Bokelskere.no

Den siste veka har eg lurt meir på kvifor eg ikkje les, for det har vært full lesestopp ei dryg veke. Latskap? Lei? Uinteressert? Tidsklemme? Sanneleg om eg veit. Uansett, det er ikkje så viktig, det gjeng over av seg sjølv og i går kveld fiska eg fram att Ringenes herre. Då kan eg like godt leite fram igjen lesesirkelboka Pesten også, greit å kome seg vidare i denne før ein har gløymt kva som skjedde i starten. Får skunde meg sakte, så ordnar det seg nok.

Ynskjer forstatt god helg til alle.

Ja, - det lurer sannelig jeg på av og til også! Jeg elsker det og vet jo at det regnes som "bra", og det synes jeg jo selv også; jeg blir sjokkert over folk som ikke leser, - og noen kan attpåtil nesten være stolte av det! Og jeg merker jo det, at jeg har fått et rikt indre liv på den måten, fått kunnskaper om livet og om andre mennesker og tider og steder, - forhåpentligvis rett og slett blitt klokere. Å lese bøker er for meg den mest ettertraktede måte å bruke tiden min på, når familie og jobb har fått sitt, og litt trening og naturopplevelser er unnagjort. Men jeg tenker jo noen ganger at det hadde vært fint om jeg i stedet hadde kunnet utvikle en praktisk ferdighet (spørs om jeg hadde klart det!) og kunnet etterlate meg noe fint her i verden. Eller enda bedre, brukt tiden min på noe som var verdifullt for andre enn meg selv og mine, - frivillig arbeid f.eks. Hva hjelper det verden at hodet mitt er fullt av bøkene jeg har lest! Men samtidig har det jo noe med personlig legning å gjøre, - jeg er rett og slett en betraktende og introvert person som i høyden forsøker å bringe videre noen tanker på papir.
Og nå om dagen sitter jeg i sofakroken, men vandrer i hodet rundt i (York?)shire for nesten 200 år siden, - og det er en fantastisk opplevelse, i hvert fall når man ikke virkelig gjør det ;-) Jeg leser "Kvinnen på Wildfell Hall" av den tredje søsteren Brontë, Anne. Og den er virkelig god, men hun døde ung og forfatterskapet hennes ble stilt i skyggen av søstrenes. Det er første gang den nå er oversatt til norsk, og det er jeg glad for, den hadde nok vært tung å lese på engelsk. Boken sies å være et av victoriatidens mest fortiede og skandaleomsuste storverk og kanskje den første virkelige feministiske roman i britisk litteratur, intet mindre! Personlig er jeg veldig fascinert av å lese historisk samtidslitteratur og på den måten komme inn under huden på fortidens mennesker og deres liv, og det gjør man her, - anbefales på det varmeste!

Jeg har alltid lest, mest for avspenning, men i de siste årene også for å unngå psykisk sykdom og å trene hjernen. Jeg ble ufør for 8 år siden og hadde plutselig hele dagen i mitt eget selskap. Det gikk ikke mer enn en uke før jeg innså at å lytte til sine egne tanker store deler av døgnet ikke var sunt til tross for at jeg syntes denne innvendige samtalepartneren var både vittig og klok. Jeg innførte bok og lydbok på timeplanen. Kombinasjonen monotont arbeid og lydbok er ren terapi!
I jobbsammenheng ble jeg alltid utfordret til å bruke de små grå, dette ble det brått slutt på da jeg ble gående hjemme. Jeg har derfor brukt bøker til å stresse hjernen litt; ved å lese gamle bøker, ulike sjangre, forskjellige dialekter, svensk, dansk og engelsk. Det neste jeg har lyst til å utfordre hjernen med er Shakespeare på engelsk. Da skal jeg nok få slite litt.
Jeg har altså mange grunner til å lese; underholdning, dannelse, tidsfordriv, virkelighetsflukt og hjernetrim.

