Bokelskere.no

Rå maktkamp, drap, voldtekt, kjærlighet, lengsel - og svartedauden. Ken Follett skriver usentimentalt (i alle fall nesten!) og spennende om en beinhard historisk periode. Og la det ikke være noen tvil om at Follett skriver med sterk sosial profil med hjertet til venstre.

Og vinnerne var:

Beste bok-avstemningen ble avsluttet 15. mars 2022 ved midnatt.
Flest stemmer og klar vinner:
Markens grøde (1917) — Knut Hamsun

På delt annen plass kom:
1Q84 (2009-10) — Haruki Murakami
Hundre års ensomhet (1967) — Gabriel Garcia Márquez
Mengele zoo (1989) — Gert Nygårdshaug
Nattens brød (1940-59) — Johan Falkberget
To the Lighthouse / Til fyret (1927) — Virginia Woolf
Verden av i går (1941) — Stefan Zweig

(Utgivelsesdato for originalutgave; norsk oversettelse kan ha kommet ut flere år seinere).

En varm takk til alle som foreslo bøker og stemte over kandidater til beste bok siste 125 år.

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

• Du må ikke sove! Du må ikke sove!
  Du må ikke tro, at du bare har drømt!
  Igår blev jeg dømt.
  I natt har de reist skafottet i gården.
  De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

Arnulf Øverland, -1937-

Jeg har nå lest alle de 4 bøkene i OXEN serien og skriver her en "omtale" som jeg gjør felles for de alle fire. (Ja, den første har jeg visst allerede sagt noen få ord om, så den omtalen får stå som den står.)
Oxen serien er 4 sammenhengende bøker som MÅ leses i rett rekkefølge synes jeg. Da får man med seg bakgrunnen til de tre hovedpersonene og utviklingen av disse utover i bøkene. Handlingene fra den ene boka til den andre er også nøye hektet sammen.
Felles for dem alle er at de er utrolig godt skrevet synes jeg. meget spennende jevnt over med tett framdrift og stadige overraskelser. Bøkene er bygget over et litt annerledes konsept enn "krim-bøker" flest. Her er ingredienser fra mange sjangre; både "action", politisk utroskap, krim etterforsking og intern etterforskning i politiets egne rekker. Det hele med et lett dryss av konspirasjonsteorier. I tillegg får vi et gufs av gammelromantisk nasjonalisme med mystiske møter i gamle middelalder slott. Hva er dette Danehof og hvem besitter lederplassene? Hvem beskytter hvem?
Her er 3 sterke personligheter: Vi har OXEN; en høyt dekorert Krigsveteran, ofte i en slags "ensom ulv" rolle som ikke stoler på noen. Så har vi Axel Mossman som sjef for det Danske PET, og til slutt Margrethe Franc med diverse roller og oppdrag i og for PET. Et sterkt team, men kan de stole på hverandre?
Felles for alle bøkene er de sterke kreftene som er i sving, både på det kommersielle og det politiske plan. Og i felles forbund settes lovverk til side og liv går tapt " i det godes sak". OXEN, Mossman og Falck settes på store prøvelser i deres kamp mot de krefter som truer Danmarks demokrati og trygghet.
Bøkene er alle ganske lange og nokså detaljrike. Ikke alt fremstår som nødvendig kanskje, men jeg synes at alt etter hvert faller pent på plass og ville ikke unnvære en eneste side. Skulle ønske det dukket opp flere bøker med OXEN & Co, da dette nok er det beste jeg har lest i sjangeren på mange år.
Kan ikke bli annet enn 6 fra meg.

Kim Leine avslutter som venta Grønlandstrilogien sin svært sterkt!

Kanskje et lite hakk under nivået på de to første bøkene, men jeg storkoste meg med alle de 844 sidene.

Synes det bare var positivt jeg :) Norli linker inn til siden her, noe som kanskje gir enda flere brukere og lesere!

Hele poenget med å lage en bokomtale er vel å inspirere flest mulig folk, og da er et jo veldig bra at kanskje enda flere ser omtalen!

Der norli skriver "Se lesernes omtaler av boka" er det en lenke som fører til vår bokside for en gitt bok.
Når man klikker denne, forlater man norli.no, og flyttes til bokelskere.no.

Massevis av andre nettsider lenker også til våre boksider.

Vi er selvfølgelig bare glade når det skjer.

Heisann Lillevi, takk for innlegg!

Vi er klar over denne funksjonen hos norli.no.

La meg fortelle om hvordan den kom til:

Norli kontaktet oss i fjor og spurte om et samarbeid.

