Bokelskere.no

Er ikke det viktigste med dette nettstedet at vi på hver vår måte kan uttrykke hva vi har fått ut av våre leseopplevelser?

Jeg har lest Profetene i Evighetsfjorden for andre gang, og min sekser fra forrige gang står fast. Boka framkaller sinne, grøss, kvalme, hoderisting, tvil og undring, og gir et tidsbilde som iallfall jeg finner troverdig.

Hva som rører seg i hodet og hjertet på Morten Falck, blir jeg – i likhet med flere andre – ikke riktig klok på i første omgang, men i siste del får vi en del hint, slik jeg oppfatter det. I løpet av reisen hjem og til København føler jeg at han «gjør seg ferdig» med sitt tidligere liv og slår fast at det er på Grønland han skal være. Siden taper vi han av syne, men helt til slutt tolker jeg Bertels gravskrift i retning av at Morten må ha vært gjennom en radikal forvandling, fra sjølgod «koloni-geistlig» til «tro venn».

Bertel er for øvrig den i persongalleriet som framstår for meg som en likandes kar helt fra jeg lærer han å kjenne. At han tidlig på 1800-tallet er blitt presteordinert, tyder vel også på at «blandingsbarna» er akseptert som fullverdige borgere. (Men hva med de fullblods innfødte?)

Jeg observerer at mange av dere har kommentert Kim Leines tilnærming til en del kroppslige funksjoner, men jeg får ikke helt tak i hva dere egentlig mener om det. Positivt eller negativt? Noen skriver at det blir for mye og for detaljert; men uten alt dette tror jeg ikke vi hadde greid å fornemme hvor ekstreme forholda faktisk var. Sjøl synes jeg det er befriende at han ikke legger fingrene imellom, men omtaler alt menneskelig uten å pakke det inn i eufemismer. Livet har alltid vært fullt av motbydeligheter og styggedom, - og ikke bare i primitive samfunn.

Jeg må forresten komme med en pinlig innrømmelse, siden det var jeg som først moret meg litt over forfatterens storfe-kunnskap. Den elskelige Roselil kan faktisk ha vært ei kvige. Jeg er nemlig kommet under vær med at i enkelte jordbruksdistrikter i Norge omtales hunn-storfeet som kviger helt til de har fått sin andre kalv. Unnskyld, Kim Leine!

Helge Winther Larsen som leser Gert Nygårdshaug sine bøker om Fredric Drum og Skarphedin Olsen er en FRYD. Både på grunn av Larsen og på grunn av Nygårdshaug, selvfølgelig.

Erlend Loe som leser egne bøker er også bra. Man forstår på en måte hvordan bøkene skal leses. Hvis det gir noen mening?

En av mine absolutte favoritter på lydbok er Edvard Hoem sine, han leser inn bøkene sine selv, og har en svært behagelig stemme og dialekt.

Ellers er jeg også glad i Nils Nordberg som du nevner, har hørt en innlesning av Sherlock Holmes av han, enig i at han er en svært god oppleser. Anders Ribu og Anna Buche-Wiig er også gode, sistnevnte var en innspilling av en Lessing bok (Det synger i gresset).

Har prøvd meg på en del av disse som er tilgjengelig gratis via librivox (public domain books) med varierende hell. Noen er ok, andre har tendenser til å ha relativt skingrende stemmer og rare dialekter, som kan bli slitsomt siden disse hovedsaklig er tilgjengelig på engelsk. Genialt konsept dog, så er takknemlig for at disse gamle klassikerne er lett tilgjengelige selv om kvaliteten er så som så.

Kan dette bli en tråd om bøker man bør styre unna, eller trygt kan høre som lydbok? Muligens vil smaken være delt, som den er i litteratur ellers.
Jeg liker å høre krim når jeg jobber fysisk, og begynner med å anbefale Nils Nordberg. Han er en svært god oppleser. Hør blant annet Hypnotisøren til Lars Kepler.
Håkon Strøm leser også Kepler-bøkene. Jeg legger knapt merke til han. Det virker naturlig og er bra. Ildvitnet og Paganinikontrakten er to eksempler.

