I lommene mine finnes det alltid en del beskrevne lapper. Det er (i tillegg til rene handlelister): Titler på bøker jeg skal se etter neste gang jeg er på det lokale biblioteket, titler på bøker som biblioteket ikke har og som jeg kanskje bør skaffe meg på annen måte, titler på bøker som kanskje er interessante, men som jeg kanskje bør skaffe meg mer informasjon om og ikke minst navn på sentrale personer i bøkene jeg nylig har lest. Er det noe jeg glemmer fort, er det hvilke navn forfatteren har utstyrt personene sine med. Helt nødvendig hvis jeg senere skal skive en omtale av bøkene. Går dere andre også rundt og drasser på slike lapper?

Jeg fant en interessant nyhet som kanskje er interessant for andre fantasyelskere. Den er fra BBC og er på engelsk, les her.
Stikkord: J. R. R. Tolkien

.. og eg har selskap av danske Helle
som kanskje har litt av kvart å fortelle
om Roar som rett og slett går seg bort
.. og kor det går?
Eg veit ikkje stort :-)

I regnver er godstolen trufast ein ven
Der startar eg helgelektyren om senn
Då blir det ein rundtur i skauen igjen
Med Sverre og gjengen av Fredløse menn

Det kan sjå ut for at det er fleire enn eg som kava litt med å finne eit eksemplar av denne boka. Fekk treff på Majorstuen Antikvariat og på Stavanger Antikvariat, men begge stadar kunne dei opplyse om at boka nettopp blei solgt. Tek eg feil dersom eg gjettar på at det var deltakarar i lesesirkelen som var dei heldige kjøparane?

Men no til grunnen at eg skriv dette innlegget; Etter tålmodig søking så fann eg fram til eit eksemplar på Boklageret på Lunde. Var i kontakt med ei hyggeleg dame der, som kunne opplyse om at dei hadde to - 2 - eksemplar tilgjengeleg. Eg har bestilt det eine. Dermed burde det vere eit eksemplar til overs der, i tilfelle nokon skulle vere interessert.

Første halvdel av boka var klart best. Enig i at Russlandturen ikke var like bra :))

Jeg leser Forliset av Frode Granhus. Dette er hans femte "Lofotkrim" hvor Rino Carlsen, nå lensmann, er hovedpersonen. Granhus hadde visse talenter fra starten av, men nå begynner han jammen å bli flink! Det er to ting jeg syns han er spesielt god til, det første og mest påfallende er evnen til å beskrive naturen. Denne boka starter med sprengkulde. Jeg "kjenner" det iser og hvordan frosten knirker og knepper. Når han forteller er det ingen sak "å lage film" i hodet. Det andre talentet er å flette sammen fortid og nåtid så sømløst at jeg nesten syns jeg har vært inne i hodet til Rino og sett logikken klikke på plass. Dessuten er Rino en velsignet vanlig, god mann med magefølelse og rettferdighetssans. Ikke noe überhelt eller antihelt-tull, bare en vanlig, interessant problemløser. Harry Hole kan dra hjem og legge seg, Rino har mer pondus. Harry er en ustabil fjott som skriker på hjelp (i de få bøkene jeg har orket å lese hittil), mens Rinos største svakheter er hans kjære, at han er nostalgisk og ikke spesielt nevenyttig. Han fremstår i det minste som et skikkelig mannfolk! Denne boka er nå halvlest og jeg aner kompleksiteten av en enkel, men ikke helt soleklar løsning. Foreløpig en tydelig femmer!

Jeg tror jeg leser resten i dag, så det kan tenkes jeg skriver her igjen. Fint med helgetråden på fredag, krira, jeg glemmer ofte å se etter den senere i helga.

Lesehelg!

Håper dere nyter våren - det gjør jeg :-) Mai har hatt ekstra fridager for mange, men for meg er det motsatt; jeg jobber mer enn vanlig. Dermed har lesetid og lesehelgtråd lidd litt under det dessverre.

