Etter å ha avsluttet felleslesing av «Vi» og av «Barbara» (Ingen ny favoritt der), var det godt å dykke ned i Bringsværds underfundige verden i «Veneziansk spaserstokk med elefanthode - 4.råk». For en fantasi og fortellerevne!
I tillegg har jeg James Joyces «Ulysses» som lydbok porsjonert ut i mindre deler.

Leeesehelg! Og høstferie for noen (ikke meg).

Starter med et sukk, for etter å ha forfattet et lengre innlegg så forsvant hele teksten. Så da prøver jeg igjen - om enn i forkortet utgave. Denne pc'en er moden for utskiftning...

Her er det fortsatt opptur på lesefronten jeg blar, eller rettere sagt lytter, febrilsk til verdens beste bok - The Nix av Nathan Hill. Denne debuten er så sterk at det bare er å krysse fingrene for ny utgivelse innen overskuelig slik at det ikke blir uutholdelig å vente. Bekymringen nå ligger i det å ta det rette valg ift neste bok; det MÅ jo bli en god bok slik at jeg ikke lander med et mageplask i giga leseskuffelse! Det gjelder sannelig å gjøre litt god research for å justere sjansene for fortsatt fin leseflyt samt leseglede.

Hva skjer mellom permene deres? - Latter, vantro, refleksjon,tidtrøyte, kontemplering, beundring, avsky, undring, kjedsomhet, iver eller kanskje beundring? - Hyggelig om dere lar høre fra dere.

Nyt livet, helgen og litteraturen!
God helg!

Jeg leser for tiden "Revolusjonens datter. Jakten på Elisabeth Sverdrups historie" av Hilde Diesen, - en veldig fin bok som blant annet fører oss tett på inn på kvinnenes liv på 1800-tallet. Den fikk meg til å tenke på boken "Norske mødre" av Ulla Meyer, utgitt i 1945, som sto i hyllen under radioen i mitt barndomshjem; så når jeg satt der og hørte Ønskekonserten mandag kveld, bladde jeg ofte i den. Den inneholder bilder og beskrivelser av mødrene til kjente norske menn(!), én side for hver, i alt 147. Den gang var det utrolig fascinerende å se på alle disse rare ansiktene, avbildet i datidens moter og gjengitt i forskjellige teknikker, - jeg leste ikke så mye i den. Når jeg nå finner den frem (jeg arvet den), stiger historien frem for meg på en helt annen måte. Jeg vet hvem de var mødre til, og jeg leser de korte skildringene av deres egenskaper og liv som utvider min kunnskap om 1800-tallet, - skjønt vel vitende at ca. 99% av disse kvinnene har en bakgrunn i de øvre samfunnslag.

Et sterkt etterkrigsdrama - toppkarakter fra meg!

Roy Jacobsen (f. 1954) har i årenes løp utgitt 23 bøker, inklusive "Rigels øyne", som er den siste boka i det som så langt fremstår som en trilogi om Barrøy-folket. Roy Jacobsen har i følge Wikipedia mottatt 14 litteraturpriser - blant annet Kritikerprisen (1989), Bokhandlerprisen (i 1991 og 2009), Cappelenprisen (1987) og Gyldendalprisen (2005). Tidligere i høst ble han som første nordmann noen gang nominert til The Man Booker International Prize for "De usynlige".

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Som skjønnlitterær forfatter utmerker Jacobsen seg ved sin store allsidighet – fra de korte, psykologisk innholdsmettede novellene, med kresen bilde- og språkbruk, til de bredere anlagte romanene, med et vell av historiske, litterære, språklige og politiske kunnskaper, fra Islands sagatid til det 20. århundres krigshistorie på kontinentet og i Russland og Finland.

"De usynlige" kom ut i 2013 og handlingen i denne romanen er lagt til den fiktive øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Her følger vi ekteparet Hans og Maria Barrøy og deres eneste barn Ingrid i årene fra 1913 til 1928. På øya bor også Hans´ søster Barbro og deres aldrende far. I starten er Ingrid bare tre år, men etter hvert vokser hun opp til å bli en sterk og selvstendig kvinne. Barbro har derimot store problemer med å takle det ensomme og harde livet ute i havgapet. Familien blir utsatt for mange prøvelser. Noe er av værmessig art (som at en brygge går ad dundas i uvær mangfoldige ganger, og bygges opp igjen hver gang), andre ting skyldes "feilslått lidenskap" (som at Barbro får sønnen Lars uten å være gift) og atter andre ting skyldes en ansvarsfølelse som går lenger enn noen kunne forvente (ansvar for andres unger). Det handler om å reise seg hver gang man blir liggende nede og aldri gi opp ...

