Tekst som har fått en stjerne av Kari Borge:

Viser 101 til 120 av 261:

Vi kommer fra det fjerne og fryktinngytende vakre, for et nyfødt barn som åpner øynene for første gang, er som en stjerne, er som en sol, men vi lever livet vårt i det lille og dumme, i de svidde pølsenes og de vaklende campingbordenes verden.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Hvis du vil hjelpe til, kan du prøve å snakke om noe annet." Niklas forsto hva hun mente. Da moren døde, hjalp det når fremmede mennesker kom til gården og snakket om ting som ikke hadde noe med henne å gjøre. Det betydde ikke så mye hva det var, så lenge litt av hverdagen deres smittet over på ham.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Men dagens barn tror ikke på magi. De bare glaner på TV og spiller datatspill, De ser aldri opp mot himmelen lenger. Hadde de gjort det, ville de sett meg og katten min fly over byen midt på natta og besøke hus etter hus.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg blir helt utmattet av disse menneskene som spytter sine følelser ut som blod. Derfor foretrekker jeg russere i ganske små doser, akkurat som likør." Rainer Maria Rilke sitert etter Stefan Zweig

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg våkner tidlig solen skinner inn vinduet i
hotellrommet påskeliljer i en vase på nattbordet
skrivesakene på skrivebordet en rottingflettet
stol et garderobeskap med spel og speilbildet
av ytterjakken som henger på en knagg på døren
som om vi er to som bor her i rommet men
det er vi ikke det er bare meg som bor her jeg
og savnet av deg.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er lenge til vinteren, det er lenge til sorga er over, det er lenge sidan sorga kom. Alt er langt, dagane er lange.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

«Det er natt, jeg ligger og venter på at sola skal treffe min del av kloden»

Godt sagt! (5) Varsle Svar

It´s like deja vu all over again.

Yogi Berra

Godt sagt! (5) Varsle Svar

En spesiell side ved Martin Buber som gjorde inntrykk på Hammarskjöld,
var hans syn på denne inngrodde vanen hos det moderne menneske:

alltid å mistenke motparten i diskusjonen for uærlighet.

..hva Hammarskjöld i 1958 siterte i sin tale "Man's greatest challenge"
ved en lunch i Cambridge universitet, England:
"Det har alltid forekommet utallige situasjoner hvor et menneske
innbiller seg hans livsinteresse krever at han skal tro hans medmennesker
prøver å fremstille en sak annerledes enn den egentlig er..

I vår tid er et vesensforskjellig element kommet til, nå er en ikke bare
redd for at den andre med fullt overlegg hykler,
en tar det for gitt at han ikke gjør noe annet..

den andre meddeler meg sitt syn i et visst spørsmål, men jeg oppfatter
ikke dette som en opplysning. Jeg tar det ikke alvorlig, som noe
bidrag til saklig belysning av spørsmålet det gjelder;

snarere lytter jeg etter hva det kan være for ubevisst motiv som
får den andre til å si det han sier...
Min vesentlige oppgave i samtalen med min neste blir mer og mer.. å
gjennomskue og avmaskere ham..
Med denne endring i selve grunninnstillingen... er mistroen mellom det
ene menneske og det annet blitt eksistensiell.

..ikke lenger ærligheten, hederligheten hos den andre det dreier seg om,
men selve den indre integritet i hans eksistens..
Nietsche visste hva han gjorde da han priste 'mistroens kunst' og
likevel visste han det ikke.
For dette spillet.. er gjensidig.. Følgelig må man i fremtiden regne
med å møte en viss resiprositet når det gjelder den innbyrdes mistro,

hvor talen blir til stumhet og fornuften til vanvidd..."

