Vi vet jo hva vi får av Dan Brown. 50 % spenning, 40 % turistguide og 10 % religionskritikk. Men virkemidlene hans er ganske så utslitte nå. Og språket har aldri vært verre. Man aner jo en viss bekymring når han refererer til Disney-filmen Frost tidlig i romanen. Popcorn-underholdning er ofte artig, men så lettvint tøys som dette slipper selv ikke en trilliardselgende forfatter som Brown unna med. "Inferno" var ikke så verst etter den grusomt kjedelige "The lost symbol", men nå er det på tide å pensjonere professor Langdon. Det var til tider gøy så lenge det varte!

Denne gangen er det katedraler, klostre og museer i Spania som får gleden av det økte besøket en Brown-roman gir, men med tanke på hvor møkka leie innbyggerene i Barcelona begynner å bli av turisme et det ikke sikkert den blir så voldsomt godt mottatt der nede.

Denne gangen viker gamle myter delvis plass for moderne teknologi, og Brown får slått fast at han ikke er en spesielt imponerende science fiction-forfatter. At han flørter med sjangeren er uansett en fin anledning til å minne om at vi lever i en virkelig gullalder av glitrende sci-fi, og at alle bør sjekke ut forfattere som Claire North, Ted Chiang, Christopher Priest, Stephen Palmer og Becky Chambers. Er det krimthrillere du er ute etter bør du heller sjekke ut Jack Grimwood, Oliver Harris og Alex Marwood.

Dette er ikke intellektuelt lavmål, det er bare lavmål. Lange, grundige bokomtaler er en berikelse for bokelskere.no uavhengig av om man leser dem eller ei.

Nå må du slutte. Dette føler jeg for å si at jeg ikke synes er en grei måte å kommunisere på. Ikke i det hele tatt. Kanskje er det noen personlige grunner til at du engasjerer deg med så sterke ord i denne diskusjonen, men dette er i tilfellet ikke måten å få det ut på. Det er ingen grunn til å være nedlatende og insinuere både det ene og det andre, kun fordi du foretrekker en bestemt lengde på bokomtaler. La nå folk som koser seg med bøker, blogging og meningsutveksling være i fred! Alle som deltar i et medium gjør jo det for å på en eller annen måte kommunisere med andre. Du velger selv hva du vil delta på, både som leser og i meningsutveksling.

enkelte mennesker liker å ha noe/noen å hakke på, og du har nok mer eller mindre tilfeldig blitt valgt ut som hakkemat. Jeg setter imidlertid pris på bokomtalene dine og håper du fortsette å skrive :-) For meg er det mye av sjarmen med bokelskere.no - at det er "normale" folk som anmelder bøkene og ikke en fagperson/journalist... for ingen opplever én bok på samme måte, og her inne får alle en like stor "stemme" og sjanse til å dele sine meninger. Det er også veldig fint at det finnes bokanmeldelser som er veldig grundig skrevet (som dine) og at det i tillegg er rom for kortere anmeldelser/kommentarer - dette gjør terskelen for å skrive om en bok lavere. Hvis jeg "måtte" skrive en skikkelig bra anmeldelse for å ha lov til å poste den her, eller om det fantes krav til lengde og innhold - ja, da ville jeg nok ikke anmeldt en eneste en av bøkene jeg leser. For jeg er ingen anmelder og det vil jeg heller ikke være. Jeg liker likevel å skrive kortfattet om hva jeg liker/ikke liker ved bøkene jeg leser. Både for min egen preferanses del - greit å kunne se tilbake å finne ut hva en evt vil lese mer av - og fordi andre kanskje kan ha nytte av å vite hva en tilfeldig 28-åring syntes om diverse bøker. JA til bokanmeldelsene dine. Og ja til mangfold =)

Hilsen en bokelsker som syntes du har fått unødvendig kritikk her =)

Jeg har lest ditt svar flere ganger, og jeg kan virkelig ikke med min beste vilje finne noen kime til konstruktiv kritikk i det du skriver. Det er mer enn overtydelig at dersom jeg (eller "man") ikke skulle være enig med deg, så får jeg/vi tildelt diagnoser. Du er opptatt av å få frem at du er et oppegående menneske. Jeg brenner etter å si: men så oppfør deg som et oppegående menneske, da!

