Bokelskere.no

Hvis du mener du snakker med engler ville jeg nok først og fremst anbefalt psykiatrisk behandling. Lykke til.

Sjelen er en konstruksjon. Det du snakker om er bevissthet, og det er noe som finnes i hjernen vår. Jo, selvsagt dør hjernen vår når kroppen dør. Dette opplever jeg som et av de beste argumentene mot gud: når menneskene forstår nok om vår egen hjerne til å rekonstruere den, kan vi lage menneskelig bevissthet. "Sjelen" vår er det vi oppfatter som oss selv - og det er en rekke kjemiske forbindelser i en organisk hjerne. Det er ikke noe overnaturlig ved det.

Kan du vise til forskningsresultater som motbeviser for eksempel eksistensen av enhjørningen? Det er umulig for vitenskapen å bevise eller motbevise produkter av menneskets fantasi. Gud er et slikt «produkt», sant og nyttig for noen, usant og unyttig for andre. Vitenskapen beskjeftiger seg ikke med slikt.

Ifølge min barnelærdom dreier det seg om nettopp tro. Ernst Orvil gir svaret; Gud eksisterer for dem som tror på ham, og eksisterer ikke for dem som ikke tror på ham (se diktet fra Ava). Det er hele poenget, så enkelt er det - med mindre du ikke aksepterer at andre tror noe annet enn deg.

For meg er bare tanken på at det finnes en gud helt absurd. Vi lever i et univers som stort sett kan forklares ved hjelp av fysiske lover. Det er ting vi ikke vet, men ingenting tyder på at det er noe vi ikke kan finne ut av på et eller annet tidspunkt, selv om det nok ikke blir i min levetid. Mennesker er dyr og det er vel få ting som er bedre dokumentert enn at evolusjon skjer i naturen og at vi også er en del av den. Derfor er også tanken på et liv etter døden absurd for meg - for vi er organisk materiale, når vi dør så dør vi. Det gjelder mennesker og andre dyr. :) Det vi tenker på som vår sjel er kjemiske forbindelser og reaksjoner i hjernen. Når hjernen ødelegges finnes ikke dette selvet, bevisstheten, mer.

Så argumentet mot får bli: hvorfor i all verden skulle det finnes en gud? Det er ingenting som tilsier det.

Bare en mor. Roy Jacobsen.
Denne fyren her altså. Han har gitt oss så mye, og jeg har lest altfor lite av ham.
Men denne trilogien, som vokste seg til fire bøker, den har jeg kosa meg med. Roy er en jordnær forteller i en klasse for seg.
Den begynte med De usynlige, gikk videre til Hvitt hav, Riegels øyne, så kom han på at han måtte skrive ei bok til om Ingrid frå Barrøy. For meg ser det ut seg om han flyter sakte men sikkert mot Oslos blokkbebyggelse, så det er nok flere enn meg som håper han biter tak i sine tidligere verker. Vi som lever får se.
Som i de andre bøkene er det ikke alle som overlever. Det er jo naturens og historiske romaners virkelighet. I den boka er Ingrid voksen, klok og ei dame som følger med, og som folk går til når liv og død butter i mot.
Skikkelig kjekt å leve livet på Barrøy sammen med Ingrid igjen - og jeg håper på et gjensyn, om det blir videre i ei bok, eller om det blir på fjernsyn. Serien roper etter et flimselskap

Felemakaren. Edvard Hoem.

