Bokelskere.no

Jeg gir meg etter å ha lest 100 sider. Skuffende etter å ha lest så mye god omtale og priser som denne boka har fått. Denne boka gir meg egentlig ingenting.
Denne får bare en toer fra meg.

Helt spesiell roman, og veldig medrivende

Til å være Hole krim synes jeg denne var i det svakere sjiktet.Jeg liker Harry Hole bøkene, la meg understreke det, men ikke akkurat denne...
Det som er bra først; her er oppbyggingen helt annerledes og det fungerer overraskende bra. Måten historien blir fortalt på gir den et mer autentisk preg, og jeg synes den uvante vinklingen inn i historien kler den veldig bra.
Men... Jeg mener virkelig ikke å nedvurdere Nesbø, men mange elementer i denne boka er som tatt ut av filmer og Tv serier (med the Wire og Drugstore Cowboy som noen av de mest tydelige referansene), enkelte karakterer henger slett ikke på greip (det finnes flotte karakterer også, som briljante Gusto) og de siste par hundre sidene var en absurd reise i et svært usannsynlig og lite troverdig univers. Jeg følte meg rett og slett snytt for en god avslutning, på en historie som faktisk kunne fungert veldig bra.

Kjempebra. Spennende som bare det. Den beste boka hittil av forfatterne. Leste den på svensk (billige ebøker på bokon.se. Halv pris i forhold til norske e-bøker). Fin blanding av å følge privatlivet til etterforskerne og selve etterforskningen. Fikk en sterk 5-er fra meg

En varm skildring av etterkrigstidens Oslo - konsentrert om Fagerborg/Majorstua. Persongalleriet er begrenset og forfatteren lar oss komme nær både barn og voksne i ulik alder. Det er det daglige livet som beskrives, og vi ser hvor store forandringer som har skjedd i løpet av disse 75 årene etter krigen. Det går på forholdet mellom kjønnsroller, skole, fritid, ferie, kommunikasjon (den første telefonen i blokka/ i hjemmet) og hva som «passet seg» - hva man sa og gjorde og hva man i hvert fall ikke burde si/gjøre!
Gjennom spaserturer og trikketurer gjennom Oslo blir Oslo på tidlig 50-tallet malt for oss. Dette er en bok full av kjærlighet til byen Oslo!
Vi blir kjent med et persongalleri på en måte som berører oss. Jeg kjenner at jeg blir både glad i og nysgjerrig på disse menneskene og får lyst til å følge de videre. Noen av dem er «annerledes» på ulike måter. Vi aner at dette er personer som kan komme til å berike andre i årene framover, men klarer de å overleve?
Jeg er allerede i gang med bok nr 2 i serien; Maj!

Helt enig! Også jeg likte bøkene om A-gruppen bedre enn denne nye serien til forfatteren. Der var det personer som man til en viss grad kunne identifisere seg med.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
I en tidligere omtale karakteriserte jeg Øystein Wiik som overdrivelsens mester.
Etter å ha lest denne boka mener jeg bestemt å ha mine ord i behold.
For maken til overflødighetshorn av absurde, bisarre, burleske, eksentriske, groteske og spinnville påfunn må man lete lenge etter. Muligens litt vel mye enkelte steder. Men det gjør ingen ting.
Fordi det er skrudd sammen i et lekent, elegant driv med forskrudd humor, slagferdige ordkløverier og språklige innfall og utfall som tar pusten fra meg. Så gjennomført over the top at det er bare å bøye seg i både støv og hatt.