Det har gått en del i podcast - noe som er greit når man jobber en del for hver episode er selvstendig og er vanligvis ikke så alt for lang. Det har f. eks. gått i Giæver og Joffen (VG's politiske kommentator-podcast), Misjonen på P4 (Antonsen & Golden) eller Ekko på P2. En god blanding av tøys og tull og alvor :-)

I går fant jeg frem The First Fifteen Lives of Harry August av Claire North. Det er en stund siden jeg har tatt frem papirbok; spørs om det går som det pleier og at jeg fortsetter med den på lydbok.

Hva leser dere? Noen tips dere ønsker å dele med bokelskerne?

Riktig god helg i eller utenfor litteraturens verden! :-)

Da er Moon Palace omsider lest, eller rettere sagt, hørt. Jeg er helt enig med deg – for en bok! En soleklar sekser på terningen. Moon Palace er nok en av svært få bøker jeg kommer til lese/høre om igjen.

Så takk enda en gang, krira, for tipset og den entusiastiske omtalen din her i denne tråden.

"Nedenunder og hjem" har en litt spesiell vinkling: nordmenn i Australia gjennom 400 år, - veldig artig og interessant!

En bok å bli klokere av!

Om forfatteren

Katrine Sele (f. 1972) er en norsk forfatter og journalist, som er født i København og har vokst opp blant annet i Skottland, Zimbabwe, Bærum og Singapore. I dag er hun bosatt på Vassenden i Jølster. Hun har et knippe med bøker bak seg, blant annet en biografi om Kenneth Sivertsen. (Kilde: Wikipedia)

Tidligere i år kom Sele ut med "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak", en bok som har blitt til ut fra et ønske om å bli kjent med sine naboer, det vil si asylsøkerne som etter hvert fylte opp det avdankede hotellet Jølster hotell i noen år.

Sitat av en Nobelprisvinner

Helt i begynnelsen av boka har forfatteren tatt inn et vakkert sitat av Svetlana Aleksijevitsj, Nobelprisvinneren i litteratur 2015, og dette har jeg lyst til å sitere her:

"Eg er oppteken av dei små menneska. Eller dei store, små menneska, som eg gjerne kallar dei, for lidningar gjer på eit vis at menneska veks ut over seg sjølve. I bøkene mine fortel desse menneska sine eigne, små fortellingar. På det viset er dei òg med og fordel den store historia."

Holdninger til asylpolitikk

Når vi leser norske aviser får vi (antakelig) inntrykk av at folk flest enten er på Sylvi Listhaugs side (som vil ha færrest mulig asylsøkere til Norge), eller det stikk motsatte (deltar i det frivillige hjelpeapparatet og samler inn klær og penger). Sannheten er vel snarere at de fleste av oss befinner seg et sted i midten, der vi engasjerer oss fordi vi blir konfrontert med hhv. en opplevelse av urettferdighet (i møte med enkeltskjebner) og/eller en følelse av frykt (kommer det for mange? er de kriminelle? finnes det terrorister blant dem?). Men aller mest stiller de fleste av oss seg nokså likegyldig til det hele - i alle fall mesteparten av tiden. Vi er ganske enkelt for travle i livene våre.

Det er selvsagt ikke slik at dersom man ikke er voldsomt engasjert i det frivillige hjelpeapparatet så er man automatisk et dårlig menneske. Men du verden som det hjelper at alle de av oss som ikke er aktive på det viset, i alle fall har holdninger som gjør det enklere for asylsøkere og flyktninger å bli integrert i våre nærmiljø. Holdninger som gjør at vi ser enkeltmenneskene og ikke går i generaliseringsfellen ... Jeg går i generaliseringsfellen selv, og må jobbe aktivt - hele tiden - for å unngå det. Her kommer litteraturen inn som et kjærkomment korrektiv!

Dessverre er det ikke litteratur om flyktningekrisen som velter kiosker her i landet ... Som da "Flukt" kom ut på Spartacus forlag i 2015 ... En bok som gir oss en utmerket mulighet til å kjenne på at folk er folk, uansett hvor de kommer fra. For meg går det for øvrig et skille mellom økonomiske flyktninger og asylsøkere som har flyktet fra krig og politisk forfølgelse. Den første gruppen har ikke det samme juridiske vernet som asylsøkere. Også tenker jeg dessuten at politikere bør tilstrebe å høyne kvaliteten på retorikken når det snakkes om hva "folk flest mener", og ikke bidra til å vulgarisere debatten. Dessuten er det ikke politikerne som bør stå fremst i køen og spre hat og frykt, basert på i beste fall misforstått faktagrunnlag. (Linken peker til min bokomtale her på bloggen.)