De ønsket å bruke anonyme terningkast fra bokelskere.no på sine nettsider.

Vi takket ja til dette.

De mottar i praksis en liste fra oss om hvor mange terningkast 6, 5, 4 osv som er trillet for en gitt bok.

I retur gir de oss et månedlig vederlag. I tillegg lenker de tilbake til oss slik at brukere fra norli.no kan klikke seg til bokelskere.no.
Disse lenkene fra norli.no fører til bokdetaljsider på bokelskere.no. Bokdetaljsidene våre inneholder bokomtaler.

Norli mottar ingen brukerdata og ingen bokomtaler fra bokelskere.no. De henter heller ikke noen bokomtaler.

Vi har tre inntektskilder: Bannerannonser, "kjøpeknapper" som fører til ulike bokhandlere, samt utleie av anonyme terningkast til norli.

All disse inntektskildene er kommersiell virksomhet.

Jeg skjønner skepsisen til til denne delen.

Terningkastene og bokomtalene som deles på bokelskere har en stor verdi for oss her inne.

I tillegg vet vi at de brukes av biblioteker, i bokhandlere, forlag, og at de leses flittig av mange forfatttere.

Denne verdiskapningen er det altså mange som nyter godt av.

Samarbeidet med norli gir oss en flott mulighet for få en liten del av disse verdiene som vi kan bruke til drift og utvikling av dette nettstedet.

Bokelskere.no skal være er et vennlig og åpent nettsted som det er gratis å bruke.
Nettstedet er imidlertid ikke gratis å drive.
Dette gjør at vi er nødt å ha inntekter.

Cara Hunter er et navn jeg har lagt merke til, men ikke brydd meg noe særlig om, inntil nå.

Bedre sent enn aldri
Grunnen vet jeg ikke. Jeg har to andre bøker av henne ulest i hylla og de virker som realistiske og spennende krimbøker, men andre bøker har kommet i veien. Det var noe med denne boka, som gjorde at jeg ikke ventet lenge med å lese den. Syntes både tittelen og baksideteksten virket dystert, og det var akkurat det jeg ville ha. En dyster krimbok. Jeg leser ofte krimbøker og jeg tar ofte en pause fra dem også, når de begynner å bli monotone og like. Det er ikke noe spesielt med denne heller, men snarere fascinerende.

Spesielt temaet er fascinerende som man ikke kan si noe om siden det avslører en del av saken Adam Fawley og hans team skal etterforske. Det er om blant annet hat og hvorfor kan hat føre til drap. Dette er den fjerde boka om Adam Fawley og jeg er sløv på å lese bøker i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet bøkene og hvilken sjanger en bokserie tilhører, men når det gjelder krimbøker, synes jeg ikke det blir rotete hvis man ikke har lest fra starten av. Særlig ikke hvis forfatter gir hovedkarakterene god bakgrunnstoff. Da henger man i hvert fall med og det gjorde man i denne, og i hver bok er det som regel en ny sak. Denne gang er det om en drosjesåfør som finner en jente gående alene og virker veldig medtatt. Hun gråter, sjangler og det ser ut til at hun er utsatt for noe. Han vil kjøre henne til politi eller sykhus, men jenta nekter og vil at sjåføren skal kjøre henne hjem hvor hun bor med mor og søster. Når politiet oppsøker henne, nekter hun å snakke. Hvorfor vil hun ikke samarbeide og kommer hun til å samarbeide når en jente i nærheten forsvinner?

En krimsak med mange aspekter
Dette høres kanskje ut som en helt vanlig krimbok, men det er det ikke. Boka er mer enn som så. Selv om det var enkelt å se sammenhengen i det hele før etterforskerne, så gjorde det ikke noe, for boka er såpass realistisk og medrivende. Det er en stor bok på over fire hundre sider, men besto av få dødpunkter, noe som er sjeldent, for ofte kjeder jeg meg i midtpartiet i en krimbok, men det skjedde ikke med denne. Fortellerstemmen til Hunter er svært nøktern og engasjerende. Man må lese litt til og kanskje enda mer for å se om man har rett, og det er litt artig når man har rett. Sånn er det vel når man har lest og sett en del krim. Men syntes ikke det ødela selve spenningen fordi karakterene, både Fawley og teamet hans og diverse mistenkte som oppstår, var interessante å bli kjent med.

Hadde også sansen for ofte skifting av perspektiv som gjør en krimbok mer realistisk, og likte hvordan teksten forandrer seg på når det gjøres opptak av avhør, rettsdokumenter og diverse. Teksten blir da ikke så monoton. Boka består også av et persongalleri som man får medfølelse for og bryr seg om, noe som ikke skjer så ofte i krimbøker.

