Jeg snublet over denne romanen i 2004. Jeg tror jeg kjøpte den på grunn av tittelen, det fine omslaget, og på grunn av det lett eksotiske ved å lese en New Zealandsk klassiker fra 1957. Jeg leste den under sluttfasen av arbeidet med Kompani Orheim, og når jeg har lest den på ny, kan jeg ikke tenke meg annet enn at den har virket som en god bror den gang for Jarle og meg.
The God Boy hører hjemme blant de små juvelene i litteraturhistorien. Alle forfattere har lyst til å skrive en sånn bok, antar jeg. En roman hvor ingenting virker overflødig, en roman hvor alt er gjennomlyst, tone, stemme, synsvinkel, fortelling. En roman hvor alt er avgrenset, og hvor dette skaper storheten. Mørkets hjerte, ikke sant, Bonjour Tristesse, ikke sant?
Cross’ roman er akkurat sånn. En liten fortelling om store ting, historien er lagt i munnen på 13 år gamle Jimmy Sullivan, som forteller om det som hendte med ham og familien hans for et par år siden. Fra første setning merker leseren denne romanens elegante prinsipp: Du vet mer enn Jimmy. Det Jimmy ikke forstår, eller feiltolker, det skimter du; hjemlig vold, et havarert ekteskap, vold. Denne differensen, som bruk av førstepersonsforteller kan skape, er godt utnyttet av Ian Cross, det er en sørgelig fryd å høre på Jimmy, som tolker sin urolige verden feil, mens man selv ser hva som egentlig foregår rundt ham.
Romanen er kort, Cross har truffet 13-års-tonen i teksten godt, dramatikken tetner for hver side. Her er Jimmy i en av de mange fine passasjene hvor han tar aggresjonen sin ut på Gud: “It’s all very well to pull off a few miracles now and then, by having people go all the heck over to France and dunk themselves into the water at Lourdes, or to make the bread and fishes go a whole lot further; it’a all very well to cut up those capers in front of the grandstand, as it were, but if he is such a hot scone why doesn’t he do more day-to-day stuff?”
Jeg reagerte likt hver gang jeg leste The God Boy: Jeg skulle ønske jeg kunne gå inn i romanen, gå ned gata i den lille, provinsbyen Raggleton i New Zealand, ta Jimmy Sullivan i hånda og si: “Kom, gutt, vi stikker. Ta sykkelen, vel, Jimmy, så spinner vi av gårde herfra og lar de satans voksne ruinere sine egne liv, de skal faen ikke få ødelegge oss.”
Viser 1 svar.
Ja, dette synes jeg også var ei svært god bok, bedre forklart her av Tore Renberg enn det jeg ville klart!
Hadde boka vært gitt ut i et større land enn New Zealand ville den trolig vært langt mer kjent.
Sist sett