Jølster hotell

Jølster hotell, som er utgangspunkt for boka, ble bygget i 1888 av Nikolai Nilsen Vassenden. Hotellet het da Nielsens Hotell. Hotellet har hatt sine perioder preget av storhet, noe både interiør og eksteriør viser. Under krigen rekvirerte nazistene hotellet, men etter krigen overtok eierne atter driften. I 1964 fikk hotellet et påbygg i betong, som på 1980-tallet ble forsøkt kamuflert med endring av takkonstruksjonen. Hotellet skiftet navn til Jølster Hotell i 1989, men da var nedgangstidene allerede i gang. I 1998 ble det tatt i bruk som asylmottak, og dette ble avviklet i 2001. I noen år var hotellet atter i bruk, før det i 2010 på nytt ble et asylmottak med plass til 80 asylsøkere. Asylmottaket ble nedlagt i februar 2017.

Hovedpersonene i boka

I Katrine Seles bok møter vi ni av asylsøkerne på Jølster hotell. Det er Bassel Mtan fra Daraa i Syria, Hayat Bashari fra Khartoum i Sudan, Malik fra Aleppo i Syria, Milka Ahmed fra Etiopia, Moayad Khalil fra Raqqa i Syria, Najma fra Mogadishu i Somalia, Shaban fra Jijiga i Egypt, Tblets fra Eritrea og Yamen fra Damaskus i Syria. I tillegg møter vi Grete Apelseth fra Naustdal, som har jobbet på hotellet siden 2010.

Felles for samtlige er at de aller helst ville ha blitt i hjemlandet sitt, at de venter og venter på at noe skal skje i sakene sine, at de blir gal av ikke å få brukt seg i en normal jobb og at ventingen - gjerne over år - gjør at noen av dem blir ødelagt. Flyktningene fra Syria har forlatt gode jobber og gode liv, som i sin tid ble lagt i grus på grunn av krigen i landet. Flyktningene fra Afrika - alle er kvinner - har flyktet fra tvangsekteskap, trusler om æresdrap m.m. En av de afrikanske kvinnene lever med et endelig avslag på søknaden sin.

Forfatterens tanker om boka

Eg trudde eg skulle skrive ei bok om Jølster hotell, men Jølster hotell er ikkje ein plass. Det er ein lengsel. Det er einsemnd. Det er sakn - og håp. Bygget står der, med utsyn over vatnet og fjella, Nikolai Astrups landskap. Eit høgreist, okergult bygg i sveitserstil, fasaden full av utførlige utskjeringar, nesten som blonder. Vakkert. Men folk er ikkje til stades der. Dei er i fortida eller i framtida.

Dei er, for det aller meste, i ein knust draum. Ein slags ikkje-plass: den framandes geografi. Kva er ein framand? Vi er det alle på ulike tidspunkt, meir eller mindre. Nett no føler eg meg som ein framand. I sommar flytta eg frå mannen min. Eg flytta ikkje særleg langt, berre til den andre sida av Jølstravatnet, berre til ein annan dal i den same kommunen. Likevel kjennest det veldig, veldig langt borte. Frå der eg bur, kan eg enno sjå vegen opp til det gamle huset mitt. Eg skulle ønske eg ikkje såg den. (side 10)

Og hun fortsetter på side 13:

... når eg byrja å snakke med dei, slo det meg at det ofte var som om livshistoria deira var kutta i to: Den som kom før, hang ikkje saman med det som kom etter. Det fanst eit gapande brot der - nett som dei i flukta hadde mista ein bit av seg sjølve. Eller meir enn berre ein bit: Dei hadde mista fortida si. Stadig prøvde dei å vekke alt saman til live, forklare det til meg, og eg lytta nøye. Men det var ei einsemd i desse forteljingane. Eg kunne jo aldri heilt sjå det føre meg ... kva slags liv dei hadde hatt, kven dei hadde vore før flukta.

