Bokelskere.no

FANTASTISKE ØYEHAUG!
Novellesamlingen "Vonde blomar" av Gunnhild Øyehaug er noe av det rareste og mest fantastiske jeg har lest på lenge!
Samlingen inneholder 25 noveller og tittelnovellen viser til "Det vondes blomar" av Charles Baudelaire.
Her finner vi en gammel kvinne som ligger på sykehjem og får besøk av en løve på rommet. Her finnes noveller som protesterer på andre noveller i samlingen fordi de sluttet ikke slik denne ville. Her er det døde kvinner som bestiller flybilletter og en som mister en del av hjernen sin mens hun sitter på toalettet.
Om tre venner som treffer hverandre igjen etter mange år og er strandet ute i villmarken og mest sannsynlig har blitt karakterer i hverandres bøker.
ABSURD javisst. Det er bare fornavnet.
Her er det bare å la all logikk seile sin egen sjø og bli med på ferden for det er et helt unikt og merkelig univers Øyehaug har skapt. På en eller annen måte så gav de fleste novellene mening selv om jeg ikke skal påstå at jeg fikk taket på absolutt alle.
Det er ingen tvil om at Øyehaug kan skrive og hun er en unik litterær stemme.
Jeg pleier egentlig å skrive om hver novelle når jeg skriver om novellesamlinger men her er det best å bare skli inn i universet uten å vite for mye på forhånd.

ANBEFALES!

Jeg har begynt å lese barne og ungdomslitteratur igjen. Fordi det er spennende, lærerikt- og viktig. Og fordi jeg ble inspirert av konferansen Se og Les 2020 i Bergen. Nå vet jeg for eksempel at denne boka er midt i blinken for mange i alderen 10-13 år. Spennende bok som jeg ikke skal avsløre for mye av, halve vitsen er å ikke vite hva som skjer her altså. Men handlingen er inspirert av faktiske hendinger i England under 2. verdenskrig. Med unge gutter som viktige aktører. Og kodeord. Bak i boka kan en lese om hva som er fakta og ikke, noe som gjør leseropplevelsen ekstra spennende med tanke på hvordan en forfatter kan bruke historiske fakta og blande inn fiksjon og egne karakterer. Men jeg sier som forfatteren hvis du ikke har lest historien først men går rett til etterordet: «Er du en av dem som hopper til etterordet før du har lest boken? Bla om til første side og opplev dramatikken i historien først, for dette etterordet røper sentrale deler av handlingen.» Og unn dere å lese barne og ungdomslitteratur innimellom, folkens! Viktig å kunne dele gode leseropplevelser med de unge.

Snurrig plot og fortellermåte, jeg koste meg! Til tross for oppleserens noe merkelige uttale av en del ting.

Denne var da rett og slett litt dum? Den engasjerte storleseren av en hovedperson er det ingen ting å si på. Men fru bibliotekar som verken har peiling på samlingsutvikling eller fjernlån, er ganske søkt. Særlig når hun bruker arbeidstida på å drikke kaffe og å lese i stedet for å legge til rette for formidling av de bøkene hun brenner sånn for. Og så går det hele over til å handle om slutten på ei enkelt bok. Hvor ble det av prosjektet om å redde de uleste bøkene? Var det ikke viktig likevel?

Illustrasjonene er selvfølgelig nydelige. Og at ei bok blir så viktig for folk at den havner på forsida av Se og hør (smart omdøpt til Se på oss for anledningen), er vel bare noe vi kan drømme om.

Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finne på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt av oss som jobber på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske undertoner. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier.

