Bokelskere.no

Ha, ha, ja hvem er hun egentlig den gammelaktige kvinnen som bryter inn i Peers og Solveigs idyll? En sveket seterjente som har båret frem Peers barn og nå stiller han til ansvar? Nok en fantasifigur, en av Peers mange angster (hans dårlige samvittighet som Ingunn foreslår)? Eller rett og slett Dovrekongens grønnkledde datter!

Ibsen gir oss assosiasjonene – den grønne stakken og ølbollen (Dovrekongen nødet Peer til å drikke av en ølbolle, guttungen har med seg en ølbolle). Og ikke minst kvinnenes kryptiske utsagn:

«I høst da jeg fødte, holdt fanden om min rygg, så er det rimelig nok en blir stygg. Men dersom du vil se meg så ven, som før, skal du bare vise jenten derinde (Solveig) på dør, jag henne ut av sinnet og synet; -- gjør så, kjære vennen min, så mister jeg trynet!»

Her spilles det opp til det ujordiske og eventyrlige!

Jeg har forstått scenen slik at Peer blir innhentet av fortiden i form av den grønnkledde. Men nå begynte jeg å lure (det er lenge siden jeg tenkte på Peer) såpass at jeg tok frem Håkon Løkens bok, Ibsen og kjærligheten nok en gang.
Og her står følgende:
Men så kommer "forgangenheten" og melder sig med sin "hånende skygge". Den grønnkledde kommer med sit trolltryne, presenterer en styg trollunge, som sin og Peers sønn, og sier:
Jeg kommer igjen hver evige dag.
Jeg glytter på døren, ser inn til jer begge.
Sitter du med jenten på benkefjel, -
blir du kjelen, Peer Gynt, - vil du leke og degge -
setter jeg mig hos og krever min del.
Hun og jeg vi skal bytte og skifte dig.
Farvel, kjære gutten min, i morgen kan du gifte dig.

Takk for at du bidrar til oppklaring, Ava!

Da tolker jeg det slik at Ingunns svar ligger nærmest (den gammelaktige grønnkledde representerer en form for samvittighetsnag, skyldfølelse) og at Peer ikke er helt skruppelløs.