Bokelskere er et sted for bokelskere, og alle som trives med å være her, oppfatter dette som "sitt" nettsted. Ikke i eksluderende forstand, men fordi man ønsker å møte likesinnede. Her er det meningen at man skal diskutere bøker, ikke enkeltpersoner. Det fine med dette nettstedet er at det er rom for mangfold. Av og til dukker det opp sure "nett-troll" som fratar noen hver lysten til å være her, men de fleste lever godt med uenighet på faglig nivå.

For noen år siden la eierne av Bokelskere om strukturen på sidene, og etter dette ble bokomtaler mer gjemt bort. De tok altså mer plass tidligere enn hva de gjør nå. Det er ikke bokomtalene som høster flest stjerner - det er diskusjonene. Jeg tror heller ikke du har forstått dette med "stjernene" her inne på dette nettstedet. Dette er noe folk - andre enn den som har skrevet et innlegg - bestemmer seg for om de vil gi eller ikke gi. Det er ikke noe skribenten selv bestemmer. Brorparten av mine stjerner fikk jeg i de årene da jeg deltok aktivt i diskusjonene på dette nettstedet. I flere år har jeg kun postet bokomtaler, og det er nokså beskjedent hvor mange stjerner slike innlegg eskalerer. Dersom det var stjernene som motiverte meg til å poste innlegg på Bokelskere, måtte jeg altså ha lagt om strategien min.

"Skal jeg ta så mye plass her inne at andre ikke får plass?" Du verden, hvilken betydning du tillegger meg! Denne uttalelsen kan jeg bare ikke ta alvorlig.

Jeg tror du skal ta inn over deg at når du ikke får stjerner på dine innlegg i denne diskusjonen, så er dette fordi det så langt ikke har vært noen som er enig med deg. Dette kan selvsagt endre seg - slikt vet man aldri på dette nettstedet. Men det er dog et signal ... så langt.

Jeg kommer til å fortsette å poste mine bokomtaler på dette nettstedet - inntil det evt. måtte være så mange som er forbannet over det jeg gjør at jeg mister gleden ved det. Da skal jeg alvorlig vurdere å gi meg. Men jeg tåler godt at du ikke liker mine innlegg, og mener at mine postinger 1-2 ganger pr. uke tar all plassen her, stikker av med alle stjernene og egentlig handler om min narsisiske og selvopptatte natur (som jeg går ut fra at du vil mene nå som det er åpenbart at jeg ikke er enig med deg).

Nei, for all del. Det er fint med ulike typer omtaler her inne, og lange og gjennomtenkte omtaler er bare fint. Det er mer enn nok av korte og ubegrunnede terningkast. Vi har rom for alt, og som en ekte bokelsker så vet man at vi ikke kan lese alt, derfor får vi velge det som passer vår egen smak!

Nei, det må du ikke. Må vel si at jeg ble satt ut da jeg leste kritikken du fikk, og min første tanke var at nå gidder jeg ikke skrive noe her inne mer. Helt klart er det fint om noen leser det jeg skriver. Men statistikken min på bloggen forteller meg at det kommer ingen lesere fra dette nettstedet, verken da jeg skrev kort eller nå når jeg kopierer inn innlegget fra bloggen. Men jeg bruker dette nettstedet når det er en bok jeg lurer på om jeg skal lese, leser hva andre har skrevet om den. I går kveld og i morges var det mørkt og regnet, men i dag etter jobb skinner solen igjen, og tungsinnet forsvant :)

Nei, det synes jeg ikke du eller andre bør ta alvorlig!

Selvfølgelig skal det være plass til gode, grundig og gjerne lange bokomtaler på et nettsted for bøker! For mange av oss er det nettopp det vi er ute etter – bokomtaler som kan gi en reell bakgrunn for valg av bøker, eller nye innfallsvinkler til bøker vi allerede har lest. Bokelskere.no vil tape på om vi skulle bli en lenkesamling til diverse bokblogger, for å sette det på spissen. Dette er et selvstendig og fullverdig nettsted der det er rom for alle typer boksnakk.