Gutten på toppen av fjellet er en interessant og fin annerledes måte å lære om andre verdenskrig spesielt for barn, akkurat som hans tidligere roman Gutten i den stripete pyjamasen, uten å være belærende som mange slike bøker som handler om krigen kan være til tider. På den måten er også denne romanen forfriskende viktig å skrive hvis man kan åpne øynene for en viktig hendelse i historien som man aldri kan glemme eller bagatellisere på en ny annerledes måte. I dette tilfelle handler romanen om at det er mange tyske barn som også er ofre for Hitles regime, som fra de var liten har blitt hjernevasket og forandret seg på grunn av oppdragelsen og utdannelsen de har fått av Nazi-Tyskland staten. Dessverre er den ikke like godt skrevet og mangler den overraskende genialiteten til Gutten i den stripete pyjamasen, selv om også denne romanen handler om noe viktig og til ettertanke, som gjorde John Boyne til en kjent forfatter også for de voksne. Eller man kan si at John Boyne kanskje tar mer hensyn til denne gangen at han faktisk skriver primært for barn og ungdom, der voksne bare er med på bonustoget som tidligere.

Har fått bekrefta at e-boka er synderen, ja.

Jeg har virkelig fått øynene opp for billedbøkene til Dahle/Nyhus det siste året. Jeg leste først Krigen som er datteren Kaja Nyhus Dahle sitt samarbeid med moren og senere Snill og Sinna mann av ekteparet Dahle/Nyhus. I Akvarium møter vi Moa som har en fisk i et akvarium som mor. Hun forteller om fiskemoren til de andre barna som blir både nysgjerrige og forbauset. Læreren også, for hun har lyst til å komme hjem til Moa for å hilde på fisken. Denne boken er ikke like sterk og brutal som spesielt Krigen og Sinna mann, men jeg vil kalle den mer sår. Tegningene er mer nedtonet enn i de nevnte tre bøkene og budskapet på mange måter mindre tydelig. Der de andre bøkene gjorde et mer umiddelbart inntrykk har denne sunket mer gradvis inn. Et barn vil gjerne se på boken som et eventyr om en jente som har en mor som fisk, mens voksne vil se på dette som en bok om omsorgssvikt og en mor som overhodet ikke er tilstede.

Eric og Live er to 14 år gamle ungdommer som har oppdaget et merkelig hus i Maridalen. Live har sett en kjendis gå inn dit, og deretter hørte hun stønning og roping – hva er det de holder på med der inne.
Faren til Eric driver butikken World of Spycraft, hvor han selger alt av spionutstyr for å forsvare både seg selv og eiendelene sine med. Eric og Live bestemmer seg for å «låne» noe av dette utstyret for å finne ut hva som foregår i huset.
Det skal vise seg at i huset i Maridalen er det en kvasireligiøs sekt som holder til – Mientologene – de gir usikker ungdom et tilbud om renselse. Ungdommene skal ledes fram til sann åndelig frihet – men ledelsen har nok helt andre motiver i tankene enn ungdommenes ve og vel.

Dette er en kort, lettlest og spennende ungdomsbok. Den har også et viktig budskap, som det er bra at kommer fram i ungdomslitteraturen; nemlig dette med sekter og faren man utsetter seg for hvis man søker seg til slike. Det finnes mange bøker om emnet, men ikke som henvender seg til ungdom.
Mientologene – jeg leste Scientologene – men dette gjelder også flere kvasireligiøse sekter som har som mål å utnytte «svake mennesker».

Jeg tror boken kan falle i smak også for den aldersgruppen den er ment for – handlingen er kompakt uten for mange dødpunkter og holder spenningen oppe hele veien…

Dette er ikke stor litteratur og det er heller ikke veldig originalt, men likevel fikk jeg en god del mer enn jeg forventet. Det er forelskelse og noe kliss, men heldigvis ikke for mye av det gode. Den kvinnelige hovedpersonen er ikke et offer og den mannlige ikke bare mørk, mystisk og farlig. Karakterene har mer å fare med enn som så og boken tar opp alvorlige temaer som overfall og voldtekt og gjør det relativt grundig. Jeg vil kalle det en romantisk historie med dybde.

