Bokelskere.no

Folk tror at gud er så smart og spesiell, men jeg tror han er som alle andre.

For mennesket finnes det håp. Selvfølgelig bor destruksjonen i oss alle. I enhver av oss bor en morder. Men det bor også en frelser og en redningsmann i oss. I løpet av denne dødsnatten på korallrevet gikk dette opp for meg; vi er villige til å slå hverandre ihjel, men vi er også villige til å sette livet inn for hverandre.

Kan satellittene se at jeg studerer mitt eget speilbilde i stedet for bøkene som står i butikkvinduet

Den elektriske munken var en arbeidssparende innretning, i likhet med en oppvaskmaskin eller en videoopptaker. Oppvaskmaskiner vasker kjedelige oppvasker for deg så du slipper å vaske dem selv, videoopptakere ser på kjedelig tv-programmer for deg så du slipper å plage deg med å se på dem selv. Elektriske munker trodde på ting for deg, og sparte deg dermed for en stadig større byrde; å tro på alt det verden forventet at du skulle tro på. Dessverre hadde denne elektriske munken utviklet en feil, den hadde begynt å tro på alt mulig rart, mer eller mindre på måfå. Det hadde til og med begynt å tro på ting de hadde problemer med å tro på

Jeg er overbevist om at det handler om iveren. At den mangler. Jeg må finne den. Ta den tilbake. Den fins der ute. Antagelig er det fåfengt å snakke om det. Det er litt zen. Så lenge jeg forsøker, vil jeg aldri klare det. Bare når jeg ikke forsøker vil jeg klare det. Helvetes buddister. De tror de er så jævla smarte.

For øvrig enda et grep jeg bruker for å takle ubehag. Å dele opp dagen som i en serie med tannlegetimer. Har gjort det i årevis, og det fungerer. Tannlegebesøk takler jeg med å forholde meg beinhardt til klokka. Er timen klokka 13, sier jeg bare til meg selv at klokka 14 er det over, så blir smerten overkommelig.

Jeg tissa, og mens jeg tissa, holdt Espen opp søppelbøtta så jeg fikk kastet opp. Og når oppkastet presset seg opp, presset det litt ned også, så plutselig kom det en promp. På ett minutt var den grensen brutt. Vi lo og lo. Nå hadde jeg tissa, kasta opp og prompa foran kjæresten min. Nå sa det seg selv at det ble oss to....

Hva er det som er så besnærende med den første snøen som faller, undret Mariam seg. Var det muligheten til å se noe som enda ikke var tilsølt, som var nytt og ubrukt? Å fange den flyktige tanken på en ny årstid, en vakker begynnelse, før den ble trampet på og korrumpert.

Kristian Winther gikk aldri i boblejakke, han var en av de første som fikk losjakke, og i losjakkelommene hadde han bøker, tynne diktsamlinger, noen av dem var til og med på engelsk.

Å gå rundt med diktsamlinger utendørs, hos oss kunne man bli banket opp for det. Jeg skjulte hvor mye jeg leste, jeg lot aldri de andre vite hvor mange romantitler jeg hadde inne, det var det siste jeg ville skilte med. Kristian Winther gjorde ingenting for å skjule diktsamlingene sine, og likevel fikk han gå i fred. Det var noe med blikket hans som sa at bank ikke ville nytte.

Lolita, mitt livs lys, mine lemmers flamme, min synd, min sjel. Lo-li-ta: tungespissen tripper tre trinn nedover ganen for til slutt på det tredje å tromme mot fortennene. Lo. Li. Ta.

Hun fikk kåpa på plass og tok ham i hånda. Han var så høy at hun fikk noe ungpikeaktig over seg. Nesten så hun ville neie.