Bokelskere.no

Fantastisk bra historie som sier mye om hvordan det er å være introvert.

Visst har jeg røpet veldig mye. Det er jo også markert slik at man må klikke ekstra for å komme fram til bokomtalen min. Hensikten min er å gjøre rede for hva jeg fikk ut av boka. Når man leser mye, er det lett å glemme innholdet i den enkelte bok. Derfor skriver jeg først og fremst for å vekke egen hukommelse. Kanskje kan bokomtalen også hjelpe andre som er like glemske som meg. Jeg forstår godt at de som ennå ikke har lest boka, kan bli irriterte.

Lenke til omtale på bloggen min:
Det er en språklig nytelse å lese bøkene til French. Hun har en litterær kraft som er sjelden vare innen krimbransjen. Hun kan være var og lyrisk i det ene øyeblikket, rå og provoserende i det neste, leken og utfordrende i ordvalg og oppbygning.

Dette er en bok om nære familiebånd og tette vennskap som tidvis forvandler seg til rivalisering og sjalusi. Det er en bok om å føle seg som ”medlem av gjengen”, men også som ”den ikke foretrukne”. Noen vesentlige ting blir fortiet, og resultatet blir misforståelser og komplikasjoner. Handlingen hopper i stor grad fram og tilbake i tid. Allerede tidlig i boka snakker forfatteren om ”den store tragedien”, men først mot slutten av boka får vi vite hva som skjedde.

I det store og det hele dreier det seg om to familier, oppstått rundt to brødre (som i årevis har kappes om sin fars gunst). Det er fortelleren Marcus’ egen familie, Montclairfamilien fra New Jersey, og det er Baltimorefamilien, bosatt i Maryland. Denne sistnevnte familien består av fortellerens onkel, Saul (en fremgangsrik advokat), tanten Anita (som er lege) og Hillel (en superskarp gutt på samme alder som Marcus). Mens Hillel fremdeles går i barneskolen, får Baltimorefamilin et nytt tilskudd. Det er barnehjemsgutten Woody som allerede i ung alder er i ferd med å havne ute på skråplanet. Saul som er oppnevnt som hans forsvarer, fatter godhet for denne gutten som på mange måter er en motpol til hans egen sønn Hillel som er i ferd med å bli et mobbeoffer på skolen. Woody blir invitert hjem til Baltimorefamilien. De to guttene finner hverandre fort enda så forskjellige de er. Woodys besøk blir hyppigere og hyppigere, og snart er han å betrakte som et fullverdig medlem av familien. I ferien er Markus alltid på besøk. Han skammer seg litt over sine egne foreldre som ikke er like rike som onkel Saul og tante Anita. Sammen danner de tre guttene ”Baltimoregjengen”. Når Marcus må reise hjem, blir tredjeplassen overtatt av en annen, først av Scott (som er alvorlig syk og dør) og deretter av Scotts to år eldre søster Alexandra.

I skolesammenheng utvikler Hillel og Woody seg til å bli en ener på hvert sitt felt. Hillel er den intellektuelle med gode lederegenskaper (en viktig bidragsyter til skoleavisen), mens den atletiske Woody gjør stor suksess på idrettsbanen. Etter hvert blir fotball deres store idrett, Woody som glimrende spiller og Hillel som (assistent)trener og organisator. Men uenighet med skolens rektor stikker stadig kjepper i hjulene for dem. Senere på universitetet ligger Woody an til å føre laget sitt mot de store høyder. Drømmen hans om en proffkarriere er innen rekkevidde. Men så blir han intetanende tatt i en dopingskontroll. Han blir raskt utestengt fra laget. For å unngå skandale blir det sagt at han har pådratt seg en alvorlig skade og vil aldri være i stand til å spille fotball mer. Senere skal det vise seg at det er hans ”bror” Hillel som har plantet dopet. Fra Hillels side er det et utslag av sjalusi. I hans øyne favoriserer foreldrene Woody framfor ham selv, den ektefødte sønnen.