I Hunt Killers er første bok om Jasper "Jazz" Dent, en ung mann som kan kunsten å sjarmere og til tider bruker han dette for å manipulere andre. Dette er noe av den tvilsomme arven han har fra sin far, en av landets mest beryktede seriemordere som nå sitter i fengsel etter at han ble tatt av lensmannen i Lobo`s Nod. I tillegg til å ha arvet noen av farens manipulative egenskaper har han også vokst opp som en slags lærling for faren og sett ting inget menneske skulle måtte se. Så uavhengig av om man tror arv eller miljø påvirker et menneske mest, så er Jazz på dypt vann. Nå har det skjedd nok et et mord på det lille stedet og Jazz er overbevist om at det er en ny seriemorder på gang. Han oppsøker lensmannen for å hjelpe, men blir raskt avvist. Han er besatt av å bidra til å fange drapsmannen både for å veie opp for det faren har gjort og også for å overbevise både seg selv og andre at han ikke er som faren.

Jeg er fan av mørk psykologi som Minette Walters og Dexter og plukker ofte opp bøker og annet av denne typen. Dessverre er det veldig ofte det ikke lever opp til forventningene. Da jeg leste om denne boken, tenkte jeg at det kunne minne om en eventuell spin-off om Dexter sin sønn, noe som pirret nysgjerrigheten min. Jazz er helt klart en forstyrret ung mann, og det skulle bare mangle etter alt han har vært gjennom. I tillegg til det faren har gjort, aner han ikke hva som skjedde med moren, hun forsvant en gang i barndommen hans, og nå bor han med en bestemor som ikke er helt vel bevart. Til tross for at man ikke kan få annet enn vondt for Jazz er han langt fra noen stakkarslig type som synes synd på seg selv. Tvert i mot gjør han alt han kan for å overbevise seg selv om at han kan bekjempe arven fra faren og i beste fall bruke den til noe positivt, nemlig til å finne drapsmenn som ham. Han vet tross alt bedre enn de fleste hvordan de tenker og handler. Dette gjør også Jazz til en kompleks karakter som gjør boken til noe mer enn vanlig spenningsroman. Jazz forsøker å ikke bli for innesluttet og har en bestekamerat helt fra barndommen, som er bløder og liker å leve gjennom Jazz siden han selv må være så forsiktig, og en kjæreste som han delvis betror seg til og føler seg trygg på at han aldri kan skade. Spesielt forholdet mellom Jazz og bestevennen Howie er fornøyelig lesning. Howie får for eksempel Jazz til å tatovere seg hver gang han får Howie med på noe han egentlig ikke vil siden Howie selv ikke kan tatovere seg på grunn av sykdommen. Forholdet til kjæresten Connie er mer alvorlig skildret da faren til Jazz kun drepte og skadet kvinner og hans forhold til det motsatt kjønn er mildt sagt komplisert. Begge disse forholdene håper jeg blir mer utbrodert i løpet av seriens videre bøker.

Det tok litt tid å komme i gang med denne boken, men den kom innunder huden på meg til slutt. Dette er minst like mye en karakterdrevet som en handlingsdrevet krimhistorie, og det tar litt tid å komme inn i tankegangen til Jasper og kanskje også stilen til forfatteren som blander det mørke og grusomme med det lette og humoristiske. Selve krimhistorien er lite utbrodert, og relativt enkel å løse, og må vel på mange måter ses på som en start på det som skal skje videre i denne serien. Men hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være at balansen mellom en krimhistorie og et mer psykologisk karakterdrama ikke er helt vellykket da førstnevnte kommer veldig i bakgrunnen.

Dette er en ungdomsbok som i teorien skal kunne leses fra 13 år og oppover. Jeg ville nok ikke anbefalt denne til de helt yngste ungdommene og heller ikke til alle ungdommer. Selv om det verste innholdet stort sett er lite eksplisitt og språket er ganske enkelt kommer vi nært inn på en person som har opplevd og opplever vold og drap i en realistisk setting. Boken balanserer ellers fint mellom det mørke og lette, blander inn humor, vennskap og kjærlighet, og ikke minst er Jazz en menneskelig karakter man kan identifisere seg med og ikke bare en forskrudd person. Det gjør at boken ikke blir så mørk eller har en så ubehagelig stemning som jeg ofte kan like, men kan bli likt av flere og også yngre lesere.

