Tekst som har fått en stjerne av Cathrine Marie Hansen:

Viser 1 til 20 av 20:

Jeg har sett noen som mener måten disse ungdommene snakker til hverandre på er litt tilgjort og veslevoksen, men jeg synes det passer helt perfekt til stilen i denne boken. Jeg har i det flere ganger forsøkt å finne ord som beskriver en måte å fortelle en historie på som er realistisk, men med et snev av underlighet, humor og i mange tilfeller ganske mye av det. Jeg tenker på bøker som Himmelen begynner her, filmer som The Descendants og filmene til Wes Anderson (som har mye av det) hvis det gjør det enklere å forstå hva jeg prøver å komme frem til. The Fault in Our Stars forteller denne historien med en humor og ærlighet som jeg synes gir budskapet ekstra styrke og at den kanskje spiller på andre følelser hos leseren enn vanligvis i bøker med lignende alvorlige tema. Humoren og underligheten gjør det hele overkommelig både for meg som leser og for menneskene som lever med sykdommen i boken.

Selv om jeg fremstiller dette som en bok med mye humor så er det først og fremst en veldig trist bok. Jeg leste litt hjemme og litt på jobb og måtte ta noen pauser i boken, spesielt på jobb, for å hindre klumpen i halsen fra å bli for stor. En annen grunn eller god effekt av pausene var at jeg kunne reflektere og ta inn boken som ellers er veldig lettlest i små doser. Jeg fikk også tid til å sende en melding til noen jeg ikke har snakket med på lenge og å ta en ekstra kikk på min sovende datter i disse pausene. Noen snakker om bøker som har forandret livene deres, og selv om jeg ikke kan si det om denne, så kan jeg si at den gjorde mye med meg i noen dager, og så kan man håpe at summen av gode bøker med viktige budskap litt etter litt gjør noe med hvordan vi ser på oss selv og livet rundt oss.

Les omtalen i sin helhet her.

Godt sagt! (17) Varsle Svar

"You couldn't be more wrong," I said. "You are buying into the cross-stitched sentiments of your parents' throw pillows. You're arguing that the fragile, rare thing is beautiful simply because it is fragile and rare. But that's a lie, and you know it."
"You're a hard person to comfort," Augustus said.
"Easy comfort isn't comforting," I said."

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (4) Varsle Svar

For eit par dagar sidan vart eg ferdig med Memory of light, den siste boka i Robert Jordans (og Brandon Sandersons) fantastiske fantasyserie "the Wheel of Time". Dette var den første store bokromansen min, og eg har vore bergteken sidan eg plukka med meg den første boka "Flukten frå Emondsmark" for 12 - 13 år sidan, berre fordi framsideillustrasjonen var stilig. Opp gjennom åra har dette truleg vore dei bøkene eg har lese oppatt flest gongar, og dei har vore drøfta og analysert, utallige timar i godt selskap.

No er eventyret over. Og ein sitter igjen med ein vemodig følelse av tomleik. Var dette alt? Ein kan vel likevel ikkje klage på lengda på serien, for med 14 bøker på til saman 12000 sider dette ein av dei største fantasyseriane som er skrive. At bokserien i det heile vart fullført etter Jordans død i 2007 er noko dei fleste av Wheel of Time tilhengarane setter stor pris på.

At Brandon Sanderson tok over roret etter Jordan har både gode og mindre gode sider ved seg. Av dei mindre gode sidene kan det nemnast at det ikkje er alle karakterane han klarer å fremstille autentisk. Tidvis får ein inntrykk av at karakterane oppfører seg som dei gjorde i starten av serien, uten tanke på den utvikklinga dei har gått igjennom. Dette vert illustrert gjennom fordommar og haldningar som ikkje er truverdige.

