Bokelskere.no

Det gikk lang tid før jeg kapitulerte og leste denne boken. Det må jeg si, det var en positiv overraskelse! Velskrevet og følelsesladet - jeg gikk med denne historien under huden lenge etter at jeg hadde lest den.

Kvifor det? Eg kan ikkje komme på nokre andre som skriv så underholdande krim som Nesbø, og Harry Hole er jo akkurat som House. Ein sjarmerande drittsekk av rang

Som liten var jeg nok litt som Lotta i Bråkmakergata, av Astrid Lingren. Minstebarn og gjorde mye på egenhånd fordi aldersforskjellen mellom meg og broren min var så stor.

Så vokste jeg litt og ble en form for Pippi (Astrid Lingren), i og med at jeg tok de svakes parti, støttet og beskyttet, samtidig som jeg var litt i opprør til de voksenes normer og regler.

I ungdomsårene kan jeg muligens identifisere meg med gutta i Beatles (Lars Saabye Christensen), selv om jeg var litt for ung til bry meg om bandet. Det var mye spennende som skjedde og jeg har aldri vært en outsider, mer en av gjengen.

Som ung voksen har jeg ofte følt meg som Bridget Jones, selv om jeg ikke har vært noen ivrig dagbokskriver;)

Etter etablering og to barn kjenner jeg meg igjen i Camilla Läckbergs Erica i krimbøkene om Tanumshede politistasjon i Kungsbacka. (Edit: Selv om egenrådigheten og staheten til Lotta stadig henger litt igjen, som noen kanskje har fått med seg,hehe)

Det er bevisst at jeg ikke begrunner mine valg grundigere. Blir det for personlig kan detlett bli pinlig. Dere får tenke selv;)

Når begynte du å synes den var tunglest? Jeg er nå litt over 100 sider inn i boka og synes ikke den er tunglest i det hele tatt. Mer en page-turner.

Eg og storkoste meg då eg la inn bøkene mine. Måtte stoppa opp fleire gonger og la tankane vandra, - og eit par av bøkene måtte eg jammen meg lesa på ny. Det var som å vera ute på ei reise, mykje lenger enn i berre sine eigne bokhyller:-)

Alle blir vel påvirket, men bryr meg gjør jeg sjeldent

Den boka falt ikke helt i smak hos meg. Var lissom ei bok alle skulle like, noe jeg da ikke gjorde. Men smaken er forskjellig. Ble for kjedelig for meg, med for platt handling og lite spenning.

jeg er en alminnelig aktiv bruker av biblio og drømmer om "10 på topp-lister" og "månedens mest leste" der de gode bøkene møter meg i døren:-) Tror på en modernisering, spes ifht ansikt ut til innbyggerne og da særskilt de unge. Dem er det så mange som vil ha oppmerksomhet fra at det nytter ikke med pipestemme er jeg redd. "Månedens bestselger - her låner du den gratis" På biblioteket skal man ikke lete, man finner:-D

Jeg legitimerer alltid mine dobbeltkjoep som gaver til andre!

Jeg syns dette var en bra bok! Leste den fort og må si den var morsom! :D

Boken bør være akkurat så tykk at den får plass mellom to permer.

Det er det viktigste, som tydeligvis også bokklubben har skjønt til slutt. De hadde tidligere en lei tendens til å dele opp bøkene for å tjene mer penger. Prisen var lik pr bok, så en bok delt i to var dobbelt innbringende som en "udelt" bok.

Noe som gjorde at du for de populære bøkene fikk en bok som fikk plass mellom FIRE permer, og DET var da i mine øyne en bok som var litt for tynn.

Dan Brown er den første som slår meg. Jeg likte godt DaVincikoden da jeg leste den, men da jeg leste Det tapte symbolet ble det nesten bare som en reprise og det la jeg merke til i resten av bøkene hans også. Margit Sandemo er også veldig lik seg selv i alle seriene sine. De gode er veldig gode, de onde er veldig onde og de gode vinner. Ferdig med den saken. Unni Lindell også har en tendens til å skrive litt for like bøker for min smak.

Jeg blir litt lei av å lese om at folk her inne forandrer mening og ikke lenger liker en bok.

Ikke fordi det ikke er lov å forandre mening, mennesker forrandrer seg hele livet og godt er det :)

Men hvorfor gå tilbake å "angre" på at man har likt noe. Mange av forfatterne som er representert her inne skriver for å underholde. Nå diskuteres det nok en gang om Dan Browns Da Vinci-koden. Han skriver som om man skulle sett på action film mener jeg. Han er god på å få med snedige detaljer og ivrig etter å knytte det til et kjent litt "mystisk" fenomen fra virkeligheten.

