Bokelskere.no

Jeg bestilte den siste boken fra en lokal bokhandel forrige uke, og den ankom i dag! Det var den siste jeg manglet – i forrige uke hadde jeg ellers alle til og med “Skalden Skurres historier”, som jeg fikk som gave i fjor (i hvilken anledning husker jeg ikke). Den siste boken i serien var innhyllet i plastikk da jeg fikk den, og hele veien fra byen og hjem ble den behandlet likt som jeg ville behandlet en stakkarslig foreldreløs kattunge som jeg hadde funnet på gaten og hensiktsmessig ville tatt med hjem. Nå er jo Harry foreldreløs, til sammenligning – men han er ingen kattunge! Det har han fått bevist flere ganger, men jeg blir nok aldri lei historiene for det. Nei, for et mot han har! Jeg ble antagelig enda reddere enn Harry selv da han og resten av trioen var en hårbredde fra å bli angrepet av den trehodede hunden bak den ene døren i det forbudte området inne på Galtvort høyere skole for hekser og trollmenn, da jeg gjemte ansiktet dypt inn i håndflatene. Det hendte nå bare første gang, da jeg beskuet denne hendelsen på det store filmlerretet på kinoen.

Julehyggen ønsker jeg at jeg kunne legge dypt ned i Harry Potter-serien; bøkene står på rekke og rad i bokhylla og bare venter på å bli fordøyd av meg, en etter en, gang på gang. Dessverre har jeg ikke fullført lesingen til særemnet enda, så jeg får smøre meg med tålmodighet og nyte boken som leses i disse tider videre. Vissheten om hvilke leseopplevelser som venter meg siden er tillegg i motivasjonsnivået for å komme gjennom, som allerede er nokså høyt.

Etter å ha fått av plastikken rundt omslaget på boken beskuet jeg den. Etter kort tid begynte jeg å lete etter handlingsreferatet, i et forsøk som viste seg å være mislykket. Så jeg fortsatte å beskue den – og vips, så lå den også i bokhyllen. To andre bøker ble ubehagelig nok nødt for å finne seg en plass i sofaen min for at jeg skulle få til å smette den nyeste inn i hyllen under de andre i serien. Etterpå tok jeg meg i å lese handlingsreferatet på smussomslaget til “Harry Potter og Halvblodsprinsen”. Jeg kjente noe rulle seg sammen til en klump av spenning langt nedi magen da jeg gjorde det.

Det har i all sannhet vært litt opp og ned meg når det kommer til Harry Potter. Jeg er ikke lenger så begeistret over det typiske ondskapskonseptet som jeg gjerne var i yngre alder. J. K. Rowling dekker på en måte litt over dette med alle de finurligheter hun har å by på gjennom alle historiene sine med Harry Potter. Nettopp på grunn av dette har historiene aldri blitt kjedelige. For meg hadde det ikke vært verdt det å legge beslag på bøkene av prinsipp. Men i så tilfelle hadde jeg nok snudd opp-ned på fordommene da jeg hadde funnet ut av hva jeg til da hadde gått glipp av, noe jeg tidsnok ville gjort. Alle vi som har tatt steget ut i Rowlings fantastiske verden tror jeg kan være meget lykkelige over det. Som om det var nok for meg – kanskje var det ikke det for deg heller – jeg fortsatte helt ut til femte bok – kanskje du fortsatte enda lenger. Vel, jeg stanset der. Men neste gang fullfører jeg.

Vi Harry Potter-fans var alle heldige da J. K. Rowling fant seg så godt til rette på en kafé at hun skrev ned det som fødte en av verdens største trollmenn på en enkel serviett.

Bokelskere.no var invitert til ebok-konferanse i Drammen i forrige uke, og jeg holdt en 20 minutter lang presentasjon av dette nettstedet.

Konferansen hadde mange bra innslag og var svært godt gjennomført av arrangørene.

Jeg fikk treffe en rekke flotte mennesker fra bibliotekene, kulturrådet og forlag.

Jeg traff Bjarne Buset, informasjonsdirektør i Gyldendal som sa: "Jeg elsker bokelskere.no!".

Jeg fikk også møte William Nygaard, som kom bort til meg etter presentasjonen min. Han var svært positiv til bokelskere.no, og var veldig interessert i å høre mer om nettstedet.

Alt i alt en super opplevelse. Takk til alle her som har ønsket lykke til! :-)

"Ut og stjæle hester" inneheld ein udefinerbar magi som gjorde at eg fyrste gongen eg hadde boka mellom hendene, ikkje sleppte taket i forteljinga om forholdet om Trond og faren (no har eg lese boka for andre gong for å kunne lage oppgåver til elevane mine). Det er Trond, det er faren og det er forholdet mellom dei - som det kan sjå ut som om Trond fører vidare til si eiga dotter. Det er om tap, og det er om å bli vaksen. kanskje mest om å bli vaksen; tenk på forholdet hans til mora til Jon og dressen han får. Og tittelen, då! Gjennomgangstema, suggererande. Språket støttar opp om miljø og personar, som hos Twain og Dickens på engelsk. Komposisjonen følgjer opp og byggjer opp under alt dette: eg synest han er så fin, med veksling mellom notid, 1948 og krigen. Trond får assosiasjonar, og fortida dukkar opp. Også dottera.

