innrømmelse har statsmakten aldri gjort.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Ofte blir det sagt om vår tid at vi kan prisen på alt,men ikke verdien av noe.Matproduksjonen er i høy grad rammet av nettopp dette.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

"Vi har vært gjennom en fase som må hete en full krig
mot organisert kriminalitet," begynte Sir Reginald.
"Vi har vunnet en første trefning og uskadeliggjort endel fremtredende
figurer. Men jeg må advare mot for tidlig optimisme."

"Er det mulig at de kriminelle kan vinne?" spurte Lady Thatcher
som om hun ikke trodde sine ører.
Sir Reginald nikket dystert. "Den som har mest penger, vinner.
Underverdenen har i den senere tid tilranet seg umåtelige formuer.
Samtidig som det siviliserte samfunn ikke har råd til å betale sitt
politi anstendige gasjer, kan mafiøse miljøer tilby bestikkelser i
slike størrelser at de blir uimotståelige for de fleste. Det er en
høyst farlig utvikling."

(A.Rypdal, 1997)

PS 2021.01 - Litt mer om " Rypdal-paradokset " >

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Når jeg leste boka var det som om hovedpersonen fortalte direkte til meg, til bare meg en sen kveld på kafe med et glass vin og pledd. Det er noe intimt og noe insisterende i hvordan hun beretter historien. Fortelleren fordrer at jeg lytter, hun kokketerer med sin uvitenhet, sin uskyld og sin unge alder.
Hun sier aldri hva hun heter og hun snakker til meg som om jeg er han, til et du

Det startet som en forelskelse, det ble etterhvert en besettelse å verne om tosomheten og om de ville planene de la for framtida. Alt var tilsynelatende perfekt; sene kvelder med gode samtaler om alt, altoppslukende sex og sjelevennfølelsen. Så begynte det å rakne

Han lyver for henne. Hun lyver for seg selv

Allerede når historien starter vet vi at det vil ende trist. Det sier mye om Hegazi Høyers dyktighet som forfatter at vi fortsetter å lese/ lytte, at vi følger etter ordene, må vite mer. Spenningen holdt hele veien. Det er så mye mer interessant å lese om kjærlighet som er destruktiv, som skurrer, som setter spor; fingeravtrykk på hjertet

Boka vekker så mye i meg og jeg har så mange spørsmål. Hvorfor var hun villig til å ofre seg selv for troen på kjærligheten, på tosomheten? Hvor mye kan en overse, dytte under teppet? Hvorfor tillot hun at de isolerte seg, trakk seg unna resten av livet?
Hvor godt kjenner vi oss selv, sånn egentlig? Og den vi er kjæreste med? Hvor mye fornekter vi? Har vi alle blindflekker for å kunne bevare kjærligheten? Hvor mye av barndommens opplevelser bærer vi med oss som voksne? Hvor mye livsløgn kan en leve med?
Jeg foretrekker romaner som gir meg spørsmål, ikke de bøkene som serverer svar.

Ida Hegazi Høyer er et unikt fortellertalent. Fortellingen er uten overflødige scener eller ord. Uten sentimentalitet, uten klamme klissete hjertesmerte klisjeer. Hun skildrer det fine og det fæle i et destruktivt forhold. Hun viser oss den underliggende uroen, det gjemte med en vibrerende rytme. Noen av symbolene er grove mot det skjøre, som barnekorssting på silkebunn, og det kunne ikke vært formidlet på en bedre måte. At noen av hovedpersonens setninger er litt skakke og skjeve understreker det umodne og muntlige i fortellingen

Omslaget er enkelt og vakkert. Jeg kan ta på boka og kjenne rissene av bygningskonturene. De fremhever historiens tema om alt som ligger under, som ulmer; er gjemt

Utdrag:"Du la deg ut, jeg så det på deg, at noe rant igjennom, at noe forsvant, du la deg ut i motsatt kjøreretning, selv om sikten der fremme ikke var særlig god. Jeg husker jeg lot som om hendene hvilte, jeg husker jeg hadde et rom nedi magen, og da vi var oppe på siden av en lastebil og traileren kom imot, så jeg på deg, hvordan pust ble til puls, hvordan puls ble til tone- og du var en krampe og du var en kamp, og jo nærmere vi kom, desto fjernere ble ropet mitt".

