Bokelskere.no

Andre bok i Byens spor og denne er om mulig enda bedre enn den første. Maj er aleneforsørger og står sentralt i boka, men Jesper og Stine, og ikke minst slaktersønnen Jostein er også viktige figurer. Historien i Oslos gater blir til med et enkelt og naturlig språk.
Nå nærmer vi oss 60-tallet, og denne gangen ønsket jeg også at boka skulle vare og vare.
Dette er virkelig imponerende arbeid fra Lars Saabye Christensen.
Min første tanke da jeg var ferdig var denne: Hva i all verden skal jeg lese nå?
Men det kommer jo ei tredje bok, så da er det noe å glede seg til!

Lars Saabye Christensen er definitivt blant de aller største og beste av våre norske nålevende forfattere. Han beskriver helt suverent etterkrigstidas oppgangstider i Oslo, der Ewald og Maj, deres familie, naboer og omgangskrets og det frivillige arbeidet i Røde Kors, - og ellers livets mange viderverdigheter i gatene i sentrum og vest for Akerselva er i fokus.
Jeg hørte at Lars Saabye Christensen en gang sa i et intervju at han ikke greier/orker å skrive romaner om dagens mennesker, med alle sine smart-telefoner og elektroniske duppeditter. Han skriver om det virkelige livet. Ikke om livet på internett.
Har du vokst opp i Oslo for en del år sida, vil du kjenne deg igjen i Byens spor. Jeg ønsket bare at den skulle vare og vare.
Boka er en fulltreffer. En sekser fra meg.

Ikke den siste; det kommer også en fjerde "Lupus"

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Men det er jo fiksjon, dette. Så hvis jeg legger innvendingene til side et øyeblikk, ja da står jeg tilbake med tre bøker med åndeløs spenning. Med tre hovedpersoner jeg har stor sans for – råtøffe, men samtidig sårbare. Og ikke minst – Arne Dahl skriver skjorta av de aller fleste krimforfattere med glitrende språkføring.

For all del, boka er veldig spennende og enkelt skrevet - alt det en krimbok bør ha. Men, veldig bestialsk og ganske så usannsynlig. Og ikke minst nok en litt irriterende politietterforsker som går sine egne veier. Har likevel gitt den et forholdsvis bra terningkast, pga pageturner-effekten.

Her er min omtale av Business. Linken fører til min bokblogg. https://wp.me/p6e3JV-Va

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det blir en spennende reise med små framskritt og utallige tilbakeslag før det bærer fram mot den endelige finalen.
Det ligger stor kløkt bak utbroderingen av denne intrikate trilogien som stort sett er spennende hele veien.
Underveis i lesingen har jeg blitt glad i Niels Oxen, denne plagede sjelen. Likandes er også frøken Franck. Mossman er en mer uutgrunnelig figur som man ikke vet om man skal stole på eller ikke. Uansett så tror jeg stort sett på dem alle sammen. Verre da helt å tro på disse skurkene i Danehof, de blir litt for mye for min mage.
Og som i de to første bøkene blir det for omstendelig, og spesielt i denne siste som i flere partier må betegnes som direkte langdryg. Nærmere 600 sider burde vært kraftig strammet inn – da hadde spenningen holdt seg bedre enn den gjør.

Fikk anbefalt denne bokserien og første bok skuffet ikke. Og jeg kaster meg nok fort over neste bok.

Hadde man hatt 4 pluss, hadde den fått denne karakteren. Godt skrevet, men litt hesblesende og lite sannsynlig på slutten. Fikk følelsen av at jeg leste et filmmanus, ikke en bok. Ikke spennende nok, men for all del underholdende som krim.

Den traff ikke helt meg heller. For min del ble det slik at jeg nesten syntes at privatlivet til etterforskerne var mer interessant enn selve saken(e).
Men alt sammen var jo sausa så godt sammen at det ble bare mer og mer merkelig, alt som skjedde. Frode Granhus dro sammen alle trådene til slutt da ...
Godt skrevet?
Tja, det var jo noen artige dialoger innimellom. ;)
Ingen sekser fra meg heller.

Jeg kunne ikke huske at jeg likte den første romanen Maj, Jesper, Stine og de andre så godt som jeg likte fortsettelsen jeg nå har lest i romanen; Byens spor Maj. Derfor måtte jeg lese hva jeg skrev i april 2018 innlegget:

Byens spor av Lars Saabye Christensen

Jeg ble trist av å lese den selv om jeg likte den, skriver jeg der. Det ble jeg definitivt ikke av å lese romanen jeg nå har lest.