(sitat gjengitt av Stolpe i en fotnote)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hillevågsgjengen er tilbake og det med stil.
Tore Renberg har klart det igjen. Morsom og fantastisk lesning. Språket er nydelig og handlingen er spennende. ANBEFALES!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Verda er ei skandale, Agnes Ravatn
Eg liker så godt den leikande måten Agnes skriv om sine skråblikk på verda, slik ho ser den frå ikkje berre sin eigen ståstad.
Boka er satt saman av omskrevne essays, om både det eine og det andre. Ytre sett er handlinga at Agnes, men mann og barn, flytter fra storbyen heim til vestlandet for å ta ei pause frå det hektiske storbylivet.
Dei vert nabo med Diktaren i bygda, Einar Økland, som blir ein følgesvenn og samtalepartner gjennom heile boka. Og dei snakkar mykje, om både dei små og store viktige tinga i livet.
Denne boka er kjempefin, lita men stor.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Diogenes, den greske filosofen som dannet kynikerskolen, levde i en tønne. Da Aleksander den store besøkte Diogenes en dag da han slappet av i solen, og spurte om det var noe han kunne gjøre for ham, svarte kynikeren den allmektige herskeren: "Ja, det er noe du kan gjøre for meg. Flytt deg litt. Du skygger for solen."

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Dette var ikke boken for meg. Det ble for mye historiske detaljer og for mye sprang i handlingen til at jeg klarte å få roen og engasjementet i lesingen min. Det ble mer en oppramsende fortelling enn en god historie synes jeg. Imponert over forfatterenes kunnskap, triller jeg allikevel terningen til fire.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg drømmer av og til å være som før prostitusjonen. Føle noe. Det er som om jeg har brent opp en hundrelapp og prøver å lage en ny hundrelapp av aska. Den er vekk.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Dessuten hadde han vondt, han orket ikke mer, smertene var for sterke. "Gir de deg ikke morfin?" spurte Jed overrasket. Å jo, visst ga de ham morfin, så mye han ville, faktisk, de foretrakk at beboerne holdt seg i ro, men var vel det et liv, å være konstant i morfinens vold? Jo, det synes faktisk Jed, egentlig kunne man knapt ønske seg noe bedre liv, uten bekymringer, uten ansvar, uten begjær og også uten frykt, ikke så ulikt plantenes liv, der alt man gjorde, var å nyte solas og brisens moderate kjærtegn.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sjanger-overskridende om kjønn og moderskap

Litt om Pelikanen forlag

Dersom du er en leser som elsker spesielle bøker, for eksempel sjangeroverskridende bøker der det er glidende overganger mellom fiksjon, selvbiografi, essay og dokumentar, så tror jeg at Pelikanen forlag må være et godt sted å begynne å lete. Her dukker det nemlig jevnlig opp bøker av det slaget. Flertallet av disse bøkene kan tilsynelatende virke noe vanskelig tilgjengelig, men tro meg: det løsner alltid etter noen sider. "Dam" av Claire-Louise Bennett er en av dem, "Menn forklarer meg ting" av Rebecca Solnit er en annen. "Den endeløse sommeren" av Madam Nielsen er en tredje. For ikke å glemme Christian Krachts "De døde".

Jeg har for øvrig hatt noen av mine sterkeste leseopplevelser fra dette forlaget - som "Kaputt" av Curzio Malaparte. Forlaget er gode på å lete frem gamle klassikere, og gjøre dem tilgjengelig for nye lesere! I den konteksten er det med litt undring jeg tidligere i år registrerte at et helt ukjent forlag snappet opp Hermann Ungars bøker "De lemlestede" og "Klassen". Dette ville nemlig vært typiske Pelikanen-bøker. (Samtlige linker peker til mine tidligere bokomtaler på bloggen min.)

Når jeg ser på listen over alle utgivelser fra Pelikanen forlag (hvor Karl Ove Knausgård er medeier), 52 i alt, og kun finner 11 utgivelser av kvinnelige forfattere på listen (herunder to kvinnelige forfattere med to bøker hver), er det ikke til å unngå at jeg tenker på Siri Hustvedts essay "Ingen konkurranse" fra essaysamlingen "Kvinne ser på menn som ser på kvinner". Der refererer hun til et intervju med Karl Ove Knausgård om "Min kamp", der hun fant kun ett kvinnenavn blant hundrevis av litteraturreferanser til andre forfattere. Til dette skal Knausgård ha svart "ingen konkurranse", hvilket fikk Hustvedt til å spekulere på hva han kunne ha ment med dette. Lå det en undervurdering av kvinner i dette svaret? Jeg tror ikke det, og synes nok at Hustvedt trekker det hele for langt. Uansett - det får meg likevel til å tenke over hvorfor ikke flere kvinnelige forfattere er å finne på listen over Pelikanens utgivelser. Det vi i alle fall kan være veldig sikre på, er at når en kvinnelig forfatter først kommer på listen, så er det tale om svært gode forfattere. Jeg har i alle fall ikke opplevd noe annet.

