Glemme alt, tenker du. Vende det ryggen, legge det bak seg, flykte vekk fra det, fyke avgårde hodestups. Hukommelsen er en lenke. Å huske er å lenke seg fast. Å glemme er å sette seg selv fri.
Men det er så altfor enkelt å anta at ens rastløshet hviler på en eller annen blodslinje jeg ikke har orket å undersøke noe videre, eller om alt dette ble krystet i hop i ungdomstiden, den gangen jeg var enogtjue, og forventet av livet at det skulle være et helt hav av vidunderligheter foran meg, noe pønka pinkfloydiansk, en stramcord av damer, søvnige dager i tropiske jungler og oppspeeda ranglenetter i fete bygårdskollektiver. Mye snedigere er det å skjønne at en har blitt tatt av verden.
Vi vet ingenting om hverandre, tenkte jeg. Vi kjenner hverandre ikke. Ingen som står på kanten av et stup kjenner hverandre.
Det finnes stunder da livet ikke trøster med annet enn døde fugleunger knuget til brystet.
I bunnen av øyeblikket binder jeg en liten knute.
Hun er vakker, omtrent som meg, men på henne syns det mye bedre.
Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.
Det beste eg har lest på år og dag! Ikkje lett å koma i gang med andre bøker etter denne.. Har lært mykje om at det går an å vera psykisk sjuk og samtidig ha enormt kreative periodar, om kor viktig vener kan vera, om kor skjørt livet er. Og for eit språk Grimsrud har, her er det ikkje eit ord for mykje. Må berre lesast.
Nå kan jeg ikke sovne. Jeg har små hull i øyelokkene
En bok som er krevende for leseren, til tilder uforståelig. En original bok, som ingen andre enn Thure Erik Lund kunne ha skrevet. Jeg strevde med denne, og da jeg var ferdig med den var jeg usikker på om det var verdt strevet. Den er ganske mye for lang, etter min mening. Men mange partier i boka var svært fascinerende lesning, til tider morsomt, til tider ekkelt. Hva den handler om? Tja - det fikk jeg ikke helt grepet på. En framtidsroman, eller er det en parodi på et samfunn i oppløsning? Vil nok si at denne er for de spesielt intereserte. Flere som har lest denne?
Har også begynt på bind 5 og er litt imponert faktisk. Jeg var, som andre skriver også begynt å bli litt lei hele Knausgård, - og det var godt med en litt lengre pause etter bind 4. Men nå merker jeg at jeg igjen blir interessert i KOK, - men må legge til at jeg ikke har kommet så veldig langt ut i boka. Men nå ser jeg i alle fall en ende på historien... Og jeg skal skaffe meg "En tid for alt"; ble litt nysjerrig på den da den er omtalt i "Min kamp" 5 som et prosjekt KOK begynte på allerede som nittenåring.
Jeg har også gått løs på bok 5 nå, med en relativt lang pause der jeg har lest en del andre bøker. - Og det gjorde veldig godt! Jeg var på en måte gått litt lei av hele KOK her på vårparten.
Det er merkelig med disse MK-bøkene til Knausgård. Nesten så man MÅ lese alt sammen (en slags avhengighetsskapende bøker?), selv om mye av det egentlig ikke er så veldig interessant... - men igjen: Jeg er imponert over hans ærlige stil, - han fortsetter med å utlevere seg selv så til de grader, helt nådeløst og uten å pynte på noe som helst.
Da leser vi tydeligvis forskjellig. Svært forskjellig. Jeg har ikke oppdaget det stedet hvor han har blitt stående å hvile. Jeg leser om en mann i utvikling og tåler lett et bind til!
Du var den de hadde sett maken til i rekken av makeløse.
SPOILER
Den aldrende estiske kvinnen Aliide Truu bor alene på sin bondegård og året er 1992, rett etter at Estland gikk fra å være en del av Sovjetunionen til å bli en egen selvstendig stat. Mangeårig undertrykkelse er erstattet med tendenser til anarki. Med dette som bakteppe oppdager den eldre kvinnen en bylt utenfor huset sitt. Inne i bylten befinner det seg en ung jente, som er temmelig forkommen.
Aliide er i villrede om hva hun skal gjøre. På den ene side føler hun ekte medfølelse og ønsker å hjelpe den unge jenta. På den annen side kan hun ikke være sikker på om jenta er lagt der for å være lokkemat for ranere. Hun faller heldigvis ned på at hun vil hjelpe jenta.