Wow; jeg har lest en del bøker av Lars Saabye Christensen og jeg har likt dem alle. Men jeg kan ikke huske å ha hatt en slik leseopplevelse som ved å lese Byens Spor Maj. Det var så lunt og fint å være der selv om det er nok av små og store dramaer som utspiller seg. Han får frem latteren. Det er gode dialoger. Får fremt tidsånden som hersket. Kvinnens plass i samfunnet. Trangboddheten. De unges løsrivelse. Klare karakterer. Og han unngår det depressive sporet som for mange norske forfattere lett går inn i.

Romanen Byens spor Maj ble utgitt i 2018 og er på 540 sider. Mange gode lesetimer har det vært, og jeg synes den fortjener alle de gode anmeldelsene den har fått.

Etter å ha lest denne boka er det vanskelig å finne en ny bok som gir like sterk lesenytelse.

Denne var så mye bedre en "Når det mørkner".. Her er han tilbake vår godeste Horst..

Oppfølgeren til De usynlige og hvitt hav var vel ikke like god som de første. Det er en annerledes bok, der Ingrid drar fra Barrøy på jakt etter sitt barns far. Boka var spennende, og man må jo bare lese videre for å finne ut hva som skjer. Selve historien er bra som alltid i Jacobsens bøker, men det mangler alltid noe for å gi den helt store leseropplevelsen - så sitter igjen med litt blandet inntrykk...

Denne broren, Stig... Jeg kommer ikke helt over at han ikke er nevnt i de andre fire bøkene som jo tar for seg Jarles liv helt opp til nå. Ikke en gang nevne Stig ikke en gang ifbm farens død i bok nr to - "kompani orheim". Stemmer dete eller har jeg oversett noe? Får det bare ikke til å rime og det irriterer meg såpass med et potensielt "hull" at jeg kjenner det faktisk ødelegger denne boka litt for meg. Verken denne Hardangerviddaturen, vennene han drakk hos eller broren henger sammen med handlingen fra de andre bøkene...?!

Og så blir jeg forvirra mtp hvor det står at faren bor. I tidligere bøker flytter faren til Forus nærode går fra hverandre og mora inn i en leiligheten og siden et litt større hus eller annen leilighet. Begge forlater altså barndomshjemmet. Men når Jarle her forteller om da han besøkte faren for å tilgi han - da beskriver han faren i barndomshjemmet..

Når kriminalkommissarie Evert Bäckström igjen drar fram supersalamien og lille Sigge, leveres det som vanlig krim i særklasse. Kanskje noe mindre bestialitet enn det som er vanlig i dagens kriminalromaner, men med spenning og humor så det holder. Dessuten en god slump med «riktigt polisarbete».

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og når det gjelder politihåndverk er det ingen som kan arrestere Lier Horst, tvert imot, der er han av de aller beste.
Små, nesten umerkelige spor og fragmenter legges møysommelig sammen med det lille de har som utgangspunkt. Langsomt begynner det å ligne et bilde.
Når så leder av cold case-enheten i Kripos, Adrian Stiller (vi møtte ham første gang i Lier Horsts forrige bok, Katharina-koden), igjen dukker opp begynner det å bli litt fart og spenning i etterforskningen. Det er interessant å lese hvordan politiet manipulerer og infiltrerer for å røyke ut de mistenkte.
Interessant er det også å følge politiets metoder sammenlignet med Lines, journalistens, tilnærming til saken. Mange likheter, men også store forskjeller.

En fantastisk bok som skildrer etterkrigstidens Oslo på en glimrende måte. Jeg er født noen tiår senere men kjenner meg godt igjen. Gleder meg til fortsettelsen!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Dette har blitt en thriller helt etter mitt hjerte.
Mye på grunn av Ewert Grens, en likandes gudbenådet politimann, for lengst passert seksti, en grinebitende enstøing, enkemann og sannsynligvis en av de siste svensker som fremdeles lytter til Siw Malmkvist på gammeldagse kassetter.
Men også på grunn av denne steintøffe Hoffman og hans spisskompetanse som actionhelt.
Men aller mest på grunn av et gripende engasjement på vegne av alle verdens flyktninger som stues sammen som kveg på overfylte, synkeferdige småbåter. Og et ektefølt oppgjør mot skruppelløse bakmenn som tjener seg søkkrike på katastrofens bekostning.