"Hvitt hav" kom ut i 2015. Her foregår handlingen i løpet av et knapt år (1944/1945). Norge er okkupert og familien Barrøy er spredt for alle vinder. En dag ror Ingrid hjem, og etter dette blir hun boende på øya helt alene. Inntil hun en dag oppdager en mann som så vidt lever blant mange lik som flyter inn i fjæra ... Hun redder den unge mannens liv. Den unge mannen er russer (viser det seg etter hvert) og han heter Alexander. Han er en av svært få overlevende etter at skipet Rigel, som var full av krigsfanger og tyske soldater, ble senket av engelskmennene. Hendene hans er forbrente og ødelagte. Etter som Alexander kommer seg, innleder de to et intenst, lidenskapelig forhold. I bokas andre del er Ingrid på asyl, og hun lider av hukommelsestap. Lengselen etter Alexander er sterk. Resten av handlingen i boka har evakueringen av Finnmark som bakteppe.

Også i den tredje og foreløpig siste boka i serien om familien Barrøy - "Rigels øyne" - er det Ingrid som er hovedpersonen. Hun har fått datteren Kaja, som er 10 måneder, og året er 1946. Barnets far er Alexander, russeren hun reddet fra den sikre død.

"Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet.

Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund - det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark." (side 5)

Om sommeren - etter at duna er i hus, eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og er veid og buntet, potetene er satt osv. - bestemmer Ingrid seg for at hun skal reise. Hun ønsker å finne Alexander. Dermed starter en lang reise sørover i Norge - både i båt og senere for en stor del til fots, en gang på en lånt sykkel og til sist med tog. Med ungen i et sjal og med en ryggsekk som hun har byttet til seg for en koffert, får reisen et eget driv der hun jakter etter kjærligheten og stadig er "lykkelig uvitende om at sannheten er fredens første offer". (side 41)

Underveis møter Ingrid på enkeltskjebner som har sine historier å fortelle fra krigen. Det handler om landssvik og om dobbeltagenter, om mennesker som har blitt rike på handel med de tyske okkupantene, om kvinner som har elsket og tapt, om død, om å være "stuck" i rimelig intetsigende avkroker av landet, om hangen enkelte har til å drikke seg full for å glemme ... Og om hvordan Norge behandlet krigsfangene etter krigen ... Samtidig som vi blir presentert for i all hovedsak idealistiske mennesker som svært gjerne hjelper Ingrid, og som gir henne og datteren både et sted å sove og mat, møter hun mye armod underveis, og da ikke utelukkende i materiell forstand.

Mange forfattere benytter et fortellergrep med en allvitende forteller, som går dypt inn i tankelivet til sine romanfigurer. Dermed får vi lesere med oss absolutt alt som foregår - ikke bare på det ytre planet, men også inn i sinnets irrganger til persongalleriet. Roy Jacobsen har ikke valgt et slikt fortellergrep. I stedet betrakter han personene utenfra, og beskriver dem gjennom deres handlinger, i dialogene og i deres samhandling med andre mennesker. I og med at det er knapt med dialoger i Barrøy-bøkene, er det særdeles krevende å tegne et bilde av helstøpte personer som står til troende. Etter min mening har forfatteren klart dette med bragd!

Dersom det likevel var noe som skurret for meg underveis, så var det at personene Ingrid møtte på sin ferd gjennom Norge, var så meddelsomme om hva de hadde foretatt seg under krigen. Med kjennskap til krigsoppgjøret og menneskenes hang til å ville straffe alle som hadde hatt litt for mye med fienden å gjøre, tror jeg at de fleste unngikk å si noe som helst om sin rolle i dette. Men kanskje var det Ingrids åpenhet rundt at hun lette etter sin russiske kjærlighet som førte til denne åpenheten? Og kanskje er dette også et bilde på at ingen egentlig kunne ha 100 % ren samvittighet? Særlig ikke på småstedene rundt i landet vårt, der antall tyske soldater jevnt over var nokså høyt i forhold til lokalbefolkningen. Dermed ble det umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene, som for det meste var alminnelige mennesker som var sendt ut i krigen mot sin vilje. I de store byene var det mye enklere for folk flest å forsvinne i mengden.