Ida Hegazi Høyer har tidligere utgitt 2 romaner; Under verden (2012) og Ut (2013). At alle tre boktitlene begynner på U er en fiffig detalj jeg lar meg fascinere av.

Unnskyld er sammen med Vinternoveller og Om igjen for meg tre av årets beste norske bøker. Det er ikke lenge til jeg kommer til å lese Unnskyld igjen.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Sterkt om et destruktivt kjærlighetsforhold

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk med røtter i Lofoten og oppvokst i Oslo, kan jeg lese på forlagets nettsider. Hun debuterte med romanen "Under verden" i 2012, og hennes andre roman "Ut" kom i 2013. Hun fikk Bjørnsonstipendiet for disse to romanene tidligere i år. "Unnskyld" er hennes foreløpig siste roman. (Litt underlig at det ikke finnes noen opplysninger om henne på Wikipedia.)

Romanen "Unnskyld" har vært den store snakkisen i bokbloggermiljøet i det siste, og flere har allerede rukket å skrive om boka, se linker til disse i mitt blogginnlegg om boka. Da en av bloggerne som jeg fester stor lit til, uttalte at dette måtte være den beste norske utgivelsen i år, var jeg ikke sen om å springe av gårde og kjøpe boka. Jeg slapp dessuten alt jeg hadde i hendene og begynte å lese. Allerede nå kan jeg røpe at jeg ikke på noen måte ble skuffet!

"Unnskyld" handler om en pur ung kvinne og en fem år eldre mann og deres kjærlighetsforhold.

Hele første kapittel i boka fremstår som et frempek. Vi får forståelsen av at noe dramatisk har skjedd, men får ikke vite eksakt hva. Ikke annet enn at vi aner noe uhyggelig. Død. Gjennom dette virkemiddelet og flere frempek underveis, bygges det opp en spenning i teksten som er til å ta og føle på. Vi skjønner at bak den tilsynelatende idyllen som preger parets kjærlighetsforhold, er det noe annet, noe som fører rett inn i ... ja, hva da, egentlig?

"Jeg så deg og kledde av meg alt. Jeg så deg, og la det være sagt, jeg så deg først. Lenge så jeg på deg. Jeg sto med vannet opp til midt på leggen, det var kaldt, og du så ut som en varmere verden. Ikke fordi du var utenomjordisk pen eller faretruende rolig eller forstyrrende flørtende, du var ikke noe sånt i det hele tatt. Men du turte å være til stede uten å skulle ha noe som helst å gjøre med noen som helst annen. Du var så alene, du var det vakreste jeg hadde sett. Og da du så på meg, da du så på meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene. Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene." (side 8-9)

Fortellergrepet - at den unge kvinnen og bokas navnløse jeg-person hele tiden snakker direkte til sin hjertets utkårede, betegner ham som "du" - skaper en intensitet i teksten, som holdt meg fast fra begynnelse til slutt. At det bygger seg opp til et altoppslukende forhold hvor det nesten ikke er plass til noen andre, skjønner vi allerede før de skilles for første gang. For mannen som kaller seg Sebastian, men som egentlig heter Daniel, gir henne en ring av fiskesnøre. Denne ringen blir et symbol på deres sterke kjærlighet, og selv ikke det faktum at dette fiskesnøret etter hvert graver seg inn i huden hennes og forårsaker en verkende infeksjon, får henne til å vurdere å fjerne den. De er ett - hun og Sebastian - og dette symboliseres ved ringen som hun aldri skal ta av seg, men som smelter sammen med kroppen hennes.

Etter hvert overtar det destruktive mer og mer, og ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som ... Og når du tror at det ikke kan bli verre, så er det nettopp dét det kan - det kan alltid bli verre, mye verre! Her møtes det uskyldsrene og det utspekulerte, den ene mottakelig og naiv og den andre utnyttende inntil det psykopatiske. I vår lengsel etter kjærlighet blir vi uendelig sårbare - og for å løfte et forhold opp fra den ofte noe banale forelskelsen til et modent kjærlighetsforhold, må vi være villige til å gi mer enn vi kanskje får. Et perfekt offer for en som vet å utnytte dette ... Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen, fordi det kan komme til å ødelegge leseopplevelsen for andre som har lyst til å lese boka.

