Bokelskere.no

Man skal være ytterst forsiktig med å antyde at kritikk mot staten Israel er det samme som å skape jødehat. Hvis man skal følge denne retorikken så skal man ikke kunne kritisere Israel i det hele tatt.

Du anbefaler historikerne Benny Morris (f. 1948) og Bernard Lewis (1916 –2028) for troverdig informasjon, Tralte. Da er det interessant å merke seg at Morris på flere områder endret syn etter at de offisielle israelske arkivene utover 1980- og 90-tallet ble åpnet for forskning. Historien om hans hjemland skulle vise seg å avvike fra den gjengse oppfatningen.

Noen eksempler:
«I sin forskning har Morris skrevet om fordrivelsen av palestinerne i 1948, og han opprettholder sitt synspunkt at dette var en villet politikk fra de sionistiske lederne, men mener at problemet var at det ikke ble gjennomført mer konsekvent. Han mener at sionismens legitimitet er hevet over enhver tvil, og forsvarer endog etnisk rensing for å sikre dens mål. I tråd med dette mener han at palestinernes lidelser er deres eget ansvar, og han fremstiller palestinere og muslimer generelt som morderiske og ser Israels rolle i Midtøsten på linje med korsfarerne hva angår å spre sivilisasjon.» (Wikipedia)

«Jeg hadde som korrespondent hørt ryktene om israelernes biologiske krigføring i statens første år, men fordi mine palestinske kilder ikke hadde konkrete beviser, valgte jeg ikke å gjengi historiene. Men da de to israelske historieprofessorene Benny Morris og Benjamin Ze’ev Kadar fant bevisene og i 2022 publiserte en vitenskapelig artikkel de kalte «Cast Thy Bread: Israeli Biological Warfare during the 1948 War», ble det klart at mine palestinske kilder hadde hatt rett.» (Tveit 2023, side 37)

Odd Karsten Tveit gjengir grufulle detaljer fra en rapport om en israelsk massakre i landsbyen Safsaf i 1949. «I tillegg inneholdt rapporten detaljer fra andre drap, plyndring og overgrep mot palestinere som ikke var kjent. Men så fikk Tamar Novick (en doktorgradsstipendiat) høre av den israelske historieprofessoren Benny Morris at han hadde referert til massakren i Safsaf allerede i boken «Israel’s Border Wars, 1949–1956» skrevet i 1993. Morris var en av «de nye historikerne som offentliggjorde dokumenter om sionistenes utenomrettslige henrettelser, deportasjoner og voldtekter «de gamle» ikke ville røre.» (Tveit 2023, side 52)

«I Israel kom professor Benny Morris i 2020 ut med en bok med nye avsløringer om sionistenes krigføring. Noe var hentet i referater fra drøftelsene i den tyvende sionistkongressen i Zürich i august 1937. Det dreide seg først og fremst om hvordan den arabiske befolkningen i det britiskstyrte Palestina kunne «overføres» til nabolandene. Det var nærmes konsensus om prinsippet, fordi den fremtidige jødiske staten ikke kunne dannes hvis halvparten av innbyggerne var arabere. De måtte vekk.» (Tveit 2023, side 194)

Kanskje du skulle lese Benny Morris på nytt, Tralte.

PS.:
Jeg går ikke inn på alt det andre du skriver.
For det første er dette et forum for litteratur. For det andre viser ditt ubetingete forsvar av staten Israel (selv mens den i skrivende stund utfører et regelrett folkemord på Gaza og arresterer og dreper barn, kvinner, menn og gamle på Vestbredden) hvor langt fra hverandre vi står.

Jeg synes det er påfallende at du uttaler deg om min omtale av Odd Karsten Tveits bok uten å ha lest den. Jeg savner dessuten at du begrunner hvorfor du er uenig de sitatene jeg trekker frem.

Hadde du lest boken, ville du ha sett at den bygger på grundig dokumentasjon. Tveit baserer seg på et bredt utvalgt av kilder, mange av dem israelske, og egne observasjoner og studier gjennom tiår. Det kan man ikke si om Med Israel for freds bokanmeldelse. (Ja, jeg har lest den, to ganger). Miff fremsetter en mengde udokumenterte påstander og tillegger dessuten Tveit synspunkter han ikke har. Det begynner allerede i overskriften, som lyder:
«Odd Karsten Tveits drøm: Israelerne blir drevet bort – bokomtale».