Eit anna problem er farten på boka. Jordan skreiv omstendeleg, og det er mange som hevdar at han på eit visst punkt i serien (rundt bok 7 eller 8) gjekk seg vill i sin eigen verden - at plottet nesten ikkje gjekk fremover. Andre meinte at det kanskje vart vel mykje skildringar av dei politiske intrigene og stridane og ikkje minst kniplingar. Likevel føler eg at dette er viktige trekk ved Jordan si skriving, og ein av grunnane til at nettopp denne serien framleis står så sterkt hos meg. Jordan var ein utrulig dyktig verdensbyggar, og få om nokon har klart å gjere det same. Sanderson har dratt proppen ut av badekaret. Han har som mål å fullføre bøkene, og dette går ein del på bekostning av fortellinga. Det er også ein del raude tråder som vert vekke eller ikkje nøsta opp i alt hastverket.

Sanderson er også ein tilhengar av deus ex machina, noko som ikkje heilt står i tråd med WoT universets strukturelle og avgrensa magisystem. Når alt ser som svartast ut, så går det likevel bra, sjølv om vi lesarar kanskje føler at dette vert for lettvint, vi veit nemleg kva som er mogeleg ;)

Sanderson står sterkt når det kjem til sekundære hovudpersonar som Jordan ikkje har nytta mykje tid på. Eg er også i stuss om Robert Jordan kunne klart å ta livet av ein einaste av sine elskede hovudpersonar. Ja også har vi jo fått ei avrunding på heile eventyret =)

Vel, kva kan ein seie om Memory of light. Dei to føregåande bøkene har tydeleg bygd opp mot Tarmon Gai'don - den siste striden mellom det vonde og det gode - og her kjem den. Alt frå starten av boka brakar det laus. Trollokar og Mørkefrender angriper hardt. Dei gode er sjølvsagt underlegne, alt anna ville vel vore urealistisk og ikkje i tråd med rettningslinjene for episk fantasy. Likevel har dei gode ein del ess i ermet. Det som er fasinerande er at dei vonde også har sine ess, noko som tidlegare ikkje har vore heilt tilfelle (ein har ofte snakka om "stupid evil"), noko som gjer spenninga meir intens enn tidlegare.

Krig og herjing går føre seg stort sett gjennom heile boka, og vi vert drivne til å lese vidare, for håpet om ein lukkeleg slutt er heile tida til stades sjølv om det stadig ser mørkare ut. Spørsmålet om kva som er ein lukkeleg slutt er også eit viktig aspekt som dukkar opp i boka, og vi får fleire ulike visjonar om kva som kan skje. Vil verda verte ein betra stad om dei gode sigrar? og er det berre vald og elende som er i vente om dei vonde sigrar?

Sjølv om dette er ei mykje dystrare bok enn dei føregåande, finner vi også ein del av den samme lune humoren som alltid har vore til stades i serien. Særleg gjelder dette kjønnsrollemønsteret. Den generelle interaksjonen mellom menn og kvinner er like naiv som alltid og ein kan ikkje anna enn å more seg over den. At det i det heile vert født barn i WoT universet er eit under, eg misstenkjer at dei kjem med storken. Interaksjonen mellom ein del av karakterane er også svært lattervekkande.
Ein finner også ein del rørande augeblikk i boka, og eg må ærleg innrømme at eg fleire stader satt med ein klump i halsen.

Kva kan eg seie om slutten utan å røpe for mykje. Vel, etter mitt syn er den ikkje tilstrekkeleg. Dei siste 100 sidene av boka gjekk for fort unna, og det vart nytta nokre enkle løysingar. Fleire underplot vart ikkje konkludert, og ein vart sittande igjen med ein del spørsmål og ein del irritasjon. Memory of light burde hatt ein epilog på eit par hundre sider.