Tor Arne Ursin leste Stein Rivertons Morderen fra Mørket på en måte som gjorde at jeg måtte avslutte etter halve boka. Jeg tror det var fordi han tolket personenes stemmer på en måte som føltes altfor påtrengende.

Har du favoritter? Eller opplesere/ bøker du synes man bør styre unna?

Jeg forventet at du ville gå til personangrep mot meg dersom jeg kommenterte utspillet ditt. Det får du bare gjøre. Likevel er det rimelig spesielt at du går til angrep på den som påtaler at du angriper andre... Jeg er ikke i stand til å tolke din tilbakemelding på diktet som bokelsker Lillevi delte, som noe annet en et sjikanerende utspill. Lenken du inkluderte går til et amatøropptak på YouTube, der en liten pike synger en sang - men ikke klarer å uttale teksten ordentlig, og dessuten synger falsk. Det den lille jenta prøver å synge er barnesangen "I'm Really Rosie" av Maurice Sendak/Carole King, og den starter slik:

I'm really Rosie
And I'm Rosie Real
You better believe me
I'm a great big deal!

Jeg har ingen motforestillinger mot Sendak/Kings sang i seg selv, men når du trekker den inn på denne måten, som replikk til Inger Hagerups dikt, og i denne tråden, fremstår det som harsellerende. Jeg klarer ikke å se at du har bidratt konstruktivt i denne tråden der trådstarter etterlyser dikt og historier som kan egne seg i en tale til en konfirmant. Ditt første innlegg fremstår fortsatt for meg som et angrep på innholdet i innlegget til bokelsker Lillevi. Ved å skrive et innlegg til deg der jeg tar til motmæle mot det jeg oppfatter som en ekkel tilbakemelding på en post der noen delte et dikt, har jeg dessverre bidratt til å multiplisere antallet poster med negativt innhold i denne tråden. Det ber jeg oppriktig trådstarter om unnskyldning for!

For to år siden stilte jeg samme spørsmål her på bokelskere som du gjør nå. Jeg fikk mange gode svar. Diktet jeg valgte til "min" konfirmant, er dette:

IDAG

Du er ung idag, du er sterk idag,
og den grønne jord er din.
Fold dig ut som et knitrende silkeflagg
i den feiende, friske vind!

Du er full av sol og av gyllen vår,
og du kjenner de tusen sange.
Og du eier en verden av skjønne år.
Og av timer rike og lange.

Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår
og ditt sinn er en blomsterhave.
Grip din skinnende lyse vår
og livets tindrende gave.

Inger Hagerup

Bokklubben har tradisjonen tru lansert sitt eige sal, med prisar på mammut-nivå. Der er delvis overlapp med bøkene som er med i mammut-salet. Har ikkje samanlikna i år, men eg samanlikna prisen på ein del bøker i fjor og då kom bokklubben-salet litte betre ut.

Når det er sagt, så ser eg heller ingen bøker på bokklubben-salet som eg berre MÅ ha dette året. Og i tillegg så prøver bokklubben å lure meg. *Romaner fra 49,-" stend det på framsida. Men ingen av romanane var til sals for kr 49,- den dagen salet åpna, den billigaste var Ære til kr 69,-, og så var der ein heil haug til 79,- og dyrare.

Eg gjorde i høflege ordelag bokklubben merksam på at ingen av bøkene var til sals til prisen dei reklamerer med. For å bøte på dette satte dei ned prisen på Herre og Faren ved å være skrake frå 79,- til 49,- kroner. Men dette varte berre nokre få dagar, før dei skrudde prisen opp att til 79,-. Og stoda er framleis slik at det reklamerast med romanar frå kr 49,- medan det ikkje er nokon bøker til sals for denne prisen.