Jeg har lest boken som har samme tittel på norsk og engelsk på norsk, og vil si takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.

Anmeldelsen ble postet først på bloggen Så rart

Tidsreiser er mulig, men ikke særlig lurt... Tre ungdommer blir headhunta på spektakulært vis for å rette opp feil som skyldes andre tidsreisendes blundere. Hva ville feks skjedd med verden om Hitler vant andre verdenskrig? Eller om Kennedy ikke ble skutt likevel? Morsomme tankeeksperimenter og mengder med action. Liker boka veldig godt, men slett forlagsarbeid trekker ned. Kommafeil, orddelingsfeil, slurvefeil, pronomenfeil... Ikke bra. Og "hjelpefullt" er ikke et ord! Skjerpings, for dette fortjener bedre.

Jeg likte denne veldig godt helt til slutten nærmet seg. Den ble dårligere og dårligere, og til slutt lurte jeg på om jeg hadde blitt senil og ikke skjønte hva jeg leste, slutten var så dårlig, svarte ikke til forventningene etter den gode begynnelsen. Veldig skuffende!!! Eller er jeg blitt senil?

Nesbø skriver bra, men det er ett eller annet som svikter på veien fram mot løsningen på denne krimgåten. På samme måte som i Flaggermusmannen. Man sitter litt med en følelse av at Harry Hole er en norsk James Bond - la gå at han er alkoholisert og rufsete, men det er noe med skurkegalleriet, og kanskje hvor handlingen finner sted (Australia i første Hole-bok, Thailand nå), som likevel gjør dette til en litt plaget James Bond i Daniel Craig-tapning.

Noe av det som er morsomt med å lese Nesbøs Harry Hole-bøker for første gang i 2013, er hvordan man kan se tidsaktuelle hendelser, personer og fenomener litt retrospektivt. At det er mulig å sjekke mobiltelefonen for å se liste med de siste anropene, er jo selvfølgelig i dag for eksempel.

Men jeg synes ikke Nesbø lykkes i å bygge opp persongalleriet godt nok. Det blir for skjematisk og overfladisk, akkurat som i den første boka. Jeg føler ikke noe for verken Hole eller de andre personene, om de er ofre eller skurker. Drivet i boka funker ikke helt for meg heller. At en mann som Harry Hole akkurat har møtt vil ha Hole som forlover, blir også litt merkelig - selv om det blir forklart på et vis.

Etter å ha lest de to første Harry Hole-bøkene begynner jeg å lure på om det er verdt bryet å lese resten. Og jeg har allerede kjøpt alle. Krise.

Glem forlagets omtale. Her er det bare å la seg rive med til en verden uten særlig kontakt med virkeligheten. Sterke saker.

Forfatteren sier selv at han hadde det ganske likt som hovedpersonen Kai i boka. Kai er ikke bare litt sjenert, eller litt redd for å ta ordet i klassa...han sier aldri noen ting. Han går i den mest bråkete klassa på skolen, og plages med en gang det er friminutt eller "snakkepinnen" sendes rundt slik at alle må si noe - egentlig plages han hver gang han våkner opp til hverdag, og han puster ikke helt ordentlig før det er fri eller ferie... Jeg satt ofte med tårer i øynene mens jeg leste denne; den kloke hovedpersonen, Anja som forsøker å hjelpe, og voksne som forsøker å glatte over eller å presse fram et svar når Kai blir spurt om helt vanlige ting. "De som snakker mye får bestemme hva som er sant"- det er så utrolig bra sagt! Denne skal jeg så til de grader ha med meg på mange, mange bokprater framover! Harlad Nortun; min nye helt!