Bokelskere.no

Tredje handling
Jeg koser meg fortsatt med Peer og blir helt betatt av dialoger og monologer i versene. Når det gjelder Mor Aases død oppfattet jeg det som om Peer igjen ikke orker å forholde seg til realitetene, men flykter inn i fantasien. Kanskje var det like greit, men vil vi død slik, mens mennesker luller oss inn i eventyr eller vil vi snakke alvor?

Jeg forsto det slik at kvinnen i grønn stakk og den stygge ungen ikke var virkelige men et uttrykk for Peers dårlige samvittighet. Nå er det jo slett ikke sikkert han har noen, det får vi kanskje vite etterhvert?

indeed "vil vi dø slik", eller vil vi ha et
kommunikasjonsklima, et samfunn der vi først som døende
får sjansen til å bli hørt med noe videre alvor . . . . .

eller subsidiært style oss som 'den grønnkledte i niqab'

Hei Ingunn,

Jeg vet ikke om du så innlegget mitt om Mor Aases død lenger oppe i tråden.

Spørsmålet ditt «vil vi dø slik» er tankevekkende. I den grad mennesker får anledning til å reflektere over sin egen død, vil vel svarene være svært forskjellige.

Mitt poeng er at Peer følger sin mor den siste veien på en måte som er til hjelp for henne. At hans dikting (og virkelighetsflukt) gjør morens død lettere og roligere, tryggere, enn den ellers kunne ha vært. Det er slik jeg leser dette. Peer viser her én side av seg selv om jeg verdsetter.

Jeg likte kommentaren din om kvinnen i grønt og barnet. Ikke lett å skille virkelighet, drømmer og fantasier.

"men vil vi dø slik"?
Sannelig ikke godt å si, og det er jo ikke sikkert vi kan bestemme det selv.

Eksistensielle spørsmål er interessante, men nesten umulig å svare på.

Jeg hadde ei lita bok for mange år siden, skrevet av Arne Næss (filosofen).
Tror tittelen var:
"De evige spørsmål. Og vår tids svar" (?)