Twilight er en underholdningsroman om et kjærlighetforhold. Det er tenåringskjærlighet, det er altoppslukende og det er en morsom vampyrramme på det. Bellas innerste tanker blir brettet ut og mange kan relatere til dette.

Jeg er egentlig ikke interessert i om folk liker det eller ikke. Men hvorfor denne trangen til å forsvare seg? For det virker på meg at mange gjør det. "Jeg ble helt revet med når jeg leste det, men nå skjønner jeg det ikke, for språket er dårlig og historien tynn." (Liksom-sitat men gjengir kjernen til min frustrasjon)

Hvorfor gjør dere dette? Fordi dere leser de igjen og ikke blir revet med, noen som kan ha mye å gjøre med at dere nå vet hvordan det slutter? Den er grei nok. Eller er det fordi andre har "snakket boka ned"? Uansett mener jeg at leseropplevelsen man fikk første gang man leste boka ikke er endret.

Får sikkert pepper nå... men... Jeg mener ikke at det ikke er lov å forandre mening. Jeg mener ikke at det ikke er lov å mislike en bok. Jeg vil bare vite hvorfor denne trangen til trekke tilbake følelser fra første leseropplevelse. (Har lurt på dette en stund og nå må jeg bare spørre... )

God krim igjen fra John Hart. Veldig mange i Harts persongalleri har triste skjebner, gått videre i livet på en annen vei enn de egentlig ønsket, fulgt andres forventninger ol. Det gjør at også denne boken blir litt kjedelig innimellom fordi ingen er fornøyde!

Samtidig er det en god driv i boka, overraskende slutt. Nok en gang viser det seg at makt og penger er det som verdsettes høyest av noen, men det lønner seg ikke alltid........

Det at du gledet en annen, det er den eneste glede.

Ole Peter Arnulf Øverland (1889 - 1968) ble født i Kristiansund, men vokste opp under fattige kår i Bergen.

Øverland skrev mye lyrikk og aller mest kjent er vel "Hustavler" fra 1929, som dette sitatet er hentet fra; med èn liten forandring, "gleder" står det i orginalen.

Jeg har lyst til å dele med dere et mindre kjent dikt som heter "Lille Adam"

Lille Adams store hode
kneiser på hans tynne hals.
Man har sagt ham. Ikke dårlig!
Adam danser en alvorlig
melankolsk og stivbent vals.
Og er ikke vel tilmode.

Damene skal engasjere
Adam danser ikke mere.
Fra den tomme rad av stole
ser han sine venner danse.
Lange Leif har fått Constance
fire stykker sloss om Ole.

Adam går alene hjem.
Slik er livets danseskole
En får fire, en får fem.
Lilleslem og storeslem.

Alle livets lunefulle stjerner små
gikk ham forbi.
Nu vil han gå hjem og dikte seg
sin første poesi.

Kan ikke komme på noen sære lesevaner, men får lettere angst hvis jeg ikke har lesestoff i nærheten. Har stort sett bestandig ei bok i veska.

Det er ikke ofte jeg har blitt så overrasket over hvor forskjellig lesere oppfatter en bok, som tilfellet er med denne. Noen finner den for volumiøs og detaljert. Jeg, som vil kutte de fleste romaner med 1/3 og blir gal av Knauserens pedantiske skrivestil, synes jeg sjelden har hygget meg med 600 mer lettleste sider. Noen synes man heller kunne sett maling tørke. Jeg finner boken full av handling og drama, både på det ytre og det indre planet.

Heldigvis er det jeg som har skjønt dette, og hva andre synes er i fortsettelsen irrelevant. (Straks det er sagt, må jeg ile til med en ironimarkør, siden det er utrolig hva enkelte i dag ikke klare å oppfatte ironisk...)

Dette er altså en uhyre velskrevet, spennende roman som på en svært troverdig måte beskriver en krise livet til en meget dysfunksjonell familie i den amerikanske midtvesten. Forfatteren viser sin tekniske briljans ved å ta en rekke interessante grep og faktisk få disse til å fungere som en naturlig del av teksten. Ett eksempel er skildringen av begynnende, og senere nær fullstendig, demens. Et annet er de burleske persontegningene - slektskapet til John Irvings forfatterskap er her åpenbart - samt absurde, gjerne tragiske situasjoner hvor man vekselvis ler av eller med karakterene som utsettes for forfatterens onde oppfinnsomhet. Det finnes ting her som helt klart balanserer på kanten, men likevel faller ned innenfor den troverdighetens grense Franzens romanunivers får meg til å akseptere. En viktig forskjell fra Irving, som er en av mine personlige favoritter, er for øvrig at mens hans viktige karakterer nesten alltid følger sin skjebnebestemte bane, kan man ikke stole på at Franzens gjør det. Det liker jeg!

Dette er tydeligvis ikke en bok for alle. Men det burde da heller ingen bøker være. Den var boken for meg.

