Jølster hotell

historier frå eit asylmottak

av (forfatter).

Samlaget 2017 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.91 (11 terningkast.)

25 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra forlaget

Verda midt i Jølster.

Det staselege sveitserhuset som har teke imot gjester frå 1890-talet til vår tid, har dei siste sju åra husa kring 100 asylsøkjarar, mellom anna frå Eritrea, Etiopia, Sudan, Syria, Afghanistan og Irak.

Katrine Sele, som bur i Jølster, oppsøkjer asylmottaket. Ho blir kjend med huset, folka og historiene der. Det har blitt ei sterk og viktig bok om eit av dei viktigaste spørsmåla i vår tid, flyktningkrisa og menneska som er råka. Jølster Hotell er inga vanleg dokumentarisk skildring av flyktningsituasjonen i dag, men det er ei nær og varm forteljing om korleis det er å vente, vente på vedtak, vente på at klager skal bli behandla, vente på å bli busett, vente på at livet skal byrje.

Bokdetaljer

Forlag Samlaget

Utgivelsesår 2017

Format Innbundet

ISBN13 9788252192407

EAN 9788252192407

Omtalt sted Jølster

Språk Nynorsk

Sider 175

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

2 7 1 1 0 0

Bokomtaler

En bok å bli klokere av!

Om forfatteren

Katrine Sele (f. 1972) er en norsk forfatter og journalist, som er født i København og har vokst opp blant annet i Skottland, Zimbabwe, Bærum og Singapore. I dag er hun bosatt på Vassenden i Jølster. Hun har et knippe med bøker bak seg, blant annet en biografi om Kenneth Sivertsen. (Kilde: Wikipedia)

Tidligere i år kom Sele ut med "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak", en bok som har blitt til ut fra et ønske om å bli kjent med sine naboer, det vil si asylsøkerne som etter hvert fylte opp det avdankede hotellet Jølster hotell i noen år.

Sitat av en Nobelprisvinner

Helt i begynnelsen av boka har forfatteren tatt inn et vakkert sitat av Svetlana Aleksijevitsj, Nobelprisvinneren i litteratur 2015, og dette har jeg lyst til å sitere her:

"Eg er oppteken av dei små menneska. Eller dei store, små menneska, som eg gjerne kallar dei, for lidningar gjer på eit vis at menneska veks ut over seg sjølve. I bøkene mine fortel desse menneska sine eigne, små fortellingar. På det viset er dei òg med og fordel den store historia."

Holdninger til asylpolitikk

Når vi leser norske aviser får vi (antakelig) inntrykk av at folk flest enten er på Sylvi Listhaugs side (som vil ha færrest mulig asylsøkere til Norge), eller det stikk motsatte (deltar i det frivillige hjelpeapparatet og samler inn klær og penger). Sannheten er vel snarere at de fleste av oss befinner seg et sted i midten, der vi engasjerer oss fordi vi blir konfrontert med hhv. en opplevelse av urettferdighet (i møte med enkeltskjebner) og/eller en følelse av frykt (kommer det for mange? er de kriminelle? finnes det terrorister blant dem?). Men aller mest stiller de fleste av oss seg nokså likegyldig til det hele - i alle fall mesteparten av tiden. Vi er ganske enkelt for travle i livene våre.

Det er selvsagt ikke slik at dersom man ikke er voldsomt engasjert i det frivillige hjelpeapparatet så er man automatisk et dårlig menneske. Men du verden som det hjelper at alle de av oss som ikke er aktive på det viset, i alle fall har holdninger som gjør det enklere for asylsøkere og flyktninger å bli integrert i våre nærmiljø. Holdninger som gjør at vi ser enkeltmenneskene og ikke går i generaliseringsfellen ... Jeg går i generaliseringsfellen selv, og må jobbe aktivt - hele tiden - for å unngå det. Her kommer litteraturen inn som et kjærkomment korrektiv!

