Bokelskere.no

Jeg beklager at den kommentaren var litt flåsete, men hovedinnholdet i den står jeg for. Dette er ikke stedet for å slette sitater man ikke liker fra bøker som er utgitt, - det må det jo være opp til forlaget å vurdere ved et eventuelt nytt opplag. For øvrig synes jeg sitatet er gripende godt og helt harmløst.

Andre gang jeg leser denne boka, Ulvetid. Noen år siden jeg leste den første gang. Grunnen til at jeg har lest Ulvetid på nytt er det tredje og siste bind i trilogien om Thomas Cromwell, Speilet og lyset. Den har jeg nemlig IKKE lest så derfor leser jeg nå, i år, om igjen de to første bindene i romantrilogien om Tudor-kongen Henrik 8 og Thomas Cromwell. Så… er jeg klar som et egg for, Speilet og lyset.

Og for et herlig gjensyn dette er! Jeg koser meg glugg. Selv om jeg husker mye, ikke alt, er andre gangs lesing bare en fest! Uansett, de fleste av oss vet jo hvordan det går, historien er velkjent stoff for alle med litt skolegang, for alle med noenlunde kunnskaper om historie og med litt vett i skallen, men det er ikke poenget! Greia her er Hillary Mantels tilnærming og presentasjon, hennes geniale skrivekunst og mesterlige hånd om genren, dokumentarromanen! Suverent, rett og slett.

It’s a must read!

«HILLEVI KOM MED TOGET til Östersund femte mars 1916. På den tiden var gatene makadamiserte og man brukte elektriske buelamper. Sentralpalasset ved Prästgatan var utstyrt med tårn og spir. På Erik Johanssons hus litt lenger borte i gaten gikk selsomme dyr omkring i en skog på et stort maleri. Det var malt utenpå den kalkede veggen. På Staverfeldt-huset var det smijernsbalkonger, utsmykkede gavler og buehvelv. Torghallen like i nærheten hadde en praktfull trappegavl. Mortensen-huset ved Storgatan hadde forresten flere slike. Så hun kom ikke akkurat ut i ødemarken.
Verre ble det da hun kom til Lomsjö. Det var den syvende mars. Om ettermiddagen var det bare to personer i skjenkestuen på gjestgivergården. Den ene var en gammel samekall som satt på gulvet. Den andre var Hillevi som satt på den veggfaste benken og var i ferd med å miste pelsluen. Hodet hadde vippet fremover. Hun sov.
Det var stille utenfor. Snøen dalte langsomt ned over sledespor og hestelort. Den gamle samekallen hadde tatt frem kniven og begynt å skjære seg en skrå. Da gjestgiversken kom inn, skjelte hun ham ut for at han satt på gulvet. Gubben svarte at han var møkkete i buksebaken. Hillevi våknet ikke av palaveren. Først da gjestgiversken tok henne i armen og ropte Frøken!, rykket hun til. «

For meg kunne de siste to kapitlene som handler om Elis liv vært kortet ned til fordel for mer om Hillevi, kapitlene synes jeg ble langtekkelige. Men du verden, det betyr lite for den gode opplevelsen det var å lese den første romanen i Kerstin Ekmans trilogi Vargskinnet: Guds barmhjertighet (1999. For en fantastisk forfatter Kerstin Ekman er.

Jeg kan anbefale de som kan være interessert i å lese romanen å se Kerstin Ekman - drottningen av Svartvattnet på SVT Play fra 2008:

”En dokumentär resa med författaren Kerstin Ekman. Vi besöker långfilmsinspelningen av hennes filmmanus Varg i Valsjöbyn och Östersund, kyrkospel, research i Lund och hemmaliv i Hallstavik. Hon är med när hennes texter möter film, teater, kyrka och läsare. Resan fortsätter in i hennes litterära värld av glasblåsning, renskiljning, matlagning, skogsavverkning, gudstjänstliv och mänskliga möten. Fokus ligger på romantrilogin Vargskinnet som utspelar sig i Valsjöbyn i Jämtland där Kerstin Ekman själv bodde under 19 år. På många sätt är den här trilogin sammanfattande för hennes författarskap; samhällsengagemanget, kärleken till naturen, de komplexa karaktärerna och känslan av att människor, gärningar och tid alltid är oändligt sammanflätade.”

Jeg satt med et smil rundt munnen gjennom alle historiene, noen ganger i ren begeistring over språk eller oppbygging, for det er ikke tvil, Håkan Nesser er et geni med pennen.