Litt om Maggie Nelson og mitt forhold til henne

Maggie Nelson var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg kom over hennes siste bok "Argonautene" for få dager siden. Det forhold at det er Pelikanen som har utgitt boka på norsk og at The New York Times-sitatet ""Denne boka forandrer liv" - Carrie Brownstein" sto på smussomslaget, fikk meg til spontant å grabbe boka med meg. Boka ble utlest på en dag.

Maggie Nelson (f. 1973) er en amerikansk forfatter med ni bokutgivelser bak seg, innenfor sjangrene dikt og sakprosa. Hun debuterte med "Shiner" i 2001, og "Argonauts" kom ut i 2015. Hun har vunnet National Book Critics Circle Award in Criticism for sistnevnte, og hun ble også en New York Times-bestselger. "Argonautene" ble et gjennombrudd, og er den eneste av hennes bøker som er oversatt til norsk. Selv håper jeg at Pelikanen følger opp dette forfatterskapet og gir ut "The Art of Cruelty: A Reckogning", som Nelson utga i 2011.

Forlaget skriver følgende på bokas smussomslag:

"Maggie Nelson har gjort seg bemerket ved å skape seg en egen essayistisk sjanger som beveger seg fritt mellom det selvbiografiske, det filosofiske og det poetiske. Hun skriver så å si sjangeruavhengig, og gjerne innenfor flere sjangre i samme tekst. Argonautene er i så måte et stjerneeksempel, der de forskjellige stilnivåene beriker både analysen og leseopplevelsen."

The Guardian har betegnet henne som "en av de mest fascinerende og inspirerende forfattere i dagens Amerika, og blant de skarpeste og spenstigste tenkerne i hennes generasjon".

Maggie Nelson er gift med Harry Dodge, som spiller en svært sentral rolle i "Argonautene". Han er nemlig transkjønnet. Det betyr at han er en mann født i en kvinnekropp. Mens Maggie Nelson gikk gravid med deres felles barn (etter insemnasjon av sæd fra en felles venn), gjennomgikk Harry kjønnsskifteoperasjon for å bli fullt og helt mann.

Jeg har ikke funnet en eneste anmeldelse fra noen profesjonell kritiker i Norge, men ingen bør bli forundret over at den først nok kommer i neste nummer av Morgenbladet (og/eller Klassekampen?). Noe annet ville være oppsiktsvekkende.

Hva betyr egentlig "argonautene"?

Før jeg begynte på boka, ble jeg nysgjerring på hva "argonautene" egentlig betyr. Et google-søk førte meg rett til Wikipedia. Her fremgår det at argonautene "var en gruppe helter i gresk mytologi, som reiste med Jason til Kolkis i hans søken etter Det gyldne skinn i årene før den trojanske krigen". Navnet har de etter skipet som het Argo, navngitt etter dets byggherre. Argonautene betyr derfor "argosjøfolkene". Så vet vi det!

Hvorfor har forfatteren, som i sin bok skriver om morsrollen, kalt boka "Argonautene"? Kanskje for å få frem hvilke helter mødre er? Det som i alle fall er sikkert er at hun gir morsrollen et ganske annet innhold enn vi vanligvis presenteres for i litteraturens verden. Samtidig er det hun skriver kanskje mer oppsiktsvekkende i USA enn hva det er her til lands, hvor kvinnens rolle har vært og er atskillig friere enn nesten alle andre steder i verden, inklusive USA.

Om boka

(Dersom du ikke ønsker å vite hva boka handler om, bør du ikke lese min omtale av den.)

