Bokelskere.no

Tusen takk for artikkelen av Vigdis Ystad. Den er til god hjelp under lesingen.

Tredje handling

Peer har møtt Bøjgen og kommer omsider hjem til sin mors dødsleie. Ystad skriver: «Angsten i møtet med Bøjgen har tilsynelatende gitt Peers eksistens en ny dimensjon av alvor. Men forsettene om å leve et liv i større oppriktighet og etisk forpliktelse er flyktige.» Ystad nevner noen eksempler på hvordan Peer fortsetter å vike unna vansker, før hun fortsetter: «Deretter kommer han til moren Aases dødsleie, men også her går han utenom utfordringene. Istedenfor å tale til henne i alvor, dikter Peer henne full av eventyr og vakre historier.»

Her følger jeg ikke Ystad helt.

Kunne Peer ha fulgt sin mor den siste veien på en mer trøstefull måte. I mine øyne er dette ikke en situasjon der Peer «går utenom utfordringene», men snarere handler riktig og godt. Hvorfor skal han «tale til henne i alvor» i hennes siste stund, når han kan hjelpe henne til en lett og god (så lett som mulig) død ved å dikte henne inn i eventyret. Kanskje er diktingen for Peer en flukt fra realitetene, men utfallet er like fullt godt. Gir Peer et forsonende trekk (og dem er det ikke mange av).

Jeg må føye til at Mor Aases død er så gripende vakkert skrevet, vi øyner både moren og sønnens angst, og kjærligheten mellom dem. Enda jeg har hørt dette flere ganger, ble jeg nesten på gråten.

Mor Aases død er en av de virkelig store scenene i "Peer Gynt".
Og jeg er enig med deg (og uenig med Ystad, selv om hun har bra argumenter): i denne scenen har Peer mange "forsonende trekk", og akkurat her tror jeg det er fint for den døende at sønnen flykter litt fra realitetene - der er han ekspert - og dikter Aase "inn i eventyret".

For noen år siden var jeg i Bodin kirke og så Ingebjørg Kosmos juleforestilling. Hun hadde Toralf Maurstad som gjest. Han framførte Mor Aases død som monolog. En stor opplevelse!

Litt mer om Tredje handling:
Peer ser en gutt som hugger av seg fingeren for å "fri seg fra kongens tjeneste". Syns å huske at vi får høre mer om dette senere. Og det er vel også et hint til Peer selv. Han er jo også flink til å lure seg unna! Mildt sagt.

Og så er det "en gammelaktig kvinne i en fillet grønn stakk" og "en stygg unge med en ølbolle i hånden" som plutselig dukker opp når Peer går ut for å hugge tømmer til "kongsgården" (hus til Solveig og seg selv). Hvem er denne kvinnen? Hun påstår jo at Peer er far til den stygge ungen, og "da jeg fødte,holdt fanden om min rygg". Er kvinnen datteren til Dovregubben? Men Peer drømte vel bare at han var bergtatt. Jaja, hele stykket er jo en sammenblanding av eventyr, drøm og virkelighet.

Og så er det vel bare å ta fatt på den store bøygen (Fjerde handling). I dobbel forstand:
Lang og utfordrende. Men jeg går ikke utenom.

Jeg har alltid innbilt meg at Peers opptreden på Hegstad med påfølgende bruderov foregikk under sterk påvirkning av alkohol - og at det som skjedde siden, var nærmest delirisk: Først boltret han seg med tre gærne seterjenter, og siden kan vel verken vi eller han sjøl gjøre rede for hva han foretok seg. At det kunne bli avkom etter denne tildragelsen, er vel ikke utenkelig.

Ha, ha, ja hvem er hun egentlig den gammelaktige kvinnen som bryter inn i Peers og Solveigs idyll? En sveket seterjente som har båret frem Peers barn og nå stiller han til ansvar? Nok en fantasifigur, en av Peers mange angster (hans dårlige samvittighet som Ingunn foreslår)? Eller rett og slett Dovrekongens grønnkledde datter!