Mannen man blir kjent med i boka, Josef Olaus Aleksander Alting kom fra en taterfamilie på vandring i Aust-Agder på 1900-tallet. Bortplassert da mora døde, og kom til Elvebakken i Nordre Land som sjuåring. Der fikk han fosterforeldre og tok etternavn etter gården han kom til. Det ble kalt Helvete på folkemunne, derfor ble han kalt Josef Helvete. Josef levde et liv få kan forestille seg. En skogsarbeider og eneboer som bodde i koier i over 30 år fram til 1960-tallet - en person i samfunnets ytterkant som få egentlig visste om, men som mange likevel pratet om. En jeger og fisker, humorist og historieforteller med skogen som sitt hjem. Denne boka forteller om et helt spesielt liv. Jeg har holdt flere foredrag rundt omkring, og forteller ofte om Josef Olaus Aleksander Alting. Jeg kommer fra taterslekt selv, og kan kjenne igjen hans historie fra Trondheim der jeg kommer fra. Det er mange historier fra Trøndelag også som ikke er så ulik Josef Elvebakkens liv.

I flere hundre år har det eksistert omstreifende mennesker i Norge, uten fast hjem og arbeid,
som har levd parallelt med resten av befolkningen. På Østlandet ble de kalt tatere. Fanter på
Sørlandet. På Vestlandet var de kjent som splinter, mens i Trøndelag og Nord-Norge gikk de
under navn som fuss, fark eller tater.
Selv omtalte de seg for reisende.

1
eg er den brune guten som spring
over brua
eg er den brune guten som spring
under brua
eg er den brune guten som spring
ut i elva
eg er den brune guten som seinare
blir funne i vatnet.

dei ropte
drep denne negeren

men det var ikkje meg
eg er ikkje brun, eg er gul

2
eg opnar dei smale auga mine
og les om
arve berheim karlsen
han er eitt år yngre enn meg
adoptert frå india

gutane som jaga han
var like gamle som oss
drep den negeren
ropte del

3
og eg spring saman med arve
berheim karlsen
eg ser på han og han ser på meg
vi snur oss og ser dei kome etter
drep denne negeren
ropar dei
og vi spring over brua
og halvegs så stansar arve opp
han vurderer
fram og tilbake
så skjønar eg at han vil
springe under brua
og eg følgjer etter
ned til elva
som er sterk og djup
steinane er glatte og harde
og arve og eg går ut i vatnet
det kalde, mørke vatnet
som renn ut i sognefjorden
verdas djupaste og lengste fjord
tenk at vi skulle hamne her
drep denne negeren
ropar dei
og vi ser på kvarandre
den eine brun
den andre gul
tenk at vi er hamne her
i denne djupe, lange fjorden
der det veks epler og bringebær på
rekke og rad
langs fjordskråningane
der fjell etter fjell strekker seg
oppover
mot snøtoppane
der ferjer sklir som kvite kvalar
mellom små bygder

no høyrer vi steg på brua
drep denne negeren
ropar dei
og vi ser på kvarandre
vi held kvarandre i hendene
vi dukkar under
i vatnet er vi brør
to adoptivbarn held pusten

eg er den einaste som reiser meg

• Brynjulf Jung Tjønn

Diktet er hentet fra Kvit, norsk mann utgitt på Cappelen Damm

Takk for at du sa fra om dette!

Google tilbød seg å "auto-optimalisere" annonsene, dette hadde jo litt irriterende konsekvenser.
Jeg har nå skrudd av denne funksjonen, og fjernet annonsene på topp og bunn.

Første og siste bok av denne forfatter er herved lest. Null sannsynlighet, null spenning.

Det er et etablert prinsipp i internasjonale lover og konvensjoner at flyktninger har rett til å returnere. De aller fleste land i verden, inkludert Israel, har underskrevet på dette. Så spørsmålet om Israels ansvar er udiskutabelt. Basert på internasjonal rett og FN-resolusjoner er retur, eller i hvert fall kompensasjon, en korrekt løsning. "Landet til jødene"? Er det ikke like mye palestinernes land? Og hvem undertrykker hvem i dag? Enhver som vil se, ser jo at det er det mektige Israel som undertrykker den palestinske sivilbefolkningen.

"1948-krigen førte til at rundt 750 000 palestinere mistet sine hjem. Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner, som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen, og Israel har siden nektet dem å komme tilbake."