Dessverre er det ikke litteratur om flyktningekrisen som velter kiosker her i landet ... Som da "Flukt" kom ut på Spartacus forlag i 2015 ... En bok som gir oss en utmerket mulighet til å kjenne på at folk er folk, uansett hvor de kommer fra. For meg går det for øvrig et skille mellom økonomiske flyktninger og asylsøkere som har flyktet fra krig og politisk forfølgelse. Den første gruppen har ikke det samme juridiske vernet som asylsøkere. Også tenker jeg dessuten at politikere bør tilstrebe å høyne kvaliteten på retorikken når det snakkes om hva "folk flest mener", og ikke bidra til å vulgarisere debatten. Dessuten er det ikke politikerne som bør stå fremst i køen og spre hat og frykt, basert på i beste fall misforstått faktagrunnlag. (Linken peker til min bokomtale her på bloggen.)

Jølster hotell

Jølster hotell, som er utgangspunkt for boka, ble bygget i 1888 av Nikolai Nilsen Vassenden. Hotellet het da Nielsens Hotell. Hotellet har hatt sine perioder preget av storhet, noe både interiør og eksteriør viser. Under krigen rekvirerte nazistene hotellet, men etter krigen overtok eierne atter driften. I 1964 fikk hotellet et påbygg i betong, som på 1980-tallet ble forsøkt kamuflert med endring av takkonstruksjonen. Hotellet skiftet navn til Jølster Hotell i 1989, men da var nedgangstidene allerede i gang. I 1998 ble det tatt i bruk som asylmottak, og dette ble avviklet i 2001. I noen år var hotellet atter i bruk, før det i 2010 på nytt ble et asylmottak med plass til 80 asylsøkere. Asylmottaket ble nedlagt i februar 2017.

Hovedpersonene i boka

I Katrine Seles bok møter vi ni av asylsøkerne på Jølster hotell. Det er Bassel Mtan fra Daraa i Syria, Hayat Bashari fra Khartoum i Sudan, Malik fra Aleppo i Syria, Milka Ahmed fra Etiopia, Moayad Khalil fra Raqqa i Syria, Najma fra Mogadishu i Somalia, Shaban fra Jijiga i Egypt, Tblets fra Eritrea og Yamen fra Damaskus i Syria. I tillegg møter vi Grete Apelseth fra Naustdal, som har jobbet på hotellet siden 2010.

Felles for samtlige er at de aller helst ville ha blitt i hjemlandet sitt, at de venter og venter på at noe skal skje i sakene sine, at de blir gal av ikke å få brukt seg i en normal jobb og at ventingen - gjerne over år - gjør at noen av dem blir ødelagt. Flyktningene fra Syria har forlatt gode jobber og gode liv, som i sin tid ble lagt i grus på grunn av krigen i landet. Flyktningene fra Afrika - alle er kvinner - har flyktet fra tvangsekteskap, trusler om æresdrap m.m. En av de afrikanske kvinnene lever med et endelig avslag på søknaden sin.

Forfatterens tanker om boka

Eg trudde eg skulle skrive ei bok om Jølster hotell, men Jølster hotell er ikkje ein plass. Det er ein lengsel. Det er einsemnd. Det er sakn - og håp. Bygget står der, med utsyn over vatnet og fjella, Nikolai Astrups landskap. Eit høgreist, okergult bygg i sveitserstil, fasaden full av utførlige utskjeringar, nesten som blonder. Vakkert. Men folk er ikkje til stades der. Dei er i fortida eller i framtida.

Dei er, for det aller meste, i ein knust draum. Ein slags ikkje-plass: den framandes geografi. Kva er ein framand? Vi er det alle på ulike tidspunkt, meir eller mindre. Nett no føler eg meg som ein framand. I sommar flytta eg frå mannen min. Eg flytta ikkje særleg langt, berre til den andre sida av Jølstravatnet, berre til ein annan dal i den same kommunen. Likevel kjennest det veldig, veldig langt borte. Frå der eg bur, kan eg enno sjå vegen opp til det gamle huset mitt. Eg skulle ønske eg ikkje såg den. (side 10)

Og hun fortsetter på side 13:

... når eg byrja å snakke med dei, slo det meg at det ofte var som om livshistoria deira var kutta i to: Den som kom før, hang ikkje saman med det som kom etter. Det fanst eit gapande brot der - nett som dei i flukta hadde mista ein bit av seg sjølve. Eller meir enn berre ein bit: Dei hadde mista fortida si. Stadig prøvde dei å vekke alt saman til live, forklare det til meg, og eg lytta nøye. Men det var ei einsemd i desse forteljingane. Eg kunne jo aldri heilt sjå det føre meg ... kva slags liv dei hadde hatt, kven dei hadde vore før flukta.

