Bokelskere.no

Jeg synes også at boka er mye bedre enn filmen. I boka kommer man mye mer innpå både hovedpersonen og eksmannen. Det er mange poeng de ikke helt har fått med seg rett og slett. I filmen ble jeg egentli mest fasinert av kjekke men :D

Fra tanke til handling er det lang vei, og slik sett kan også jeg oppfatte godeste Luke som ganske ekstrem, for han lever jo faktisk ut alle disse sidene. Så jeg er jo i grunn enig med deg. Og nei, jeg har ikke opplevd mye tøft, skal heller ikke ut i, og har aldri vært i krig, regner sågar meg selv som pasifist, men har gjort noen dypdykk i sinnet gjennom årenes løp, og funnet mye rart, hehe. Livserfaring kan også komme av å stirre i veggen, haha. Kort sagt tenker jeg ikke slik: "hvordan i all verden kunne han få dette innfallet?", men snarere "wow, han gjorde det faktisk". Og jeg tror på konfrontasjon med de mørke sidene i sinnet, så jeg leser slike bøker med stor begeistring og uten å være bekymret for å ta skade av det, hehe. Så får jeg heller leve med at jeg ikke kan regne med å finne min fremtidige kone her på bokelskere etter å ha bekjent at jeg identifiserer meg med Luke ;-)

Jeg har bare kommet omtrent halveis i boken, men fra min kjedelige A4 tilværelse fortoner det livet terningmannen lever seg meget ekstremt og sexfiksert. Jeg er litt redd for at det neste som skjer er at han viser incestiøse og/ eller pedofile tendenser. Er ikke så veldig glad i perversjon.

Mye av handlingene han utførerer, er som du riktig påpeker, noe mange sikkert kan kjennes seg igjen i.(MULIG SPOILER ALERT) Noe jeg reagerer på er at mine fordommer mot psykiatrien blir bekreftet ved at ingen (foreløpig) griper inn. De lar ham ture på uten tanke på hvilke skader han kan påføre andre. De er så opphengt i sine teser og teorier og gir blanke i hva som hender så lenge det ikke går ut over deres anseelse.

Morsomt til tider, litt pirrende av og til, men mest irriterende (hva blir den neste "galskapen" han skal finne på; klarer han å overgå seg selv?)

Da jeg aldri har opplevd krig kan jeg selvfølgelig ikke snakke av erfaring, men jeg tenker jeg måtte vært rimelig desperat om jeg skulle utført en del av det denne mannen gjør. Ja, han er mann og det er muligens der forklaringen ligger, evt ikke;)

Mulig jeg er litt kjedelig og har levd et litt beskyttet liv, men det var nå min reaksjon på det hele. Du skal, i følge en annen tråd jeg leste, ut i "krig", har muligens vært med på tøffere saker enn meg, og ser nok dette fra et litt annet perspektiv:)

Jeg blir alltid litt skremt når jeg leser at folk oppfatter denne som ren og skjær galskap, hehe. Mest fordi jeg faktisk kan gjenkjenne meg i det som skjer (uten at jeg anser meg som gal av den grunn), jeg mener, de handlingsalternativene han tillegger terningens sider oppstår ikke fra intet, de bor jo i ham, som begjær, skjulte lyster, og ikke bare i ham, men i de fleste mennesker? Eller (bare i menn? huff)? Dette er en klassisk lette-på-kulturens-slør-bok, og det er rart med det, hvordan effektene av at sivilisasjonen rives under føttenene på en, oppfattes som mer perverterte og forstyrrende hvis det skjer i et fungerende samfunn, enn eksempelvis i krig.

Noe av det første jeg tenkte da jeg hadde lest 4-5 sider i Trollkrittet var at det er helt utrolig at denne boken først ble utgitt i 1948. Den er ulik fra noen annen bok jeg har lest, og har virkemidler jeg syns var utrolig fengslende. En flott bok som jeg tipper vil fenge veldig mange barn.

Dette er vel en av de beste innen "gothic romance" genren. Rebecca er som en ånd i bakgrunnen og dekker ekteparet de Winther's liv i sin skygge. Godt hjulpet av den makabre Mrs. Danvers som ikke kan gi slipp på sin døde herskerinne. Som jeg sa til min historielærer på gymnaset i gamle dager: Jeg har oppdaget en ny bok, Rebecca. Ja, svarte han, jeg tror vi alle oppdaget den i vår tid. Enda bedre er kanskje "Min Kusine Rachel". Også her overskygger en død person livet til de elskende, og det hele ender med tragedie. Og en må nesten lese boken flere ganger for å endelig skjønne hva slags person kusine Rachel virkelig var.

Jeg leser ofte bøker kun for opplevelsen det gir å finne sitater som betyr noe for meg, som får meg til å reagere eller som skaper ettertanke. Dette gjør at jeg ofte spiser meg igjennom en haug med greie bøker, kun på jakt etter små sitater. Denne boken består riktignok bare av sitater, men for meg er dette sitater som betyr noe, som vekker mye ulikt i meg.

Jeg ser en like stor verdi i denne boken som hvilken som helst annen lengre bok med samme mengde gode sitater. Kanskje ser jeg til og med en større verdi i den nettopp på grunn av enkeltheten og ærligheten som sitatene representerer. Jeg er absolutt ikke av den oppfatning av at forfattere som har fått til å skrive lange fortellinger rundt de gode sitatene sine har fått til noe mer enn det Kim Hiorthøy har, selv om sitatene deres har "blitt brukt i en sammenheng".