Bokelskere.no

Ja det var sterke saker å lese hvor brutal hverdagen var for disse menneskene. Jeg synest spesiellt faren eller Gabriel's forhold og holdninger til andre mennesker var rystende. Den mangel på empati og hans misbruk av troen bl. a. i forhold til andres og egne "synder", ja da skjønner jeg godt at forfatteren hadde et anstrengt forhold til faren.
Det at forfatteren lar oss få et innblikk i farens barn og ungdom er på en måte å fortelle hvorfor han ble som han ble. I følge farens søster var han en person som brukte andre for å "betale" for sine egne synder.

Har i det siste oppdaget at det har blitt mange bøker som har bokomslag der det er bilder av personer bakfra. Noen er tildels ganske like eller har fellestrekk "med eller uten paraply".

Det ser ut som det er en forholdsmessig ny trend.
Jeg har tatt en titt i min og andres bokhyller og her er noen av de jeg fant.

Det er nok ikke tilfeldig at Bella har Stormfulle Høyder som favorittroman - hun går jo rett inni den mørke og truende kjærligheten og setter livet på spill opp til flere ganger. Nå skal jeg ikke ta på meg rollen som Twilight-spesialist - det er jeg absolutt ikke.

Stormfulle høyder leste jeg med store forventninger om masse romantikk så fikk jeg stort sett kjærlighet i sin aller tøffeste form og hvordan lidenskapelig kjærlighet og hat ligger temmelig nær hverandre. Romantisk vil jeg på ingen måte kalle den - den er for brutal til det. Før jeg leste romanen trodde jeg Catherine og Heathcliff skulle være romantisk og Heathcliff en slags Mr Darcy - så feil kunne jeg altså ta.

Synes romanen likevel har mange kvaliteter i forhold til beskrivelsen av mennesker og hvordan mangel på kjærlighet, respekt og lys i tilværelsen kan bryte ned mennesker å faktisk gjøre dem onde.

Nå er jeg heller ikke av dem som idealiserer Jane Eyre og den kjærlighetshistorien, selv om den på mange måter er vakker. Jeg er litt glad i Rochesters tidligere kone - den ville og utemmede kvinnen og synes hun får en usedvanlig dårlig behandling. Her også synes jeg en del av romanens kvaliteter er dualismen i karakterene - de er ikke akkurat entydig gode - kanskje bortsett fra Jane Eyre. Brontë-søstrene er helt klart mer brutale i sine kjærlighets-historier en Jane Austen, selv om hun også ikke bare beskriver enkel og romantisk kjærlighet - hovedpersonene får likevel sin drømmeprins før mannen har blitt helt brutt ned...

Har du sett filmen nå? Anbefaler du den? Hitchcock er en av mine favoritter og måker ble aldri det samme etter The Birds. Jeg har akkurat avsluttet boka og skulle ønske jeg hadde lest den på engelsk. Synes oversettelsen rett og slett var klønete noen steder. Dessuten ble jeg litt irritert på på denne dama som ikke bare kunne snakke med mannen sin litt der i midten av boka. Skjønner at kanskje kjønnsrollemønster og "maktfordeling" i ekteskapet var litt annerledes på 30-tallet, men dette + språk ødela opplevelsen for meg. Når jeg blar tilbake i boka, så ser jeg helt klart hvordan forfatteren bygger opp den snikende, ekle (herlige!) følelsen man skal ha når man leser en psyko-thriller, men som sagt, det ble litt spolert for meg...

Godt å høre at jeg ikke er den eneste som absolutt ikke liker Heathcliff. Jeg oppfatter ikke dette som en kjærlighetshistorie i det hele tatt, men som en historie om sykelig besettelse. Les heller Jane Eyre ...

Jeg antar kjærligheten kan være en smule tåpelig og grusom av og til, stormfull og nær vanvidd.

Da har jeg forsøkt å komme meg gjennom denne boka på lydbok og ved å lese selv, uten å lykkes. At dette skal være en fantastisk kjærlighetshistorie er for meg ubegripelig. Nå har jeg bare lest halve boka, men makan til tåpelige og ondskapsfulle hovedkarakterer. Heathcliff høres jo ut som den rene psykopaten, og Catherine høres ut som hun har noen diagnoser selv.

Hei! Jeg har faktisk tatt et valg og ikke gå for å "oppdage" nye forfattere. Jeg har verken interessen eller kompetansen til å oppdage nye forfattere/bøker, derfor har jeg tatt et valg; jeg gidder rett og slett ikke å hive meg på trender lenger. Knausgård - Nei takk, dersom han fortsatt er aktuell og skrytt opp om 5 år, kanskje jeg leser noe av ham. Spennende cover og en litteraturkritikers uforbeholdne hyllest; Nei takk!

Det er skrevet så mye godt tidligere, og jeg er såpass bevisst markedsføringskreftene at jeg sier nei takk! Jeg leser max 40 bøker i året. Den tiden jeg velger bort familie, venner, andre oppbyggende aktiviteter, så ønsker jeg at den litteraturen jeg leser er faktisk verdt å bruke tiden på. ALLE kan gi ut bok i dag, ser det ut som. Et fåtall kommer vi til å snakke om når et sekel er passert. Konklusjon: Provoserer coveret og forfatteren er ny - er det verdt å bruke tid på boken?