Flyktningenes møte med Norge

Hva tenkte flyktningene da de kom til det nedslitte hotellet, som var fylt av møbler vi vanligvis finner på loppemarkeder, møbler som egentlig var på vei til å bli kassert? Flyktningene kom fra hele landet, fra andre mottak - noen fra Lier, mottaket som hadde brent ned. Her fikk kvinnene hvert sitt enkeltrom (mennene måtte dele rom med andre menn som de ikke kjente fra før av), hvor det knapt var plass til en koffert på gulvet, og en kjøkkenpakke med de mest grunnleggende redskapene man trenger for å lage seg mat. En enslig person fikk til å begynne med 1630 kroner annen hver uke, mens par fikk litt mindre per person. Etter hvert ble beløpene redusert til 890 kroner annen hver uke. Pengene skulle dekke mat og alt de trengte i det daglige. De som gikk på norskskole fikk busskort i tillegg. Det verste var likevel ikke knappheten på penger eller å bo på et 10 kvm stort rom som noen også måtte dele med en person til, men ventingen - uten å vite hvor lenge det ville ta å få søknaden behandlet. Dette kunne ta måneder eller år. Dessuten mangelen på privatliv ... Dem man deler hus med, er heller ikke veldig glade mennesker. Til det er savnet og sorgen over det som en gang var, for stort.

Likevel var Jølster hotell et av det bedre mottakene i Norge. Bare det at det lå en butikk like ved, at det var et busstopp der og kort vei inn til Førde, betydde mye for dem som bodde der. Likevel - de fleste bygningene som blir flyktningene til del, er i dårlig forfatning. Det er gjerne derfor de var ledige i utgangspunktet. "Budsjettomsyn og mangel på mottaksplassar gir sterke insentiv til å sjå gjennom fingrane med dårleg kvalitet." (side 41)

Ventingen og tiden det tar før flyktningene omsider kommer ut i kommunene der de har fått tildelt bolig, gjør at mange er så nedbrutte at de trenger hjelp til å bygge seg opp igjen. "Evna til å komme seg ut i arbeidslivet og bli ein del av samfunnet elles er svekt." (side 43)

Et paradoks er at flyktningene som kommer hit ofte har opplevd ekstreme påkjenninger, som borgerkrig, bomber, minelagte områder, tap av slektninger og kamper der man ikke kan vite hvem som slåss mot hvem. Likevel er det når de kommer til mottak i Norge at selvmordsraten går opp ... Like fullt hører vi folk si at "de bare klager", "de får jammen være glade for at de får lov til å komme hit" ...

Underveis kommer vi tett inn på flyktningene som forfatteren har valgt å følge over tid. Det handler om ungjenter fra Afrika som vet så altfor lite om det moderne og urbane livet, om ektemenn som har flyktet alene og håper på gjenforening med kone og barn, en historie om en reise gjennom Europa i en frysetankbil, om flyktninger som kjenner seg tråkket på ved å bli tilbudt ødelagte og elendige ting etter å ha levd et middelklasseliv der de kom fra, om knuste drømmer og innsikt i at det først og fremst barna som kan håpe på et bedre liv i Norge, ikke de som flyktet.

Forfatteren trekker frem Edvard Hoems bøker om egen slekts utvandring til Amerika. (Linken peker til mine anmeldelser av disse bøkene her på bloggen.) På samme måte som flyktningene opplever i dag, opplevde også utvandrerne at det stort sett var et slit som ble dem til del. De kommende generasjonene fikk det imidlertid gradvis bedre. Når jeg leser historiene til hovedpersonene i Sele sin bok, blir jeg nokså hoderystende sjokkert av rikspolitikeres påstander om at flyktningene bæres inn på gullstol.