Også på kjærlighetsfronten oppstår det naturligvis rivalisering og sjalusi. De tre guttene (Marcus, Woody og Hillel) er alle svært inntatte i Alexandra. De inngår en pakt om at ingen av dem skal ta henne foran de andre. Men så skjer det likevel at Marcus og Alexandra nærmer seg hverandre og langsomt blir de et par. Marcus føler nok at han svikter de andre og prøver å hemmeligholdet forholdet.

Et annet utslag av rivalisering er det som bygger seg opp mellom Saul og Patrick (Alexandras far). I utgangpunktet er de gode venner. Men da Patrick blir den som makter å kjøpe drømmehuset som Saul har ønsket, men ikke hatt råd til å kjøpe, begynner sjalusien å spire i Saul. Enda verre blir det da han får inntrykk av at Hillel og Woody foretrekker Patricks selskap framfor hans eget. Nå ender det hele med to store katastrofer. Det ene er at Saul prøver å overgå Patrick ved at han sponser en fotballklubb med store pengesummer gjennom flere år. Da får han navnet sitt opp med store bokstaver på stadion. Dette fører ham ut i et stort økonomisk uføre som ender med at han begår underslag i firmaet sitt. Den andre store ulykken begynner med at Woody oppdager Sauls kone, Anita, inne på soverommet til Patrick. Omstendighetene rundt får unggutten til å tro at det er et kjærlighetsforhold mellom de to voksne. Forvirringen som oppstår da Anita vil prøve å forklare Woody at han har tatt helt feil, gjør at hun springer etter ham ut i gata der hun blir påkjørt og drept av en bil.

Alt dette som har sjedd har virket sterkt inn på Woody. Men så får han andre ting å tenke på. Han blir godt kjent med Coline, ei jente som jobber på en bensinstasjon. Hun er gift med en sterk og brutal mann, Luke. Han tyranniserer og skamslår til stadighet kona si. Woody prøver å gripe inn for å hjelpe Coline, men det viser seg å være vanskelig. Lukes far er nemlig politisjef i distriktet og står hundre prosent på sin sønns side. Men så klarer Woody og Coline å lokke Luke ut av politidistriktet de tilhører. Da politiet her blir varslet om at ektemannen pryler kona til blods, griper de inn. Nå følger noen rolige år. Woody flytter inn hos Coline, og hun søker om skilsmisse fra Luke. Men da denne slipper ut igjen fra fengselet, blir situasjonen på nytt brennbar. For å beskytte Coline og seg selv går Woody til innkjøp av en revolver. Han vil flykte med Coline, men før de kommer så langt, er Luke der brennende av raseri. Han gyver løs på dem begge og er nær ved å drepe dem da Woody skyter flere skudd i magen på han. Den etterfølgende rettssaken forløper ikke slik Baltimorefamilien hadde regnet med. Aktor går ikke med på at Woody drepte i selvforsvar. Unggutten blir dømt til fem års fengsel. Ved hjelp av Hillel (som han for lengst har tilgitt og forsonet eg med) klarer Woody å rømme før han blir satt inn- Guttene har en plan om å komme seg over grensen til Canada. Men Woody er etterlyst, og de trenger nye og falske identitetspapirer. De finner en mann som kan skaffe dem dette, men de blir lurt og frarøvet alle pengene sin. Litt senere dukker politiet opp foran bilen med de to rømlingene og avkrever papirene deres. Nå har det skjedd så mye i Woodys liv at all fornuft og alle hemninger er borte. Han skyter og dreper politimannen. I full desperasjon vandrer guttene til fots hjem til familiens hus, i troen på at de her kan gjemme seg og få hjelp. Men også her dukker politiet opp. Nå er det Hillel som tar affære. Han trykker pistolen mot Woodys hode og trekker av, deretter legger han seg i foreldrenes seng og skyter seg selv.

Nå går det mange år, de gjenlevende personene er så lamslåtte at de ikke er i stand til å oppta kontakt med hverandre. I tillegg til å ha mistet familien sin har Saul også tapt hele sin formue, og han har fått sparken (fra firmaet han selv har vært med å starte) på grunn av underslaget han har gjort. Da Marcus flere år senere besøker ham, er den tidligere topp-advokaten i jobb på et supermarked.