Mens jeg manner meg opp til Shakespeare har jeg omsider kommet igang med "Pesten" og forsøker å ta igjen hovedfeltet. Så langt liker jeg romanen og det er ingen overraskelse. Jeg har slukt bøker om svartedauen, lepra og tuberkulose tidligere. Kanskje er det krimelskeren i meg som våkner? Grøss og gru? Ja takk! Derfor falt valget på "Vägvisare til underjorden". Jeg lånte to diktsamlinger av Gunnar Ekelöf fordi Knausgård i "Om sommeren" hevder at Ekelöf er Nordens ypperste lyriker. Det måtte jo undersøkes og følgelig befinner jeg meg på vei til det underjordiske. Det er vakre tekster, men jeg vet ikke om jeg forstår alt. Det blir en del lesing om gresk mytologi på si og det har jeg sikkert godt av :-)

For meg er nok selve livet å lese. Det høres jo litt drøyt ut, men jeg har alltid lest og også prioritert det framfor en del andre ting. Men selvfølgelig har jeg jo vært i jobb og da var det jo litt andre tider. Nå er det ingen jobb og har allverdens tid så jeg legger opp dagene som jeg føler for. Det hender jo at sosiale ting må prioriteres nå også,men det blir alltid tid innimellom til lesing. Har akkurat lest ferdig selvbiografien til Jan E. Hansen "Med ett ben på jorda" og den falt i smak. Holder også på med Udødelighetens elixir av Gabi Gleichmann,og det er en kjempebok!
Akkurat sånne bøker jeg liker,men den er lang og omfattende så det tar tid å lese,heldigvis. Ønsker ikke at den skal ta slutt.
Fortsatt god helg til alle.

Hvorfor jeg leser? Fordi jeg bare MÅ. Klarer ikke å la være :-)

Helt siden jeg lærte meg å lese som 5-åring har jeg bare elsket det. Om liten leste jeg alt jeg kom over, og lærte tidlig å bruke biblioteket. Før jeg var gammel nok til å få lånekort selv (man måtte være åtte år), pleide min far å ta med hjem bøker til meg. Når bøkene ikke var nok leste jeg mormors ukeblader, baksiden av cornflakespakken og melkekartongen, og alt annet som det overhodet sto noe på.

I perioder får jeg nok ikke lest så mye som jeg ønsker meg - livet mitt og verdenen min må leves og gjøres før jeg kan dykke inn i andre verdener. Og jeg må, og ønsker også, å være tilstede for menneskene i mitt liv. Så er det viktig også - at man lever sitt eget liv til fulle, og ikke bare lever gjennom bøkene og andres liv.

Men det å leve seg inn i en annen verden er for meg den utlimate avkobling.
Borte er alt stress og alle utfordringer, samtidig som jeg får utvidet min horisont når jeg leser om andre liv, andre tider, andre land ... Ja, i det hele tatt. Jeg koser meg enormt med lesingen, og klarer ikke helt å forstå at det finnes mennesker som aldri åpner en bok.

Heldigvis har jeg klart å få ungene mine glade i å lese også. Her i huset har vi gjennom deres oppvekst hatt daglig høytlesning, lånt hundrevis av barnebøker på biblioteket, og eier utrolig mange også. For meg er leseglede så verdifullt, og jeg ønsket så gjerne at de også skulle få det med seg. Viktig for alt av skolearbeid, og godt som fritidsaktivitet. Jeg synes også det er greit som en motvekt til vår digitale hverdag.

Denne helga lar jeg meg underholde av Yrsa Sigurdardottirs 'Løgnen'. Har ikke kommet så veldig langt, men den virker lovende.
Skirenn på tv skal jeg se, og ut på en liten skitur skal jeg selv også. Det ser ut til å bli en strålende søndag! Ønsker alle dere andre også en fin fortsettelse på helga :-)

Jeg vet hvorfor jeg leser og det er fordi uten bøker blir jeg rastløs og mister gleden i ting jeg gjør. Det kan kanskje argumenteres med perspektiv hvor en kan se at ting kan alltids bli verre eller at ting ser helt annerledes ut fra en annen vinkel. Jeg tror på at jeg ser klarere detaljer i eget liv når jeg har samlet fokus på detaljer i noe helt annet ei stund. Som å kjøre bil... man trenger å øve jevnlig. Selv som yrkessjåfør sa jeg det, at jeg jobbet med saken... var ute og øvde, stadig. Hver dag man kommer helskinnet frem har man lykkes, ikke sant?
Vel, djevelen ligger i detaljene, og det er da virkelig alle de små bitene som har innhold og dagene som er det viktige. Det var visst noen som sa at "ingen fortalte meg at dagene, ja, de var selve livet"! Bedre å være klar over det hele tida enn å plutselig finne ut at livet nesten har gått en forbi. Det tror jeg det lesende befolkning er flinkere til enn de som ikke leser. Og vi kan snakkes med om ALT! Hehe