Ja, ja, så var denne serien avsluttet. Beklager, men dette ble mye oppkok. Var vel heller ikke enkelt å få til både en god historie og samtidig en avslutning på en slik serie. Leste ferdig denne siste mer for "å ha gjort det" enn fordi det var en god bok.

meget bra blir ikke siste boka eg skal lese av arild.liker du bagley og Alistair Maclean vil du like denne

Jeg leser av to grunner.

Det viktigste, som sannsynligvis er farlig å tilstå i en diskusjon som denne, er for å "tømme hodet". Jeg har alltid hatt en tendens til å jobbe for mye (både hva gjelder tid og intensitet), og det å plukke opp en eller annen "trash-bok" fungerer utmerket for å bli kvitt jobben og komme ut av "jobb-modus".

Den andre grunnen er selvfølgelig for å oppleve /lære/føle/whatever det som ligger i de "store" bøkene.

Hvis du ser på boklisten min vil du se at jeg i stor (litt for stor?) grad vektlegger "trash"-delen av bøkene mine. Det er helt bevisst, nettopp fordi jeg ikke liker den "man må lese de store bøkene for å kunne kalle seg leser"-holdningen. (Og for å parafrase deg, nei, jeg sier ikke at DU har den holdningen).

Jeg leste ut et bibliotek før jeg fylte 15. (Helt sant, men det hjalp at jeg jobbet der fra jeg fylte 13). Sånn i etterkant ville jeg absolutt ikke vært det foruten, men HOLDNINGENE der sjokkerte meg.

Det var alt for mye "vi vet hva du bør lese, så du bør slippe den boken du har i hendene og heller finne VERDIG litteratur".

Dette er en tanke jeg forkastet der og da, og som jeg har sloss mot siden.

Lesing er en treningssak. Og etter noen år i arbeidslivet har jeg flere ganger jobbet sammen med og styrt mennesker som knapt nok er istand til å lese en bruksanvisning uten å måtte ta med seg jobb hjem.

Derfor er jeg livende redd for den holdningen "du må lese noe som er verdt det". For uten lesetrening så blir lesingen et ork. Og den enkleste lesetreningen er ganske enkelt... å lese. Mye. Ofte. Alt.

Start gjerne med Donald Duck.

Når "vi andre" begynner å definere hvor listen skal ligge for de "nye" så starter vi en form for anti-litterær bevegelse.

Hvis en person idag er istand til å hoppe ut og lese stor, tung litteratur som det første skrittet for å bli en leser, så all respekt til den personen. (Selv om jeg er litt fristet til å spe på med en dose sympati også, for DEN veien er ikke lett).

De aller fleste har godt av å "gå veien". Starte med det enkle, bli begeistret (eller, for all del, irritert) av det, og bevege seg videre.

Hvis vi er for flinke til å fremheve mangelen på litterær kvalitet, mangelen på "smarthet" i de bokvalgene, så skremmer vi bort en potensiell leser. På mange måter snakker vi om kulturell mobbing her. (Ja, jeg SKREV m-ordet). "Du har ikke noe du skal si om bøker, for du leser bare den delen av dem som ikke er BRA NOK."

Jeg leser en del rundt om kring i ulike fora. Og jeg er sjokkert. Profesjonelle journalister kan ikke norsk. Debattantene kan ikke norsk. Den eneste måten man kan forstå enkelte innlegg og tekster på er om man først oversetterd et til (dårlig) engelsk, og så forsøker å oversette det tilbake til forståelig norsk.

Dette skyldes ikke latskap, det er stor forskjell på SMS-språk og det som blir skrevet på nett i stort alvor.

Og dette er en prosess som bare kan bremses om man får folk igang med lesing. For selv for voksne så er lesing læring.

Vi lever i en verden hvor grafiske, ferdigtygde fremstillinger holder på å ta over for fantasien. Rowling gjorde en god jobb med Harry Potter-bøkene, men duverden hvor mange diskusjoner det er der ute som forteller at filmene var bedre fordi... man i praksis slipper å tenke så mye. Samme med Ringenes Herre. Filmen var bra, men bøkene var ikke noe særlig fordi man måtte gjøre tenkejobben selv.

Om man da i tillegg skal fortelle disse som faktsisk har brukt tid og krefter på å lese disse bøkene at "hele innsatsen din er bortkastet, for det er ikke akkurat LITTERATUR du har brukt tiden på her", så hjelper vi etter min mening bare verden videre mot en form for litterær undergang.

(Så skal jeg i denne omgang ikke gå inn på dette med å dømme "litteratur" man ikke har lest fordi man "VET" at det ikke er "bra nok" til at det er verdt å lese.)

(og her skjønner jeg plutselig at dette også er et godt innlegg i debatten "hvorfor er folk her inne anonyme;) )