Derfor vel eg herved å henge ut bokklubben i litt mindre høflege ordelag: JUKSEMAKAR PIPELORT!

Eg deler inntrykket ditt. ikkje veldig skuffa, men litt. For min del dreier det seg om to ting; (1) antalet bøker som vekkjer interesse, og (2) prissetjinga.

(1) eg burde vel berre vere glad til, i og med at eg, tilliks med mangle fleire her inne, gjeng og innbiller meg at det skal vere råd å redusere antalet uleste bøker i bokhylla.

(2) sorry, det er på kanten til villeiande å reklamere med "inntil 85% rabatt" når snittet av rabatteringa er mykje lavare. I tillegg ser eg fleire bøker som eg sjølv har kjøpt til langt lavare pris tidlegare. Då vil eg vise til Forleggerforeningen sine retningslinjer for Mammutsalet:

Bøker som har vært med på andre kampanjer og salg bør ha minst like lav pris på Mammutsalget.

Her meiner eg det blir synda ganske grovt.

Eg måtte sjekke om det er ein serie, men det ser ikkje ut for at det er det. De har vel sett framsida til eller endåtil lest dei presumptivt flotte bøkene om kroppen som har vært populære dei siste par åra, og med rimande og smått humoristiske titlar:

Sjarmen med tarmen
Hjernen er stjernen

og i kveld ser eg at det kjem ei bok til med tittel over same malen

Gleden med skjeden

Det er nesten så ein skulle tru at det var bøker i eit fleirbinds-verk, men sidan bøkene er utgjevne av høvesvis Cappelen, Kagge og Aschehoug forlag gjeng eg ut frå at det ikkje er nokon samanheng utover at tittelane til dei seinaste er inspirert av den første, evt at alle tre har ei felles inspirasjonskjelde.

Men kva blir den neste boka ein får sjå om kroppen, med tilsvarande inspirert tittel?

Nesen er sjefen?
Gallen på pallen?
Pungen er kungen?

Det skal bli moro å sjå.

Stiller du egentlig to spørsmål her; den boken som gjorde størst inntrykk på deg, er ikke nødvendigvis den beste boken du har lest.

Kister av sink av nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj er én bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg i år. Aleksijevitsj lar soldater som har deltatt i Sovjetsamveldets invasjon i Afghanistan, 1979-89, og deres mødre, komme til ordet. Vond, rystende og lærerik lesing – og dessverre i høyeste grad dagsaktuell.

Den siste viking av Johan Bojer kommer høyt på listen over både størst inntrykk og beste bok. Skal ikke se bort fra at det henger sammen med min egen reise langs norskekysten på forsommeren, inkludert Trollfjorden. En velskrevet og billedskapende klassiker til innsikt i og forståelse for kystbefolkningens liv på slutten av 1800-tallet.

Det vokser et tre i Brooklyn av Betty Smith gikk rett til hjertet på meg!

Og endelig fikk jeg lest Virginia Wools Til fyret i Merete Alfsens oversettelse. En leseopplevelse som sitter, og da må den vel komme inn under bøker som har gjort inntrykk. En spesiell og meget god bok.

Årets høydepunkt for min del var "oppdagelsen" av Murakamis verden. har lest over sytti bøker i år og de jeg husker best er

• ein heil vanlig fyr av Rune Belsvik
• 1964 av Ragnar Hovland
• Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet, av Johan Harstad
• Du er så lys, Tore Renberg
• Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede, Jan Wiese

Sistnevte kjøte jeg i julegave til flere i år fordi den var sp bra!

(Ps: ramser opp fra minnet, har garanter glemt noen favoritter)

Boka som gjorde djupast inntrykk på meg i 2016 var Marte Michelet si bok "Den største forbrytelsen". Eg les sjeldan dokumentariske bøker, men denne om skjeben til norske jødar under andre verdskrig var svært sterk.