Tveit «drømmer» ikke om at israelerne skal drives bort. Derimot drøfter han to ulike løsninger; 1) At palestinerne og israelerne får hver sin selvstendige stat. Det innebærer blant annet at Israel trekker seg ut av områdene de okkuperte i 1967. 2) Én stat der palestinere og israelere lever som likeverdige borgere og med like rettigheter, altså ikke en rent jødisk stat slik sionistene ønsker.

Det blir altfor omfattende å gå gjennom alt dette. At Miff anklager Tveit for partiskhet er som forventet. Jeg vil bare minne om et utsagn av den sør-afrikanske biskopen Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Jeg ville søke opp en person under oversikten på «finn og følg», endte opp med å trykke søk før jeg fikk skrevet noe, og da fikk jeg opp de nyeste registrerte. Håper jeg ikke fornærmer noen, men da jeg bladde meg nedover og bakover, syns jeg det var noe merkelig ved mange av brukernavnene, spesielt når jeg sammenligner dem med de eldste registrerte. Kan det være no muffens?
Kanskje ADMIN, som jeg aldri får kontakt med, skulle tatt en titt på dette!

Falkejakt. Just ferdig lest, for andre gang! Denne fantastiske trilogien om Thomas Cromwell av forfatterinnen, Hillary Mantel, Ulvetid, Falkejakt og den siste, Speilet og lyset…

-de to første leste jeg år tilbake. Såpass lenge siden at jeg nå, i våres og i sommer, leste de to første bøkene i trilogien om igjen. Sånn at grunnlaget er solid på plass før jeg, litt senere i høst, gir meg i kast med den tredje og siste boka i trilogien, Speilet og lyset.

DEN har jeg nemlig IKKE lest, og jeg gleder meg som en unge! Dette er nemlig helt genial dokumentar-litteratur. Eller dokumentar-romaner/ roman. Vel, Ulvetid, superb! Falkejakt, ditto. Og sistemann? Kritikerne hyller også den.

En god krimbok med spenning i fra Danmark, eneste fratrekk er at den kunne ha kommet til poenget litt raskere.

Jeg har en innrømmelse å komme med: Dette er min første Jo Nesbø-bok! GISP Grunnen til at jeg ikke har lest Jo Nesbø tidligere, er fordi jeg er svært lite interessert i krimsjangeren generelt. Men! Jeg er glad i novellesjangeren, så da jeg oppdaget denne boken her og leste hva flere av novellene handlet om, ble jeg såpass nysgjerrig at jeg ga han en sjanse. Nesten full pott, ble det!

Her er min vurdering av de enkelte novellene:

Rotteøya – 4/6

Dystopisk framtidsthriller om en brutal post-pandemisk verden. Vi følger to karakterer: I hovedsak juristen Will Adams og en jente (husker ikke navnet) som er medlem av en kriminell ungdomsgjeng som kaller seg Chaos. Nesbø fokuserer i hovedsak på Will, og store deler av handlingen foregår en stund før åpningsscenen «hvor eliten venter på å bli evakuert fra taket på en skyskraper mens massene kriger i gatene for å overleve». Tematisk sett bunner historien i den tidløse dikotomien mellom rett og galt, og Will får sine prinsipper og verdier utfordret til det ytterste og må ta et valg om hva slags menneske han vil være. Han er ikke den eneste når samfunnet har falt sammen både materielt, strukturelt og moralsk. Nesbø er flink til å balansere de moralske og filosofiske refleksjonene med action og spenning! Men for min del ble novellen litt vel lang, og jeg ble faktisk sjokkert over hvor amatørmessig språket av og til virket. Med jevne mellomrom støtte jeg på anglisismer og andre setninger som virket maskinoversatt fra engelsk til norsk. Jeg trodde ærlig talt at Nesbø faktisk hadde skrevet novellen på engelsk og så maskinoversatt den til norsk. Det var enten det eller at han skrev det slik for at det skulle bli lettere å oversette til engelsk senere? Eller gjorde han det fordi historien foregår i USA og karakterene er amerikanske? Jeg kan ikke si at Nesbø skriver dårlig. Etter å ha lest hele boken syns jeg han skriver godt. Han er jo vellykket av en grunn, men for meg skurret akkurat dette veldig her. Novellen var jo egentlig veldig spennende, godt strukturert og temaet godt utforsket gjennom karakterene, så det blir til slutt cirka midt på treet fra meg.

