Bokelskere.no

Personlig så bryr jeg meg ikke om hva andre sier om hva jeg leser - inkludert når jeg leser i offentligheten (kollektvitrafikk, biblioteket etc). Jeg har lest alt fra Sataniske vers til Jane Austen ute i offentligheten. Hvis folk er nysgjerrige på hva jeg sitter og leser så forteller jeg dem det og hvis jeg har kommet langt i boka så kan det til og med hende at jeg anbefaler den - hvis den er god nok.

Herlig! Dette er akkurat slik eg likar det. Menneskelege historier bakt inn i eit reelt historisk bakteppe. Gler meg som ein unge til fortsettinga.

Da er vi opptil fler som har lest i natt, ble ferdig med boka mi litt før kl 5. Men det var ikke fordi jeg har leksepress lenger, bare en prioritering - bok forran søvn. Lykke til med oppgaven din, og takk for tipset. Nå vil "Charlotte" bli en av de jeg skal lese snart :-)

Dette ble som jeg hadde håpet. En passe tykkelse på en krimbok (175 sider), den rette tidsalderen for meg (tidlig 60-tall) og klassisk britisk setting. En fin start på krimpåska 2012 for min del, og en positiv start på bekjentskapet med forfatteren Ruth Rendell.

Oppklaringen kommer som en overraskelse, i alle fall på meg, og løsningen er av et kaliber som avslører det potensialet denne debutanten hadde, som har resultert i en forfatterkarriere i særklasse.

Man ser ikke livets virkelighet før man står på randen av stupet.

Per Hansson, født i Kragerø (1922-1982), journalist og forfatter. Han arbeidet i en rekke aviser, blant annet Dagbladet i fra 1958 -1970. Per Hansson har utgitt mange dokumentariske skildringer av autentiske hendelser under den tyske okkupasjonen.

I 1963 kom Og tok de enn vårt liv, to år etter Det største spillet. Den av bøkene hans som fikk størst utbredelse, med utgivelser i 10 land. Boken ble også filmet i nært samarbeid med hovedpersonen Gunvald Tomstad.

Kragerø kommune hedret bysbarnet Per Hansson i 2005 ved å gi plassen foran byens rådhus navnet Per Hanssons plass.

Ord for Dagen, sitater for alle årets dager ved Yngvar Holm, 1993.
Store norske leksikon, 1981.

Sånn som jeg elsker papirboka mi, å bla fram og tilbake, smuglese litt i midten. Lage streker og skrive i margen, samt lage eselører. Lese bak og se på coveret gang på gang. Brette den ut og nyte synet av papir, av og til med sjarmerende flekker fra kaffekoppen min.

Vil stadig gjerne delta i en bokdiskusjon, men har ikke så mye å melde. Ser over de diskusjoner som går og synes ikke jeg har noe å bidra med. Sa forleden ja til å melde meg inn i Bokklubben nye bøker igjen og da jeg så over velkomsttilbudet var det ikke en bok jeg hadde lyst på. Heller ikke liker jeg at bokklubben skal selge termokanner og annet som ikke har noe med bøkene å gjøre. Grinebitersk?

Jeg tenker at vi både har behov for å kaste bort tid, og ta vare på tid.

Vel, vi har et gitt antall timer i denne verden.

Jeg ville prioritert noe jeg satte mer pris på, om jeg ikke likte krim.

Nå er jeg imidlertid i den heldige situasjon at jeg faktisk liker krim, både den "dårlige" og den GODE. Og jeg elsker å lese begge deler, og se forskjellene, og bare NYTE historien. Joda, jeg kan nyte en dårlig historie også, veldig ofte fordi jeg ser hva jeg selv ville gjort for å gjøre den bedre. (Ingenting gir større nytelse enn å kunne rakke ned på andre. Av og til, iallefall).