Jeg setter stor pris på Rosa99’s bokomtaler. Jeg kan ikke på noen måte se noe respektløst i dem. De er velskrevne, går ikke på bekostning av andre og det er frivillig å lese dem.

Gode bokomtaler er alltid velkomne – uavhengig av lengde!

Det har jeg ikke, så tusen takk for tips!! Har blitt så glad i Nessers skrivestil. Elsker hvordan han klarer å snike inn både dybde og humor i et velsammensatt krimplott. Og ikke minst er karakterene likandes og troverdige

Dersom du ikke har lest Nessers serie om Van Veeteren ennå, har du mye god lesing foran deg.

Ja, bøkene henger sammen. I mitt hode tenker jeg at det uansett er uaktuelt å lese en bokanmeldelse på tredjeboka dersom man ikke har lest de to første. Når jeg skriver bokanmeldelser om slike serier, pleier jeg alltid å skrive om de to foregående.

Men denne damen liker ikke det jeg skriver. Hun kommenterer mine skriverier i flere ulike medier. Og selv skjønner jeg ikke at hun gidder å lese det jeg skriver når det åpenbart er så irriterende.

Jeg skjønner at du er fryktelig irritert over det meste jeg skriver om bøker. Jeg har for lengst fått med meg at du ikke liker det jeg skriver. Kan du ikke la være å lese mine omtaler, dersom det er så fryktelig irriterende. Det er høyst frivillig å lese dem.

I dag kjøpte jeg Tore Renbergs siste bok-nr 3 om Hillevågsgjengen. Så det blir neste bok ut - skal bare lese ut nåværende bok - "De sørgende" av Håkan Nesser. Siste boka i serien om Gunnar Barbarotti, en serie på 4 bøker som jeg har blitt veldig veldig glad i. Så nå er det veldig fint at jeg har Renbergs bok liggende klar til etterpå.

I lydbokverdenen hører jeg på "Gone Astray" av Michelle Davies - og den har virkelig fenget meg og jeg regner med å høre den ferdig ila de beste 2-3 dagene. Knytter også sporadisk til Knut Nærums "Sitt ned og hold kjeft"

Går ellers en regnvåt og stormfull helg i møte og regner med å slappe av hjemme med en kropp som har vært småpjusk hele uka. Eneste planen for helga foruten å slite ut sofaen, er stand - up i morgen kveld - Dr Bergeland bryter taushetsplikten! Gleder meg =)

Et sterkt etterkrigsdrama - toppkarakter fra meg!

Roy Jacobsen (f. 1954) har i årenes løp utgitt 23 bøker, inklusive "Rigels øyne", som er den siste boka i det som så langt fremstår som en trilogi om Barrøy-folket. Roy Jacobsen har i følge Wikipedia mottatt 14 litteraturpriser - blant annet Kritikerprisen (1989), Bokhandlerprisen (i 1991 og 2009), Cappelenprisen (1987) og Gyldendalprisen (2005). Tidligere i høst ble han som første nordmann noen gang nominert til The Man Booker International Prize for "De usynlige".

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.

"De usynlige" kom ut i 2013 og handlingen i denne romanen er lagt til den fiktive øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her følger vi ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres eneste barn Ingrid i årene fra 1913 til 1928. På øya bor også Hans´ søster Barbro og deres aldrende far. I starten er Ingrid bare tre år, men etter hvert vokser hun opp til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Barbro har derimot store problemer med å takle det ensomme og harde livet ute i havgapet. Familien blir utsatt for mange prøvelser. Noe er av værmessig art (som at en brygge går ad dundas i uvær mangfoldige ganger, og bygges opp igjen hver gang), andre ting skyldes "feilslått lidenskap" (som at Barbro får sønnen Lars uten å være gift) og atter andre ting skyldes en ansvarsfølelse som går lenger enn noen kunne forvente (ansvar for andres unger). Det handler om å reise seg hver gang man blir liggende nede og aldri gi opp ...