"Unnskyld" er glitrende skrevet, og romanen er så totalt annerledes alt annet jeg har lest. Og det på tross av at jeg opp gjennom årene har lest ikke helt få bøker om destruktive kjærlighetsforhold. Jeg tror at følelsen av annerledeshet og originalitet først og fremst skyldes måten historien er fortalt på; dette at jeg-personen hele tiden forteller historien til mannen i sitt liv, som omtales som "du". Det er et krevende fortellergrep, men Ida Hegazi Høyer behersker dette til fulle. I tillegg gir jo jeg-person-perspektivet oss en dyp innsikt i hva som faktisk skjer i kvinnens hode underveis, hvordan hun rasjonaliserer bort det som ville ha fått en hver annen til å fly sin vei mye tidligere. Ellers ønsker jeg å fremheve uhyggestemningen som hele tiden ligger der - fra første til siste side.

Noe av det mest interessante med romanen, er det psykologiske aspektet, tenker jeg. Det handler om hvordan vi mennesker egentlig ser hvordan ting er - i all sin galskap - men at hodet overstyrer magefølelsen, får oss til å lete etter normalitet. Dermed overser vi og skyver til side til og med det mest åpenbare, det som burde ha fått oss til å ta beina på nakken og kommet oss vekk så raskt som overhode mulig. Så er spørsmålet hvor langt det må gå før det åpenbare trenger seg så sterkt på at det ikke nytter å overse det lenger? Dette er på mange måter noe av essensen i "Unnskyld", slik jeg oppfatter dette. Forfatteren viser her en dyp psykologisk innsikt i menneskesinnet, og dette alene gjør at min interesse for hennes øvrige bøker for alvor er vekket. Det skal virkelig bli spennende å følge henne videre i forfatterskapet!

Forlaget har for øvrig på sin nettside om boka vist til Jan Askelunds anmeldelse i Stavanger Aftenblad, og jeg har lyst til å sitere dette:

"Med tre bøker er Ida Hegazi Høyer (1981, debut 2012) allerede på god vei til å etablere et bemerkelsesverdig forfatterskap, med bøker som skiller seg ut fra de gjengse romaner holdt i overflaterealisme ... Unnskyld er kjærlighetshistorien til et umake par, en skildring av besettelse og skepsis, et flerdimensjonalt portrett av en troløs elsker, en beskrivelsen av psykopatens diktatur over en mottakelig personlighet."

Med "Unnskyld" har Ida Hegazi Høyer åpnet opp øynene mine for sitt forfatterskap, og hun tilhører nå en av de mange jeg bare må få med meg når det kommer en ny roman!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Den som tier samtykker ikke, han leter etter et større nei enn det som finnes i språket.

(fritt oversatt fra svensk)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ingen moderne revolusjon eller politisk bevegelse forberedte sitt ettermæle bedre og mer detaljert enn nazistene. Som historiske landemerker skulle ikke restene etter nazistene stå tilbake for grekernes og romernes ruvende monumenter, og etter det såkalte «ruinprinsippet» ble nazistenes arkitekter bedt om å ta hensyn til de nye storbyggene som fremtidige ruiner, også når det gjaldt valg av materialer (den representative portalen måtte for all del overleve den ubetydelige bæreveggen), og sammen med plantegningene til offentlige bygg fantes ofte idylliske skisser av det samme hus i ruiner, overgrodd av eføy, i et tenkt post.-milleniums Forum Germanum.
Ironien: Hitler som en av få statsmenn uten gravsted, uten et eneste minnesmerke.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Ingen skriftefar har ennå oppdaget at han bare er en kvart katolikk, som flyter på sine latinkunnskaper og på den hellige sjargong. Han har alltid elsket ritualer, jo flere jo bedre, og Gud blir mange ganger større og herligere når han blir påkalt på latin.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mitt forslag er Aniara. En revy om människan i tid och rum, et episk dikt av den svenske nobelprisvinneren Harry Martinson, utgitt i 1956.

I det ytre handler Aniara om et enormt romskip i skytteltrafikk mellom jorden og planetene Mars og Venus. Romskipet blir truffet av en meteorsverm som ødelegger styremekanismen, og Aniara bare fortsetter, år etter år, ut av solsystemet og inn i det ukjente.