Makulator – 5/6

Denne novellen kan også kalles dystopisk, men den nærmer seg mer kategorien post-apokalyptisk science fiction. Noe som jeg rett og slett er veldig glad i. Hovedpersonen Jason forsker på forlenget levetid. Han oppdager nøkkelen til evig tid ved en tilfeldighet, og dette er særdeles beleilig for kona hans, som lider av en aldringssykdom. Dessverre kan oppdagelsen føre til utilsiktede konsekvenser for de fattigste i en kritisk epoke for menneskeheten, og Jason prøver å hindre de rikeste i å få tak i formelen. Dette er også en novelle som Nesbø på en god måte klarer å balansere spenningen og filosofiske refleksjoner, denne gangen om evig liv, som jo har vært et velkjent premiss i litteraturen. Men det gjør ikke noe, for dette var meget interessant og spennende og mye bedre skrevet enn Rotteøya.

Sikadene – 4/6

En blanding av krim og science fiction. Novellen handler om to venner som blir forelsket i samme jente før et okseløp i Pamplona. Dette fører naturligvis til konflikter mellom dem. Hovedpersonen Martin og vennen Peter er nærmest to rake motsetninger i tillegg (kunstnerisk-logisk, overklasse-middelklasse, selvopptatt-empatisk), og det gjør konflikten mer troverdig og interessant. Novellen blir enda mer interessant fordi den utforsker ideen om parallelle univers og tidsreiser samt temaer som den sosiale næringskjeden, tvangsekteskap, vennskap, liv og død, livsveivalg, makt og ansvar. Jeg syns nå generelt at Nesbø er flink til å styrke historien og budskapet sitt med troverdige og intellektuelt stimulerende innspill og betraktninger. Av og til fikk han meg til å se på livet og universet i et nytt lys!

Noen nevneverdige sitater:

«’Peter Coates har allerede dødd en million ganger’, sa han. ‘Dør han ung i dette universet, så har han likevel uendelig mange andre hvor det kan gå bedre.’»

«Å oppleve det samme, men å oppleve det annerledes.»

«Mennesket er skap av naturen som er skapt av fysiske lover. Alt er fysikk, Martin.»

Språket er allikevel langt fra elegant og poetisk, og det ble litt mye beskrivelser av omgivelser og scener som virket overflødige. Det skjedde i grunn ganske lite, egentlig, så det ble rett og slett litt kjedelig av og til. Derfor ble det ikke full pott, men den er fortsatt verdt å lese.

Serum – 3/6

Kanskje den minst interessante novellen. Mest fordi det ikke er noe spesielt ved den. Den handler om forholdet mellom en rik far og en udugelig sønn. Eller.. de har nærmest ikke noe forhold og prøver å utvikle et etter hvert. Den fraværende far-tropen er vel litt oppbrukt, og Nesbø utforsker det ikke fra en ny vinkling eller på en kreativ måte, så det er ikke så veldig mye mer å si her. Underliggende temaer er instinkter, penger, livsvilje, natur og selvoppholdelse.

«At det ikke var ondskap eller umoral å spise sitt avkom eller sine foreldre, det var tvert imot å oppfylle naturens gang (…) Og etter hvert ble det en innsikt hos Emerson Abbott, en ting han aksepterte og etter hvert til og med beundret som del av den nådeløse orden, den konsekvente logikken som balanserte naturen og ga dyrene og menneskene her sin eksistensberretigelse. Sakte fikk han tilbake det han hadde savnet så lenge: redselen for å dø. Eller rettere sagt: for ikke å leve.»

«Vi spiser våre fedre eller våre sønner når vi må, ikke av hat, men av kjærlighet til livet.»