En annen sak, og kanskje mer relevant for denne tråden, er at krimhistoriene har forandret karakter de senere årene. De har blitt mer "tilstede" i den verden vi faktisk lever i, om jeg skal si min mening. Det går en annen tråd her, som diskuterer hvorvidt krim faktisk ER verdig litteratur, jeg skal derfor ikke trekke inn DET aspektet her. Jeg bare konstaterer at jeg LIKER den adspredelsen som ligger i en "god" krimhistorie, og jeg er rimelig sikker på at det gjør meg til et ganske OK menneske.

Det er så utrolig mye bra man kan lese i lyset fra parafinlamper på hytta. Kanskje man skulle anskaffe Juritzens Påskekrim 2012 (17 noveller) og Påskequiz (800 spørsmål). Burde være høytlesnings-underholdning for hele familien.

Krim jeg ikke vil anbefale om man er på fjellet og er redd for snøskred og snøstorm, er Nesbøs Panserhjerte og Theorins Nattefokk. Da heller la latterbrølene komme med Knut Nærums Døde menn går på ski.

For meg er det noe britisk over påskekrim. Det skyldes sikkert NRKs TV-serier. Derfor vil jeg selv kose meg med Reginald Hill eller Minette Walters. Britisk krim på sitt beste, etter min mening.

Bok nummer fire i serien om Avdeling Q er ei spennande bok med fleire ulike historiar, og dei fleste trådane vert samla saman på ein snedig måte til slutt.

Jussi Adler-Olsen sine bøker om Carl Mørk & co er fulle av spenning, alvor og humor. Anbefalast.

Sterkt om et følelsesmessig skadd barns vei mot et selvstendig voksenliv. Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbauch. Posted on March 4, 2012 by artemisia

Først må jeg bare si at denne boka er noe av det mest medrivende jeg har lest på lenge. Det finnes ikke et dødt punkt i denne boka, som handler om den tilknytningskadde jenta Victoria og hennes kamp for å finne veien til et godt voksenliv. Jeg startet torsdags kveld, og leste den ferdig natt til søndag. Kun avbrutt av måltider, handling, helgevask og noe TV-titting. Faktisk så var det godt med litt pauser i lesingen, fordi dette er en særdeles sterk historie, som trengs å fordøyes litt innimellom.

Victoria ble forlatt av sin mor tidlig i livet og vokste opp i utallige fosterhjem og gruppehjem. I USA er det slik at fosterhjem/beredskapshjem kan adoptere barnet etter et år. Ingen familie ville ha Victoria så lenge. Eller hjemmet dugde ikke, så hun måtte flytte uansett. Da Victoria var ni år opplevde hun å komme i et fosterhjem som virkelig brydde seg om henne, som nektet å gi opp, som sto i det. Som den skadete fuglen Victoria var, hadde hun store problemer med å tro på fostermor Elizabeths godhet og vilje til å tåle henne. Hun testet ut sin fostermor på de mest utfordrende måter. Gradvis fikk Victoria tillit til Elizabeth, og hun lærte seg å ta imot kjærlighet og omsorg. Da ettårsdagen for plasseringen nærmet seg, var også Victoria svært spent. Hun gledet seg til å få sin egen mamma. Så skjedde det noe. Noe veldig dramatisk, og barnevernkonsulenten Meredith som Victoria hadde hatt kontakt med hele livet, mente at det beste for Victoria var at hun måtte flytte i et såkalt gruppehjem. (barnevernsinstitusjon). Den påfølgende rettsak besluttet at Victoria skulle flytte fra Elizabeth og inn i et gruppehjem, hvor hun bodde til hun var 18 år.

Vi følger Victoria fra hennes 18 årsdag, med tilbakeblikk på hennes tilværelse i fosterhjem og gruppehjem, og da spesielt i tiden hos Elizabeth. Victoria får noe penger av barnevernet til å klare seg noen få uker, og deretter er kravet at hun må skaffe seg jobb og sørge for seg selv. Victoria bor ute inntil hun greier å skaffe seg noen timers arbeid hos blomsterhandleren Renata. Renata imponeres av Victorias kunnskap om blomster, og når det viser seg at hun har et spesielt talent for blomsterbinding får hun stadig mer arbeid hos Renata. Victoria har lært mye om blomster og planter hos Elizabeth, samt om blomsterspråket fra Victoriatiden. Dette er en interesse hun har dyrket siden hun flyttet fra Elizabeth.