Flyktningenes møte med Norge

Hva tenkte flyktningene da de kom til det nedslitte hotellet, som var fylt av møbler vi vanligvis finner på loppemarkeder, møbler som egentlig var på vei til å bli kassert? Flyktningene kom fra hele landet, fra andre mottak - noen fra Lier, mottaket som hadde brent ned. Her fikk kvinnene hvert sitt enkeltrom (mennene måtte dele rom med andre menn som de ikke kjente fra før av), hvor det knapt var plass til en koffert på gulvet, og en kjøkkenpakke med de mest grunnleggende redskapene man trenger for å lage seg mat. En enslig person fikk til å begynne med 1630 kroner annen hver uke, mens par fikk litt mindre per person. Etter hvert ble beløpene redusert til 890 kroner annen hver uke. Pengene skulle dekke mat og alt de trengte i det daglige. De som gikk på norskskole fikk busskort i tillegg. Det verste var likevel ikke knappheten på penger eller å bo på et 10 kvm stort rom som noen også måtte dele med en person til, men ventingen - uten å vite hvor lenge det ville ta å få søknaden behandlet. Dette kunne ta måneder eller år. Dessuten mangelen på privatliv ... Dem man deler hus med, er heller ikke veldig glade mennesker. Til det er savnet og sorgen over det som en gang var, for stort.

Likevel var Jølster hotell et av det bedre mottakene i Norge. Bare det at det lå en butikk like ved, at det var et busstopp der og kort vei inn til Førde, betydde mye for dem som bodde der. Likevel - de fleste bygningene som blir flyktningene til del, er i dårlig forfatning. Det er gjerne derfor de var ledige i utgangspunktet. "Budsjettomsyn og mangel på mottaksplassar gir sterke insentiv til å sjå gjennom fingrane med dårleg kvalitet." (side 41)

Ventingen og tiden det tar før flyktningene omsider kommer ut i kommunene der de har fått tildelt bolig, gjør at mange er så nedbrutte at de trenger hjelp til å bygge seg opp igjen. "Evna til å komme seg ut i arbeidslivet og bli ein del av samfunnet elles er svekt." (side 43)

Et paradoks er at flyktningene som kommer hit ofte har opplevd ekstreme påkjenninger, som borgerkrig, bomber, minelagte områder, tap av slektninger og kamper der man ikke kan vite hvem som slåss mot hvem. Likevel er det når de kommer til mottak i Norge at selvmordsraten går opp ... Like fullt hører vi folk si at "de bare klager", "de får jammen være glade for at de får lov til å komme hit" ...

Underveis kommer vi tett inn på flyktningene som forfatteren har valgt å følge over tid. Det handler om ungjenter fra Afrika som vet så altfor lite om det moderne og urbane livet, om ektemenn som har flyktet alene og håper på gjenforening med kone og barn, en historie om en reise gjennom Europa i en frysetankbil, om flyktninger som kjenner seg tråkket på ved å bli tilbudt ødelagte og elendige ting etter å ha levd et middelklasseliv der de kom fra, om knuste drømmer og innsikt i at det først og fremst barna som kan håpe på et bedre liv i Norge, ikke de som flyktet.

Forfatteren trekker frem Edvard Hoems bøker om egen slekts utvandring til Amerika. (Linken peker til mine anmeldelser av disse bøkene her på bloggen.) På samme måte som flyktningene opplever i dag, opplevde også utvandrerne at det stort sett var et slit som ble dem til del. De kommende generasjonene fikk det imidlertid gradvis bedre. Når jeg leser historiene til hovedpersonene i Sele sin bok, blir jeg nokså hoderystende sjokkert av rikspolitikeres påstander om at flyktningene bæres inn på gullstol.

Min oppfatning av boka

I Kristine Seles bok møter vi ni flyktninger som har funnet veien til Norge, og som tilfeldigvis havnet på Jølster hotell den gangen dette fungerte som asylmottak. Ikke rent få av mine fordommer ble revet ned, en etter en. Det handler blant annet om pengene de får, som jeg trodde var lommepenger og ikke noe de skulle sørge for eget livsopphold for. Det handler om forholdene som de tilbys. Det handler om hva vi mener at de skal ta til takke med. Forfatteren belyser dette på en nydelig måte, uten å dømme noen. Hun legger det frem på en slik måte at vi kan tenke selv. Hva ville vi selv ha kjent på dersom det var vi som måtte flykte, og vi ble tilbudt kassable ting med beskjed om at hvis vi ikke blir glade for dette, er vi noen utakknemlige krek?