Det jeg ikke likte så godt å lese om var om Fawleys kone og hennes tid som gravid. Graviditet i bøker har jeg alltid hatt lite interesse for å lese om uansett sjanger, og det dreper på en måte resten av spenningen i boka. Ødelegger litt av flyten. Men heldigvis var det ikke for mye om det, og for min del var det for lett å finne ut sammenheng og diverse i saken Fawley og teamet hans stresser over. Likevel ødela det ikke resten av boka som er godt skrevet og tar opp et tema eller to som det skrives altfor lite om. Håper å få sjansen til å lese de to uleste bøkene jeg har av Hunter før året er omme, for dette ga mersmak! En av de mer realistiske krimbøkene jeg har lest på en stund.

Fra min blogg: I Bokhylla

Flott at du har varslet og gitt beskjed. Jeg holder på med å slette brukerne som er innvolvert i dette.

Pussig observasjon i dag: Nyutgitt bok har på få timer fått fem-seks omtaler fra "bokelskere" som kun har den aktuelle boka i "samlingene" sine, og som har vært medlemmer i mindre enn et døgn. Alle med terningkast 6. Bokelskere kan brukes (misbrukes?) til så mangt. eller er jeg i ferd med å bli en konspirasjonsteoretiker?

Dette er en kriminalroman, men med et innhold som strekker seg langt utover det rent tradisjonelle. Handlingen foregår i grensetraktene mellom Sverige og Norge, øde strøk der det bor relativt lite folk.

Siden hovedhandlingen kretser rundt sankthansaften, er også tilreisende til stede her, bl.a. et nederlandsk par som blir funnet drept, stukket ned kniv i teltet de har slått opp. Den første som oppdager dem er lærerinnen Annie. Hun kommer fra storbyen som hun har brutt opp fra, for å slå seg ned her oppe i skogene hos kjæresten Dan, som før har vært elev hos henne. Annie har med seg den 6 år gamle dattera si, Mia. I nærheten av åstedet får Annie øye på en mørkhåret ung gutt som haster av sted. Hun er overbevist om at dette er drapsmannen.

Men den travle mørke unggutten er ingen andre enn Johan (bokas andre hovedperson). Han bor sammen med foreldrene og fire eldre halvbrødre. Skolelyset Johan føler seg helt annerledes enn de noe brutale brødrene. Ofte blir han mobbet og havner i slåsskamp med dem. Denne dagen har de senket ham ned i en uttørket brønn og så gått sin vei. Det varer lenge før Johan finner en måte å komme opp av brønnen på. Nå er han fast bestemt på å komme seg bort fra hjemmet der moren Gudrun er den eneste som støtter ham. Johan får haik med en middelaldrende kvinne som har en finlandssvensk dialekt. Hun tar ham med langt inn i Norge. Her blir Johan anbrakt i et lite hus bortenfor et større, men folkene som holder til der, bør han ikke vise seg for. Om natten kommer kvinnen som kaller seg Ylja til ham, og den 16 årige gutten får sine første seksuelle opplevelser. Trangen til å komme bort herfra vokser i ham. Han prøver å ta seg ut av vinduet, men skader den ene foten sterkt. Skaden ser bare ut til å bli verre, og til slutt er det Ylja som sender ham bort. (Johan drar videre til byen for å studere og så jobbe, og det skal ta mangfoldige år før han igjen er på hjemtraktene). Omsider finner Annie fram til stedet der hun og Mia skal bli boende. Det er et lite alternativt samfunn der noen folk lever sammen i et slags kollektiv.

Da vi møter hovedpersonene igjen, har det gått 18 år. Annie bor nå for seg selv, og Mia holder til inne i byen. En natt våkner Annie av stemmer utenfor huset. Hun kikker ut og ser Mia sammen med en mann. Annie gjenkjenner ham umiddelbart som den mørkhårede gutten fra mangfoldige år tilbake (drapsmannen?) Hun føler en sterk skrekk, men sier likevel ikke noe til dattera. Neste dag har Annie forsvunnet, også haglegeværet som hun alltid hadde liggende bak sengen er borte. Det blir satt i gang manngard. I spissen for letingen står Johan og Mia, som nå venter barn sammen, og legen Birger som i lengre tid har vært kjæreste med Annie. De finner henne under vann, truffet av skudd fra haglegevær. Det er uvisst om det skyldes en ulykke, at hun hadde falt og geværet gått av eller om det var drap utført av en annen.