Skuffende, etter min mening har det bare gått nedover siden første Ahnhem

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Vemodig å skrive det, men nå er jeg ferdig med trilogien.
Vemodig i vite at jeg ikke skal møte Ewald, Maj, Jesper, Jostein eller Stine igjen.
Vemodig å vite at jeg ikke skal lese flere møtereferat fra Røde Kors-møtene til Maj.
Vemodig å ikke få vandre gatelangs i Oslo sammen med hovedpersonene.
Men man kan jo aldri vite, kan man?
For hvem skulle trodd at jeg skulle møte igjen Kim, Ola, Seb og Gunnar fra «Beatles» i åpningsscenene i boka, eller flere av personene fra «Halvbroren» mange sider senere?
Og selv om media spekulerer i om dette er siste romanen til Saabye Christensen, så er det vel et håp? Hadde han ikke et ørlite smil på lur bak fippskjegget når spørsmålet om akkurat det kom opp hos Brenner på NRK her om kvelden?
Det er jo lov å håpe!

William Wisting har mange trofaste følgere. "Behagelig" krim-litteratur uten for mye vold. Det innerste rommet er den 13.boken i serien. Det er ett år siden jeg leste den, men nå er bok 14 om Wisting nettopp kommet, så jeg tenkte at det var på tide å omtale denne. Spennende nok, og ikke kjedelig. Mer om denne i Reading Randi

Den beste boka i trilogien, etter min mening. En fantastisk blanding av fiksjon og fakta, roman og selvbiografi.

En soleklar 6-er!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Fortellingen har god framdrift og plottet er solid bygd opp. Språket er effektivt og rett fram, uten nevneverdige litterære krumspring. Og ikke minst karakterene er helstøpte. En maskulin, røff tone preger det daglige politiarbeidet, ispedd solide doser barsk humor. En litt mykere side av Charlie får vi oppleve når han er sammen med naboen, tatovøren Luna. De to har et herlig samspill seg imellom.
Dette er politikrim på sitt aller beste, spennende og troverdig ned til minste detalj.

Etter en fantastisk start på serien, nølte jeg litt før jeg gikk løs på 1968 (pga. anmeldelser her inne). Men hekta som jeg er på JG, kunne jeg ikke la den ligge. Med lave forventninger gikk det bra. Ble litt skumlesing. De som dreper drømmer ... er litt det samme. Rettsreferatene på slutten var traurige saker!

Syns serien har endret seg fra familiekrønike til selvbiografi om JGs harde år, og er derfor meget skeptisk til fortsettelsen. Noen som har lest den allerede?

Her er det for mange løse tråder.

Denne må du ikke gå glipp av, spennende og velskrevet og absolutt til ettertanke

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Språklig byr boka på lite tyggemotstand. Solid, ordentlig, effektivt og korthogd, men utfordrer sjeldent.
En gnistrende god start, et mellomparti som blir variasjoner over kjente tema – noe traust og langdrygt, samt en avslutning med en stigende spenning gjør i sum dette til en underholdende krim, sånn helt på det jevne. Men den mangler de store overraskelsene til å bli husket særlig lenge.

Lars Saabye Christensen fører historien, fra hverdagslivet i en storby i etterkrigsårene, med en lyrisk eleganse som føyer seg naturlig inn i bokens duvende rytme av datidens former. En nytelse å bli tatt med tilbake til en tid hvor livets forventninger og innhold ikke var mer enn det var plass til i døgnets 24 timer.

Spennende, med godt driv hele veien med bakteppe i den tøffe striden om vindkraftutbygging

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Allerede etter å ha lest første side er det ingen som helst tvil. Med tårer i øynene kan jeg slå fast at Elling virkelig er tilbake. Jeg gjenkjenner språket til Ambjørnsen og faktene til Elling. Eneste forskjellen nå fra bøkene dengang for tyve år siden, er at når jeg nå leser, både ser og hører jeg Per Christian Ellefsen. Men det gjør ikke den minste ting, heller tvert imot.
Og det er ganske forunderlig det som skjer, eller kanskje jeg heller bør si vidunderlig, dette at en forfatter kan lirke og lure meg inn i hodet på en noen og femti år gammel – vel, skal vi si eksentriker? Og får meg til å trives der.
For det er det Ambjørnsen gjør. På aldeles overbevisende vis.