"Hvitt hav" kom ut i 2015. Her foregår handlingen i løpet av et knapt år (1944/1945). Norge er okkupert og familien Barrøy er spredt for alle vinder. En dag ror Ingrid hjem, og etter dette blir hun boende på øya helt alene. Inntil hun en dag oppdager en mann som så vidt lever blant mange lik som flyter inn i fjæra ... Hun redder den unge mannens liv. Den unge mannen er russer (viser det seg etter hvert) og han heter Alexander. Han er en av svært få overlevende etter at skipet Rigel, som var full av krigsfanger og tyske soldater, ble senket av engelskmennene. Hendene hans er forbrente og ødelagte. Etter som Alexander kommer seg, innleder de to et intenst, lidenskapelig forhold. I bokas andre del er Ingrid på asyl, og hun lider av hukommelsestap. Lengselen etter Alexander er sterk. Resten av handlingen i boka har evakueringen av Finnmark som bakteppe.

Også i den tredje og foreløpig siste boka i serien om familien Barrøy - "Rigels øyne" - er det Ingrid som er hovedpersonen. Hun har fått datteren Kaja, som er 10 måneder, og året er 1946. Barnets far er Alexander, russeren hun reddet fra den sikre død.

"Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet.

Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund - det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark." (side 5)

Om sommeren - etter at duna er i hus, eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og er veid og buntet, potetene er satt osv. - bestemmer Ingrid seg for at hun skal reise. Hun ønsker å finne Alexander. Dermed starter en lang reise sørover i Norge - både i båt og senere for en stor del til fots, en gang på en lånt sykkel og til sist med tog. Med ungen i et sjal og med en ryggsekk som hun har byttet til seg for en koffert, får reisen et eget driv der hun jakter etter kjærligheten og stadig er "lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer". (side 41)

Underveis møter Ingrid på enkeltskjebner som har sine historier å fortelle fra krigen. Det handler om landssvik og om dobbeltagenter, om mennesker som har blitt rike på handel med de tyske okkupantene, om kvinner som har elsket og tapt, om død, om å være "stuck" i rimelig intetsigende avkroker av landet, om hangen enkelte har til å drikke seg full for å glemme ... Og om hvordan Norge behandlet krigsfangene etter krigen ... Samtidig som vi blir presentert for i all hovedsak idealistiske mennesker som svært gjerne hjelper Ingrid, og som gir henne og datteren både et sted å sove og mat, møter hun mye armod underveis, og da ikke utelukkende i materiell forstand.

Mange forfattere benytter et fortellergrep med en allvitende forteller, som går dypt inn i tankelivet til sine romanfigurer. Dermed får vi lesere med oss absolutt alt som foregår - ikke bare på det ytre planet, men også inn i sinnets irrganger til persongalleriet. Roy Jacobsen har ikke valgt et slikt fortellergrep. I stedet betrakter han personene utenfra, og beskriver dem gjennom deres handlinger, i dialogene og i deres samhandling med andre mennesker. I og med at det er knapt med dialoger i Barrøy-bøkene, er det særdeles krevende å tegne et bilde av helstøpte personer som står til troende. Etter min mening har forfatteren klart dette med bragd!

Dersom det likevel var noe som skurret for meg underveis, så var det at personene Ingrid møtte på sin ferd gjennom Norge, var så meddelsomme om hva de hadde foretatt seg under krigen. Med kjennskap til krigsoppgjøret og menneskenes hang til å ville straffe alle som hadde hatt litt for mye med fienden å gjøre, tror jeg at de fleste unngikk å si noe som helst om sin rolle i dette. Men kanskje var det Ingrids åpenhet rundt at hun lette etter sin russiske kjærlighet som førte til denne åpenheten? Og kanskje er dette også et bilde på at ingen egentlig kunne ha 100 % ren samvittighet? Særlig ikke på småstedene rundt i landet vårt, der antall tyske soldater jevnt over var nokså høyt i forhold til lokalbefolkningen. Dermed ble det umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene, som for det meste var alminnelige mennesker som var sendt ut i krigen mot sin vilje. I de store byene var det mye enklere for folk flest å forsvinne i mengden.