Jeg vet ikke. Selv hadde jeg stor glede av boka. Trivelig, trist, lengselsfull, skjønn, og med en fin driv over seg som ikke føltes påtvunget. Minneverdige passasjer. Kanskje en av de beste boktitlene på lang tid. Da jeg lest den ferdig, fikk jeg rett og slett innmari lyst til å dra på hytta, hugge litt ved, steike meg speilegg, tenke på fortiden, osv osv, noe jeg faktisk også gjorde like ettepå. Det kan vel ikke være annet enn positivt. ;-) Hm, nå som jeg har skrevet dette kjenner jeg at jeg igrunn liker den enda bedre . . .

Eg reagerte på det i første bok, da stod det eit eller anna også kom ' siden Ålesund brant'! Då fekk eg litt noia!

Så flott at du har sett hele! Angående det med "life and death": jeg mener å huske at professoren siterte McCarthy på at han ikke vurderte romaner som ikke omhandlet "life and death" som litteratur? (En stund siden jeg har sett gjennom hele foredraget). Men professoren snudde om på det og spurte om det ikke heller er slik at det er nødvendig for akkurat McCarthys litteratur at den omhandler liv og død, for at den "bibelske autoriteten" til fortellerstemmen skal gi mening og resonans. Det syntes jeg var en svært interessant tanke.

Likte boken, men det er vel noe av det mest groteske jeg har lest! Fremkalte ekle drømmer som ingen burde oppleve...

Interessant dette med det religiøse og bibelen i McCarthys bøker...det er jo sterkt religiøst preg over det som skjer i The Road også. Og i forelesningene det var link til, legger Amy Hungerford stor vekt på dette at the Kid bærer på en bibel, enda han ikke kan lese..hun trekker frem at det er da han forlater the Gang..et tegn på at han er inne i en ny modningsfase, han blir jo også kalt the man etter hvert. Og er vel mer en innocent når det gjelder volden...han minner meg litt om Hemingways Nick Adam figur som iakttar og modnes etter hvert...

Nei går man etter plot og action ville jeg ikke valgt denne. Var ikke klar over at disse forelseningene lå ute, så det var fint å få det hintet..(interessant for en som har holdt på med "skolemessig" litteratur mesteparten av livet, man blir vel aldri ferdig med å se litteraturen fra den synsvinkelen da, men selvsagt leser jeg de fleste bøker ut ifra ren estetisk opplevelse og "nytelse" også, for å si det slik..og heldigvis finnes det mange slike "vakre" romaner i dag)

Artig at dere synes linkene er interessante. Dette må vel være det eneste nettstedet jeg vet om hvor jeg kan poste klipp fra Yale-forelesninger og komme tilbake et par timer senere og se at diskusjonen er i gang. :)

Jeg setter *Blood Meridian" så høyt både pga det språklige, som knapt ligner noe annet jeg har lest, samt all symbolikken og referansene som er vevd inn i den, som du er inne på. Heldigvis tror jeg ikke denne boka tiltrekker seg så mange med en barnslig fascinasjon for "blod og gørr". Til det er den for tung.

Har full forståelse for at man setter The Road høyere enn denne. En glimrende bok, med et iboende håp, vil jeg påstå. I Blood Meridian ser det helt mørkt ut, men det er likevel den jeg oftest plukker ut av bokhylla for å lese passasjer på nytt.

Ja, greit å bruke dette i faget Religion og Etikk i videregående også, jeg bruker ofte slikt..og i engelsk-litteratur faget da selvsagt.Problematikken rundt er noe jeg kan "hygge" meg med...men selve lesingen av slike bøker er ikke noe jeg velger så ofte. Bare av nysgjerrighet..f.eks American Psycho..som sagt synes jeg The Road fungerer best av McCarthys bøker for meg.

Jeg får se om jeg får våget meg ut på dette en dag. Det ondes problem er alltid interessant å analysere. På den skolen jeg underviser tar vi dette opp i rle-faget. Og etter som jeg forsto var det mange allusjoner til Bibelen i denne boken, noe som gjør denne problemstillingen enda mer relevant.

Ja, enig i at det var litt dumt ikke å høre studentene, da må man skru opp lyden veldig...men det var bare korte spørsmål, og av svaret til Amy Hungerford var det greit å forstå hva de hadde spurt om. Jeg leste boken ut ifra litterær analyttisk interesse, og det er jo det hennes forelesning går ut på...jeg måtte frigjøre meg fra detaljene i de grusomme voldelige hendelsene, slik hun fremstiller det i en kontekst med Moby Dick og Paradise Lost, på en måte en analyse av det ondes problem, er det veldig interessant lesing...men som sagt, for meg var det viktig å komme "bakenfor" volden; jeg forstod voldens, og det ondes problem bedre i denne enn i No Country for old Men.

Jeg klikket meg inn på linken til Nagel, av ren nysgjerrighet (da jeg ikke har lest noen av de bøkene det henvises til), og synes det virket meget interessant , men også irriterende å ikke høre studentenes kommentarer, siden foreleseren, ihvertfall i begynnelsen stiller så mange spørsmål.

Ble veldig nysgjerrig på boken da jeg leste hva dere hadde skrevet om den i tråden om Blodmeridian, eller Aftenrød i vest, men er nok både for pysete og utålmodig til å lese en bok hvor vold og fantastiske skildringer er det som driver leserne. Fascinerende, men sikkert noe for viderekommende evt spesielt interesserte..

Takk for linker, skal se nærmere på det....

(Påvirkningen fra Moby Dick-tradisjonen var det første jeg tenkte på da jeg leste romanen...og i tillegg følte jeg behov for å repetere Paradise Lost)

Den er nok inne på topp 5 hos meg også. På youtube er det lagt ut en hel forelesning fra Yale-universitetet om denne boka. Virkelig verdt å se for Blood Meridian-entusiaster:

Del 1

Del 2

Den er hard kost ja...liker The Road best jeg.