Noe av det som løfter Roy Jacobsens romaner - også "Rigels øyne" - opp i den litterære sfære er etter min mening hans eminente bruk av metaforer. Han er svært billedlig i sin beskrivelse spesielt av naturen, og dette fikk meg som leser til å se det hele så mye klarere. Metaforbruken tilfører historien noen flere perspektiver som kanskje ellers ikke ville ha vært der. Beskrivelsen av Ingrids opplevelse av natur og dyreliv på fastlandet fant jeg rørende og gripende. Bare beskrivelsen av stillheten! Hun som var vant til havets konstante brøl der ute i havgapet ... Rørende er også beskrivelsen av forholdet mellom Ingrid og datteren Kaja, der datterens følelsesutbrudd hele tiden speiler morens følelser, som er pakket godt ned et sted langt inne i henne. Fordi vi aldri helt slipper inn i hennes sinns irrganger, er vi mye godt henvist til å gjette hva som foregår inne i henne. Like fullt fremstår hun for meg som en helstøpt person. Et menneske som har tålt og klart mye, og som ikke er vant til å dele sine innerste tanker med noen i utrengsmål ...

Jeg må innrømme at jeg elsker disse bøkene om Barrøy-folket! Og det handler ikke bare om at min egen farsslekt kommer fra Helgelandskysten, like i nærheten av der hvor den fiktive øya Barrøy visstnok er ment å ligge. Men nettopp fordi jeg har familierøtter fra dette området av landet, og også har vært mye i de områdene som beskrives i bøkene, har jeg en hel del preferanser å henge handlingen og naturen på. Det betyr ikke at underteksten i bøkene foregår i min nostalgiske fantasi, men at de griper meg på et dypere plan. I "Rigels øyne" foregår riktignok handlingen fortrinnsvis på fastlandet, men det er en øyboers betraktninger vi er vitne til. Dette får Roy Jacobsen frem på en nydelig måte. Som gjennom undringen rundt dette med naturens stillhet, fuglekvitteret og annet som kom i Ingrids vei, der hun vandrer gjennom Norge på langs, fra nord til sør - på jakt etter kjærligheten.

"Rigels øyne" er godt skrevet, og har sterke litterære kvaliteter! Jeg håper det kommer flere bøker om Barrøy-folket!

Boka får toppkarakter fra meg!

Jeg befinner meg fortsatt i Spania og langt inne i Garps verden denne helgen også, og jeg trives så godt der at jeg har ingen hast med lese ferdig John Irvings eminente roman.

Byråkratiet her nede, gjør at jeg må hjem, skaffe dokumenter jeg ble fortalt jeg ikke trengte, for så å returnerere i håp om at de blir fornøyde og skifteprosessen kan starte. Det siste er jeg langt fra sikker på ut i fra andres erfaringer her nede.

Ønsker alle en fortsatt god helg, og håper på Edvald i morgen. Ble så glad når jeg fant ut at jeg i hvert fall kan følge Sykkel VM på NRK nettradio.

Ja, jeg har skrevet dem opp alle sammen, forelska meg umiddelbart da jeg leste den første i The Deptford Trilogy, og tenkte at jeg ville vente med neste bok til ting roer seg, og jeg evner å gi forfatteren den oppmerksomheten han fortjener.

Så trivelig at du er tilbake Krira :-) Man blir på en måte litt kjent med hverandre her inne, og savner den som er borte, så det er fint å se innlegg av deg igjen :-)

Jeg leser fortsatt sakte i Og fjellene ga gjenlyd. Det er ikke noe i veien med hverken leselysten eller boka, det er bare tiden det skorter på for tida. Hosseini altså, for en forfatter! Jeg digger denne boka! Den er minst like bra som Drageløperen og Tusen strålende soler! Anbefales på det varmeste for dere som eventuelt ikke har lest den!

Men regner med å bli ferdig med den i løpet av helga, selv om det står både selskapelighet og friluftsliv på planen. Litt sykkel-vm vil jeg også ha med meg. Og så skal jeg legge inn en tur på biblioteket i dag og hente med meg nye fristelser. Det må vel bli oppskriften på ei toppers helg :-)

God helg alle :-)

Long time no see! Ukeslutt og lesehelg for oss bokelskere :-) Vel, jobbehelg for meg, men litt lesing blir det likevel. Fortrinnsvis lydbok til og fra jobb, lydbok i pausen på jobb og lydbok før leggetid.

Jeg hadde sommerferie i august, og deretter gikk det slag i slag med jobb og diverse og livet og sånn. Så jeg har vært borte en god stund og ikke hatt tid til å være her inne. Men har så vidt sett at lesehelgtråden har vært til stede - og det gleder meg.