Noe av det som løfter Roy Jacobsens romaner - også "Rigels øyne" - opp i den litterære sfære er etter min mening hans eminente bruk av metaforer. Han er svært billedlig i sin beskrivelse spesielt av naturen, og dette fikk meg som leser til å se det hele så mye klarere. Metaforbruken tilfører historien noen flere perspektiver som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Beskrivelsen av Ingrids opplevelse av natur og dyreliv på fastlandet fant jeg rørende og gripende. Bare beskrivelsen av stillheten! Hun som var vant til havets konstante brøl der ute i havgapet ... Rørende er også beskrivelsen av forholdet mellom Ingrid og datteren Kaja, der datterens følelsesutbrudd hele tiden speiler morens følelser, som er pakket godt ned et sted langt inne i henne. Fordi vi aldri helt slipper inn i hennes sinns irrganger, er vi mye godt henvist til å gjette hva som foregår inne i henne. Like fullt fremstår hun for meg som en helstøpt person. Et menneske som har tålt og klart mye, og som ikke er vant til å dele sine innerste tanker med noen i utrengsmål ...

Jeg må innrømme at jeg elsker disse bøkene om Barrøy-folket! Og det handler ikke bare om at min egen farsslekt kommer fra Helgelandskysten, like i nærheten av der hvor den fiktive øya Barrøy visstnok er ment å ligge. Men nettopp fordi jeg har familierøtter fra dette området av landet, og også har vært mye i de områdene som beskrives i bøkene, har jeg en hel del preferanser å henge handlingen og naturen på. Det betyr ikke at underteksten i bøkene foregår i min nostalgiske fantasi, men at de griper meg på et dypere plan. I "Rigels øyne" foregår riktignok handlingen fortrinnsvis på fastlandet, men det er en øyboers betraktninger vi er vitne til. Dette får Roy Jacobsen frem på en nydelig måte. Som gjennom undringen rundt dette med naturens stillhet, fuglekvitteret og annet som kom i Ingrids vei, der hun vandrer gjennom Norge på langs, fra nord til sør - på jakt etter kjærligheten.

"Rigels øyne" er godt skrevet, og har sterke litterære kvaliteter! Jeg håper det kommer flere bøker om Barrøy-folket!

Boka får toppkarakter fra meg!

Du utviser samme arroganse og selvgodhet i dette innlegget som det forrige. Din verdensforståelse er universell, og folk som er uenig med den, aner ikke hva de snakker om og bør helst ikke ha stemmerett. Greit. Oppfattet. Tror ikke denne diskusjonen er vits å føre videre, vil helst ikke bli ufin, men det begynner å bli vanskelig.

Oi, det var litt av en tirade. Du må gjerne ha de bokpreferansene du vil, tenkte bare jeg skulle dele mitt syn. Hvorvidt folk som velger annerledes enn deg har mista kontakten med virkeligheten, syns jeg ikke akkurat er verdt å kommentere.

Dette med kontrast lys/ikke lys er noe av det jeg mener med blått lys. Vi legger ikke merke til at skjermlyset er blått, men det skaper mer kontrast med øynene våre, og da blir det tydelige kontrast mellom lys og mørke.

Personlig kunne jeg ikke lest e-bøker UTEN lesebrett, det var derfor jeg skrev det jeg gjorde. Å lese dem i app er ikke det samme og ikke anbefalt. Men hver sin smak.

Igjen, jeg prøver da ikke å tvinge deg til å like som meg. Syns du var vel aggressiv i tonen her.

Og jeg beholder jo e-bøkene jeg har kjøpt. De ligger i skyen. Flere av dem kan også lastes ned på PCen. Får jeg lest dem om verden kollapser og internettet med den? Nei. Men det lever jeg godt med - da tror jeg ikke bøker er det jeg først tenker på, uansett.

At ting blir borte i skyen er langt mer usannsynlig enn at PCen din kræsjer. Det leseappene gjør er å lagre innholdet ditt i "skyen" så du har tilgang til det fra hvor som helst. PCen din kan kræsje, mobilen drukne i badekaret, lesebrettet kan falle ned på t-banesporet og kjøres i stykker - men neste gang du logger på Kindle-kontoen din ett eller annet sted, er alt innholdet fremdeles der.

