Bokelskere.no

Etter en fantastisk start på serien, nølte jeg litt før jeg gikk løs på 1968 (pga. anmeldelser her inne). Men hekta som jeg er på JG, kunne jeg ikke la den ligge. Med lave forventninger gikk det bra. Ble litt skumlesing. De som dreper drømmer ... er litt det samme. Rettsreferatene på slutten var traurige saker!

Syns serien har endret seg fra familiekrønike til selvbiografi om JGs harde år, og er derfor meget skeptisk til fortsettelsen. Noen som har lest den allerede?

Her er det for mange løse tråder.

Denne må du ikke gå glipp av, spennende og velskrevet og absolutt til ettertanke

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Språklig byr boka på lite tyggemotstand. Solid, ordentlig, effektivt og korthogd, men utfordrer sjeldent.
En gnistrende god start, et mellomparti som blir variasjoner over kjente tema – noe traust og langdrygt, samt en avslutning med en stigende spenning gjør i sum dette til en underholdende krim, sånn helt på det jevne. Men den mangler de store overraskelsene til å bli husket særlig lenge.

Lars Saabye Christensen fører historien, fra hverdagslivet i en storby i etterkrigsårene, med en lyrisk eleganse som føyer seg naturlig inn i bokens duvende rytme av datidens former. En nytelse å bli tatt med tilbake til en tid hvor livets forventninger og innhold ikke var mer enn det var plass til i døgnets 24 timer.

Spennende, med godt driv hele veien med bakteppe i den tøffe striden om vindkraftutbygging

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Allerede etter å ha lest første side er det ingen som helst tvil. Med tårer i øynene kan jeg slå fast at Elling virkelig er tilbake. Jeg gjenkjenner språket til Ambjørnsen og faktene til Elling. Eneste forskjellen nå fra bøkene dengang for tyve år siden, er at når jeg nå leser, både ser og hører jeg Per Christian Ellefsen. Men det gjør ikke den minste ting, heller tvert imot.
Og det er ganske forunderlig det som skjer, eller kanskje jeg heller bør si vidunderlig, dette at en forfatter kan lirke og lure meg inn i hodet på en noen og femti år gammel – vel, skal vi si eksentriker? Og får meg til å trives der.
For det er det Ambjørnsen gjør. På aldeles overbevisende vis.

Andre bok i Byens spor og denne er om mulig enda bedre enn den første. Maj er aleneforsørger og står sentralt i boka, men Jesper og Stine, og ikke minst slaktersønnen Jostein er også viktige figurer. Historien i Oslos gater blir til med et enkelt og naturlig språk.
Nå nærmer vi oss 60-tallet, og denne gangen ønsket jeg også at boka skulle vare og vare.
Dette er virkelig imponerende arbeid fra Lars Saabye Christensen.
Min første tanke da jeg var ferdig var denne: Hva i all verden skal jeg lese nå?
Men det kommer jo ei tredje bok, så da er det noe å glede seg til!

Lars Saabye Christensen er definitivt blant de aller største og beste av våre norske nålevende forfattere. Han beskriver helt suverent etterkrigstidas oppgangstider i Oslo, der Ewald og Maj, deres familie, naboer og omgangskrets og det frivillige arbeidet i Røde Kors, - og ellers livets mange viderverdigheter i gatene i sentrum og vest for Akerselva er i fokus.
Jeg hørte at Lars Saabye Christensen en gang sa i et intervju at han ikke greier/orker å skrive romaner om dagens mennesker, med alle sine smart-telefoner og elektroniske duppeditter. Han skriver om det virkelige livet. Ikke om livet på internett.
Har du vokst opp i Oslo for en del år sida, vil du kjenne deg igjen i Byens spor. Jeg ønsket bare at den skulle vare og vare.
Boka er en fulltreffer. En sekser fra meg.

Ikke den siste; det kommer også en fjerde "Lupus"

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Men det er jo fiksjon, dette. Så hvis jeg legger innvendingene til side et øyeblikk, ja da står jeg tilbake med tre bøker med åndeløs spenning. Med tre hovedpersoner jeg har stor sans for – råtøffe, men samtidig sårbare. Og ikke minst – Arne Dahl skriver skjorta av de aller fleste krimforfattere med glitrende språkføring.

For all del, boka er veldig spennende og enkelt skrevet - alt det en krimbok bør ha. Men, veldig bestialsk og ganske så usannsynlig. Og ikke minst nok en litt irriterende politietterforsker som går sine egne veier. Har likevel gitt den et forholdsvis bra terningkast, pga pageturner-effekten.

Her er min omtale av Business. Linken fører til min bokblogg. https://wp.me/p6e3JV-Va

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det blir en spennende reise med små framskritt og utallige tilbakeslag før det bærer fram mot den endelige finalen.
Det ligger stor kløkt bak utbroderingen av denne intrikate trilogien som stort sett er spennende hele veien.
Underveis i lesingen har jeg blitt glad i Niels Oxen, denne plagede sjelen. Likandes er også frøken Franck. Mossman er en mer uutgrunnelig figur som man ikke vet om man skal stole på eller ikke. Uansett så tror jeg stort sett på dem alle sammen. Verre da helt å tro på disse skurkene i Danehof, de blir litt for mye for min mage.
Og som i de to første bøkene blir det for omstendelig, og spesielt i denne siste som i flere partier må betegnes som direkte langdryg. Nærmere 600 sider burde vært kraftig strammet inn – da hadde spenningen holdt seg bedre enn den gjør.

Fikk anbefalt denne bokserien og første bok skuffet ikke. Og jeg kaster meg nok fort over neste bok.

Hadde man hatt 4 pluss, hadde den fått denne karakteren. Godt skrevet, men litt hesblesende og lite sannsynlig på slutten. Fikk følelsen av at jeg leste et filmmanus, ikke en bok. Ikke spennende nok, men for all del underholdende som krim.

Den traff ikke helt meg heller. For min del ble det slik at jeg nesten syntes at privatlivet til etterforskerne var mer interessant enn selve saken(e).
Men alt sammen var jo sausa så godt sammen at det ble bare mer og mer merkelig, alt som skjedde. Frode Granhus dro sammen alle trådene til slutt da ...
Godt skrevet?
Tja, det var jo noen artige dialoger innimellom. ;)
Ingen sekser fra meg heller.

Jeg kunne ikke huske at jeg likte den første romanen Maj, Jesper, Stine og de andre så godt som jeg likte fortsettelsen jeg nå har lest i romanen; Byens spor Maj. Derfor måtte jeg lese hva jeg skrev i april 2018 innlegget:

Byens spor av Lars Saabye Christensen

Jeg ble trist av å lese den selv om jeg likte den, skriver jeg der. Det ble jeg definitivt ikke av å lese romanen jeg nå har lest.

Wow; jeg har lest en del bøker av Lars Saabye Christensen og jeg har likt dem alle. Men jeg kan ikke huske å ha hatt en slik leseopplevelse som ved å lese Byens Spor Maj. Det var så lunt og fint å være der selv om det er nok av små og store dramaer som utspiller seg. Han får frem latteren. Det er gode dialoger. Får fremt tidsånden som hersket. Kvinnens plass i samfunnet. Trangboddheten. De unges løsrivelse. Klare karakterer. Og han unngår det depressive sporet som for mange norske forfattere lett går inn i.

Romanen Byens spor Maj ble utgitt i 2018 og er på 540 sider. Mange gode lesetimer har det vært, og jeg synes den fortjener alle de gode anmeldelsene den har fått.

Etter å ha lest denne boka er det vanskelig å finne en ny bok som gir like sterk lesenytelse.