Men dette er vel eit problem som går igjen i dei fleste bokserier i genren episk fantasy. Både J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre og Brandon Sandersons eigen serie, Mistborn, har noko uferdig over seg. Slutten vert ikkje tilfredsstillande for lesaren. Likevel må vi vel tenkje oss at det ikkje er korleis fortellinga ender som i bunn og grunn er det viktig for serien, men vegen frem mot slutten. Om ein ser Wheel of Time i eit slikt lys kan eg ikkje anna enn å seie at det har vore ei fantastisk lesing, og ei reise eg gjerne tek ein annan gong.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Jeg visste ikke egentlig hva jeg forventa meg av denne boka, jeg plukka den opp da jeg la inn nye bøker på biblioteket, mest pga et omslag som fanga interessen min. Men uansett hva slags forventninger jeg hadde, ble de nådd og vel så det. Denne boka tok tak i noe langt inne i brystkassa mi, og så rykka den til så det gjorde vondt i hele kroppen. Jeg ble glad og smilte, jeg ble trist og gråt. Den overraska, den kasta meg rundt som en sprettball, den vendte og vrei på hele meg. Men den var verdt det, virkelig!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

En av de beste bøkene jeg har lest noen gang. Boken er fyllt av vakre ord og setninger, og den får deg til å tenke. Tårene rant og rant, men latteren var heller ikke sjelden . Umulig å legge fra seg. Les den, du vil ikke angre!

Hvis du er i tvil kan du alltids søker opp 'the Fault In Ours Stars chapter one' på youtube, så finner du en vidoe av forfatteren John Green som lese det første kapittelet. (vil foresten også anbefale å gå inn på kanalen hans, og se på John, og broren Hank sine videoer! Nerfighter for life! DFTBA)

Godt sagt! (17) Varsle Svar

Bloggen til Linnéa Myhre, som nå er avsluttet, har vært en av mine favorittblogger. Jeg har digget sarkasmen, alle sparkenne i hytt og vær mot alt hun ikke liker (som er omtrent alt bortsett fra taco og mammaen hennes), galgenhumoren og ærligheten. Jeg fikk også med kommentarene til serien La Linnéa leve som gikk på NRK nett-TV i fjor vinter, hvorav mange kommenterte at var det ikke bare å skjerpe seg, trengte hun å være så sur, hva vet hun om livet, hun er bare tjueén år, get a grip, livet er verre for andre, du har ikke noe å klage på. Det tenker jeg ofte selv når folk griner over småting. Jeg tenker det når jeg ser jentene på Top Model grine etter at de har fått klippet av alt håret sitt (noe jeg forøvrig gjorde selv da jeg var seks år og mamma hadde lovet meg at vi bare skulle klippe litt av luggen, men sagt noe annet til frisøren; selv om jeg riktignok da gråt av at hun hadde løyet og lurt meg, ført meg bak lyset, ikke fordi håret var blitt kort), for å nevne et eksempel. Noen ting er faktisk små.

Andre ting er ikke små. Selv om man tilsynelatende har alt, kan livet være deprimerende og meningsløst. Jeg kjenner på den selv med jevne mellomrom, men fortsetter likevel fordi jeg klarer å lage en mur hvor jeg bak den stuer det faktum at livet er meningsløst (fordi det er den jo) så jeg slipper å la det ta helt over tankesettet mitt. Ikke alle klarer det. Det er såvidt Linnéa klarer det. Hun har selv sagt at boka startet som et selvmordsbrev. Hvor den slutter å være det, vet jeg ikke. Kanskje det er da hun bestemmer seg for å gå til psykolog, for det gjør hun, hun begynner å gå til Finn. Slik begynner boka som følger henne og spisefortyrrelsen gjennom et år. Den sarkastiske tonen fra bloggen er tonet ned, men fortsatt er hun gjenkjennelig. Hun kommer med en refleksjon over ordet 'hverdagslykke', sier hun ikke forstår den, for hvordan kan en kaffekopp være lykke, er den ikke heller en glede? Noe mindre en lykke. Som om lykke er noe vedvarende, noe som varer lenger, noe større. Siden skriver hun om hvordan hun ser over et visst landskap og føler et øyeblikks lykke ved dette synet, ja, virkelig et øyeblikks lykke, for i neste sekund, når hun går derfra igjen, er alt som før. Så hva er lykke?