Marcus har lenge hatt en drøm om å bli forfatter. Nå ønsker han å skrive en bok om Balimorefamilien og levendegjøre dem igjen gjennomlitteraturen. Han installerer seg på et kontor hjemme hos foreldrene sine. Her dukker omsider også Alexandra opp. Etter tragedien med Woody og Hillel var det blitt slutt på kjærlighetsforholdet mellom henne og Marcus. (Også her var det misforståelser og følelse av tilsidesatthet som lå til grunn). Alexandra har i mellomtiden gjort stor suksess som popsangerinne. Alexandra får Marcus til å innse at han kanskje tok helt feil da han som gutt lot seg blende slik av Baltimorefamilien og samtidig tilsidesatt sine egne foreldre.

Jeg leste denne boka som lydbok. Det var til tider noe forvirrende fordi den til stadighet hopper slik fram og tilbake i tid. På den ene sida er handlingen full av dramatikk. At det er først på slutten man får det hele og fulle bildet, er med på å gjøre den spennende. Men det er også mange partier her hvor framdriften er svært treg, og man får en følelse av at her er det altfor mye tomt småprat.

Kva skal ein seie. For ein skrivar og stor diktar me har i Edvard Hoem. Ein nasjonalskatt av skrivekunst og sogeformidling.

Veldig godt innlegg. Ja takk, begge deler sier nå jeg. Litteraturkritikeren og lesernes vurderinger utfyller hverandre. Men hvis jeg måtte velge mellom ett terningkast fra en anmelder og hundre leservurderinger, ville jeg ha valgt det siste.

Markedet bestemmer, men vi må huske på at bransjens bokråd også til en viss grad forhåndsbestemmer hva som skal stå på bestselgerlistene. I disse dager bestemmer bokhandlerkjedene hvilke bøker som skal stå mest synlig i de største stablene i butikkene til høsten.

Takk for at du delte denne debatten med oss her inne!

Jeg er uenig i det jeg oppfatter som et grunnpremiss i debatten, nemlig at "folkets dom" kan likestilles med eller er viktigere enn kritikerens. En god kritiker er en fagperson på sitt felt og en trent leser. En god anmeldelse blir en fagpersons veiledning for min lesning, om jeg ønsker det eller et kvalifisert synspunkt på en tekst som har vekket min interesse. Det er selvsagt glidende overganger her, en bokblogg/ et nettforum kan tidvis ha noe av den samme funksjonen.

Rhode ville antagelig ikke undervurdere fagkompetansen verken i jussen eller politiet. De fleste er enige om at det ville være absurd om jeg fordi jeg har vært meddommer kunne steppe inn som dommer eller at en erfaren natteravn kan steppe inn i politiets patruljebil nattestid. Samme respekt synes jeg også kritikerne fortjener. Rhode har et poeng synes jeg når hun savner en faktaboks om anmelderen. Jeg kunne også godt tenkt meg to ord om bakgrunnen anmelderen har for å anmelde.

Det er bra at leserne har kommet mer til orde og at noe av snobberiet rundt lesing kanskje er avlivet med dette. Beviset på at markedet vinner kan en se i bokhandelen hver dag og det har gjort Rhode til forfatter. Men det er å gjøre leserne en bjørnetjeneste om leserne og markedet får råde grunnen helt alene og helt uten intellektuell motstand som kritikken bidrar med på sitt beste. Det vil gi oss et fattigere tilfang av informasjon og mindre mulighet til å utvikle oss som lesere om vi har lyst til det.

Jeg ønsker meg heller et noen slår et slag for den gode kritikken, som er truet av nedskjæringene i norske aviser. Fortsatt anmeldes det bøker som ikke er opplagte opplagsvinnere. Dette trues av markedslogikken og tanken om at det som selger eller som folk via lommeboka viser at de liker, det er best og trenger derfor ikke grundigere drøfting. I noen av de store avisene har vel dette allerede skjedd. Det anmeldes ikke mye og krim har vel en relativt stor andel av det som anmeldes. Så Rhodes sjanger skulle være godt stilt i forhold til mange andre. Synes stadig jeg ser Nesbø og noen 6ere.