Katrine Sele setter fokus på en del sider ved vår asylpolitikk som har sviktet. Det handler ikke først og fremst om forholdene på asylmottakene, men aller mest om at det tar så lang tid å få behandlet søknadene at folk er nedbrutte når innvilgelsen omsider kommer. Alle kan holde ut kummerlige forhold dersom man vet at det er for en kortere periode og at det er bedring i sikte.

Mens asylsøkerne venter kommer de ikke i gang med livene sine, barn fødes og vet ikke om noe annet land enn Norge, de lengter etter å kunne jobbe, men får ikke lov før søknaden er behandlet osv. Flyktningekriser har det i seg at de gjerne kommer brått og uventet, og det skal selvsagt noe til for å mobilisere et svært apparat for å ta dem i mot på en formålstjenlig måte. Det burde uansett være mulig å få til en form for sysselsetting mens folk venter på behandling av søknaden sin. I motsatt fall risikerer vi at ellers funksjonsfriske mennesker ikke greier å fungere i samfunnet vårt når forholdene omsider legges til rette for det. Det er en dobbelt tap-situasjon både for flyktningen og for mottakerlandet.

Jeg håper at riktig mange leser denne boka, som er godt skrevet og svært interessant! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Halvvegs gjennom velger eg å beskrive årets 41. bok som ein søt, original, og sær lita perle. Mellom anna har kva sag i denne verda ulik farge solskinn... Og alt er forresten konstruert av vannmelon-sukker... Og så har vi ein hovedkarakter, hans nye kjærleik, hans tidligere kjærleik og no triste eks, og ein fyr som tenner lampene på bruene rundt om... Gleder meg til å dykke dypere inn i denne verdenen

Ja, dette synes jeg også var ei svært god bok, bedre forklart her av Tore Renberg enn det jeg ville klart!

Hadde boka vært gitt ut i et større land enn New Zealand ville den trolig vært langt mer kjent.

Det ser ikke ut som det er noen lesehelg her - men langhelg er det hvertfall :-) Nokså fint vær er det også her hos meg, om enn litt kaldt. Var kuldegrader igjen i natt.

Men i går ettermiddag satt jeg ute med kaffekopp i en lun solkrok - og det er så deilig :-

Leste gjorde jeg også, og denne helga leser jeg Graverens Datter av Joyce Carol Oates, og den er så bra! Jeg har kommet omtrent en tredjedel inn i den nå, og er fremdeles i Rebeccas dystre og desillusjonerte barndom. Men herregud, så bra. Jeg blir aldeles sugd inn i denne boka! Anbefales!

Hva leser dere andre i langhelgen?

Jeg har brukt Olav H. Hauges Skeiserenn i en sånn sammenheng en gang:

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg
- snart er han heile runden fyre.
Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkjeleg ro yver deg:
Kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappskrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Skal det være litt mer høytidelig, men likevel forståelig for en femtenåring, har jo Kahlil Gibran mange visdomsord i Profeten.

Kjenner meg igjen, der. Jeg kommer litt nedover med jevne mellomrom, men så er det noen bøker jeg bare må kjøpe, eller salg et eller annet sted, og så spretter antall bøker opp igjen …

SØR for ekvator? Ikke nå lenger ...

For to år siden stilte jeg samme spørsmål her på bokelskere som du gjør nå. Jeg fikk mange gode svar. Diktet jeg valgte til "min" konfirmant, er dette:

IDAG

Du er ung idag, du er sterk idag,
og den grønne jord er din.
Fold dig ut som et knitrende silkeflagg
i den feiende, friske vind!

Du er full av sol og av gyllen vår,
og du kjenner de tusen sange.
Og du eier en verden av skjønne år.
Og av timer rike og lange.

Fold dig ut idag mens ditt hjerte slår
og ditt sinn er en blomsterhave.
Grip din skinnende lyse vår
og livets tindrende gave.

Inger Hagerup

Tospråkleg er også ei grei nemning.

Ja! Har endelig kommet under 600 "skal lese", men det går trått nedover ja.