No ligg eg her, lesaren, ser vekselsvis ned i Kindelen og ut i det mørklagte rommet. Ikkje med eit tomt blikk, nei tvert om; eg ser fram og veit der står eit fjernsyn rett framfør meg på veggen der. Eg ser, og det eg ser er mykje klarare enn kva fjernsyn som helst kan formidle.
Eg ser Lars Olsen Hoem når han går frå Åndalsnes til København for å delta i krigen mot engelskmennene. Napoleon var nevnt, men han er ikkje viktig. Kanskje Napoleon var viktig, men han er det ikkje no. Eg synes der er noko rart med foten min, og ser etter om eg har gnagsår - nei, det har eg ikkje. Eg ser mot den mørke skjermen eg veit er der, og føler meg sikker på at hendelsene forfatteren malar frram om slaget mot engelskmennene i København 1801ville blitt sensurert vekk. Lukta. Den lukta av brente skip og menneske, som spredde seg som ein eim på Købens rem, klarer ikkje fjernsynet å mane fram like godt som ei bok gjer det. Ei bok og eit mørkt rom er betre. Då står ikkje teknikken i vegen mellom forfattar og lesar. Sånn er det med den saken.
Sove no? Nei, eg vil ikkje la dette sleppe. Eg har lest boka, men blir ikkje ferdig med ho. Eg tenkjer på dette med å sove, korleis det var å sove på det engelske fangeskipet Brave. Kaldt måtte vere. No frys eg, må rette litt på dyna. Eg tenker på han som miste kona si, veit at mi ligg her, men strekker ut ei hand for eg må kjenne etter for å være sikker. Får lyst til å vekke henne, fortelje henne kva ho betyr for meg, men berre kviskrar det ut i mørkret. Ho har ei jobb å gå til, skal tidleg opp.
Før i tida, tidleg på 1800-tallet, var det einaste sikre at det meste ikkje var sikkert. Det var eit strev. Eg vrir meg og ser i mørkret ut der eg veit fjorden ligg, og er glad for eg slepp å ro ein færing ut for å sikre mat til meg og mine. Eg tenker på for eit liv dei hadde, disse som budde og levde i traktene rundt Harøya, Ona, Bud og Kristiansund - der morsslekta mi hadde sitt hav og opphav. Ei losfamile frå Husøya/Ona. Eller farsslekta, fiskarbønder og håndverkere fra Gurskøya. Er det genane mine som reagerer når Lars spelar på fela si? Er det genane mine som vibrerer saman med lyden fela til Lars?
Eg veit ikkje.
Eg ser ned i min Kindle, blar i biblioteket der, tenker på om Felemakaren er den beste boka som er der, før eg ser ut i mørkret igjen og tenkjer på at ein ikkje skal rangere bøker - dei skal leve sitt eige liv. Eg har nett lest Jakobsens siste bok om Ingrid på Barrøy, Hekneveven av Mytting, og Slutten på historien av Jan Guillou. Historiske romanar alt i hop. Mykje likt i dei norske. Strev i relasjoner, og kunnskap om håndverk, mat og natur var viktig. Sverige hadde adel. Truleg mat også. Lite vind og intet skikkelig hav, men et hav av muligheter.
Denne boka og forfattaren vil nok leve evig i norsk litteraturhistorie. Edvard er den største norske nolevande forteljaren vi har. Dette er skikkelig håndverk, og det er utruleg kor god han er til å skildre anna håndverk - felemaking i sær.

Hver gang jeg ser en bok av Nesbø, er jeg ikke en av de som blir heftig og begeistret, men snarere på vakt ...

Noen bøker har man et anstrengt forhold til
Aner i grunnen ikke hvorfor, men det har alltid vært sånn. Har ikke noe i mot ham personlig, så det er ikke han jeg kritiserer, men bøkene. Hver utgivelse blir omtrent reklamert nesten et halvt år før utgivelse, og synes mange av bøkene hans har vært helt ok eller ikke helt min smak. De få jeg virkelig har likt er Snømannen og Marekors. Jeg har også lest noen bøker med og uten Harry Hole. Så bøkene til Nesbø har jeg litt anstrengt forhold til, fordi de får så mye oppmerksomhet enn andre bøker. Samtidig har jeg en nysgjerrighet i meg som jeg ikke får til å kvele, så klarer ikke å holde meg helt unna, heller.

Kongeriket er en av bøkene uten Harry Hole. Det er om båndet mellom brødre som er både litt annerledes, spesiell og spennende på sin måte. Roy og Carl Opgard bor i den oppdiktede bygda Os. De bor på en liten fjelltopp vekk fra resten av bygda. En ulykke skjer med foreldrene deres slik at de blir overlatt til seg selv i ung alder, men med litt hjelp fra onkel Bernard, klarer de seg godt. Roy blir værende på gården, og hjelper til i verkstedet hos onkelen. Han drømmer om sin egen bensinstasjon en dag. Broren hans begynner å studere i Minnesota, USA. Etter mange år uten å ha sett hverandre, vender Carl tilbake tl deres barndomshjem, hvor Roy fremdeles befinner seg, og sammen har han med seg sin utkårede, Shannon som er fra Barbados. Roys lillebror er kommet hjem med store planer. Han ønsker å gi bygda et høyfjellshotell, men han trenger stemmer fra bygda for å sette det opp. Vil de like å gjøre bygda mer attraktiv for turister? Som unge brødre, hadde Carl en tendens til å havne ofte i trøbbel som Roy måtte ordne opp i for å beskytte ham. Vil det gjenta seg i voksen alder også? En mørk bok om masse intriger, trusler, farlig begjær og hemmeligheter.