I serien La Linnéa leve prøver Linnéa en ny ting for hver gang i et forsøk på å føle seg bedre. I en av episodene tar kameraten hennes henne med på healing, og skeptiker som hun er, funker ikke det. Hennes livsgledeskala som går fra 1 til 10 stiger aldri over 5 (som jeg kan huske, kanskje ikke dét en gang), og høyest stiger den i den episoden hvor hun rir på hest og i den episoden hvor hun går tur i fjellet. Det er helt logisk for meg, og det er forresten gjort vitenskapelige studier på at psykisk syke føler seg bedre sammen med dyr og av å være i naturen. Akkurat som forventet, sa en venninne til meg, som forøvrig også syntes det var unødvendig av programmet å rakke ned på alternative behandlingsmetoder, yoga, healing o.l., mens jeg sa at pfft, hva skal vi med dét når så basic ting som å bare være sammen med dyr og ta en tur opp et fjell funker best. Men om det nødvendigvis er lykke, er et annet spørsmål.

Jeg har lest svært mange (mer eller mindre selvbiografiske) erindringsromaner om jenter med spisefortyrrelser, og de fleste suger. De fleste suger på den måten at de fort fokuserer på bare sykdommen, det blir ofte som å lese i en legejournal eller en pensumbok i psykologi, mens mennesket bak forsvinner. Det føler jeg ikke skjer i Linnéas bok. Hun forteller ikke bare om at det er to ting som besetter henne: mat og det å få tiden til å gå raskest mulig. Hun forteller om sparkesykkelen som hun transporterer seg rundt med. Hun forteller om hvor glad hun er i sin mor. Hun forteller om pakken som kommer fra USA. Hun forteller om at hun skal dra til Costa Rica og at hun gleder meg, selv om det blir med det, hun skriver aldri noe om hvordan det var på turen. Dette er i slutten av boka, og her synes jeg det går for raskt, som om hun har skyndtet seg litt for å bli ferdig og nøste opp trådene. Jeg har lest flere omtaler av boka hvor omtalerne har ment at Linnéa fokuserer for mye på seg selv og for lite på hvordan menneskene rundt henne forholder seg til henne og hva hun snakker med Finn om. Det synes jeg er irrelevant. Boka handler om henne, det er ikke en tittebok for nysgjerrigper-er. At den handler så mye om hva hun gjør når hun er alene, om vanene hennes som hun må holde (hvis ikke er det krise), om hva hun planlegger å gjøre til de nøyaktigste tidspunkt, og om hva hun tenker, forsterker bare bildet av hvordan det ofte er når man lider av en spisefortyrrelse, og også en slags følelse av forlatthet, fravær. Selv om det finns folk som bryr seg om henne, for eksempel hennes mor, som, når Linnéa sier at hun vil dø, sier at i så fall skal hun (moren) dø med henne. Det er vanskelig å si om det er boka alene som klarer å fortelle hvordan forholdet dem i mellom er, eller om jeg noen ganger leser inn det jeg tidligere har lest på bloggen til Linnéa, men jeg velger likevel å påstå at ut av det lille i boka som Linnéa skriver om sitt forhold til moren, får vi likevel vite en del. Om ikke mye, så nok.

Jeg liker også at bokas forfatter ikke prøver å lage et utgangspunkt for spisefortyrrelsen, dvs. en såkalt begynnelse. Det var da den begynte, etterfulgt av hendelsesforløpet siden den gang, men at den fokuserer mer på nåtiden, dog med noen tilbakeblikk til hvordan sykdommen har vært tidligere. Altfor mange bøker om spisefortyrrelser prøver å finne en løsning i Freud-style: noe skjedde i barndommen som har skylda. Det trengs ikke her. Evig søndag har verken en klar begynnelse eller en klar slutt, det er rett og slett en skildring av et år, en evig søndag.