Den indre handlingen er en reise i menneskesinnet. Hva skjer med og mellom de åtte tusen menneskene i romskipet, tvunget til å være sammen, på vei mot den visse død? I et minisamfunn som farer hjelpeløst gjennom universet?

Jeg siterer fra forordet: «Aniara handlar om allt som vi inte personligen bemästrar, men som vi ändå ingår i och sammanhör med. Hur vi än lever så sker der inom ramar som på ett eller annat sätt är obevektligt bestämda. En av dessa ramar är den biologiska. Vi föds, mognar, åldras och dör. Redan inom den ramen ryms all glädje och all skräck. Dessutom lever vi inom de ramar människan tillsammans med naturen skapat, de sociala, de politiska, de religiösa og de vetenskapliga. Hela vårt liv är en serie av försök att inom dessa ramar förklara värden för oss själva, inntil gåtans eller skrämselns gräns, eller att avskärma den och skydda oss med hjälp av inåtvändhetens symboler, driftens metamorfoser.»

Da mannen min leste Aniara som gymnasiast, gjorde den et uutslettelig inntrykk på han. I de årene vi har levd sammen, har han stadig kommet tilbake til den. Jeg har begynt på den flere ganger, og uvisst av hvilke grunner, aldri kommet i mål (er det svensken, tro). De diktene jeg har lest, har gitt meg frysninger.

Diktsyklusen er utgitt på norsk av Pax forlag, og i Bokklubben som en del av Århundrets bibliotek, 2006. Verket har også gitt opphav til en opera. Jeg synes ikke Bokdatabasen gir en dekkende beskrivelse.

Aniara er en bok jeg vet jeg skal lese. Min oppfordring er at vi leser den sammen.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Hvert ord er helt riktig, og på riktig plass. Det er vel den største komplimenten man kan gi en bok.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg vet hvorfor
vinteren ikke vil hjem.
Det er ensomt

å måtte gå rett før
festen begynner.

Den vil så gjerne si noe, vinteren også,
men får det ikke til. Så står den bare der
og holder tung snø
opp foran seg.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Si fra
om du trenger en venn.

Hvis jeg var deg,
ville jeg ropt
på meg.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Femordsomtale: Dyster historie om eigenrådige damer

Treavsnittsomtale:
Rikka Torsen er frå slekta på storgarden Gan, men slekta er kjøpt ut av den rike Mattias Aga og ho bor hjå broren, den skrøpelege Jon Torsen som er bestyrar på garden, og svigerinna Fernanda. Historia blir eigentleg ikkje fortalt, den blir antyda. Ein skal vere ganske god til å tolke hint av ulikt slag for å få med seg heile handlinga, eg gjekk truleg glipp av ein del vesentlege poeng undervegs. Sterke og eigenrådige damer, utanomekteskaplege forhold, sjalusi, barnemord, sinnsjukdom og hevn er nokre av ingrediensane. Og alt fortalt saman med sterke inntrykk frå naturskildringar.

Eg fekk mange assisiasjonar til Selma Lagerlöf sin Gösta Berlings saga då eg las denne. Litt på grunn av at settingane har mange likskapar (tidleg 1800-talshistorier frå stordgardar ved ein innsjø), men mest fordi det er ein nærmast draume- eller eventyraktig tone i begge forteljingane. Men Rikka Gan er nokre hakk mørkare enn Gösta Berling.

Eg høyrde denne som lydbok på Ordflyt, dette var den siste boka eg rakk å høyre før denne tenesta vart lagt ned (snufs). Eg bladde også fort igjennom boka på nasjonalbiblioteket sine sider, og hadde stort utbytte av det som supplement til gjennomhøyringa.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Sist sett

MarianneKirsten LundBeathe SolbergJulie StensethMonica CarlsenHeidi LKristine LouiseLailaMonaBLBjørg L.KristineTine SundalGunillaReadninggirl30Emil ChristiansenGrete AastorpSverre HoemPiippokattaKari ElisabethEivind  VaksvikAstrid Terese Bjorland SkjeggerudAnne-Stine Ruud HusevågEgil StangelandHarald KRune U. FurbergPrunellaToveGodemineG LTone Maria JonassenAvaVibekeMorten MüllerPer LundBookiacSynnøve H HoelSolDolly DuckAkima MontgomeryLillevi