Fengslende karakterer i en liten bygd
Er det noe Nesbø er god til, så er det å karakterbeskrivelser, skape mystiskk og beskrive dyster landskap. Han klarer å få frem alt dette på en nydelig og troverdig måte. Man føler litt på klaustrofobien selv om man ikke sliter med det ellers, og følelsen av å være på vakt, for man vet ikke hvem man kan stole på. Siden disse to brødrene er vant til å havne i trøbbel, har de for vane å se seg over skulderen, men de lar seg ikke stoppe. Begge har en drøm de bærer på og de er villig til å gå langt for å oppnå drømmene sine. Det er en stor forskjell på bensinstasjon og høyfjellshotell, men de viser begge at de er ekte på sin måte, og har ambisjoner. Det er også lov å ha forskjellige drømmer. Noen drømmer lite, noen drømmer stort. Det viktigste er vel å drømme om noe - samme hvor usannsynlig det er. Ha noe å gå etter, og få en slags drivkraft. Det er det denne boka handler mye om. Drivkraften i mennesker. Selv om dette er en roman, er det også med litt mord og forbudt/farlig begjær. Hvem det gjelder røpes ikke selvfølgelig, men det er temmelig åpenbart. Så det er ikke bare intriger og hemmeligheter, men også mennesker som dør og sterke følelser i sving. Så dette er en bok som har litt av alt.

Boka kan virke skremmende stor for noen. En murstein på 630 sider. Selv brukte jeg to uker på den, siden jeg leser flere bøker "samtidig", men til tross for at den er dyster og noe voldelig, er den veldig lettlest og består av svært korte kapitler. Så lesingen går nesten av seg selv. MEN det er jo noen dødpartier her og der. Det må man regner med, spesielt i store bøker. Ikke alle intrigene er like fengslende å like om, spesielt ikke dramet med denne personen som alltid sladrer om noe. Jeg sier ikke hvem. Hun brydde jeg meg ikke en døyt om. Jeg brydde meg heller ikke stort om elskovsscenene mellom to personer som ikke burde forelske seg i hverandre. Sier selvfølgelig ikke hvem det er, heller. Har ikke noe i mot forelskelse, men farlig/forbudt begjær har man lest en del ganger før, og syntes det ødela resten av spenningen i boka. Det kommer litt i veien. Liker også at dette bygdefolket har sine egne lover og regler. I hvert fall virker det sånn.

Det mest spennende og fascinerende med hele boka var båndet mellom Roy og Carl. Hvor villig er de til å dekke over for hverandre, når en av dem gjør noe galt? Er familiebånd viktigere enn loven?

Kongeriket har sine seigheter, men stort sett drivkraft og byr på spennende lesestund om en noe merkelig familie med sine hemmeligheter, drømmer, håp og det å leve som en outsider i en bygd der alle kjenner til alle. Selv om jeg kviet meg litt i begynnelsen før jeg leste den, var det ingen grunn til det. Har Kniv med Harry Hole liggende ulest fra i fjor, og kniver om, jeg mener, kvier meg til om jeg skal lese den snart. Vurderer om jeg skal ta den frem i november eller ikke.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt skrevet og levende fortalt.
Det brukes kanskje vel mye tid på slavemusikken, mens de 20 årene blir behandlet relativt kortfattet.
Et aspekt ved denne boka som jeg satte veldig stor pris på var måten teknologien for både innspilling og avspilling av musikk var inkludert som en naturlig del av populærmusikkens historie. Her har det vært mange små revolusjoner som jeg aldri har hørt om før.

Emnet for boka er ganske stort og det blir tidvis veldig mange navn. Det ble lettere da historien nådde 60-tallet og navnene ble mer kjente for meg.