Godt sagt! (20) Varsle Svar

Mørkt, realistisk, vondt og vakkert er noen av de adjektivene jeg vil bruke til å beskrive "Sammen skal vi holde himmelen", debutromanen til Ellen Fjestad. Boken handler om en 17 åring og en 19 åring som forelsker seg, hodestups.

Mitt sammendrag av historien Luka og Gard føres sammen av en motorsykkelulykke. I tiden etterpå tilbringer de mye tid sammen, Luka og Gard har begge hatt en vanskelig oppvekst og de evner begge å se hva den andre virkelig er god for. Det er intenst på godt og vondt, det utvikler seg følelser mellom de to, men hvor mye lykke kan et hjerte egentlig tåle?

Ekte Jeg tenker Romeo og Juliet, jeg tenker Brittany og Alex, jeg tenker West-Side Story og allikevel ikke, Luka og Gard er noe helt for seg selv! De er ekte tenåringer, de er representative for alle de som engang har følt seg litt utenfor, de som ikke har trodd på seg selv.

Enkelt språk Språket Ellen Fjestad benytter i romanen er enkelt, her pyntes det ikke på noe. Det er kanskje også derfor det er så slagkraftig? Fjestad mesterer å skape vakre og dype setninger uten å bruke store, svulstige ord. Her er det setninger som man virkelig kjenner langt ned i magen. Skal jeg klage på noe må det bli det kan bli litt vel mange korte setninger til tider, men det virker som dette er et veldig bevisst valgt språkligvirkemiddel fra forfatterens side.

Et sjokk Mot slutten av romanen sjokkerer Ellen Fjestad, her har hun lagt inn en skarp sving i veien som jeg virkelig aldri så komme. En stund lurte jeg veldig på om jeg taklet å lese videre, dette var jo bare helt uvirkelig, galskap fra ende til annen. Jeg tenkte umiddelbart til diverse religiøse sekter, lurer på om flere vil dra det dithen? Men så kan jo også forelskede tenåringer(eller voksne for den saksskyld bli blendet av kjærligheten). Jeg la fra meg tvilen og fortsatte, heldigvis. Historien var så god, gripende.

Slutten Samboeren min snakket til meg da jeg var på siste side, jeg svarte "Ikke snakk til meg nå, jeg er på siste side og nå MÅ jeg gråte litt". Da siden var lest satt jeg igjen som et spørsmålstegn, ikke fordi slutten var vanskelig å forstå, men fordi jeg tok meg i å undre om det var noe jeg hadde gått glipp av mellom linjene i historien. Jeg fikk lyst til å spole tilbake og studere historien mer inngående, jeg må lese boken om igjen og lete etter spor som støtter opp om min tolkning av de siste siden. Det kan hende min oppfatning av historien vil være anderledes nå som jeg vet hvordan det hele ender.

Nå er jeg utrolig spent på hvor Ellen Fjestad velger å ta Luka-trilogien videre. Veien ligger åpen og det er mange stier man kan velge å følge herfra.

Anbefales!

Boken får nesten full pott på min karakterskala.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

(...)the existence of broccoli does not in any way affect the taste of chocolate.

Godt sagt! (15) Varsle Svar

Hvis med de mannlige karakterene du mener hovedpersonene - de ni ringbærerne - så er jeg enig, de er menn alle sammen, og får mye plass i boka og dermed mer tid på seg til å bli flerdimensjonelle:) Men bortsett fra det syns jeg ikke de kvinnelige bipersonene er mindre flerdimensjonelle enn mannlige bipersoner.

Syns både Galadriel og Eowyn har sterke og svake sider. Kan hende Galadriel er en madonna, ikke det første jeg tenker på selv, men poenget mitt var først og fremst at hun i så fall er mer enn bare det - hun er herskerinne og dronning, mystisk og mektig. Usikker på om hun er ensidig god, tror hun kan være både kynisk og farlig, og hennes svake side er vel at hun tiltrekkes av makten som Ringen kan gi henne.