Jeg forstår at folk er noe skeptiske til Audible, der har det vært noe problemer. Blant annet folk som har mista tilgangen til audiobøkene de har kjøpt om de har kansellert månedsabonnementet sitt på Audible. Men Kindle er annerledes - det er ikke en abonnementstjeneste, men en "digital bokhandel", og bøkene du kjøper havner i ditt private bibliotek.

Jeg er blitt helt ebokfrelst, og leser langt mer enn før. Lesebrettet mitt kan jeg ha med overalt. Det har ikke blått baklys som er dårlig for øynene, slik iPader osv. har, derfor er det også helt mulig å lese i mørket og i senga før leggetid. Har flere ganger sovna med lesebrettet på brystet eller ved siden av meg, slik jeg har gjort med vanlige bøker tidligere.

I dag har bokelskere.no flyttet til et nytt datasenter, til nye og kraftigere servere.

Dette betyr at alle nå er logget ut, men utover dette burde den eneste forskjellen nå være at mange sider nå laster raskere enn før.

De nye serverene befinner seg hos AWS i Dublin for de som måtte være teknisk eller geografisk interesserte. Vi har skiftet databasemotor fra MySQL til AuroraDB, noe som ved testing har vist seg å ha store fordeler.

Webserveren har fått dobbelt så mye minne, ny linuxversjon og en saftig prosessoroppgradering. Den bruker nå en nyere versjon av nGinx og uWSGI til å servere nettsider.

IT-avdelingen er henrykte over oppgraderingene, og håper ingen uforutsette problemer oppstår.

Det er flaut å innrømme dette, men undertegnede har ikke lest ei eneste bok på nynorsk siden jeg vandret ut av et klamt ungdomsskoleklasserom en gang midt på åttitallet. Inntrykkene, eller kanskje mangel på sådanne, har dessverre bidratt til at litteratur på dette målet har blitt tilsidesatt og neglisjert på det mest diskriminerende og fordomsfulle. Unnskyld!
Tenk at det var deg, Edvard Hoem, som brøt "forbannelsen"!
Og tusen takk for det,- for hvilken bok jeg gav meg i kast med på toget ned til Oslo tidligere i sommer!
Historien om utvandrerne i denne boka,- bygd på virkelige hendelser og personer, lett omskrevet av forfatteren, - starter i ei bygd utenfor Molde i 1870-årene. Mannen, som bare går under navnet Nesje møter sin andre livsledsagerske, Serianna, under arbeid på storgården. De stifter familie, og gjennom boksidene tas vi med på både deres indre og ytre liv, som etterhvert bærer preg av slit, strev og bekymringer. Ikke minst for den etterhvert oppvoksende slekt, og hjerteskjærende valg som foreldre må ta for å makte overlevelse.
Tanker om å utvandre til det forgjettede land Amerika, begynner som tankestreif hos noen av traktenes innvånere, og sprer seg deretter raskt i fjellheimen.
Gjertine, Seriannas søster, - er en av dem som drømmer om nye horisonter og nytt liv etterhvert som brevene fra dem som allerede pakket snippesken og dro avgårde, begynner å sive inn i både brevsprekker og sinn.
Kommer Gjertine til å dra, eller blir det bare med drømmene og tankene? Og hvis de drar, hva er det som venter dem der ute på prærien?
Kritikerne har nevnt det sanselige i denne boka, og sannelig må jeg gi dem rett. Det er som å sitte på en god gammel bestefar sitt kne, og bli fortalt historier, der natur, mennesker og historiske fakta veves sammen i spenning, driv og en fantastisk innsikt i menneskesinnet.
Kjære Edvard Hoem, - du blir på en måte denne trygge, gode bestefarsfortellerstemmen som hypnotiserer meg, side etter side, og jeg gleder meg til å gå igang med bok nummer to. Du må for all del fortsette å skrive om disse folkene, - dette er bare ypperste klasse litteratur.
Ute har regnbygene gitt seg litt, og terningen danser salsa over bordet og lander med seks skinnende øyne i nærmeste blomsterbed.
Fantastisk, min venn, bare fantastisk!