"Argonautene" er en selvbiografisk bok med mange typiske essay-kjennetegn, og det er ikke godt å si hvor det ene slutter og det andre begynner, og vise versa. I alle fall er det historien om Maggie og Harry som går som en rød tråd gjennom hele boka. Harry som er en mann i en kvinnekropp, og som hun treffer i oktober 2007 ... Her og der er dette så direkte og brutalt beskrevet at det er flaut å sitere fra boka, for å være helt ærlig.

Innledningsvis forvirres vi av begreper som "heteronormativt", "cis-kjønnet", "andro-fag", "tilsynelatende streit", "heterofilt gift" (som for å antyde at dette egentlig kun er et ytre skall), "likekjønnet ekteskap", "kjønnet selvbevissthet" osv. Og hvem av dem var egentlig "skeiv" i forholdet? Harry som tilsynelatende var en kvinne, men egentlig en mann, eller hun som ble sammen med en kvinne, som senere ble en mann? Alt dette blandes sammen og til slutt er det jammen ikke lett å skille fra hverandre hva som er hva. Etter sånn ca. 30 sider løsnet det imidlertid, og deretter var det enkelt å følge den røde tråden i boka.

"Enkelte mennesker føler glede over å stille seg bak en identitet, som i "You make me feel like a natural woman" som først ble kjent gjennom Aretha Franklin og, en tid senere, gjennom Judith Butler, som påpekte hvilken ubalanse denne similen skaper. Men det kan også ligge en forferdelse i å gjøre det, for ikke å snakke om en umulighet. Det er ikke mulig å leve gjennomsyret av bevisstheten om sitt eget kjønn i tjuefire timer i døgnet. Den kjønnede selvbevisstheten har heldigvis en ustabil karakter." (side 22)

Underveis problematiserer Nelson begrepet "likekjønnet ekteskap". Selv kjenner hun ingen skeive mennesker som opplever at det viktigste aspektet ved begjæret deres er at det er "likekjønnet". Den likheten hun selv har opplevd i sine forhold til kvinner, er ikke likhet som kvinne, og heller ikke identiske kroppsdeler, men "heller den drepende forståelsen av hva det vil si å leve i et patriarkat". (side 35)

Det er heller ikke uproblematisk å skulle være steforelder for Harrys sønn. Hun beskriver dette utrolig godt:

Samme hvor fantastisk du er, samme hvor mye kjærlighet du har å gi, samme hvor moden, klok, vellykket, smart eller ansvarsfull du enn måtte være, befinner du deg som steforelder alltid i den strukturelle faresonen for å bli hatet og foraktet. Det er fint lite du kan gjøre med det, annet enn å holde motet oppe og forsøke å plante små spirer av sunn fornuft og god stemning i den drittstormen av negativitet som kanskje kommer din vei. Man må heller ikke forvente seg rare støtten fra kulturen: Foreldre er per definisjon ufeilbarlige, mens steforeldre er inntrengere, egoister, snyltere, giftspredere og barnemishandlere. (side 30)

Mens Maggie Nelson er gravid med hennes og Harrys sønn Iggy, fabulerer hun over moderskapets begrensninger og muligheter.

... Sjekk hovedoppslaget i New York Times Book Review på morsdagen 2012, som begynte slik: "Ikke noe tema byr på større muligheter for å skrive dårlig enn moderskapet. (....) I rettferdighets navn er det vanskelig å skrive godt om barn. Vet du hvorfor? Fordi de ikke er spesielt interessante. Det som er interessant, er hvorfor vi, til tross for den lammende kjedsomheten som utgjør nittifem prosent av oppdragerjobben, fortsetter å lage barn," Med tanke på at nesten samtlige samfunn på jorden fremmer tanken om at det å få barn er nøkkelen - kanskje den eneste nøkkelen - til et meningsfylt liv (der alt annet er en trøstepremie) - og med tanke på at de fleste samfunn også har pønsket ut alle mulige former for subtile og frastøtende måter å straffe kvinner som velger ikke å formere seg - hvordan skulle denne siste påstanden egentlig fenge? (side 94)

Da Maggie Nelson var fire måneder på vei i svangerskapet, var Harry seks måneder på vei til å bli mann. I det hun beskriver som deres "uutgrunnelige hormonsuppe", reiste de til Fort Lauderdale, dels for å feriere. Men viktigst av alt: her skulle Harry få utført en brystoperasjon (for å fjerne brystene og spor etter kvinnelighet), og samtidig få restituert seg.