Det blir Johan og Birger som tar opp etterforskningen av både den gamle og den nye hendelsen. De oppsporer Ylja som egentlig er høyskolelærer i Finland, samtidig komme de over Dan som nå driver en slags bokhandel. Det blir slått fast at ingen av disse var den skyldige. Og da de endelig finner fram til løsningen, ser de at denne er langt nærmere enn hva de hadde kunnet forestille seg.

Dette er Britt Karin Larsens gjennombruddsroman og første bind i hennes trilogi om romanifolket, eller taterne, - dette myteomspundne folket som fikk en så hardhendt behandling. Det har vært en interessant og tankevekkende innføring i en kultur og livsform på siden av den tradisjonelle norske på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger flere familiemedlemmer i tre forskjellige følger, med slektsbånd på kryss og tvers, så boken kan vel kalles en kollektivroman, selv om den nok har noen tydelige hovedpersoner. Dette oppleves som veldig riktig, for den skildrer et folk med sterk fellesskapsfølelse og stolthet, og det er nettopp denne kulturen som er hovedtemaet og skildres gjennom mange enkeltskjebner. Det er en fascinerende innføring, for taterne hadde jo en livsform som på det beste frir til romantikeren i oss, med frihet og leirbål under stjernene, men også et liv som på det verste var beinhardt og iskaldt, - og som mange norske bønder og myndighetspersoner gjorde enda verre! I dette første bindet har det norske storsamfunnet ennå ikke satt inn alle angrepene på dette folket, men «Misjonen» (Norsk misjon blant hjemløse) var i gang med rett og slett å ta barna deres, og vi får ta del i taternes frykt for dette og deres hjerteskjærende fortvilelse når det skjedde. Disse ugjerningene fortsatte langt ut på 1900-tallet; da opplevde de jo etter hvert også å bli fratatt hestene og mange ble tvangssterilisert eller lobotomert, - en kultur og mange mennesker ble knust. Derfor er jeg slett ikke sikker på om jeg orker å lese de to oppfølgerbøkene, - men dette har vært en interessant og fascinerende innføring i en for meg ukjent kultur.

Moral kan også komme fra inni oss. De fleste kulturer og samfunn har hatt en del av de samme moralske holdningene, tross forskjellige guder, forskjellig historie osv. Gud er menneskeskapt, og siden mennesker ikke er fullkomne kan heller ikke noen gud være det :)

Men her blir vi aldri enige. Jeg planlegger å dø som hedning, så du får aldri overbevist meg. Om Gud finnes og absolutt vil at jeg skal tro på ham får han vise seg sjæl. Han kan ikke forvente at folk skal tro på noe så urealistisk og ulogisk som intelligente mennesker i dag - uten å gi noe snev av bevis.

Det er en krevende tid for alle, og noen har det verre enn andre. Vi søker informasjon og prøver å orientere oss i ukjent landskap. Det er da både legitimt og nødvendig å stille spørsmål både ved vedtatte og mindre vedtatte sannheter. En viss skepsis er sunt, men ved sunn skepsis kreves også en dose kildekritikk. Dette gjelder både ulike myndigheters informasjon og konspirasjonsteoretikere og andre som bare rett og slett vil skape frykt på feil grunnlag.

Midt oppi dette er det også lurt å skape seg noen fristeder hvor man kobler av og tenker på/gjør noe helt annet. Avkobling er godt for både den fysiske og psykiske helsen. Mange ønsker nok å ha bokelskere som et slikt fristed.

Pandemien stiller oss overfor nye utfordringer. Jeg tror ikke bevisst manipulerte vaksiner er noe vi trenger å bekymre oss for og bruke energi på - vaksiner er faktisk det som kan hjelpe oss igjennom denne situasjonen!

Jeg håper du også har hatt en fin og avkoblende helg :-)

Ærlig talt, kan du ikke ta deg en pause snart?

En bra historie, annerledes med tanke på hovedpersonen og hennes liv og bosted. Jeg får absolutt sympati for henne, og tar meg selv i å ønske at jeg kunne trøste henne underveis. Beskrivelsene blir for poetiske og lyriske for meg, de irriterer bare. Og slutten var ikke god, løsningen på mysteriet blir for dum.
Terningkast 4.

Engler finnes ikke, ergo kan man heller ikke snakke med dem. Så enkelt er det. Hvis de fantes ville de vist seg for folk som meg, som ikke trodde, for å overbevise oss. Ettersom de ikke gjør det kan man bare konkludere med at man alt må ha illusjonen om at de finnes for å kunne innbille seg det.

Hvis du mener du snakker med engler ville jeg nok først og fremst anbefalt psykiatrisk behandling. Lykke til.