Sånn jeg husker (litt lenge siden jeg leste boken) så mener jeg Eowyns svake side er hennes følelse av avmakt - at hun så gjerne vil bidra med noe viktig, samtidig som det hun kan/får gjøre ikke er betydningsfullt nok, hun føler det begrenser henne. Hennes tiltrekning til Aragorn kan kanskje også kalles en svakhet. Som jeg husker det så overvinner hun begge deler.

Og så har vi jo Arwen da, men henne skal jeg ikke begynne på!:)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

– Forresten så slår du som ei jente, freser han og spring inn på campingplassen med illsinte steg.
– Eg er ei jente! gauler Tonje rasande etter han.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Nydelig, fantastisk og originalt utført! Et flott alternativ til myke pakker.

1977: Ben har nylig mistet moren sin og bor nå hos sin tante og onkel. En dag ser han det lyser på rommet til moren i det gamle huset deres. Blant morens ting finner Ben et spor etter faren han aldri har kjent, skal han endelig få vite hvem faren er? Ledetråden sender Ben avsted til New York på jakt etter faren sin.

1927: Rose rømmer til New York på jakt etter idolet sitt, en verdensberømt skuespillerinne.

Mine tanker om boken? Jeg var ikke helt sikker på hva som ventet meg da jeg åpnet opp Himmelfallen og jeg hadde derfor ingen store forventninger til boken. Historiene, ja for det er faktisk to, som åpenbarte seg for meg var over all forventning. Himmelfallen var en fantastisk og annerledes bok som var nesten umulig å legge fra seg! Boken er på godt over 600 sider, men det skal du ikke la deg skremme av. Inne i denne lille mursteinen er det svært mange tegninger og den delen av historien som er skrevet er veldig lettlest. Selv leste jeg ut boken på én dag og nei, det var ingen søndag, jeg var på jobb og sammen med familien min på ettermiddagen. Forfatteren Brian Selznick har funnet en meget original måte å skape kunst på. Himmelfallen er en slags kryssing mellom en roman, en grafisk roman, billedbøker og film. Jeg elsker Selznicks illustrasjoner, detaljene er så livaktige!

Vi får servert to separate historier; den ene begynner i 1927, den er tegnet, og den andre historien starter i 1977, den er i tekst. Etterhvert flettes de to historiene sammen og utgjør en gripende historie. Flettingen er gjort på mesterlig vis og det føles på ingen måte rart når den illustrerte fortellingen møter teksten. Jeg vil egentlig ikke si så mye mer om bokens innhold fordi jeg mener noe av magien(nei, dette er ikke fantasy) og overraskelsene her vil bli borte om man vet for mye på forhånd.

Himmelfallen vil jeg på det varmeste anbefale videre, det er i utgangspunktet en ungdomsbok men den vil nok røre ved langt eldre leseres hjerter. Boken kan også anbefales til de som kvier seg litt for å lese siden det er mye bilder og ikke avskrekkende med tekst.

Denne boken bør ligge under mange bokelskeres juletrær i år(omtalen ble opprinnelig skrevet i desember 2011)!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg likte boken godt, selv om jeg neppe er i den viktigste målgruppen som bokmålsmann i tyveårene. Hun skriver svært godt, har fine skildringer og spennende karakterer. Boken er godt sammensatt, og det er interessant å leve seg inn i verdenen til Lea.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bokhyller er spennende møbler. De kan føre oss hvor som helst!