Veldig godt formulert innlegg , og gode poenger!

Forresten, blant alt det jeg stusser over i Rohdes innlegg er overskriften spesielt pussig: "Et terningkast kan aldri bli mer enn tilfeldig": TIlfeldig?? Tror hun faktisk at anmeldere sitter med terningen og kaster på måfå? Hun avslutter innlegget sitt (det første) på samme vis:

Jeg sitter med en terning i hånden og kaster. Får jeg seks eller en?
Et terningkast aldri kan bli mer enn tilfeldig.

Bruken av terningkast er det mange som har motforestillinger mot, men da fordi de mener det blir for tabloid, ikke fordi de tror at terningkast-oppsummeringen er tilfeldig og ikke en oppsummering av et samlet inntrykk av verket. Og så dette avsnittet, også fra det første av Rohdes innlegg:

Anmeldelsen er beregnet på publikum, vil nok anmelderen hevde. Kanskje vil avisen hevde det samme. Men er ikke faktum at anmeldelser bestilles av avisene? Til bruk i avisene. For at avisene skal tjene penger på salg. Et uventet terningkast på forsiden kan øke salget. For avisen. Og spissformuleringer selger.

Hva mener Rohde om resten av innholdet i avisene, montro? Journalistene er vel utvilsomt ansatt for å produsere stoff som får folk til å kjøpe avisene.... Burde avisene klare seg uten journalister, montro? Eller er spørsmålet om vi skulle avskaffe avisene i sin helhet, fordi de er laget for at avis(hus)ene skal tjene penger på salg?

Nå er nettsaken ute - kommer i papiravisa i morgen.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Rohde_-folkets-dom-er-noen-raske-tastetrykk-unna--Kristin-Over-Rein-8434775.html

Jeg skal også ta med sitater fra bokbloggere, de jeg har lest hittil virker samstemt med vurderingene her inne.

Jeg er i ferd med å skrive et leserinnlegg som svar på Hanne Kristin Rohdes kronikk i Aftenposten - Et terningkast kan aldri bli mer enn tilfeldig.

Den handler om at hun synes det er urettferdig at en litteraturkritiker i en avis kan gi et terningkast og på den måten bedømme boka.

Mot slutten av kronikken kommer hun inn på det som er interessant. Hun ønsker nemlig vurderinger fra leserne, og etterlyser noe tilsvarende som IMDB er for film. Hun har tydeligvis ikke fått med seg Goodreads.

Her på Bokelskere.no har Mørke hjerter fått terningkast 4 (3,72 i snitt gitt av 105 lesere), og Bare et barn har også fått terningkast 4 (3,72 i snitt gitt av 53 lesere). Kjemp for alt hva du har kjært har bare fått ett terningkast (en 3-er), så det er ikke representativt.

Om flere av dere har lyst til å gi sitt terningkast og/eller skriftlige vurdering til Hanne Kristin Rohdes bøker, så gjør det nå straks, så rekker jeg å få det med i leserinnlegget, som jeg sender inn litt senere i dag.

Enig, fikk litt Murakami-vibber her, men etterligningen er så blek at det ikke er godt for noe.

Da er det lesehelg! Jeg tar over stafettpinnen fra Vibeke Hulback. Hun har, med sin helgetråd de siste 2 årene, vært et fast holdepunkt for mange og en god bidragsyter til at bokelskere er et trivelig forum. - Takk, Vibeke :-)

Våren er i anmarsj og jeg gleder meg til lesing utendørs. På lesefronten går det mest i dystopi. Jeg har tyvstartet å lese The Passage av Justin Cronin som den dystopiske lesesirkelen her på bokelskere har valgt. Hittil er den veldig fengende - en bok på rundt 800 sider bør være det for å bli lest. Jeg er dessuten et stykke på vei i Brødrene Karamasov av Dostojevskij - en murstein den også. Her er lesemotivasjonen noe mindre, men jeg krabber da fremover.