I helga går det i familien, et større prosjekt i Lego, jakten på snooker fra Gibraltar innimellom alt annet møl, jeg holder på å samle avisføljetongen Taterjenta av Sigurd Lybeck, for jeg oppdaget i januar da den begynte i distriktsavisen Østlendingen at den ikke er å få i bokform (jeg tenker å lime litt og lage ei bok etter "Arne & Carlos-metoden" når jeg har hele klippet ut av avisene) og leser også Tore Skeies Alv Erlingsson, lånt fra biblioteket, og Ayn Rands Anthem på Oodles-appen, og et par til, men jeg bytter etter humør og akkurat nå er det disse to. For noen timer siden hadde jeg et miniforedrag for sønnen på 12 om hvorfor jeg ikke vil kjøpe E-bøker og foretrekker fysiske bøker... Ute ramler det ned en haug med skiføre, uten at jeg skal gjøre noe med det, det er meldt upassende vind. Det passer i hvert fall ikke meg å være ute i den. Kan nøde meg ut til vedskjulet, men da får det holde. Skal fikse noe god mat og holde oss inne...

Med det ønsker jeg god, analog helg. Kjør pent!

Jah, du tror deg smartere enn meg - og alle andre her - men én ting vet jeg og det er at du ikke vet... JEG ser en dåre som slår om seg med bedårende uttrykk og pompøse vendinger og makter ikke å kommunisere med noen på et annet nivå enn ditt eget, Erasmus Montanus. Det er fordi hvert eneste innlegg jeg ser av deg er monologer og jeg kan ikke se at svaret ditt faktisk er et svar til meg -
En riktig god helg videre!

Lesehelg!

Jeg elsker god skjønnlitteratur! Men mine ønsker om å lese blir avbrutt av selve livet (heldigvis helt greit, men jeg ønsker jeg fikk lest mer). Balansen familieliv/jobb/fritid gjør seg sterkt gjeldende nå. Den siste uken har jeg ofte valgt bok fremfor skjerm etter jobb og etter at mann og barn var ivaretatt :-) Bok fremfor skjerm var ikke vanskelig siden min favorittforfatter, Paul Auster, er ute med en ny roman på godt over 800 sider (den heter 4 3 2 1).

Jeg vet hvorfor jeg leser og leser. Eller vet jeg egentlig det?

Hvorfor leser du? Del gjerne med oss her på tråden hva som opptar deg og hvor du er i din leseverden.

Lev vel i og utenfor litteraturen!

Og dette betyr?
Tåketaleparametrene slo ut på rødt...

Verden er full av merkverdige sammentreff! Jeg har akkurat fullført Napolikvartetten av Elena Ferrante, vel vitende at navnet er et pseudonym og uten interesse for å finne ut hvem hun egentlig er. Så kommer jeg plutselig over en filmsnutt på facebook om øya Capri (utenfor Napoli) og San Michelle, Axel Munthes fascinerende hjem der, - jeg var der i fjor. Filmsnutten glir over i en annen som også dreier seg om Munthe, men er på italiensk, men der dukker sannelig navnet Ferrante opp, - det var en italiensk lege, venn av Munthe! Og det føltes jo litt snodig, - kanskje det var der hun hentet navnet sitt? Eller, kanskje Ferrante er som Hansen på italiensk, - hvem vet?

Så kom den endelig, den første romanen til den utrolig spennende amerikanske forfatteren George Saunders. (Jeg forhåndsbestilte den i juni 2016 og har gledet meg til siden.) Saunders har tidligere skrevet essays, barnebøker, kortromaner og flere fantastiske novellesamlinger.

Vi befinner oss i USA i februar 1962, det er borgerkrig, og Abraham Lincolns elleve år gamle sønn, Willie (William Wallace) dør og begraves på en kirkegård i Georgetown. Etter begravelsen vender Lincoln alene tilbake til kirkegården gjentatte ganger, og romanen er befolket av gjenferd og fylt med et vell av stemmer. Ordet bardo i tittelen er forresten hentet fra tibetansk religion. I Den tibetanske dødeboken beskrives Bardo som er en åndelig mellomtilstand – en slags tibetansk limbus – den dødes tilværelse i førtini dager mellom døden og ny gjenfødelse, der de døde blir møtt av ulike og skremmende visjoner. Romanen spenner vidt og tar for seg eksistensielle spørsmål om liv og død, kjærlighet og sorg.