"Fra utsiden kan det ha sett ut som om din kropp ble stadig mer "mannlig", og min stadig mer "kvinnelig". Men det var ikke sånn det føltes innvendig. Innvendig var vi to menneskelige dyr som gjennomlevde store endringer side om side, som hverandres åndsfraværende vitner. Med andre ord, vi var i ferd med å bli eldre." (side 109)

Underveis er det ikke den ting ved svangerskap og fødsel som unnslipper forfatterens skarpe blikk. Det være seg forbauselsen fra enkelte menn om at kvinner kan tenke mens de er gravide ("i din tilstand!"), og forventingen om at man skal være spennende i ekteskapet når alt kroppen skriker etter er å få være i fred.

"Så vidt jeg forstår, finnes de fleste verdifulle nytelsene her på jorden i spennet mellom å tilfredsstille en annen og å tilfredsstille seg selv. Noen ville kalle det etikk." (side 127)

Som jeg helt sikkert har fått frem så langt, har denne boka høy sitatfaktor, og det på en slik måte at sitatene passer godt inn i konteksten de er satt. Forklaringen er nok at forfatteren sømløst beveger seg fra det selvbiografiske til det essayistiske, frem og tilbake, og det på en slik måte at man som leser egentlig ikke reflekterer over det, men bare opplever det helt som naturlig.

"Egentlig har jeg aldri tenkt på meg selv som en "kreativ person" - skrivingen er mitt eneste talent, og skrivingen har alltid føltes mer oppklarende enn kreativ for meg. Men når jeg funderer over denne definisjonen, spør jeg meg om man kan være kreativ (eller skeiv eller lykkelig eller ivaretatt) seg selv til tross." (side 134-135)

Det er en god del fokus på kvinnelighet, morsrollen, forfatterens egen mor, morens forhold til sitt eget utseende osv. Moren hennes, som egentlig er en vakker kvinne, har alltid slitt med følelsene for egen kropp. For små pupper, for stor rumpe, fugleaktig ansikt, gamle overarmer ... "Men de negative følelsene hun har for sin egen kropp, kan skape et kraftfelt som støter bort alle gode ord om den." (side 137) Hvilket er tankevekkende på mer enn en måte, tenkte jeg ...

Mot slutten av boka henvender forfatteren seg direkte til sin mann Harry og bruker "du-formen", og omtrent samtidig får vi en inngående beskrivelse av fødselen. Før hun går over til å analysere hvordan det må ha vært for Harry å vokse opp som adoptivbarn, uten å kjenne til egne biologiske foreldre ... Det har både fordeler og ulemper, mener hun. For eksempel trengte ikke foreldrene å være "skuffelser eller genetiske varselskilt" ... Dette fikk Harry til å føle at han kom fra hele verden, for hvem som helst kunne jo være hans foreldre. Å finne ut hvem hans biologiske mor var, medførte for øvrig ingen lykke for ham. Det er nok en erfaring mange adoptivbarn dessverre gjør.

Å få barn skulle vise seg å bli en langt større lykke enn hva forfatteren hadde sett for seg på forhånd. Dette skulle hun og Harry ikke minst erfare da de nesten holdt på å miste Iggy pga. en forgiftning.

Mine tanker om boka

Jeg må medgi at jeg slet litt med å komme i gang med denne boka, men da jeg hadde kommet til sånn ca. side 30, fløt lesningen videre helt av seg selv. Jeg ble nemlig svært fascinert av teksten, og etter hvert ble det svært mange eselører i boka. Sitatfaktoren er stor, og det har jammen ikke vært enkelt å plukke ut sitater som kan være representative for innholdet i boka, samtidig som denne omtalen ikke skal bli så lang at ingen gidder å lese den.

Maggie Nelson skriver godt - presist og poengtert - nær sagt om hva det skulle være. Dette kombinert med en åpenhet om absolutt alt, til om med om seksuallivet mellom henne og Harry, gjør naturlig nok teksten sterk.