Liker du å lytte? – Jeg elsker podcast og oppdaget i vinter Criminal - en podcast som har fått god omtale. I frittstående episoder på ca 20 min presenteres mer eller mindre snodige krim-relaterte historier fra virkeligheten. http://thisiscriminal.com/

Riktig god lesehelg til alle! :-)

Grunnen til at de har blitt bedre kan være mange, det kan være en naturlig bedring som hadde skjedd uansett eller placebo. Det er selvfølgelig en mulighet for at det fungerer for noen, uten at det kan forklares videre.

Jeg må innrømme at jeg ikke tror på en konspirasjonsteori om at regjeringen vil ha folk syke og dermed systematisk forbyr visse produkter. Mange naturprodukter er laget og solgt for å tjene penger, det er mange som utnytter syke og desperate mennesker for å tjene mest mulig selv.

Formidabel er det rette ordet. Romanen gjorde inntrykk på meg.

Då skundar eg meg med å raske i saman
Som takk for kvar veke med bokelskar-gaman
Eit lovprisingsrim som du får no til slutt
For Vibeke; det har vært triveleg vane
Å lese kvar fredag kva folk har for planer
I trådane som du har starta så trutt.

Hei Vibeke. Leit å lese at du må gi deg med det faste lesehelg-innlegget. Det har alltid vært trivelig å lese disse innleggene dine og flott at du holdt "tradisjonen" i gang til glede for mange. Håper virkelig at formen din raskt bedrer seg!

Jeg kan godt trå til og gjøre et forsøk på å videreføre lesehelg-tråden fra nå av. Du gikk foran med et godt eksempel. og jeg skal prøve å etterleve det :-)

For noe sånt som 2 år siden tok jeg over lesehelgen fra en annen bokelsker. I 2 år har vi diskutert bøker, hverdagsliv og alt annet vi har lyst å dele med hverandre.
Det siste halve året har jeg følt at jeg ikke har kapasitet til å følge opp, jeg har derfor bestemt meg for å avslutte lesehelgen. Jeg har tidligere vært åpen på at jeg har ME og det er mye av grunnen til at jeg har tatt denne beslutningen. Dette blir derfor det siste lesehelg-innlegget fra meg, men jeg håper virkelig noen av dere faste ønsker å videreføre tradisjonen :-)

PS: krira har tilbudt seg å videreføre lesehelgen, så da blir den ikke borte :-)

Det blir lite lesing på meg akkurat nå, men jeg har nå Ensom ulv av Jodi Picoult liggende ennå. Forhåpentligvis kommer jeg meg litt videre i den.

Ønsker dere alle en god helg!

Som Berlin-elsker måtte jeg bare kjøpe boken da jeg kom over den i en svensk bokhandel. Historien om Arne "på tur" var herlig, hvordan han oppdaget Berlin. Synes begge sidehistoriene var litt drøye og lander derfor på en femmer.
Hørte på boken i svensk utgave, lest av forfatteren selv. Anbefales!

Det er en skikkelig røverroman Lars Mytting har kokt i hop her. En må jo la seg fascinere av forfatterens tekniske kunnskaper på så forskjellige områder som fotografering, våpensmedkunst og potetdyrking. Men historia er vilt usannsynlig og uten troverdig psykologi. Den henter trekk fra både detektivroman og spionroman, og som i de fleste bøker i disse sjangrene er språket klisjépreget, replikkene dårlige og plottet følger faste formler. Mest av alt minner Svøm med dem som drukner de guttebøkene jeg leste i oppveksten, selv om den står på et trinn over Hardyguttene. Men det er ikke fint å bruke skyttergravskrigen og konsentrasjonsleirene i en røverroman. At den har fått bokhandlerprisen, viser vel at bokhandlerne er bedre til å vurdere salgspotensial enn litteratur. En treer fra meg.