Kilde: FN
https://www.fn.no/konflikter/palestina

Det var som kjent kjernen i Hertzels ide. Sionismen var til å begynne med lite populær i ledende jødiske kretser og var lite målrettet. Uenighet. om hvor hjemlandet skulle ligge var det også en stund. Til å begynne med var den verdslig, men senere fikk vi også en religiøs sionisme. Her hjemme har vi også kristen-sionisme. ALLE har krav på å bo innenfor trygge grenser. INGEN har rett til å stjele andres land for å få oppfylt et eksklusivt krav. Å påpeke det er ikke antisemittisme.

Det er ikke nok å bare VITE at han har gitt ut en bok med den tittelen. Man må vel også LESE den for å få klarhet i hva han mener med den etniske rensingen av Palestina. Leseren vil da forstå at han har rett. Det er påvist at en slik strategi ble etablert allerede i 1947. Den gikk ut på å avfolke de større palestinske beboelseskonsentrasjonene, samt å utvide staten Israels grenser. Fra desember 1947 til april 1948 ble ca. 300 000 palestinere fordrevet fra sine byer og landsbyer. I september 1949 var ca. 750 000 palestinere fordrevet fra sine hjem og sitt land. De ble fratatt sitt økonomiske grunnlag og sine eiendommer. Dette var godt og vel halvparten av den palestinske befolkningen. 1 500 000 x 10 = 15 000 000. Hvor bor alle disse nå? Det er også dokumentert at ca. 440 landsbyer ble ødelagt mellom 1948 og 1955.

Det fremkommer her at du ikke har lest noe av Ilan Pappe. Og har du egentlig lest noe av Tveit? Han er ikke negativ til jøder som sådan, her prøver du visst å stemple ham for anti-semittisme? Men han er kritisk til sionismen som ideologi. Og det blir noe helt annet. Når Tveit som har gode kunnskaper om konflikten får fram det faktiske forhold at den palestinske sivilbefolkningen er undertrykket av staten Israel, en av verdens mektigste militærmakter, kan man ikke bare avfeie det hele med at han "støtter palestinerne".

Nei, massakren skjedde 9. april 1948 og er godt dokumentert av seriøse historikere. Den ble utført av styrker fra Irgun og Lehi. Irgun ble da ledet av Menachem Begin, som senere ble statsminister. Tveit har meget gode kunnskaper om konflikten, han har vært i Midt-Østen og undersøkt fakta. Hans bøker er vel verdt å lese for de som ønsker innsikt. Setningen din om ny-nazister er et useriøst forsøk på å brunskvette Tveit.

Nei, den påstanden er en myte. Palestinerne ble fordrevet med makt. Jfr. også massakren i Deir Yassin 9. april 1948. Jeg anbefaler å lese "Ti myter om Israel" av Ilan Pappe, en jødisk israeler. "De skyldige" av Odd Karsten Tveit gir også en god dokumentasjon.

Jeg husker med gru at vi ble bedt om å analysere dette diktet på ungdomsskolen, og jeg må innrømme at jeg ikke skjønte bæra av hva Obstfelder ville frem til. Det ble ingen stiloppgaver eller tekster med analyser av dikt på meg etter dette møtet med poesien.

Omhandler pedofili og er ganske så brutal. Gjør vondt å lese, man vet jo at disse pedofilringene på tvers av landegrensene finnes😭Roslund skuffer ALDRI.Nok en bladvender fra en av mine yndlingsforfattere👍❤️

En lærerik bok som er verdt å lese, og som gir større forståelse av det USA vi ser i dag. Seltzer har god fortellerstil som gjør det lett å lese. Mye alvor, men også personlige betraktninger, et rikt språk og mange sidesprang som gjør fortellingen enda mer interessant.

Med dyp respekt for menneskene han møter og kulturen han ferdes i er Tomm Kristiansen på reise; Jemen, Østen, Afrika. Vi følger ham i røkelsens og myrraens hjemland, gjennom dronningen av Sabas rike til bil Laden-familiens røtter. Vi beskuer opptog til ære for Buddhas tann, møter kvinnen kvinnen som ble solgt av slektninger til en skjebne som barneprostituert og er på toppen der Adam landet på en fot etter å ha blitt kastet ut av Edens hage. Han følger en rettsak i Sri Lanka, møter de kvinnelige tamiltigre og er på reise med nordmannen som utrettelig arbeider i det godes tjeneste. Han tar tog med Luci, som gjeter sine dyr blant løvene, fjernt fra den norske rovdyrdebatten, han ser resultatene av Mugabes politikk og utarmingen etter aids. Denne boka får toppkarakter, og rett inn blant mine favoritter. Du verden for ei bok! Anbefales.