Bokelskere.no

Denne boka klarte ikke å treffe meg helt. Det ble for mye følelser og beskrivelser av tanker og følelser, og selv om jeg visste hva jeg gikk til, så leste jeg boka med en utålmodighet og klarte ikke å ta innover meg strømmen av tanker og refleksjoner.

Denne var virkelig god. Hadde høye forventninger siden jeg har lest så mye gode anmeldelser, og var litt spørrende i starten, men når jeg kom inn i fortellermåten, hvordan hun hopper år fram i tid, for så å gå tilbake i glimt, ble det hele veldig interessant. En kan tenke mye om Monika sitt liv, de valg hun gjør, men først og fremst er det jo så mye vanlig i det, så mye gjenkjennbare situasjoner, og de ulike livsvalgene søstrene tar favner så mye av en sjøl og folk en kjenner. Ble fylt av mye melankoli under veis, men til slutt satt jeg igjen med en god følelse av å ha vært vitne til et rikt liv. For boka favner virkelig nesten et helt liv. Mesterlig hvordan Marstein har fått det til. Boka gir innfallsvinkler til å reflektere mye over eget liv i ulike livsfaser, i hvert fall for en som er nesten på alder med hovedpersonen der boka slutter, enten det nå ligner Monika sitt, eller tvert om. Nei, denne boka ble jeg virkelig begeistret for. Løp på biblioteket, eller til bokhandelen!

Paradoksalt nok en nydelig skrevet kortroman om sammenbrudd i en "lys" familie, der særlig fortelleren, den elleveårige Ellen, reagerer sterkt på familiens problemer. Boka er på under hundre sider, men intenst og konsist skrevet i en bevisshetstrømstil. Som i Bostrøm Knausgårds forrige roman har hovedpersonen et sjeldent sterkt forhold til Gud. Det gir henne både følelse av makt og skyldfølelse. Når hun reagerer på farens død ved å slutte å snakke og skrive, bidrar det rimeligvis til å forsterke kommunikasjonsproblemene, men også til å styrke Ellens innsikt i morens og brorens situasjon. Anbefales!

Dette er stor litteratur! Her er det bare å nyte språket. Et mektig verk om kjærlighet, død, om å leve og overleve. Her er det ikke handlingen som er viktig, men språket og stemningene det fremkaller.

"Og været skiftet og det ble sommer og så videre" er muligens den vakreste norske romanen jeg har lest de siste ti årene. Sånn sett er det ingen overraskelse at jeg har gledet meg veldig til at den meget travle Carmona-Alvarez skulle ta seg tid til å få ferdig bok nummer to i den planlagte trilogien. Nå er den endelig her, og "Bergen ungdomsteater" er enda en melankolsk perle.

Denne gangen følger vi oppveksten til Marita. Faren har reist tilbake til USA. Moren har tatt henne med fra Oslo til Bergen - "denne regnfylte kjelleren av en by," som hovedpersonen omtaler Vestlandets hovedstad. Der vokser hun opp. Der møter hun Johannes og Andreas. Og hele tiden hjemsøkes hun av de to søstrene som døde før hun ble født.

Jeg aner ikke hvor mange romaner om ungdom og oppvekst det er produsert i dette landet, men maken til denne vakre skildringen kan jeg ikke erindre å ha lest. Også i denne boken er det tett mellom de musikalske referansene. Den småbyuroen og lengselen som Springsteen skildret så godt på sitt beste ligger fremdeles rett under overflaten. Carmona-Alvarez lar egentlig en linje fra Springsteens Growin' up oppsummere ungdomsbeskrivelsene: "Suspended in my masquerade." Han følger opp med å la Marita tenke at "vi gikk kanskje rundt og spilte alle sammen, små forglemmelige stykker vi trodde var de eneste dugelige skjulestedene i denne ungdommen vår."

Vi følger Marita gjennom den turbulente ungdomstiden, helt til hun flytter til California der faren og kjæresten hans Tina bor. Da har vi nådd fram til begynnelsen av 90-tallet. Den alternative rocken har overtatt. Alle hennes jevnaldrende flirer av at hun er Springsteen-fan. Og det er i den delen av boken vi finner den aller vakreste passasjen. Marita, faren og Tina drikker tequila og spiller favorittplatene sine etter tur. Til slutt plukker Marita fram "Born to run:"
"Og vi gråt og vi sang, og hver eneste setning var en bro mellom alle stedene i livet mitt og pappas liv og mammas liv, som om hver eneste setning sa ting jeg aldri måtte glemme, for det ville vært det samme som å glemme meg selv."

Etter så mye vakkert kan jeg mer enn gjerne tilgi forfatteren for den i overkant brå avslutningen. Nå ser vi i det minste enda mer fram til den siste boken. Jeg håper det ikke går fire år til den neste...

Om høsten er en lang rekke korte tekster om hverdagslige tema. Hverdagen har Knausgård skrevet så godt om tidligere, men da i lengre tekster. Jeg har sittet på kanten av stolen og lest i romanene hans om noe så hverdagslig som det å lage frokost. Det har vært en fest å få være med på en tur til butikken sammen med han og barna. Denne gangen klarer jeg ikke engasjere meg i beskrivelsene av det hverdagslige.

Kanskje har det å gjøre med formatet. 2-3 sider om et vepsebol i veggen, og så er det slutt. 2-3 sider om det å se en traktor på et jorde, og så er det slutt. 2-3 sider om det å pisse, og så er det slutt. Det er svært fragmentert.

Dessuten er nivået uvanlig varierende, til Knausgård å være. Noen tekster holder godt nivå. Andre er bleke og uinteressante. Jeg tenker at her kunne noen i forlaget med fordel ha vært mer kritisk - gitt forfatteren mer motstand. Den berømte høye produktiviteten til Knausgård har ikke tidligere gått ut over kvaliteten. Kanskje har han i for stor grad presset ut tekst for å fylle disse fire bøkene i serien i løpet av ett år. Foreløpig har jeg kun leste den første, og langt i fra alt mellom disse to permene fortjener å bli publisert. Altså en skuffelse, alt sett under ett.

Med kammerspillaktige rammer nærmer to menneskesjebner seg hverandre gjennom kvinnens tanker om seg selv og en fremmed mann på et isolert sted. Grunntonen av usikkerhet gir spenning til siste slutt, men jeg må grave litt for dypt i forfengelighetens mulighetsområde for å bli med på premisset om kvinnens lyst til å underkaste seg denne mannen. Hun kan gjøre hva som helst for han fra første øyekast, bli hva som helst for han og tolker samtidig ulike handlinger på så tynt grunnlag at det er et under at det hele går opp til slutt. Men, slike friheter ligger vel i romanens natur og hvem kan vel argumentere i mot den.

"(...) og dette er ikke en motsetning til kjærligheten, men heller ikke nøyaktig det samme, og kanskje er det ikke positivt, men jeg tror ikke det er utelukkende negativt heller."

Så mange ord, så mye jeg ikke skjønte, men jeg skjønte kjærligheten.