Jeg ville gi en venn ei bok til jul, og tenkte en passelig gave var den boka som gjorde størst inntrykk på meg i 2017.
Jeg valgte Den vita segerns svarta skugga av Bjarne Stenquist.
Boka graver i finsk historie på en grundig og samtidig personlig måte, og bygger på et møysommelig forskningsarbeid. Den førte til en svær debatt i Finland da den utkom i 2009, og dekker en periode det er skrevet relativt lite om; det finske nasjonale traume. Vaino Linna er en av de få forfatterne som har skrevet om denne perioden tidligere. Han gjorde det skjønnlitterært i sin Nordstjernetrilogi.

Kjell Westö berører den samme perioden i flere av sine bøker.

Hvilken var den beste boka, den som gjorde størst inntrykk på deg i 2016?

En av de sterkeste norske romanene jeg har lest i år. Fornøyelig, spennende, sterk, tragisk. les gjerne mer i bloggen min :)

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Tore Renberg er en gudbenådet forteller. Dagligdagse og tilforlatelige hendelser og gjennomsnittlige hverdagsmennesker blir til skjær magi i pennen til denne forfatteren. En lett slentrende stil med umiskjennelige renbergske brå kast slynger deg fortumlet avgårde, som på ei elv, med lange rolige partier der du driver deilig bekymringsløst omkring for så plutselig å komme i et vilt stryk du ikke vet om du vil komme helskinnet gjennom. Jeg koser meg glugg ihjel, humrer og ler når han leker med personene sine, for så like etter å sitte med en hard klump i magen og tårer i øynene. Mesterlig, Tore Renberg!

Han overrasker stadig, han der Tore. Når flere av oss sitter spent og venter på mer galskap fra den spinnville Hillevågs-gjengen vi møtte i de to siste bøkene hans gir han oss noe helt annet. Noe mørkere. Noe viktigere.

Det er absolutt ingen behagelig roman. Den krypende uhyggen sprer seg fra den første setningen og samler seg i en klump i magen. Selv om han gir oss et rikt persongalleri fullt av fascinerende karakterer ulmer det av nervøs uforløst spenning.

Jeg registrerer at at anmeldelsene er jevnt over stabile, men som vanlig er det viktige elementer litteraturanmelderne hopper over. For her er det nemlig en hel del banebrytende saker å ta fatt i, sånn ganske langt utenfor det som er bokens tema. (Og Tore er heldigvis smart nok til å legge inn nok sjarm og humor og obskure referanser slik at det dypt alvorlige budskapet aldri føles kvelende.) Jeg er ingen litteraturviter, men dette er garantert den første gangen lyrikken til det legendariske Sandnes-hiphop-orkesteret Skolekorps blir sitert i en norsk roman. Jeg tipper også at det er første gang i norsk litteraturhistorie at vi møter en fortellerstemme som er West Ham-fan. Og som ikke det var nok: Å namedroppe det undervurderte Dire Straits-albumet "Communique" har sannsynligvis heller ingen andre norske forfattere gjort.

Dersom denne boken var en sang ville den vært Tom Waits-låten "What's He Building In There". Renberg har skrevet en bok som sier uhyggelig mye om hva som kan skjule seg bak de beskyttede fasadene våre.

Takk for en poengtert og god omtale! Jeg slutter meg til alt du skriver, men kunne ikke ha truffet spikeren på hodet så presist som du gjør.

Denne siste boka, der hovedpersonene begynner å leite seg bakover for å finne røtter, er et perfekt punktum for en beretning som dette. Hele serien har vært en nytelse å lese!

Jeg og en venninne startet i dag en leseutfordring om å lese en bok fra en forfatter fra hvert land i verden. I den forbindelse, har vi også laget en blogg. Om du vil følge oss på reisen, kan du besøke bloggen vår her.

Leser denne nå, og er så langt fullstendig oppslukt! At den er lang er i denne sammenheng utelukkende positivt :) og det er d sjeldent jeg syntes da de fleste bøker kunne hatt godt av å kuttes ned