Noe av det som gjør historien i boka veldig spesiell, er at vi får komme på innsiden av et parforhold som Maggie og Harrys. Det er jo ikke akkurat hverdagskost at noen gifter seg med en som gjennomgår kjønnsskifteoperasjon, samtidig som man selv går gravid. Og som at på til skriver om det ...

Maggie Nelson er en meget reflektert person, som tenker gjennom de fleste aspektene ved livet. Dette gjør at vi som lesere får innblikk i både kjente og mindre kjente problemstillinger, hvilket får oss til å tenke mange nye tanker. At boka "forandrer liv" er dermed overhode ingen overdrivelse, jf. sitatet fra The New York Times.

Alt i alt er dette en meget interessant bok, som nok aldri kommer til å bli en kioskvelter, men som kommer til å gå rett hjem hos de mange lesere som elsker bøker litt utenom det vanlige.

Jeg anbefaler boka varmt!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Dette er en fantastisk bok for meg som er opptatt av barn, relasjoner og tilknytning. Tematikken omkring mutisme er interessant, og gir et godt bilde på hvordan vi bør forholde oss til de som ikke snakker. Det som trakk ned boken fra en 6er var at morens fortellerstemme tok over for guttens i noen kapitler uten at det kom tydelig nok fram. Jeg brukte noe tid på å skille mellom de ulike personene, det var en stor slekt med fremmede og, for meg, 'like' persiske navn. Anbefaler denne boken varmt, spesielt til alle som arbeider med barn.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Skepsisen fra et fulltonende publikum er nesten like stille som full, og hengiven, oppmerksomhet. Likevel er det to forskjellige ting. Et skeptisk publikum lager en lydvegg som står rett opp i rommet, som en kniv, eller et jernteppe, mellom scenen og salen. Publikum har stillheten bevart i sitt eget område. Den når ikke frem til scenen. Likevel er den hørbar for artisten. Det er en absolutt skeptisk og i enkelte tilfeller, åpenbart fiendtlig stillhet. Den hengivne stillheten, derimot, beveger seg i rommet, selv om den er helt uhørlig. Den kommer frem til scenen, omfavner artisten, og nærmest trekker henne, eller ham ut fra scenerommet og nærmere det publikum som utøver den.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg hatet naturen! At alt måtte spise alt annet! Jeg hatet at hele kretsløpet ble opprettholdt av at vi alle sammen slukte hverandre. Kunne det ikke ha foregått på en annen måte? Fantes det ikke andre muligheter? Var dette den allmektige og perfekte naturen folk snakket om? Hva slags sadist kunne den eller det som hadde skapt denne naturen være, som kunne si: "Jeg tror jeg vil innføre en ordning der alle må ta livet av hverandre for å overleve!" Alle dyrene som spiser hverandre, alle menneskene som spiser alt mulig, alle insektene som spiser likene, alle de andre insektene som spiser de første insektene ... "Faen ta alle sammen!" skrek jeg. "Faen ta den som drømte opp denne naturen, og faen ta alle som noen gang har kalt denne fråtsingen i kjøtt og blod et mirakel og lovprist den!"

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Dette hadde jeg aldri tenkt. At jeg skulle synge kristelige sanger for mamma. At jeg skulle bli så modig noen gang. Og jeg ber om at Gud må finnes! Om ikke for meg så for henne. For at hun en gang kan få et glimt av noe av det vakre hun må ha drømt om, men aldri fikk oppleve.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Sist sett

CamillaTor-Arne JensenAud- HelenRufsetufsaAstrid Terese Bjorland SkjeggerudPiippokattaRolf IngemundsenKirsten LundCarine OlsrødLailaSigmundMarianneNKjersti SJulie StensethAnniken RøilSigrid NygaardBeathe SolbergRandiAAnineAnneWangAvaGunillaBjørg L.anilinesTove Obrestad WøienSigrid Blytt TøsdalMorten BolstadAleksanderStine AskeChristofferSolveigMetteHilde H HelsethElin FjellheimMarianne  SkageGrete AmundsenNorahToveJohn LarsenHelge-Mikal Hartvedt