Svart springer – 6/6

Dette er den beste novellen, syns jeg. Den handler om en mann som jobber både som psykolog og leiemorder i Milano, der det har utviklet seg et korrupt og farlig politisk drapsmarked. For en grusom verden. For noen forbaska kapitalistsvin! kremt Hovedpersonen har i hvert fall spesialisert seg på hypnose som drapsvåpen, og det er skikkelig kult. Historien er generelt mørk, rå, snedig og meget spennende fra ende til annen, med voldelige og dramatiske scener, psykologisk krigføring, overraskende vendinger og attpåtil en gripende og sår avslutning som rett og slett gjorde meg følsom, til tross for at den var noe forutsigbar. Men det føltes jo ikke sånn! Herlig!

En høstnatt i 2011 forsvinner en norsk jente, ti år gamle Stella Walther, fra familiens fasjonable villa i Port d'Andratx på Mallorca. Hun er sporløst borte, men basert på blodrøde indisier blir hennes onkel likevel dømt for bortføring og antatt drap på jentungen.

Nesten elleve år senere finner to sportsdykkere liket av Stella lenket til en undervannsrygg utenfor Mallorcas kyst. Problemet er bare at hun neppe kan ha vært død i mer enn 48 timer.

Kripos-etterforsker Bogart Bull blir sendt sørover, og står stilt overfor ikke mindre enn tre gåter: Hvis onkelen er uskyldig dømt, hvem var det da som sto bak Stellas forsvinning i 2011? Hvor har den stakkars jenta vært i alle disse årene? Og hvem har tatt livet av henne nå nylig?

Men er det ikke dette litteratur skal kunne være? Utrykk og tanker som kan diskuteres og løftes? Vi kan ikke ta bort sitater vi ikke liker, men vi kan snakke om hva vi opplever som upassende og løfte til debatt - vi kan til og med kanskje bli klokere av litteratur som krenker, provoserer, rører eller påvirker oss på en eller annen måte ☺️

Jeg beklager at den kommentaren var litt flåsete, men hovedinnholdet i den står jeg for. Dette er ikke stedet for å slette sitater man ikke liker fra bøker som er utgitt, - det må det jo være opp til forlaget å vurdere ved et eventuelt nytt opplag. For øvrig synes jeg sitatet er gripende godt og helt harmløst.

Dette er en utrolig interessant, lærerik og god bok! Som det står sitert fra anmeldere på omslaget: «Virkelighetens Game of Thrones» og «Hvem trenger vel romaner med slik sakprosa»!

Mona Ringvej tar oss med tilbake til borgerkrigstiden i Norge på 1100-tallet, - en meget forvirrende tid som de fleste av oss vel bare har et diffust inntrykk av at besto av diverse mannlige kongsemner som sloss om makten. For hvem hadde vel hørt om dronning Ingerid midt oppe i dette, - ikke jeg i alle fall! Det viser seg imidlertid at hun var en svært sentral person i dette spillet om makten i Norge, - men typisk nok lite omtalt i sagaene, som er mennenes historie. Ringvej har lest, tolket og forstått kildene på en ny måte og oppdaget den rollen ekteskapsinngåelser og kvinnene hadde, - både som alliansebygger, ektefelle og mor. Dronning Ingerid var av svensk kongsætt og var gift tre ganger, - én av dem med den norske kongen Harald Gille, sønn av Sigurd Jorsalfar, og med ham hadde hun sønnen Inge Krokrygg, som ble norsk konge allerede som lite barn. Og hvem styrte så landet for ham og halvbroren, som han delte kongsmakten med? Ringvej viser oss kretsen av lendmenn rundt dem og finner at kongsmoren Ingerid må ha hatt den helt sentrale plassen der, - hun var selve navet.

Dette foregår som sagt under borgerkrigene hvor konger og kongsemner blir drept over en lav sko, - Ingerid mistet selv ektemake og flere sønner i denne kampen om makten i Norge. Det som gjør historien spesielt interessant, er at etter at han som skulle bli kong Sverre kom til landet, representerte hun den tapende part, dvs. Erling Skakke, Magnus Erlingsson og den kjente baglerbispen Nikolas Arnesson, - som faktisk var hennes sønn! Vi blir her presentert for historien sett fra deres side, og jeg oppdaget plutselig hvor forført vi har blitt av Sverre, denne mannen som kom fra Færøyene, talte paven midt i mot og hadde birkebeinere som kjempet for ham! Her fremstilles han nærmest som en sjarlatan!