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Jeg kan anbefale Dødslekene-trilogien av Suzanne Collins, veldig spennende og etter hva jeg har forstått en veldig populær trilogi også. Det er lenge siden jeg har vært så oppslukt at det kriblet helt ned i tærne etter å få lese videre. Og selv om jeg er voksen underholdt den meg like godt nå som jeg ser for meg den ville ha gjort om jeg hadde vært 10-12 år yngre.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Ja jeg skriver dikt og jobber med manus til en bok.
Dikt har jeg skrive fra jeg gikk på ungdomsskolen og har dermed fylt opp flere kladdebøker. Har en drøm om å utgi en diktsamling, men føler meg aldri klar for det :) Dikt blir veldig personlig, mine dikt er iallefall det.
Den største hindringen er vel at jeg leser mer enn jeg skriver og dermed blir det liten tid til å sette seg ned og jobbe med tekst.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg mener på ingen måte å være slem og teit nå, men jeg synes at Morten har et poeng. Det snakkes så varmt om at vi (eller dere, jeg er litt usikker?) blir mer tolerante og forståelsesfulle og får en bedre evne til å se ting fra andre perspektiver fordi vi (eller dere) leser. Men jeg synes ikke alltid det gjenspeiles i diskusjonene her inne...

Vi hadde jo nettopp en diskusjon om hvorvidt de som ikke leser mye, særlig De Store Klassikerne, har et tomt liv eller ikke. Jeg synes man skal være svært forsiktig med å dømme andres liv uten at man kjenner dem, men det var det mange som var uenige i, gitt...

Og de fleste husker vel fortsatt "husmorpornodiskusjonen" der denne litteraturen av enkelte ble kalt "hjernedødt søppel" (sitert fritt etter hukommelsen)... Det er sikkert ordentlig hyggelig å høre for de som skriver eller leser den type litteratur.

Og nå dette...

En del av utsagnene her og i de andre diskusjonene minner ikke meg om verken toleranse eller forståelse. Heller en ekstrem trang til å mene om og diskutere alt opp og ned, og en smule arroganse.

Og det er mulig at jeg er overfølsom og pysete, men jeg vet i alle fall hvordan jeg ville tatt det hvis jeg leste mer enn normalt, var med i et lite klipp på NRK (var det Norge rundt?), og deretter ble diskutert på denne måten på et forum jeg var nokså kjent på. Jeg mener at man blir ikke en offentlig person som "bare må tåle" å bli diskutert etter et lite klipp som dette... Og jeg lurer på om dere andre har tenkt over det - hvordan dere ville oppfattet denne diskusjonen hvis den handlet om dere selv.

Jeg skulle i alle fall ønske det var litt mer takhøyde her inne... For skal ikke Bokelskere.no være "et vennlig og åpent møtested"...?

Godt sagt! (13) Varsle Svar

Kjell Risvik er ein av dei verkeleg store oversetterane vi har i Noreg, han har oversett ifrå spansk, portugisisk, katalansk, italiensk, fransk, tysk, engelsk og hebraisk, samt 6 andre språk. Her er lagt til nokon av dei han har oversatt for å vise hans repetoir. Det må nemnast at hans sambuar Kari Risvik også har bidratt ein del.


Godt sagt! (25) Varsle Svar

Det som traff meg med denne boken var far - sønn tematikken. Hvordan det kan være både godt og sårt. Og hvordan vi blir sterkt affektert av ting som ofte er nesten usynlig for oss, eller som er så store og nære at de kommer inn i blindsonen, og blir umulig å snakke om.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Handler bøker overalt hvor jeg finner dem,men i det siste har det blitt mye på nettet. Jeg har finni endel bøker på brukbarbok.com som jeg har leite veldig etter,og er veldig fornøyd med det jeg får derfra.Kommer vel sikkert litt an på hva man er ute etter.=0)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

LailaKaren RamsvikalpakkaBarbaraMari Nordø LommelunGrete AastorpHarald AndersenReadninggirl20Kirsten LundKathrine HaaheimmarithcTorill Elisabeth RevheimEgil StangelandSynnøve H HoelSolgunnPia Lise SelnesJulie StensethMargretheBabynemiEster SKnutMBjørn SturødHildaLise MuntheJon RyeTralteBjørg Marit TinholtKjetil AudsenLindaBØyvind BjørnerudsvarteperNeda AlaeiKristinAnn ChristinÅsmund ÅdnøyMarianne MAvaKarin BergNeraBerty