Jeg har fått lest litt mer enn ellers i den senere tid; er inne i et godt lesemodus der jeg nyter bøkene og gleder meg til neste. Har vel noe med å gjøre at jeg fant romaner jeg virkelig likte også. Avsluttet nettopp The Girls av Emma Cline. Denne debutromanen er så velskrevet at det bare er å glede seg til utviklingen av forfatterskapet. Nå er jeg i gang med The Nix av Nathan Hill og gliser stadig mens jeg gleder meg over god fortellerevne. Oppleserne av begge disse lydbøkene gjør en utmerket jobb - noe som virkelig øker lesegleden min. På papir er jeg så vidt i gang med Historien av Elsa Morante. Denne klassikeren fristet etter å ha lest et innlegg i Klassekampens bokavis. Jeg har ennå ikke lest Elena Ferrantes romaner, men skjøner at Elsa Morante har vært en inspirasjonskilde.

Er det noen av dere som har hørt In The Dark - en true crime-podcast, så hører jeg gjerne fra dere. Tror den skal være bra? Andre podcast-tips mottas gjerne.

Hva foregår, folkens? Hva leses og hva likes i litteraturens verden? Hva opptar dere nå?

Lev vel i og utenfor litteraturens verden - og riktig god helg! :-)

Underlig nok en farse av Dostojevskij. Her er det smell i replikkene, og intrigen tar de mest overraskende vendingene. Hovedpersonen Marja Aleksadrovna herser med sin mann og vil tvinge sin datter, Sina, til å gifte seg med en avfeldig fyrste, som i stor grad består av kunstige deler: Parykk, glassøye, pålimt bart, og et kunstig ben. Dostojevskij raljerer i det hele tatt med småbyfiffens hang til sladder og intriger, men mot slutten er det både innslag av melodrama og tragedie, og ikke minst en tankevekkende epilog. Men sett under ett er denne komedien ganske så fjern fra forfatterens mest kjente bøker.

Ei lita avsporing (noko som forøvrig er min favorittsyssel); I Edvard Hoem sin sjølvbiografiske oppvekstskildring Heimlandet. Barndom så kjem faren i diskusjon med ein omreisande bokselgar angåande kristen litteratur:

- Mine bøker er på kristen grunn, hevda bokseljaren hardnakka, dei er utan unntak utgitt på strengt kristelege forlag.
- Når det gjeld den kristelege litteraturen, sa faren uforstyrra, er problemet helst eit anna. Den er gjerne for lite realistisk.
- Kva skulle no det bety!
- At ein ofte kan lesa i slike bøker, sa faren, - at folk finn både Gud og kvarandre, men det gjer ikkje noko godt inntrykk. For ein sit att med ei kjensle når ein har lese at folk finn både Gud og kvarandre lettare i bøkene enn det ein gjer i det verkelege livet! Livet er ein kamp og ein strid, og den kristelege litteraturen skulle ikkje gjera det enklare enn det er. For dersom menneskelivet blir gjort til ei solskinnshistorie mellom to permar, lærer ein ikkje noko av bøkene, og står heilt uførebudd når dei store stormane kjem!
- Du er ein forferdeleg klok og forstandig mann, Knut Hoem, sa bokseljaren, men bøker trur eg ikkje du har greie på!

Det er nok lettere å finne nye land nå i starten, og det er fint når forfatteren og handlingen er satt i landet, da blir det mer autentisk.

Vi har gått ut i fra FNs liste over land, og der er det 193 forskjellige, men vi har også lest litt fra andre land. Vi startet på landene som starter med A og har gått videre derfra. Vi har et krav om at forfatteren skal være født i landet for at det skal telle, og når mulig, vil vi også at handlingen skal vær i landet. Noen land er det ikke like lett å finne noe fra, da det ikke er oversatt, men vi har klart det så langt. Det vanskeligste hittil var vel Komorene, der skrev vi til en oversetter og fikk tilsendt via email en oversettelse av en upublisert bok.

Og jeg henger meg på beundringen av Robertson Davies. Irriterer meg bare litt over at han ikke ønsker å slippe bøkene sine elektronisk. En dag må han gi etter han også, tenker jeg.

Takk igjen, Monica! «The World According to Garp» fant veien til iPaden min til tross for en noe ustabil dekning. Jeg befinner meg i mine foreldres leilighet i Spania, som ble forsøkt tatt fra meg gjennom to rettsprosesser, og akkurat nå så formelig brøler havet 50 meter fra der jeg sitter. Jeg elsker den lyden og hvordan den drukner alt rundt meg og av og til all uro inni meg også.