Ringvej legger også vekt på andre sider av samfunnet på denne tiden, - både hva som ble utrettet i de gode periodene uten innbyrdeskrig, hvordan vanlige folk levde og kontakten med både naboland og den katolske kirken. Hun skriver i en lett fortellende og til tider litt humoristisk stil, og det har vært en fryd å lese den! Det eneste jeg savnet var en plansje over aller familiebåndene, for akkurat det var det litt vanskelig å ha klart for seg hele tiden.

Andre gang jeg leser denne boka, Ulvetid. Noen år siden jeg leste den første gang. Grunnen til at jeg har lest Ulvetid på nytt er det tredje og siste bind i trilogien om Thomas Cromwell, Speilet og lyset. Den har jeg nemlig IKKE lest så derfor leser jeg nå, i år, om igjen de to første bindene i romantrilogien om Tudor-kongen Henrik 8 og Thomas Cromwell. Så… er jeg klar som et egg for, Speilet og lyset.

Og for et herlig gjensyn dette er! Jeg koser meg glugg. Selv om jeg husker mye, ikke alt, er andre gangs lesing bare en fest! Uansett, de fleste av oss vet jo hvordan det går, historien er velkjent stoff for alle med litt skolegang, for alle med noenlunde kunnskaper om historie og med litt vett i skallen, men det er ikke poenget! Greia her er Hillary Mantels tilnærming og presentasjon, hennes geniale skrivekunst og mesterlige hånd om genren, dokumentarromanen! Suverent, rett og slett.

It’s a must read!

«HILLEVI KOM MED TOGET til Östersund femte mars 1916. På den tiden var gatene makadamiserte og man brukte elektriske buelamper. Sentralpalasset ved Prästgatan var utstyrt med tårn og spir. På Erik Johanssons hus litt lenger borte i gaten gikk selsomme dyr omkring i en skog på et stort maleri. Det var malt utenpå den kalkede veggen. På Staverfeldt-huset var det smijernsbalkonger, utsmykkede gavler og buehvelv. Torghallen like i nærheten hadde en praktfull trappegavl. Mortensen-huset ved Storgatan hadde forresten flere slike. Så hun kom ikke akkurat ut i ødemarken.
Verre ble det da hun kom til Lomsjö. Det var den syvende mars. Om ettermiddagen var det bare to personer i skjenkestuen på gjestgivergården. Den ene var en gammel samekall som satt på gulvet. Den andre var Hillevi som satt på den veggfaste benken og var i ferd med å miste pelsluen. Hodet hadde vippet fremover. Hun sov.
Det var stille utenfor. Snøen dalte langsomt ned over sledespor og hestelort. Den gamle samekallen hadde tatt frem kniven og begynt å skjære seg en skrå. Da gjestgiversken kom inn, skjelte hun ham ut for at han satt på gulvet. Gubben svarte at han var møkkete i buksebaken. Hillevi våknet ikke av palaveren. Først da gjestgiversken tok henne i armen og ropte Frøken!, rykket hun til. «

For meg kunne de siste to kapitlene som handler om Elis liv vært kortet ned til fordel for mer om Hillevi, kapitlene synes jeg ble langtekkelige. Men du verden, det betyr lite for den gode opplevelsen det var å lese den første romanen i Kerstin Ekmans trilogi Vargskinnet: Guds barmhjertighet (1999. For en fantastisk forfatter Kerstin Ekman er.

Jeg kan anbefale de som kan være interessert i å lese romanen å se Kerstin Ekman - drottningen av Svartvattnet på SVT Play fra 2008:

”En dokumentär resa med författaren Kerstin Ekman. Vi besöker långfilmsinspelningen av hennes filmmanus Varg i Valsjöbyn och Östersund, kyrkospel, research i Lund och hemmaliv i Hallstavik. Hon är med när hennes texter möter film, teater, kyrka och läsare. Resan fortsätter in i hennes litterära värld av glasblåsning, renskiljning, matlagning, skogsavverkning, gudstjänstliv och mänskliga möten. Fokus ligger på romantrilogin Vargskinnet som utspelar sig i Valsjöbyn i Jämtland där Kerstin Ekman själv bodde under 19 år. På många sätt är den här trilogin sammanfattande för hennes författarskap; samhällsengagemanget, kärleken till naturen, de komplexa karaktärerna och känslan av att människor, gärningar och tid alltid är oändligt sammanflätade.”