Min oppfatning av boka

I Kristine Seles bok møter vi ni flyktninger som har funnet veien til Norge, og som tilfeldigvis havnet på Jølster hotell den gangen dette fungerte som asylmottak. Ikke rent få av mine fordommer ble revet ned, en etter en. Det handler blant annet om pengene de får, som jeg trodde var lommepenger og ikke noe de skulle sørge for eget livsopphold for. Det handler om forholdene som de tilbys. Det handler om hva vi mener at de skal ta til takke med. Forfatteren belyser dette på en nydelig måte, uten å dømme noen. Hun legger det frem på en slik måte at vi kan tenke selv. Hva ville vi selv ha kjent på dersom det var vi som måtte flykte, og vi ble tilbudt kassable ting med beskjed om at hvis vi ikke blir glade for dette, er vi noen utakknemlige krek?

Katrine Sele setter fokus på en del sider ved vår asylpolitikk som har sviktet. Det handler ikke først og fremst om forholdene på asylmottakene, men aller mest om at det tar så lang tid å få behandlet søknadene at folk er nedbrutte når innvilgelsen omsider kommer. Alle kan holde ut kummerlige forhold dersom man vet at det er for en kortere periode og at det er bedring i sikte.

Mens asylsøkerne venter kommer de ikke i gang med livene sine, barn fødes og vet ikke om noe annet land enn Norge, de lengter etter å kunne jobbe, men får ikke lov før søknaden er behandlet osv. Flyktningekriser har det i seg at de gjerne kommer brått og uventet, og det skal selvsagt noe til for å mobilisere et svært apparat for å ta dem i mot på en formålstjenlig måte. Det burde uansett være mulig å få til en form for sysselsetting mens folk venter på behandling av søknaden sin. I motsatt fall risikerer vi at ellers funksjonsfriske mennesker ikke greier å fungere i samfunnet vårt når forholdene omsider legges til rette for det. Det er en dobbelt tap-situasjon både for flyktningen og for mottakerlandet.

Jeg håper at riktig mange leser denne boka, som er godt skrevet og svært interessant! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Når du er ein framand, kjennest notida tom, det finst ingen plass for deg i den.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Frå å liggje under Sosialdepartementet og bli rekna som ein del av velferdspolitikken, kom mottakssystemet inn under Justisdepartementet. Plasseringa i forvaltninga seier noko om korleis ein ser på dette feltet - ikkje som ein del av velferdspolitikken, men snarare som ein del av kontrollsida .

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Alle var opptekne av å lære seg språket så godt som mogleg og av å forstå norsk kultur og historie. Dei ønskte seg norske venner som kunne hjelpe dei med det. Dei prata med folk dei møtte på i kvardagen - naboar, bussjåførar, butikkassistentar, flyktningkonsulentar, kontakpersonar i kommunen, pensjonistar med god tid i trappeoppgangen. Ellers følte dei at nordmenn var veldig travle og opptekne med sine eigne liv. Dette undra dei. Dei kom frå kulturar der eit måltid med venner kunne vare heile ettermiddagen og utover kvelden. Kva var det folk i dette landet hadde det så travelt med? Eller var dei ikkje travle, berre redde for utlendingar? Dei skjønte ikkje heilt grunnen til at det var så vanskeleg å få kontakt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Bøker lest 2018


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Dagen før halv tre - roman" av Per Schreiner
  • "Dødevegen - el camino de los muertos" av Morten Bjerga
  • "Mørkerom - roman" av Mette Karlsvik
  • "Bare de levende trenger å bli husket - roman" av Hilde Lindset
  • "Sjøen om vinteren - roman" av Sivert N. Nesbø
  • "Om vi heftes underveis - krigsseilerne og deres familier" av Kristine Storli Henningsen
  • "Saudi-Arabia - sverdet og stemmene" av Ina Tin
  • "Flyktningene - noveller" av Viet Thanh Nguyen
  • "Som eit barn" av Sivert N. Nesbø
  • "Lettiparken - fortellinger" av Judith Hermann
  • "Premien for alt - roman" av Ingvild Holvik
  • "Frihet - en politisk og personlig historie" av Hadia Tajik
Alle bokanbefalinger for dette verket