Jeg må med skam å melde si at jeg ikke har lest noe av John Irving før, men bare i løpet av kort tid kjenner jeg at han appellerer til meg, og jeg ser frem i mot mange timer i hans selskap.

Tusen takk, sjekker titlene :)

Supert! Tusen takk :)

Har noen lest denne boken av Amor Towles? Hvis ikke, løp og kjøp. Grev Alexander Rostov blir i 1922 dømt til husarrest på Hotel Metropol i Moskva. Med vissheten om at han kunne bli geleidet ut, stilt mot en vegg og skutt, er tanken på husarrest i grunnen ikke så ubehagelig. Han blir fulgt av to politimenn til sin suite på Metropol, bare for å oppdage at suiten ikke lenger er hans. Det nye kvarter er i sjette etasje, i et lite rom som i fordums tid ble brukt til tjenerskapet. Han tar med seg de nødvendigste møbler, bøker og ting og gjør det beste ut av situasjonen. Og så begynner over 30 år av husarrest på et luksushotell som fra nå av er grev Rostovs lille verden. En verden som blir invadert av den unge Nina som vil vite hvor den imponerende barten hans ble av, senere Sofia som kom til å bli som en datter for ham, og filmstjernen Anna Urbanova som hadde lært kunsten å seile ned en trapp mot imponerte beundrere, men som ikke behersket kunsten å gå tilbake opp trappen, alene. Towles skildrer det daglige livet på Metropole med et vidunderlig språk. Dette er en bok som blir vanskelig å oversette slik at den beholder sin eleganse og underfundige humor. Men for dere som leser engelsk, denne boken er et MUST!

Ja, vi leser bare på engelsk til vi finner noe som ikke kan leses på engelsk :)
Tusen takk for mange gode forslag! Og ikke minst, et annet land også! Færøyene er jo en del av Danmark, men kanskje det blir en liten ekstra bok :) Det blir nok ingen skuespill, men kanskje Greven av Monte Cristo eller noe av Anna Gavalda, det virker spennende.

Jeg er helt enig i at Samuel Beckett er en fin forfatter og at hans drama Mens vi venter på Godot er en klassiker. Selv om S B ofte skrev på fransk og oversatte selv til engelsk og omvendt og bodde store deler av sitt voksne liv i Frankrike, så var han likevel født i Irland og regnes som en av de store fra dette landet. Han er å betraktes som irsk.
Jeg er ikke så veldig belest i fransk litteratur, men jeg stiftet bekjentskap med ei dame for noen år siden. Nemelig Helene Cixous, og her vil jeg nevne boka Sypress. Men når jeg klaget på Beckett så går jeg kanskje i baret når det gjelder H C også. Hun har fransk mor og algerisk (?) far, født og oppvokst i Algeri, men flyttet som voksen til Frankrike .

For det første skriver hun mye bedre enn sin storesøster. Og for det andre er dette en tankevekkende og viktig bok. Skal man utlevere familie og venner ukritisk i bøker?

Tusen takk for at du kom, Randi og også skrev så fint på bloggen din!

Boken kan kanskje virke smal, men vil kunne være til glede for langt flere enn dem som har en tilknytning til bokollektiv. Dette er et lite stykke trondheimshistorie og kulturhistorie fra vår nære fortid. Bergsligata 13s historie avspeiler hvordan samfunnet har endret seg dramatisk i løpet av de siste femti årene. Det gjelder på mange områder – økonomi og velstand, holdninger, sosiale omgangsformer, kvinnens stilling og en generell individualisering, for å nevne noe.

Bofellesskap blir stadig mer aktuelt -- ut fra et miljøperspektiv og med tanke på at folk skal ha et godt sosialt liv. Jeg nøster opp nesten femti års erfaringer på området. Det spesielle med Bergsligata 13 er at om folk flytter ut og nye inn, om folk ikke alltid går like godt overens, så lever fellesskapet videre. Pionerene bygde en solid grunnmur, som riktignok er justert gjennom årene, men som fortsatt holder. For alle som bor i, eller vurderer i delta i, et bofellesskap, er det mye å lære av Norges eldste bokollektiv.

Trondheim folkebibliotek har kjøpt inn boken min, og jeg føler meg rent beæret over at et eksemplar blir plassert i det ærverdige Trondhjemsrommet.