Flott bok, rett og slett.

"Jeg har to leieboere i hodet. De har bodd der lenge, de betaler ikke leie, og de flytter aldri ut. Navnene deres er Skyld og Skam, det må nevnes, og nå er det gjort" Med ei slik opning, blir eg fanga og eg vart ikkje skuffa. Håkan Nesser skuffa ikkje denne gongen heller. Han leverer plot og personskildringar av høg klasse. Klassisk krim er det imidlertid ikkje, sjølv om det er spennande til siste side

Jeg syns Håkan Nesser er så bra! Rett og slett en strålende forfatter. Historien tralter avgårde i en godslig tone, samtidig som personbeskrivelsene er sylskarpe. Hat/elsk forholdet mellom de to gamle mennene er en fornøyelse å lese. I det hele tatt var hele boka en stor fornøyelse!

For tiden har jeg problemer med å samle meg til lesing. Denne gikk det trått med. Jeg koste meg med beskrivelser av faunaen og det unike landskapet. For så vidt var Kyas skjebne også gripende, men det ble så langtekkelig. Forutsigbar er historien også, og den har klart trivielle trekk.

Juhuu!!
Jeg er i mål!

50 bøker lest og 50 punkter krysset!

Det har vært en morsom, men til tider utfordrende reise.

I september/oktober var jeg utrolig lei av hele greia. Jeg fant masse bøker jeg hadde lyst til å lese, som ikke passet inn noe sted. Og jeg syntes de punktene som var igjen var kjedelige og uinteressante, og jeg fant ingen bøker som passet som jeg hadde lyst til å lese. Jeg var på nippet til å gi opp.

Et innlegg her i midten av oktober fikk meg i gang igjen. Jeg fikk et par gode svar, noen gode tips, og plutselig løsnet det likevel. Det skal innrømmes at de 'verste' punktene er løst med litt tynne bøker, men oktober og november har vært gode lesemåneder, og jeg har lest mye.

Og så er jeg jammen i mål! Og jeg har lest overveiende mye bra, også i sjangere og kategorier jeg ikke hadde forventet å finne noe bra. Og det er det som er så morsomt med leseutfordringen, at man kan finne uventet gull.

Men nå kjennes det deilig å være ferdig. Nå kan jeg ta fatt på alle fristelsene jeg har funnet gjennom året, og bare kose meg :-)

Her er boklista mi, om det er av interesse for noen.

Ønsker dere alle ei riktig god adventshelg :-)

"Et sjeldent makkverk! Styr unna!" Men satan som jeg lo. Perfekt bok å lese mellom tyngre litteratur.

Jeg skjønner godt din frustrasjon, og synes selv at dette nettstedet blir stadig mindre relevant etter som det infiltreres av deltakere som later til å ha sin egen agenda. Når det spammes ned med innlegg som enten saboterer pågående diskusjoner eller mer eller mindre skjult fremmer monomane budskap, så blir det bare slitsomt.

Enig med deg, Hilda.
Diskusjoner som ikke er relatert til litteratur hører så absolutt hjemme i et annet forum. Som deg, har jeg vurdert å kutte ut min deltakelse her. Det som holder meg tilbake er gammel vane og den genuine interessen de fleste deltakerne her inne har for litteratur. Derfor har jeg hittil valgt «å tro» at det som fører til at enkelte bokelskere «henger» seg opp i ikke-litterære temaer skyldes uvitenhet om forumets intensjoner, - men det holder hardt.

Hilda benytter seg av sin ytringsfrihet, som du påstår å være en varm forsvarer av. Om det er å være en tilhenger av diktatur, så deg om den definisjonen. Det er påfallende at hver gang noen er uenig med deg, svarer du med ufine og hetsende innlegg.

Gode politiske debatter er av det gode. Det Hilda påpeker er at dette ikke er det riktige forumet.

Jeg vil igjen minne om at bokelskere.no er et forum for bokelskere, « … et uavhengig, vennlig og åpent rom med fokus på lesing. Et sted hvor folk kan føle seg hjemme med sin egen bokhylle, gå på besøk hos andre folk med bokhyller, eller delta i diskusjoner med bra bokfolk.»