Deretter avsløres det litt etter litt at jenta, som heter Zara, er datterdatter av Aliides søster Ingel. Zara har flyktet fra mennene som tvang henne til å jobbe som prostituert. Hun ble lokket til Vesten med helt andre fremtidsutsikter. Da de tilfeldigvis var innom Estland, så Zara sitt snitt til å flykte. Og hun hadde kun ett navn og en adresse å forholde seg til. Zaras halliker er på jakt etter henne, og spørsmålet er om de finner henne til slutt …
Men hvorfor blir ikke Aliide glad for å høre at den ukjente jenta hun har forbarmet seg over, faktisk er hennes egen slektning? Gjennom tilbakeblikk til tiden etter andre verdenskrig, får vi langt på vei svaret. Det er en historie om tapt kjærlighet og et levd liv som aldri ble slik Aliide håpet. Hennes store kjærlighet Hans falt nemlig for søsteren Ingel. Med smerte ble hun vitne til hvordan søsteren fikk alt som skulle ha vært hennes eget. Da Ingel og datteren Linda plutselig ble deportert til Sibir, undret jeg meg over hvem som sto bak dette. Selv giftet Aliide seg med en partipamp hun aldri elsket. Mens Hans levde et liv i dekning i et kott i huset hennes ….
Hva er det ved denne romanen som tok så til de grader tak i meg? I første rekke var det selvfølgelig historien, og ikke minst måten den er fortalt på. At estisk historie spesielt under russernes okkupasjon var blodig, kjente jeg til. Angiveri, seksuelle overgrep og et liv nesten med fravær av menn, preget mange kvinners liv i denne tidsperioden. For å overleve måtte man av og til ta sjeen i egne hender, selv om det skulle koste et menneskeliv eller flere. Og da friheten endelig kom, ble det heller ikke bedre. Lokking av unge jenter til Vesten har vært en del av dette, og hvor kvinnene havnet i klørne på brutale bakmenn som tvang dem inn i prostitusjon. Alt dette har Oksanen fått med i sin roman. Og denne historien forteller hun med et nokså knapt språk som virkemiddel. Få ting sies rett ut, og som leser er man mye godt henvist til å gjette. Fordi frykten så lenge har sittet i kroppene på disse menneskene, er de vant til at svært lite er slik det tilsynelatende ser ut til. Man buser ikke ut med sitt budskap, men venter og ser det hele an. Og slik er historien også fortalt. Denne boka får toppkarakter fra meg! At Oksanen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne sterke romanen, burde ikke forbause noen.
Jeg ser virkelig frem til å lese flere av Oksanens bøker etter hvert!
Jeg skal høre ferdig Imot kunsten fordi jeg vet det er en god bok, men jeg strever med å like den. En del formuleringer virker som assosiasjonsleker uten mening utover språket. Passasjen om jeg-personens arm som er morens arm, f.eks. Er det andre som strever med dette? Jeg syns Knausgård er mer tilgjengelig i sine beskrivelser. Og Sofi Oksanens Utrenskning var helt fantastisk.
Dette er en av mine absolutte favoritter.
Jeg trengte redselen, men raseriet hadde jeg ikke godt av, man henger seg fast i det, som når jakken henger seg fast i et piggtrådgjerde; man blir hengende fast i raseriet.
Enig med deg i at sistesetningen overrumplet fullstendig! Generelt synes jeg at fjerde bok er den morsomste Min kamp-boka til nå. Karl Ove Knausgård som 16-,17- og 18-åring er utrolig komisk (ufrivillig, oftest), mye morsommere å lese om enn den kjedelige åtteåringen vi traff i tredje bok. Det beste med fireren mener jeg er selve tonen, hvor selvhøytidelig og selvbevisst Karl Ove Knausgård i tenårene er. 18-åringer eier som kjent verden og vet alltid hva som er best og riktigst, noe jeg synes teksten tar tydelig på kornet. Boken har nesten ikke noe språklig distanse til innholdet, det ER en ungdom som skriver, nesten hele tida. Forfriskende. Interessant også å følge den spede begynnelsen av hans forfatterkarriere. Sekvensen hvor han etterlikner Kjærstads postmodernistiske skrivestil: priceless! Synes også det var på tide å få et litt mer nyansert bilde av faren, og det får vi i dette bindet.