Jeg har lest den på Kindle og hørt den på lydbok. Anbefaler særlig lydboken – en sann svir av et hørespill med et skikkelig stjernelag av bla skuespillere, musikere og forfattere. På rollelisten (som består av ikke mindre enn til sammen 166 personer) står, foruten Saunders selv, blant andre David Sedaris, Julianne Moore, Ben Stiller, Susan Sarandon, Miranda July, Carrie Brownstein, Lena Dunham, Cassandra Campbell, Nick Offerman. Et kort intervju med Saunders om dette her.

Romanen føyer seg forresten fint inn i rekken av bøker-som-minner-om-bøker-jeg-har-lest. Den fikk meg straks til tenke på en annen usedvanlig god roman jeg leste for en del år siden, en av de forholdsvis få bøkene jeg har i bokhylla Favoritter, nemlig Kirkegårdsjord – gjenfortellinger i ti mellomspill av den irske forfatteren Máirtín Ó Cadhain – begge utspiller seg på en kirkegård der stemmene til fortidige, og i Lincoln in the Bardo også fremtidige, gjenferd rår ...

En sterk og dyster, men også humoristisk og varm roman dette. Saunders evner stadig å overraske positivt, samtidig som romanen er umiskjennelig Saundersk.

En klar sekser på terningen!

Hvorfor kjente jeg ikke til denne da jeg var barn? Nå har jeg lest og humret meg gjennom merkelige hager og fjell, sytete og skrytete lissomvenner og andre vesener, både humske og uhumske. Det eneste jeg savnet under lesinga, var noen barn å lese høyt for. Trollkrittet er ei perfekt høytlesings- og pekebok!

Ja, - jeg har vært ute for noe lignende, og det gir en fantastisk følelse av utvidet opplevelse (og ikke av plagiat, i mitt tilfelle i hvert fall)! Egentlig tror jeg nok at det ofte kan skyldes at det dels kan være tanker og forfattergrep som på en måte ligger i tiden, og dels kan det vel være at man selv liker forfattere som nettopp ville gripe disse, - men fascinerende er det!

Da har du noe å se frem til med Moon Palace! Setninger, vendinger og stemninger sitter i kroppen her - mange år etter den første gangen jeg leste den :-) Det kan jeg vel ikke si om noen andre romaner jeg har lest (iallefall på langt nær i samme grad). Moon Palace utkom i 1989 og allerede så tidlig i forfatterskapet ble der med denne romanen slått an en grunntone som følges, utvikles og utforskes i mange av Austers senere bøker. Du som leser så mye og er glad i bøker vil nok ha interesse av å stifte bekjentskap med hovedpersonen som, spesielt i romanens første del, er preget av litteratur (og hvordan skal jeg ikke gå inn på her da du må ha tilgode å lese om det) :-)

Artige observasjoner du gjør deg der. Kanskje det forteller om lese-smaken din og at du er god på å sirkle inne bøker som sammenfaller med dine litterære interesser? Jeg opplever ihvertfall noe lignende når jeg leser Paul Auster da han gjerne har en tematikk som løper gjennom mange av bøkene hans. Apropos 4321 så begynte jeg på den i dag! Har gledet meg lenge til denne nye Auster-romanen :-) Jf lesehelgtråden jeg nettopp la ut: https://bokelskere.no/tekst/314595/

Har nå, helt tilfeldig, lest flere bøker på forholdsvis kort tid som har ett eller flere likhetstrekk med andre bøker jeg nylig har lest.

For bare noen dager siden skrev jeg et innlegg i en annen tråd om at jeg hører Paul Austers nye roman 4 3 2 1 på lydbok, og at rammefortellingen ligner den i Kate Atkinsons Liv etter liv så vel som den i Jenny Erpenbecks The End of days, i den forstand at hovedpersonen har flere alternative livsløp.

Nå har jeg nettopp lest ut Katrine Marie Guldagers novellesamling København, der rammen minner om den første delen av romanen Enkle atonale stykker for barn av Dag Johan Haugerud, i det at det stadig er nye personer som bærer historien fram, som et slags stafettløp (i mangel av et bedre uttrykk).