På markedet for blomstersalg dukker det opp en mystisk ung mann med hettegenser, som viser interesse for Victoria. De begynner å kommunisere med blomsterspråket, og ting utvikler seg. Mannen viser seg å ha en forbindelse til Victorias fortid.

Vanessa Diffenbaugh, har skrevet en særdeles gripende debutroman, om hvor vanskelig det er for en av disse mest sårbare barna å knytte seg, når det gjennom et ufullstendig system blir offer for stadig nye omsorgspersoner av varierende kvalitet. Om hvor vanskelig det er å tørre å ta imot kjærlighet, når man selv intet, eller svært lite, har fått. Men dette er også en roman om håp. Om kjærlighet som kan tåle det meste, og om tålmodighet. Om hva som skal til for å nå inn til barn som mange vil kalle uspiselige, vanskelige, bråkete, slemme, adferdsvanskelige, håpløse..

Jeg jobber selv i barnevernet, med rekruttering, opplæring og oppfølging av fosterhjem. Vi vet ikke om det alltid går bra med slike barn som Victoria. Vi vet at det ofte kan gå veldig galt. Men vi vet også at det noen ganger går bra mot alle odds, men mest kanskje fordi det finnes mennesker som nekter å gi seg med å bry seg, som tåler å stå i det uansett avvisning og utfordrende oppførsel. Selv om denne boka viser amerikanske forhold, som er noe anderledes enn det norske, er mennesker ganske like. Slik Victoria fremstår med sine følelser, oppførsel, vansker med å stole på, få tillit, er det noe jeg kjenner godt igjen gjennom min jobb. Både i arbeidet med fosterhjem, men også gjennom mange år som miljøterapeut på ungdomsinstitusjoner. Hun er det vi kaller tilknytningsskadet, eller kanskje tilknytningsforstyrret. Det er mange barn også i Norge som har det slik. Som også opplever gjentatte flyttinger fra hjem til fosterhjem, beredskaphjem, nye fosterhjem, institusjon osv. Det er ingen ønskesituasjon, det er noe vi helst vil unngå. For disse barna blir stadig utsatt for nye traumer og nye sår. Jeg opplever boka som troverdig slik den beskriver Victoria.

Forfatteren er selv fostermor, og har også skaffet seg kunnskap om tilknytningsforstyrrelser fra eksperthold, jfr etterordet.

Dette er en av de få gode bøkene jeg har lest om denne problematikken. En annen er Harald Rosenløw Eegs bok Yatzy, som handler om et norsk fosterbarn.

Boka anbefales. Den anbefales til alle som er glad i en god historie, til blomsterelskere, til fosterforeldre, til barnevernsarbeidere og alle som interesserer seg for barn og unges oppvekst. Og selv om jeg sjelden gir terningkast, får denne full score: 6

P.S. Bakerst i boka er det et blomsterleksikon med alle blomstene og betydningene som Victoria har brukt.

(fra bloggen min http://artemisia.bloghog.no )

Koke suppe på en spiker ble det sagt om denne boken. Kan vel hende at det ble litt for mye fjær.. Haha..

Jeg likte at boka gir et godt innsyn i politikken og samfunnet slik det var før revolusjonen da Muhammed Reza Pahlavi måtte forlate Iran, og slik det ble da Ruhollah Khomeini tok over makta i landet i 1979.
Slik menneskene i boka opplever omveltningene i tilværelsen, er sikkert realistisk nok. Men vinklingen fokuseres hele tida nokså ensidig fra mennenes side, og i denne boka er jo moskeen og livet i tilknytning til den i sentrum. Når livet består av så mange bønner og gudsdyrkelse som her, så lurer jeg på hvordan folk i det hele tatt får tid til noe særlig annet.
Men her er jo både ekteskapelige forvirringer og sidesprang, både blant imamer og vanlige folk.