Jeg satt med et smil rundt munnen gjennom alle historiene, noen ganger i ren begeistring over språk eller oppbygging, for det er ikke tvil, Håkan Nesser er et geni med pennen.

Mannen man blir kjent med i boka, Josef Olaus Aleksander Alting kom fra en taterfamilie på vandring i Aust-Agder på 1900-tallet. Bortplassert da mora døde, og kom til Elvebakken i Nordre Land som sjuåring. Der fikk han fosterforeldre og tok etternavn etter gården han kom til. Det ble kalt Helvete på folkemunne, derfor ble han kalt Josef Helvete. Josef levde et liv få kan forestille seg. En skogsarbeider og eneboer som bodde i koier i over 30 år fram til 1960-tallet - en person i samfunnets ytterkant som få egentlig visste om, men som mange likevel pratet om. En jeger og fisker, humorist og historieforteller med skogen som sitt hjem. Denne boka forteller om et helt spesielt liv. Jeg har holdt flere foredrag rundt omkring, og forteller ofte om Josef Olaus Aleksander Alting. Jeg kommer fra taterslekt selv, og kan kjenne igjen hans historie fra Trondheim der jeg kommer fra. Det er mange historier fra Trøndelag også som ikke er så ulik Josef Elvebakkens liv.

I flere hundre år har det eksistert omstreifende mennesker i Norge, uten fast hjem og arbeid,
som har levd parallelt med resten av befolkningen. På Østlandet ble de kalt tatere. Fanter på
Sørlandet. På Vestlandet var de kjent som splinter, mens i Trøndelag og Nord-Norge gikk de
under navn som fuss, fark eller tater.
Selv omtalte de seg for reisende.

1
eg er den brune guten som spring
over brua
eg er den brune guten som spring
under brua
eg er den brune guten som spring
ut i elva
eg er den brune guten som seinare
blir funne i vatnet.

dei ropte
drep denne negeren

men det var ikkje meg
eg er ikkje brun, eg er gul

2
eg opnar dei smale auga mine
og les om
arve berheim karlsen
han er eitt år yngre enn meg
adoptert frå india

gutane som jaga han
var like gamle som oss
drep den negeren
ropte del

3
og eg spring saman med arve
berheim karlsen
eg ser på han og han ser på meg
vi snur oss og ser dei kome etter
drep denne negeren
ropar dei
og vi spring over brua
og halvegs så stansar arve opp
han vurderer
fram og tilbake
så skjønar eg at han vil
springe under brua
og eg følgjer etter
ned til elva
som er sterk og djup
steinane er glatte og harde
og arve og eg går ut i vatnet
det kalde, mørke vatnet
som renn ut i sognefjorden
verdas djupaste og lengste fjord
tenk at vi skulle hamne her
drep denne negeren
ropar dei
og vi ser på kvarandre
den eine brun
den andre gul
tenk at vi er hamne her
i denne djupe, lange fjorden
der det veks epler og bringebær på
rekke og rad
langs fjordskråningane
der fjell etter fjell strekker seg
oppover
mot snøtoppane
der ferjer sklir som kvite kvalar
mellom små bygder

no høyrer vi steg på brua
drep denne negeren
ropar dei
og vi ser på kvarandre
vi held kvarandre i hendene
vi dukkar under
i vatnet er vi brør
to adoptivbarn held pusten

eg er den einaste som reiser meg

• Brynjulf Jung Tjønn

Diktet er hentet fra Kvit, norsk mann utgitt på Cappelen Damm

Takk for at du sa fra om dette!

Google tilbød seg å "auto-optimalisere" annonsene, dette hadde jo litt irriterende konsekvenser.
Jeg har nå skrudd av denne funksjonen, og fjernet annonsene på topp og bunn.

Første og siste bok av denne forfatter er herved lest. Null sannsynlighet, null spenning.