Noen som har hatt lignende leseopplevelser?

Mor Aases død er en av de virkelig store scenene i "Peer Gynt".
Og jeg er enig med deg (og uenig med Ystad, selv om hun har bra argumenter): i denne scenen har Peer mange "forsonende trekk", og akkurat her tror jeg det er fint for den døende at sønnen flykter litt fra realitetene - der er han ekspert - og dikter Aase "inn i eventyret".

For noen år siden var jeg i Bodin kirke og så Ingebjørg Kosmos juleforestilling. Hun hadde Toralf Maurstad som gjest. Han framførte Mor Aases død som monolog. En stor opplevelse!

Litt mer om Tredje handling:
Peer ser en gutt som hugger av seg fingeren for å "fri seg fra kongens tjeneste". Syns å huske at vi får høre mer om dette senere. Og det er vel også et hint til Peer selv. Han er jo også flink til å lure seg unna! Mildt sagt.

Og så er det "en gammelaktig kvinne i en fillet grønn stakk" og "en stygg unge med en ølbolle i hånden" som plutselig dukker opp når Peer går ut for å hugge tømmer til "kongsgården" (hus til Solveig og seg selv). Hvem er denne kvinnen? Hun påstår jo at Peer er far til den stygge ungen, og "da jeg fødte,holdt fanden om min rygg". Er kvinnen datteren til Dovregubben? Men Peer drømte vel bare at han var bergtatt. Jaja, hele stykket er jo en sammenblanding av eventyr, drøm og virkelighet.

Og så er det vel bare å ta fatt på den store bøygen (Fjerde handling). I dobbel forstand:
Lang og utfordrende. Men jeg går ikke utenom.

Tusen takk for artikkelen av Vigdis Ystad. Den er til god hjelp under lesingen.

Tredje handling

Peer har møtt Bøjgen og kommer omsider hjem til sin mors dødsleie. Ystad skriver: «Angsten i møtet med Bøjgen har tilsynelatende gitt Peers eksistens en ny dimensjon av alvor. Men forsettene om å leve et liv i større oppriktighet og etisk forpliktelse er flyktige.» Ystad nevner noen eksempler på hvordan Peer fortsetter å vike unna vansker, før hun fortsetter: «Deretter kommer han til moren Aases dødsleie, men også her går han utenom utfordringene. Istedenfor å tale til henne i alvor, dikter Peer henne full av eventyr og vakre historier.»

Her følger jeg ikke Ystad helt.

Kunne Peer ha fulgt sin mor den siste veien på en mer trøstefull måte. I mine øyne er dette ikke en situasjon der Peer «går utenom utfordringene», men snarere handler riktig og godt. Hvorfor skal han «tale til henne i alvor» i hennes siste stund, når han kan hjelpe henne til en lett og god (så lett som mulig) død ved å dikte henne inn i eventyret. Kanskje er diktingen for Peer en flukt fra realitetene, men utfallet er like fullt godt. Gir Peer et forsonende trekk (og dem er det ikke mange av).

Jeg må føye til at Mor Aases død er så gripende vakkert skrevet, vi øyner både moren og sønnens angst, og kjærligheten mellom dem. Enda jeg har hørt dette flere ganger, ble jeg nesten på gråten.

Jag bara älskar Kalle Lind och hans lite smågnälliga skånska röst med perfekta pauseringar som gör att tokigheterna han berättar om verkligen kommer till sin rätt. Han har grävt i olika arkiv och sett på massor med gamla inspelningar och verkligen vaskat fram guldkorn i töntighet, pinsamhet eller storhetsvansinne. Allra bäst är nog berättelsen om Börje Ahlstedt. Det måste jag höra på minst en gång till!
Kalle Lind har även wn poddradio som heter Snedtänkt. Jösses så mycket underligheter jag har lärt mig av den!

Du har nok rett... tenk om det var mulig å sitte med noe bokrelatert hele dagen! Å himmel, det hadde vært herlig! Ser på morsan om dagen, jeg må komme med bokforsyninger til henne, for nå har hun en sånn leseperiode igjen. Hun tusler gjennom 3-400 sider om dagen på gode dager. Jeg ble nettopp ferdig med ei Murakami-novelle mens jeg spiste, så det ble vel dagens porsjon, antageligvis. Ca 35 sider... :-D