Ja, du kan ha rett i at de fleste mennesker bare ønsker å leve i ro og mak, ta vare på seg og sitt og sin egen familie på beste måte. Men jeg har inntrykk av at overdreven gudsdyrkelse sjelden er av det gode...

Analysering synes at enkelte her inne analyserer bøkene vel mye , ka med å sitte seg ned å nytte boken for det den er .å ikke prøve å tolke alt . vi må få lov til å si ka vi mener om boken good or bad.

"Vendetta" ble utgitt senere som "Man on fire"
av A.J.Quinell.
"Nålen" av Ken Follett
"Sjakalen" av Frederick Forsyth..
Meget spennende bøker. Alle bøkene av Forsyth er meget spennende og fulle av action..

Vil gjerne komme med en anbefaling, Israel/ Palestine, how to end the war of 1948 skrevet av Tanya Reinhart. Hun er en israelsk lingvist og journalist. Det er vel ingen overdrivelse å si at hun er pro-Palestina, boken føles likevel merkelig balansert og er veldokumentert med nesten 300 henvisninger/ fotnoter. Min bok er full av understrekninger og utropstegn, jeg ble så revet med at jeg gikk i Blitz-demonstrasjonstog (i dress!) mot den Israelske Ambassade kort tid etter å ha lest den. (Det var omtrent det jeg hadde av ungdomsopprør, men det smakte godt, hehe)

Vi har visst den samme starten på ferieturene våre, Brit!
Jeg bryr meg ikke noe om de andre butikkene på Gardermoen, så lenge jeg kan få tid til å kikke etter godbiter der hvor det er bøker. Og jeg har det som deg; jeg har egentlig ikke brydd meg noe om hva bokhandelen heter, så lenge jeg finner noe å lese på der.
I tillegg har jeg alltid med et par bøker hjemmefra også, for sikkerhets skyld.
Det blir ingen ferie uten en stabel med bøker å lese på!

Jeg ville vært svært forsiktig med å bruke romaner til noe som helst hva denne konflikten angår (de duger sikkert som melodrama). Også i faglitteraturens verden finner man to ulike diskurser som står i hver sin ende av spekteret og om de ikke gjør det så vil de bli oppfattet slik fordi hver minste detalj av sannheten gjøres krav på, fordreies og fornektes av begge parter og deres internasjonale og akk så solidariske tilhørere og fanatikere, slik at svelgbare kompromisser nesten er umulig. "Alle" synes å ha valgt seg en side i denne konflikten.

Les en "kald" historisk fremstilling (leksikon) og ta deretter fatt på ulike beretninger og perspektiver og besøk gjerne begge sider av muren, jeg kan love en opplevelse for livet. Et mer konkret tips: historikeren Ilan Pappe har en interessant innfallsvinkel, han mener Israel i sine tidlige år langt på vei lyktes i å få medhold i sin rettferdiggjørelse av opprettelsen av staten, som var bygget på den forestilling at området fra før av var tilnærmet folketomt og i alle fall uten et levende samfunn. Gjennom å grave frem palestinsk/arabisk historie fra tiden da området var underlagt Det osmanske riket viser han at dette slett ikke var tilfelle. Også han må dog leses med et kritisk blikk, selvsagt.

I det hele tatt er viten om hendelsenes kronologi svært viktig for å forstå dagens situasjon. Det handler om jordbruksland, umyndiggjørelse og tapte liv kanskje mer enn det handler om religion. Videre har Israel fiender på alle kanter og deres frykt er derfor berettiget. Og til slutt i denne fare-over-med-harelabb-fremstillingen så må det nevnes at Israel de facto har full kontroll på vestbredden og sågar støtter de ekstremt ortodokse jødene og deres bosetninger, som sikkert mange vet utgjør dette kanskje største hinderet for videre arbeid med en fredsavtale pr. i dag (sammen med det minst like fastlåste Gaza-problemet).

Hvis jeg visste hva premien var så hadde jeg sendt inn! Hmm 190 cm..lurer på hvor mange bøker det er :p