Ibsen gir oss assosiasjonene – den grønne stakken og ølbollen (Dovrekongen nødet Peer til å drikke av en ølbolle, guttungen har med seg en ølbolle). Og ikke minst kvinnenes kryptiske utsagn:

«I høst da jeg fødte, holdt fanden om min rygg, så er det rimelig nok en blir stygg. Men dersom du vil se meg så ven, som før, skal du bare vise jenten derinde (Solveig) på dør, jag henne ut av sinnet og synet; -- gjør så, kjære vennen min, så mister jeg trynet!»

Her spilles det opp til det ujordiske og eventyrlige!

Jeg har forstått scenen slik at Peer blir innhentet av fortiden i form av den grønnkledde. Men nå begynte jeg å lure (det er lenge siden jeg tenkte på Peer) såpass at jeg tok frem Håkon Løkens bok, Ibsen og kjærligheten nok en gang.
Og her står følgende:
Men så kommer "forgangenheten" og melder sig med sin "hånende skygge". Den grønnkledde kommer med sit trolltryne, presenterer en styg trollunge, som sin og Peers sønn, og sier:
Jeg kommer igjen hver evige dag.
Jeg glytter på døren, ser inn til jer begge.
Sitter du med jenten på benkefjel, -
blir du kjelen, Peer Gynt, - vil du leke og degge -
setter jeg mig hos og krever min del.
Hun og jeg vi skal bytte og skifte dig.
Farvel, kjære gutten min, i morgen kan du gifte dig.

Takk for at du bidrar til oppklaring, Ava!

Da tolker jeg det slik at Ingunns svar ligger nærmest (den gammelaktige grønnkledde representerer en form for samvittighetsnag, skyldfølelse) og at Peer ikke er helt skruppelløs.

Tredje handling
Jeg koser meg fortsatt med Peer og blir helt betatt av dialoger og monologer i versene. Når det gjelder Mor Aases død oppfattet jeg det som om Peer igjen ikke orker å forholde seg til realitetene, men flykter inn i fantasien. Kanskje var det like greit, men vil vi død slik, mens mennesker luller oss inn i eventyr eller vil vi snakke alvor?

Jeg forsto det slik at kvinnen i grønn stakk og den stygge ungen ikke var virkelige men et uttrykk for Peers dårlige samvittighet. Nå er det jo slett ikke sikkert han har noen, det får vi kanskje vite etterhvert?

indeed "vil vi dø slik", eller vil vi ha et
kommunikasjonsklima, et samfunn der vi først som døende
får sjansen til å bli hørt med noe videre alvor . . . . .

eller subsidiært style oss som 'den grønnkledte i niqab'

Hei Ingunn,

Jeg vet ikke om du så innlegget mitt om Mor Aases død lenger oppe i tråden.

Spørsmålet ditt «vil vi dø slik» er tankevekkende. I den grad mennesker får anledning til å reflektere over sin egen død, vil vel svarene være svært forskjellige.

Mitt poeng er at Peer følger sin mor den siste veien på en måte som er til hjelp for henne. At hans dikting (og virkelighetsflukt) gjør morens død lettere og roligere, tryggere, enn den ellers kunne ha vært. Det er slik jeg leser dette. Peer viser her én side av seg selv om jeg verdsetter.

Jeg likte kommentaren din om kvinnen i grønt og barnet. Ikke lett å skille virkelighet, drømmer og fantasier.

"men vil vi dø slik"?
Sannelig ikke godt å si, og det er jo ikke sikkert vi kan bestemme det selv.

Eksistensielle spørsmål er interessante, men nesten umulig å svare på.

Jeg hadde ei lita bok for mange år siden, skrevet av Arne Næss (filosofen).
Tror tittelen var:
"De evige spørsmål. Og vår tids svar" (?)